Vår Frue Kirke

Ja, vi elsker dette landet…………..GRATULERER MED DAGEN!

Kjære Venner, etter Jesu himmelfart feiret vi siste torsdag, hvor vi møter i bønn og venter på den Hellige Ånd som Jesu disipler hadde gjort. Det er vanskelig å holde oss borte fra synder og å følge Jesus uten Den Hellige Ånds hjelp.

Kjære Venner, «Hvorfor står dere her og ser opp mot himmelen…gå og forkynn evangeliet verden over» fikk vi høre på Himmelfartsdag. Lukas avslutter sitt evangelium med beskrivelsen av Kristi himmelfart: «… Derpå vendte de tilbake til Jerusalem i jublende glede, og var siden stadig i templet for å lovprise Gud» slik lyder siste setningen i Lukasevangeliet. Hans annen bok som kalles Apostlenes gjerninger begynner igjen med en beskrivelse av Jesu himmelfart, men her tilføyer Lukas i all korthet en bemerkning om 2 menn i hvite klær som kaller disiplene tilbake til virkeligheten og som forteller at «den Jesus som nå ble tatt fra dere opp til himmelen, kommer tilbake på samme vis som dere nettopp så ham dra bort, inn i himmelen«. Evangeliet avslutter nærmest med en «happy end» (lykkeavslutning); og i jublende glede oppholdt de seg i templet for å lovprise Gud. I apostlenes gjerninger blir vi gjort oppmerksomme på at det må gjøres noe…at de har en oppgave å ta seg av her i verden, før Jesus vil komme igjen. Lovprisning er vel og bra og viktig, men de kan ikke forbli der i templet, de må ut i verden og gjøre det Jesus ba dem å gjøre. Boken blir da også kalt apostlenes «gjerninger», den handler om det apostlene gjorde, om hvordan den første kirke «handlet«! Dagens avsnitt av denne boken beretter om det apostlene gjorde mellom Kristi himmelfart og Pinsen. Det var Peter som tok initiativet…han tar opp det problem alle var opptatt av: Judas Iskariot…Hvordan er det mulig at det var én av dem, en av de nærmeste, én av de tolv, som viste veien for dem som tok Jesus til fange. En som hørte til blant oss og hadde del i samme tjeneste som vi? Peter har vanskelig å fatte det og å gi svar på dette spørsmål, men han blir praktisk når han siterer Salmene, hvor det står: » La en annen få overta hans embete «. De kom med det samme med 2 kandidater: Justus og Mattias…de trakk lodd og loddet falt på Mattias som heretter ble regnet som en av de 12 apostler. Det var viktig for dem på denne tiden at det var 12 apostler og ikke 11 eller 13. Jesus hadde kalt 12 apostler tilsvarende de 12 stammer fra Israel. Den unge kirke måtte være fulltallig til Pinsefesten for å motta den hellige Ånd som var lovet dem! Den annen lesning i dag fra Johannes forteller oss om hvordan vi kan gjøre Guds kjærlighet synlig og erfarbar her i verden: «Dersom vi elsker hverandre, da bor Gud i oss og hans kjærlighet blir fullendt i oss…Gud har gitt oss av sin Ånd og derfor kan vi vitne at Faderen har sendt sin Sønn som verdens frelser. Jesus har åpenbart Guds kjærlighet for oss.  Jesus har vist oss hva det vil si at Gud elsker oss mennesker, og den som bekjenner at Jesus er Guds Sønn, i ham forblir Gud, og han selv i Gud«. Det er muligens enda litt vagt i dette avsnitt hvordan vi skal gjøre Guds kjærlighet synlig for hverandre, men litt lengre opp i samme kapittel, så går han dypere inn på det spørsmål: » Dersom noen sier at han elsker Gud, samtidig som han hater sin bror, da er han en løgner. For den som ikke elsker sin bror, som han ser, han kan umulig elske den Gud som han aldri har sett«.

Kjære Venner, dagens evangelium er formulert som en bønn fra Jesus til sin Far. I bønneform kan en uttrykke ens dypeste tanker. Jesus ber ikke at vi blir verdensfremmede eller at vi blir tatt bort fra denne verden, nei vår oppgave ligger «i» denne verden. Han ber om at kirken/vi blir bevart fra det onde. «Bevar i ditt navn dem du har gitt meg, så de kan være ett som vi. Hellige dem gjennom sannheten. Ditt ord er sannhet». Som du har sendt meg til verden, sier Jesus, har jeg sendt dem til verden. Jesus ber at vi med virkelig glede vier oss den oppgaven vi har her i verden og at vi på den måten gjennom sannheten skal være viet til Gud. La oss bekjenne vår tro på Ham, på Hans evangelium og på vår livsoppgave: å gjøre Guds kjærlighet synlig i denne verden.

Ha en riktig god helg!

p. Joseph.

Kjære venner, alle Kristne er bundet til Kristus og også til hverandre av et usynlig bånd. Dette bånd er derfor veldig dyrebart. Det er Jesus som ønsker det og det er beskrevet best av Jesus han selv. «Jeg er vintreet og dere er grenene» sa han. Dessverre, mange ganger lever vi som om dette bånd ikke er eller aldri har eksistert, fordi vi lever for oss selv som egoister, og har til og med skadet det. Derfor la oss be Gud om å styrke dette usynlige bånd og gjøre det sterkere hver dag.

Kjære venner, Jesus brukte bilder og lignelser fra hverdagslivet for å fortelle sine tilhørere hvem han var. Han sa at han er brød for verden; næring for menneskene. Han er som levende vann for alle som tørster. Han er Veien som menneskene kan bruke for å komme seg videre i livet. I dag taler han om seg selv som det sanne vintre og om Gud Far som vindyrkeren.  Vintreet er en slags snylte- eller slyngplante som vokser som ugress. Den vokser udyrket i vill tilstand nesten overalt, men for at den kan frembringe druer, trenger den mye omsorg. En må beskjære, rense og lede grenene og rankene nøyaktig. Gjennom stammen eller stokken får grenene næring. Derfor må rankene forbli forbundet med selve treet for å kunne bære frukt og druene kan modnes. Skilt fra vinstokken visner grenene. Lignelsen kan virke skremmende når en hører hvordan de visne grenene blir samlet i en haug og kastet på ilden, hvor de brenner. Det er ikke meningen at vi knytter skremmende bilder om helvete til dette evangeliet. Det var ihvertfall ikke Jesu mening. Bruk og kastmentaliteten i medmenneskelige forhold, var fullstendig fremmed for ham. Han truet heller ikke og ville ikke skape angst. Tvertom han ville fortelle oss om sin Far som ikke vil annet enn å gi oss liv og hjelpe oss å leve og å bære frukt. For å kunne leve, så trenger vi mennesker tro. Jesus Kristus viser oss at sin Far har en urokkelig tro på menneskene. Han er det en kaller tro-fast. Han har lovet ethvert menneskebarn som blir unnfanget i denne verden trofasthet i all evighet. Gud tror på oss, stoler på oss, har tillit til oss, elsker oss, det har Jesus Kristus vist. En kunne muligens sammenligne ham med en god venn, en lærer, en mor eller far, en av besteforeldrene… med et menneske som viser deg tillit, tro, som sier deg: Jeg stoler på deg, jeg tror på deg….  En slik opplevelse av en som tror på deg, gir deg selvtillit og gjør at du kan tro på deg selv, på din framtid, på ditt liv. Dessverre opplever vi ofte det motsatte og møter skarp kritikk på alt vi gjør galt slik at vi begynner å tvile på oss selv og på meningen med livet. Når vi kristne snakker om en troserfaring så er det først og fremst den sterke opplevelse av en himmelske Far som tror på oss menneskene, ikke fordi vi har fortjent det, nei troen er en gave fra ham. Tar vi imot denne gave, så oppmuntrer den oss å tro på ham. Det oppstår et tillitsforhold som igjen gir oss mot og styrke til å leve og til å bære frukt.  Når vi snakker om kristen tro så mener vi i første omgang ikke så mye den tro vi viser Gud – den er hos de fleste blandet med en god porsjon tvil, vantro og overtro – vi mener den tro som Kristus viser at Gud har til oss og som gir oss en følelse av at vi har en verdi. Den gir mening til vårt liv. I hans øyne er vi tro-verdige og elsk-verdige. «Bli i meg«, sier Jesus, «I forening med meg» kan dere bære frukt og gjøre mye godt. Forbundet med ham, kan det guddommelige liv strømme gjennom Jesus til oss. I forening med ham, får vi liksom den nådestrøm som vi trenger for å blomstre. I forening med ham – I kommunion med ham. Når vi går til kommunion under messen, så får vi livets brød som nærer dette tillitsforhold til Gud og til hverandre.

Kjære venner, selve lignelsen sier det ikke med så mange ord, men det dreier seg ikke bare om et individuelt «Jeg og min Jesus alene» forhold. Vi skal elske hverandre slik han elsket oss. Ja mer enn det. Vi skal vise hverandre tillit og tro. Vi skal tilgi hverandre og oppmuntre hverandre. Gud sendte sin Sønn til verden for å kunne kommunisere med oss, for å kunne vise oss sin tro, tillit og tilgivelse. Jesus kalte apostler, disipler, foreldre, faddere, ja alle mennesker og sendte dem ut for å vise verden Guds kjærlighet. I forening med ham skal vi vise hverandre Guds trofasthet. Og den skal ikke bare ytre seg i ord, den må være ekte og vise seg i kjærlige gjerninger.

Riktig god helg.

p. Joseph.

Kjære venner, fjerde søndag i påske blir ofte kalt kallssøndagen. Evangeliet forteller oss om en god hyrde som leder sin fåreflokk til grønne enger. De følger ham fordi de kjenner ham på stemmen. Ordet «kjenne» betyr både å tro og elske. Ja, nå det er både å tro og elske, er det ingen tvang eller undertrykkelse. For meg er bildet av den gode hyrde et av de mest veltalende og vakreste bildene av Guds eller Jesu hengivenhet til sitt folk. Vi blir også kalt å være hyrder for hverandre, å kalle på hverandre. La oss be Gud om hans nåde slik at vi kan være virkelige hyrder for hverandre ved å elske og å tjene hverandre.

Kjære venner, Jesus bruker bilde av en fårekve, en slags stall for sauene. Hyrdene overlater om kvelden omsorgen for fårene til en vokter som beskytter fårene mot røvere og ville dyr. Jesus bruker bilde av hyrden for fårene om seg selv, de kjenner ham og hans stemme, og vil gjerne følge ham, i motsetning til røvere som har kommet før ham om natten og som de ikke kjenner på røsten og er redde for. Som Jesus sier går en god hyrde i spissen, foran flokken og viser dem veien. En fårehyrde går aldri bak flokken, tvinger dem ikke gjennom porten. Det kan en ikke gjøre med får, de er sta og går gjerne mot strømmen, jo mere en forsøker å tvinge dem, jo mindre vellykket viser det seg å være. Vi kan ikke tvinge mennesker heller, vi må gi dem friheten, kalle dem, men ikke tvinge dem, så følger de nok med, før eller senere. Kun om et får virkelig har mistet veien, er forsvunnet, så er det riktig å la de 99 bli igjen og hyrden går og leter etter det ene for å kalle det tilbake til flokken og vise det porten. Som sagt: Jesus viser hva det innebærer å være en god hyrde. Han hjelper, han fører menneskene til det sted hvor det er hjemme. Han åpner døren til det beste som finnes i dem. Vi kan ikke lede mennesker ved å ta dem ved hånden og føre dem ditt de selv ikke vil. Vi kan bare lede menneskene ved å innby dem og kalle på dem. Johannes beskriver Jesu omgang med menneskene som en dialog i tillit og kjærlighet. Jesus setter seg selv opp som en kontrast til røvere og ødeleggere, som kommer i mørket og skaper angst og på alle mulige måter forsøker å skade mennesker. Selv kommer han som hyrde gjennom hjertets port. Han kaller oss ved navn, han kommer ikke inn uten å banke på som det er skrevet i Johannes åpenbaring: «Se jeg står for døren og banker, og til den som hører min røst og åpner døren, vil jeg tre inn, og vi to skal spise nattverd sammen – jeg med ham og han med meg» (3,20). Jesus går i spisen for hele flokken av troende – alle lamme og krøplinger, døve og besatte, spedalske, tollere, prostituerte og alle andre syndere – og alle følger de ham fordi de kjenner ham på stemmen. Han leder dem til grønne enger, han fører dem til vann der de finner hvile, han gir dem ny kraft. Hans kjepp og hans stav trøster dem. Han dekker bord for dem som tidligere var som en flokk uten hyrde, han gir dem å spise i overflod. Derfor er Jesus modellen for vårt kristenliv, for vår religiøsitet, han som la sine disipler på hjertet at den som vil være stor må være alles tjener.

Kjære venner, Den hellige Peters død var mer overbevisende enn noen forkynnelse, fordi «Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine» (Jh.15,13). Vi er alle kalt til livet. Vi er alle kalt til å elske, til å tjene. Vi blir også kalt til å være hyrder for hverandre, å kalle på hverandre. Som hyrder skal vi følge Kristi eksempel, ha tillit til hverandre og vise tiltro til hverandre. Vi skal også ha tiltro til den Hellige Ånd som vi alle har mottatt og som lever i oss.

Riktig god helg.

p. Joseph.

Kjære venner, tredje søndag på rad får vi høre om den oppstandne Kristus som viser seg. Kristendommen bygger på troen på Jesu oppstandelse, og denne troen kaller vi apostolisk fordi vi har tatt imot den fra apostlene. «Mens de talte om det som hadde hendt på veien til og i Emmaus, stod Jesus selv der midt iblant dem«. Disiplene i Emmaus kjente den korsfestede Herre igjen da han brøt brødet med dem. Jesus innstiftet Eukaristien ved sin død og oppstandelse. Den bygger derfor på tro og kjærlighet. Ikke på troen alene, for den kan bli gold og tørr og dogmatisk. Ikke på kjærligheten alene, for den kan være for sentimental og utsatt for subjektive følelsesmessige svingninger, men på tro og kjærlighet. I det kjærlighetsmåltid som vi i messens liturgi skal dele, gjenkjenner også vi Herren med troens og kjærlighetens øyne – og hverandre i ham.

Kjære venner, «Mens de talte om det som hadde hendt på veien til og i Emmaus, stod Jesus selv der midt iblant dem. Forskrekkede og engstelige trodde de det var et gjenferd.  Men han sa: Fred være med dere! Ikke vær redde, det er meg!». Og han sier dem hvordan han vil bli gjenkjent: «Se på mine hender og mine føtter: Det er jo meg. Rør ved meg og se selv: Et gjenferd har da ikke kjøtt og knokler, som dere ser jeg har«. Jeg ser for meg slitne, utsultede, og forfrosne kurdiske flyktninger (eller syriske/spedalske) og hører Moder Teresas stemme i bakhodet: «det er ikke noen spøkelser, de er mennesker og det er Kristi ansikt du ser«. Han viste dem sine hender og sine føtter. Han vil la dem se og føle at han lever. Han lar dem ta på seg og spiser et stykke fisk, et håndgripelig bevis på at han står levende i deres midte, men merket av sårene og torturen. Han er den korsfestede som er oppstanden. «Så åpnet han deres forstand for Skriftene, og sa til dem: Slik står det altså skrevet: Messias skal lide døden og stå opp fra de døde på den tredje dag, og så skal det forkynnes i hans navn, fra Jerusalem ut blant alle folkeslag, at de skal vende om og få sine synder tilgitt. Om dette skal nå dere være vitner.» Påskedagen om aftenen trådte Jesus inn i kretsen av disiplene for å gi dem sin fred. Han gav dem troen ved å meddele dem Ånden. Hans fred fordrev angsten, det kom lys i det lukkete, mørke rommet. Den oppstandne Herre ønsker apostlene Fred og tilgivelse og sender dem, slik som Faderen hadde sendt ham. Han ånder sin ånd på dem idet han sier: Motta den Hl. Ånd, ånden som tilgir! Disiplene får i oppdrag å fortsette det Guds Lam gjorde: å ta bort verdens synder, og å gi menneskene styrke til å leve. Tilgivelsen er det eneste middel som kan holde kirken/menneskene sammen …  som kan helbrede og helliggjøre den. Synd truer ethvert fellesskap mens tilgivelsen og forsoning fornyer forholdene menneskene imellom og gjør nytt liv mulig. Slik som påsken og langfredag henger sammen, slik henger caritas eller diakoni eller vår tjeneste og omsorg for mennesker i nød …  sammen med vår liturgi. Diakoni og liturgi hører sammen. Kun sammen er de en troverdig forkynnelse av den korsfestede og oppstandne Herre. Som disiplene er vi kalt å lindre smerter, å legge våre trøstende hender på sårene til de skuffede, tvilende og utrygge medmennesker, og hjelpe dem å tro på livet og på framtiden.

Kjære venner, oppstandelsestro løfter oss ikke opp i himmelen, den må og skal forvandle vårt liv her og nå: Slik at vi blir opprørske mot alle urett og mot alle ødeleggende krefter – ved å rekke hverandre en virkelig hånd: hjelpende, tilgivende, tjenende og forsonende…. slik at menneskene skal kunne tro på den oppstandne Jesus Kristus og derved eie det evige liv. Påske betyr å lage litt himmel her og nå!

Riktig god helg.

P. Joseph.

Kjære venner, 30 april 2000 på påskesøndag, kanoniserte pave Den Hellige Johannes Paul II, Den Hellige Faustina, og derfor satt datoen for festen til Den Guddommelige Barmhjertighet, på søndag etter påskesøndag hvert år. Påskelyset – symbolet på Kristi oppstandelse – står fortsatt fremme i kirken, men dagens evangelium forteller oss om hvordan den oppstandne Jesus viste sårene sine til disiplene og til Thomas. Dette minner oss om at veien til oppstandelsen alltid går gjennom lidelse.

Kjære venner,  I søndagens evangelium viser den oppstandne Jesus sårene sine til disiplene og til Thomas: «Kom hit med din finger, her er mine hender, se selv; kom hit med din hånd og legg den i min side«. Disse fem sårene har også fått en plass på selve påskelyset for å minne oss om at veien til oppstandelsen går igjennom korsfestelsen, veien til lyset går gjennom mørket, veien til livet går gjennom døden. Det er den korsfestede som er oppstanden og det er han som innbyr oss til å tro på ham og ved troen eie livet i hans navn.  Vi møter Thomas, den mest «populære» vantroende blant de kristne, for vi kjenner oss ofte igjen i hans tvil og skepsis. Men Thomas er også en eksemplarisk vantroende. Han synes det er rart alt det vennene hans forteller om Jesus, han kan ikke tro det uten videre, men han fortsetter vennskapet og dialogen med dem, han fortsetter å lytte og lære. Thomas hadde ikke vært tilstede første påskedag. Derfor tvilte han da han hørte det første vitnesbyrdet om Jesu oppstandelse fra de døde. Og fordi han var borte denne første gangen disiplene møtte Jesus, har han gått inn i historien som tvileren, som var kritisk til de øvrige disiplers uforbeholdne glede, splittet i sitt indre. «Får jeg ikke se hans gjennom-spikrete hender, da kan jeg umulig tro det«. Han ville forståelig nok ha et håndgripelig bevis. Han kunne ikke tro at verden kunne forandres over natten, at døde kunne stå opp igjen. Thomas minner oss også om at det ikke kan bli påske med mindre vi legger hendene våre i Jesu sårmerker, og Jesus kunne ikke vinne oss en evig seier uten å gå gjennom lidelsen til oppstandelsen. «Min Herre og Min Gud» sa Thomas etter at han hadde fått røre ved Jesu sårmerker – dette er ikke et fortvilt utrop, men en trosbekjennelse på Kristus som viser oss veien til Livet. «Kom hit med din hånd«, sier Jesus til Thomas. Gjennom Jesu sårmerker lærer vi også om sårmerkene i vår verden. Og vi er kalt å lindre smerter, til å legge våre trøstende hender på sårene til de skuffede, tvilende og utrygge medmennesker og hjelpe dem å tro på livet og på fremtiden. Oppstandelsestroen løfter oss ikke ut av det livet vi lever i, men den må og skal forvandle vårt liv her og nå: Vår oppstandelsestro reiser oss opp fra dødens skygge.  Ikke bare med oppløftende og oppmuntrende ord, men – som Jesus – ved å rekke hverandre en hjelpende, tilgivende, tjenende og forsonende hånd. Den som vil tro på Kristus, må ikke bare lete etter ham på de steder hvor folk samles i hans navn for å lytte til hans ord og for å feire sakramentene. De må også lete etter ham der hvor mennesker sulter og tørster, søker asyl, sitter i fengsel, er syke og døende. Der viser Kristus seg i levende live, med sårene etter urett, diskriminasjon og fattigdom.

Kjære venner, påskefeiring betyr: Å reise hverandre opp fra sorg og ensomhet, mørke, smerte, elendighet og skyld. Leve slik at menneskene skal kunne tro på den oppstandne Jesus Kristus og derved eie det evige liv. Alle symboler og tegn som vi bruker i Påskens liturgi henviser til det: Vann, livgivende vann! Lys i mørket! Og fremfor alt brød og vin, himmelske gaver som vi her og nå får lov å smake og å dele med hverandre til minne om Ham som led og oppstod for oss i Påsken!

Riktig god helg og påske!

p. Joseph