Vår Frue Kirke

Kjære venner, det som alltid slår meg mest med palmesøndagsliturgien er den plutselige stemningsendringen som skjer blant befolkningen. Først heier folket «Hosanna» med stor entusiasme. Jesus blir ønsket velkommen som konge med palmegrener, og det legges til og med klær på stien foran ham slik at han ikke kommer i kontakt med grusen på veien. Og noen dager senere skjer det stikk motsatte: den sprudlende jubelen blir til et avgrunnsdypt hat, og «Hosanna» blir til «Korsfest ham». I stedet for palmegrenene er det slag, plager, tornekronen, korset. Jesus blir avkledt, henget naken på korset, og blottet for alle øyne – og over ham er innskriften på plakaten «Jesus fra Nasaret, jødenes konge». Jesus Kristus ble offer for bakvaskelse – og palmesøndag er et advarende eksempel for oss på at vi bør være veldig forsiktige før vi feller dom over andre. Forskjellen mellom «Hosanna» og «Korsfest ham» er altfor liten til at jeg kan være uforsiktig i min vurdering av andre. Det er interessant at Jesus kom inn i Jerusalem på et esel, det vil si dyret til enkle landfolk og dessuten et esel som ikke tilhørte ham, som hadde blitt lånt ut for denne anledningen. Han kom ikke i en luksuriøs kongevogn, eller på hesteryggen som verdens store, men på et lånt esel.

Kjære venner, så hvor gikk Jesus ? Han dro ikke til palasset til Pontius Pilatus eller ypperstepresten. Nei, han gikk ikke til representantene for verdslig makt for å kreve sin krone av dem. Han dro ikke til dem for å bli kronet til konge over Israel. Jesus ønsker ikke å gjenoppbygge et rike etter den gamle modellen. Jesus Kristus vil være en konge av de fattige, en fattig mann blant de fattige og for de fattige. Fattigdom forstås i dette tilfellet i betydningen Israels «fattige i ånden» av de troende og ydmyke sjelene som vi ser rundt Jesus, i perspektivet av den første saligprisningen i Bergprekenen. Fattigdom i Jesu forstand – i profetenes forstand – forutsetter fremfor alt indre frihet fra grådighet og vilje til makt. Det handler om hjertets renselse. Det vi eier gir oss derfor ansvar for de som ikke har. Jesu rikdom er ikke en jordisk rikdom. Hans jordiske fattigdom gir plass til himmelsk rikdom slik at vi skal «bli rike ved hans fattigdom» (2.Korinterbrev 8:9). Palmesøndagsevangeliets tragedie ligger i at folket jublet høyt da Jesus kom inn i byen. Men de forsto ham ikke. Og så var gleden allerede død da Jesus forlot byen om kvelden og eselets fole kom til eieren. Og mørkemaktene overskygget de kommende dager!

Kjære venner, mange spurte seg selv hva som ville bli av deres oppfattede riker (deres forventninger og egeninteresser). Gitt at Herren kommer, kommer vi ut av våre eksklusive realiteter og blir en del av det store fellesskapet av alle som feirer dette hellige sakrament eukaristien. Vi går inn i hans fredsrike og hyller ham fordi han kommer for å skape et fredsrike i denne sønderrevne verden. Han kommer til alle kulturer og til alle deler av verden, overalt, til de elendige hyttene og de fattige folkene, så vel som til katedralers prakt. Overalt er han den samme, den Eneste, og på denne måten er alle de som er samlet i bønn, i fellesskap med ham, også forenet i ett og samme legeme. Kristus velger å gjøre seg selv til vårt brød og gi seg selv til oss. Dermed bygger han sitt rike.

Ønsker alle en riktig god Påske!

P. Joseph

Kjære venner, ”Dersom hvetekornet ikke får falle i jorden og dø, er og blir det ett eneste korn” sier Johannes i søndagens evangelium. Ja, slik er det at man må dø for å leve videre, og for å bære rik frukt. Man må dø på en fysisk måte ved å forsake våre begjær, grådighet, egoisme, hat og ondskapsfulle handlinger for å oppnå det evige åndelig liv.

Kjære venner, alle mennesker har et behov for trygghet og fred, et sted hvor en kan være seg selv og kan komme til hektene. Å få (=å leve) og å gi (=å dø) hverandre trygghet er en elementær livsnødvendighet. Mens et trygt sted også kan være som en oase hvor en finner hvile for å reise videre, men det kan også gjøre at en lukker øyne for det som skjer rundt om seg, isolerer seg og forsøker å holde seg der for å slippe å dra videre. Derfor kan vårt behov for trygghet hindre oss i å velge nye veier og til å møte nye utfordringer. En vet hva en har, men ikke hva en får, sier man gjerne. Og kritiske spørsmål er sjeldent velkomne fordi de skaper ofte uro og krever et standpunkt. Kirken kan også bli til en liten og beskyttet verden hvor vi kan finne fred og være fromme og hvor vi helst glemmer at vi som kirke er sendt til verden for å tjene. Vi lever i en tid med store forandringer, hvor gamle selvfølgeligheter er falt bort. Internasjonale politiske forhold er radikalt forandret i løpet av de senere år. I våre direkte omgivelser blir vi konfrontert med andre kulturer og religioner. Vi kan lukke oss inne med vår egen kultur og forsøke å holde de andre utenfor. Det er blitt meget vanskelig, ja nesten umulig å flykte fra et land til et annet, grensene til den vestlige verden er blitt hermetisk stengte. Det eneste alternativet er å gå i skjul hos hverandre. Daglig hører man om møter i sikkerhetsrådet og høy-kommisæren som reiser verden rundt, uten at de klarer å skaffe folk sikkerhet. Vi må ha lagt merke til hvordan en slik fremmedangst i visse land allerede har ført til ekstrem nasjonalisme og rase-hat/rasediskriminering eller terrorisme. Også i egne kretser har vi nok hørt eller tenker muligens selv at det nok er best at hver holder seg til sitt, at vi ikke må blande rasene og kulturene for meget.  Å ha åpne dører og å våge seg på ukjente veier, kan føre til en ny framtid. Å åpne grensene for nye mennesker med andre kulturer, kan være veldig berikende og fruktbart, ja, det kan være en nødvendighet for at verden i det hele tatt har en fremtid. Den som våger å sette livet til, han skal finne det. Søndagens evangelium oppfordrer oss til å åpne oss, ja, til å våge å dø på en måte for vår ”trygghet”, fordi trygghet kan hindre oss i å velge nye veier og til å møte nye utfordringer, til å være berikende, til å bære frukt, osv… Som dere alle vet, den berømt historisk fortellingen om den hellige Maximilliam Kolbe, da han ved slutten av juli 1941 offeret sitt liv for sin venn i konsentrasjonsleiren i Auschwitz. Martin Luther King, ble myrdet 4.April1968, i Memphis, Tennessee. Han kjempet utrettelig for Afro-amerikaneres Sivil Rett Bevegelse og Fredsbevegelse. Yitzhak Rabin ble myrdet 4.Nov.1995 som Israels statsminister, mens han ledet sitt land mot fred med sine Palestinske og Arabiske naboer. Sammen med Palestinas Frigjøringsorganisasjons (PLO) formann. Yāsir Arafāt, mottok Rabin Nobels Fredspris i 1994. Mahatma Gandhi, ble myrdet 30.Jan.1948 av Nathuram Godse, en Hinduistisk radikaler, fordi han hadde tilgitt og lærte folk om tilgivelse, spesielt for muslimer. De 118 Vietnamesike Martyrene, deres vitneblod ble/ga troens såkorn for landet.     Den hellige Lorenzo Ruiz og hans 15 ledsagere har minnedag 28. sept. Og ikke minst den hellige Frans av Assisi med sin Fredsbønn: ”Gjør meg til redskap for din fred. Å gi betyr å få;  Å tilgi betyr å bli tilgitt. Å dø betyr å leve i evige lykke (LH.640). Det er en større lykke å gi enn å få. (Apgj.20,35). «Per Crucem ad Lucem» – «Gjennom korset til lyset«.

Kjære venner, å ha en ydmyk handling betyr derfor å utslette vår arroganse. Kjærlighet fjerner egoisme og ondskap. Jesus helbreder syke og lamme og kjemper på Guds vegne mot sykdom, lidelse og død. Men han kjemper side om side med menneskene. Han går foran gjennom lidelse og død, han viser veien.

Riktig god helg!

P. Joseph

Kjære venner, Denne fjerde søndag i fasten kalles søndag «lætare», gledens søndag. Vi feirer gledens søndag midt i den alvorlige fastetid. Søndagens tekster oppmuntrer oss til å ikke la oss trykke ned av alt det vanskelige vi erfarer i livet. Selv om veien til påske går gjennom mørke, lidelse og død, må vi glede oss til livet og lyset som venter oss på oppstandelsesdagen.

Kjære venner, det er oppvekkende lesninger vi skal få høre på kommende søndag. Og tross i alt, skal vi glede oss til livet og lyset som venter oss, selv om veien går gjennom lidelse, død og mørke. Søndagens Evangelium fra Johannes kan virke litt vanskelig. Det er et avsnitt fra en samtale Jesus hadde med Nikodemus, som var en av de ledende fariseerne. Han kom til Jesus i nattens mørke med spørsmålet: «Hvordan kan en voksen mann bli født en gang til?». Det å bli menneske er en prosess som innebærer mer enn det å vokse opp eller å bli voksen – det medfører å bli født på nytt. Det kan nok virke temmelig vanskelig, men det er mulig – og vi kan selv spille en aktiv rolle i en slik prosess ved å slippe Guds Ånd til i vårt liv. Det er Guds Ånd som skaper og nyskaper oss. I dette svaret til Nikodemus snakker Jesus om livet, det evige liv, og om lys og om sannhet. Mens de fleste mennesker legger seg ned om natten, taler Jesus om det å bli løftet opp og bli reist opp. Jesus er kommet for å redde menneskene, for å løfte dem opp fra nedtrykkende livsvilkår som slaveri, mørke og død. Slik som Moses reiste opp slangen i ørkenen som et symbol på liv, slik vil menneskesønnen bli løftet opp på korset av mørkets makter, men Gud vil reise ham opp igjen fra døden. «Brødre, Gud er rik på miskunn, og om vi var døde på grunn av våre misgjerninger, gjorde han oss levende med Kristus – så stor var hans kjærlighet til oss» slik beskriver Paulus påskefestens betydning i søndagens annen lesning. «Som Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik skal Menneskesønnen bli løftet opp.» Jesus tenker her på det som står fortalt i 4.Mosebok – at jødene var blitt overfalt av giftige slanger i ørkenen og ropte til Moses om hjelp. Moses får da i oppdrag av Gud å sette en kobberslange på en stang, og enhver som var blitt bitt av en giftig slange og så opp mot kobberslangen, ville bli helbredet. Og slik som slangen ble løftet opp på en pel, så skal også menneskesønnen blir løftet opp på marterpelen – korset – og også han skal gi liv til alle som tror og stoler på ham. Derfor var kobberslangen på en stang et symbol på frelse og helbredelse. Det finnes også et annet tema: Når jeg møter Kristus i sakramentene, så møter jeg også lyset. Sannhet og usannhet i mitt liv blir opplyst, ikke for at jeg skal bli dømt, men for at jeg skal se og kunne velge på nytt; for at jeg skal kunne følge sannheten og vende meg bort fra mørket til lyset. Kristus er ikke kommet for å dømme meg for mine feil og svakheter, men for å være et lys på den veien som fører til frihet og evig liv: Han roper på oss og kaller oss til å leve i lyset. For tro er ikke en teoretisk ideologi, men et tillitsforhold til Kristus. Tro er heller ikke bare å godta sannheten, men også å få frem og virkeliggjøre sannheten. Johannes skriver at den som ikke handler rettferdig, dømmer seg selv, og han forklarer dette poenget med sitt bilde om lyset. Den som ikke handler rettferdig, tåler ikke lyset – vi liker jo ikke at det kastes lys på våre urettferdige handlinger.

Kjære venner, Jesus Kristus åpenbarer sin Far som en Gud som tror og har tillit til menneskene. Guds tro på og kjærlighet til menneskene gir oss en styrke som gjør at vi kan utvikle oss til sanne, varme, godhjertede mennesker. Gud tror på vår utviklingsprosess. Han har gitt oss sin ånd og den kan gjøre oss til nye skapninger – om vi tror på ham.

Riktig god helg med gleder.

p. Joseph.     

Kjære venner, i søndagens evangelium viser Jesus oss med rensingen av templet at Gud krever anerkjennel­se. Han presenterer seg som Messias/frelser for Jødene i Jerusalem og viser oss Guds Far som renser tempelet eller kirken fra alt som ikke hører hjemme der. La oss også rense «vårt tempel» – vårt åndelig liv, gjennom bønn, faste, og almisser i denne tredje uken i fastetiden.

Kjære venner, lesningene i fastetiden er valgt slik at de forbereder oss på den kommende påskehøytid. Søndagens første lesning fortalte oss om loven eller de ti bud som sto sentralt i den gamle pakten mellom Gud og Israel. For oss kristne er de ti-bud et slags regel – og lovverk. Jødene oppfattet disse budene som kjærlighetsord fra Jahve, som ikke bare hadde befridd dem fra slaveriet i Egypt, men også hadde hjulpet dem å leve lykkelig med en lov. Guds lov ble oppfattet som en gave fra Gud og steintavlene var et tegn på Guds omsorg og pakt med Israel. I evangeliet presenterer Jesus seg som Messias for Jødene i Jerusalem. I Johannes-evangeliet står denne fortellingen om tempelrensingen direkte efter fortellingen om bryllupet i Kana, hvor Jesus hadde åpenbart sin herlighet til disiplene sine. Etter Kana dro han opp til Jerusalem for å feire påske der. En stor rengjøring før påskefeiringen var nemlig en rituell renselse som hadde sin opprinnelse i Moseloven. En skal gjøre seg reiseferdig for den store reisen bort fra slaveriet i Egypt og til det lovede land. Jesus handlet som en jøde da han satt i gang rengjøringen av sin Fars hus – templet: «Få alt dette vekk herfra og gjør ikke min Fars hus til en kremmerbod». Templet var begynt å ligne en markedshall. Gudstjenestelivet var blitt knyttet til økonomiske interesser – en fristelse som kristendommen også ofte har falt for. Folk mente å kunne drive byttehandel med Jahve og kjøpe hans gunst. Jahve ville befri Jødene fra alle slags slaveri og avgudene som undertrykte dem. Jesus rengjorde templet for å forberede Påske ifølge jødenes egen skikk, men han forberedte ikke bare jødenes påske, han kunngjorde samtidig sin egen påske, sin død og oppstandelse. Jødene ba ham om en legitimasjon, de spurte etter et jærtegn. Og da begynte Jesus å tale om den nye pakt, det nye templet, om seg selv. Han ville hengi seg på korset og stå opp på den tredje dag. Det er tegnet han ville gi fariseerne: Påske. Vi forkynner en korsfestet Messias, sier Paulus til Korinterne, ikke noen filosofi som hellenerne eller en trollmann som jødene ventet seg. «Riv dette templet ned», svarte Jesus til fariseerne «så skal jeg reise det opp igjen på tre dager!» Han talte om sitt legemets tempel, men det oppfattet jødene ikke før etter påske. Da mintes de hva han hadde sagt og ment. Jesus renset templet fra en uekte religiøsitet og fromhet, fra meningsløse lover som ikke virkelig hjelper menneskene å leve lykkelige. Det som templet med steintavlene betydde for jødene i den gamle pakten, det betyr nå den korsfestede Kristus og hans evangelium for oss i den nye pakten – Han er det levende Guds tempel, åpent for alle.

Kjære venner, vi som forsøker å være kristne, vi må passe på at vi ikke gjør vår kirke – med stor K – til et dødt tempel. Herren vil bo i levende mennesker, som åpner seg for Ham og tror på Ham og som er villige til å utstråle noe av hans kjærlighet til verden. Avgudene har vi mange av, og de står i veien for at vi kan anerkjenne Jesus som den ene Herre i våre liv. Bare der hvor de gamle og mindre gode vaner blir brutt ned, kan det nye spire og bygges opp. Vi kan stole på Guds hjelp ved vår påskerengjøring fordi han har ofret seg selv og gjør verden til sitt tempel hvor alle kan føle seg hjemme.

Riktig god helg!

p. Joseph

Kjære venner, søndagens evangelium forteller oss om Jesu forvandling på Taborfjellet. Som en trøst for sine tre disipler ville Jesus at de skulle få se hans herlighet før de skulle vandre sammen med ham på hans vei til korset. La oss be Gud om hans nåde slik at vi også kan vandre trofast sammen med Ham i denne fastetid.

Kjære venner, i bibelen leser vi ofte om fjell i forskjellige sammenhenger. Vi kan bl.a. lese om Moses som fikk de 10 bud på Sinaïfjellet og om Elia som møtte Herren på Horebfjellet.  Jesus gikk også ofte opp i fjellet for å be. Spesielt foran store begivenheter i sitt liv, trakk han seg alene tilbake i fjellene for å komme i kontakt med sin Far. Derfor blir vi i søndagens første lesning ført opp på et fjell sammen med Abraham og Isak, for å lære og forstå at virkelig liv oppnår en kun gjennom prøvelser. Denne litt grusomme historien fra det Gamle Testamentet har en direkte sammenheng med vår egen frelseshistorie ved at Gud ofret sin enbårne Sønn for oss menneskers skyld. Og i evangeliet leser vi at Jesus tar Peter, Jakob og Johannes med seg opp på Taborfjellet hvor disse tre disiplene får et glimt av den forherligede Jesus. Evangeliet om Jesu forvandling på Taborfjellet må sees i sammenheng med hele evangeliet. I det forutgående kapitlet hadde Jesus vært temmelig sint på Peter og sagt til ham: «Bort fra meg Satan, du har ingen sans for Guds veier!» Det skjedde etter at Peter hadde forsøkt å overtale Jesus til ikke å dra til Jerusalem, hvor folk var etter ham og hadde truet ham på livet. Jesus selv var fast bestemt på å gjøre Faderens vilje, det var derfor han var sendt til verden for at han skulle føre alle menneskene tilbake til det sanne, evige fellesskap med Skaperen. Han visste at han måtte gå gjennom lidelse og død for å oppnå dette, noe disiplene ikke enda var forberedt på. De regnet fortsatt med at veien til seieren, til himmelen og herligheten gikk rett frem, uten å gå gjennom lidelse og død. For å gi dem perspektiv og styrke for de vanskelige tidene som lå foran dem, tok Jesus med seg Peter, Jakob og Johannes og førte dem avsides opp på et høyt fjell, og der ga han dem et glimt av sin herlighet. Moses og Elia kom på scenen, to av hovedmennene fra deres egen jødiske historie, som selv hadde gått gjennom ørkenen og som hadde opplevd sult og tørst og mørke dager – før de nådde fram til det de håpet på.  Disse to personene viste seg nå sammen med den forherligede Kristus. Men fordi han ikke visste bedre ville ikke Peter gå tilbake til virkeligheten og han ville derfor bygge tre hytter og forbli der oppe på fjellet. Men plutselig ble de igjen konfrontert med det virkelige livet og de ble vekket opp fra åpenbaringen. De hadde fått en slags forsmak på den herlighet de en gang ville få del i. Et øyeblikk hadde de fått oppleve Påskedagens herlighet, som de måtte innse at de ikke kunne komme til uten gjennom Langfredagens lidelse.

Kjære venner, vi er på vei gjennom fastetiden, og vi vet (i tro) at det blir påske etter lidelsen og døden. Taborfjell-opplevelser kan være viktige også for oss, ikke for å flykte fra virkeligheten – ikke som en åndelig doping – men som en inspirasjon til å kunne leve videre i tro. Av og til har vi behov for å gå opp i fjellet for å få oversikten igjen, for å kunne se fremover, for å se den større sammenhengen vi lever i. På toppen av et fjell har mennesker ofte møtt Gud: Abraham, Moses, Elia, Johannes av Korset osv. Og slike møter kan styrke oss og inspirere oss til kursendringer i våre liv.  La oss be om styrke på vår vei og om at vi av og til kan få se et glimt av Guds kjærlighet.

Ha en riktig god helg!

p. Joseph.