Vår Frue Kirke

Kjære troende, «Kom og se«, er en virkelig invitasjon som vi skal få høre fra søndagens evangelium. Det er Jesus som innbyr ikke bare sine disipler, men også oss alle til å frigjøre mennesker fra undergang og angst, ved å helbrede, å tilgi, å forsone, å skape fred osv…

Kjære troende, For 3 uker siden feiret vi Jul. Vi feiret at det lille Jesubarnet i en krybbe åpenbarte den usynlige Gud. Forrige lørdag feiret vi Herrens åpenbaringsfest, og siste søndag feiret vi Herrens dåp: Den voksne Jesus ble presentert med en himmelsk røst: Dette er min sønn, som jeg har kjær og som jeg har satt mitt håp på! Idag fortsetter vi å minnes Jesu livshistorie: Han begynner å kalle til seg medarbeidere som sammen med ham og senere etter hans død, kan fortsette å forkynne det glade budskap, og frigjøre mennesker fra undergang og angst, ved å helbrede fra sykdommer, tilgi, forsone, skape fred osv… Disse medarbeiderne kalles disipler, eller følgesvenner – Senere blir de kalt kristne fordi de ble salvet ved dåpen og konfirmert til deres oppgave. Som gruppe, eller bedre sagt som folk, blir de kalt Kirke – et folk sammenkalt av Herren og tilhørende Herren. Vi er kalt av Herren til å være hans medarbeidere – vi er ikke bare kalt sammen her i kirken for å holde måltid, nattverd, nei vi er kalt sammen her for å bli sendt ut til å forkynne det glade budskap gjennom vår tro og gode handlinger…..dette er Kirkens kall eller oppgave. Vi er blitt mange om denne oppgave, om dette kallet. Vi er blitt så pass mange at det er viktig å være oppmerksomme på at Kirkens kall er bygget på den enkeltes kall: den enkelte blant oss blir kalt ved navn: Andreas, Filip, Simon Peter, Samuel, Olav, Jon, Paul, Magdalene, Harald, Anna, Maria, Joseph, Johannes, osv…………. Og alle disse navn har en kallshistorie. Når vi forteller en personlig kallshistorie med noen få ord, så begrenser vi oss til å fortelle om hovedpersonene i en kallshist­orie. Jahve kaller Samuel. Jesus kaller Simon Peter. Gud kaller også kong Harald. En slik kortfattet kallshistorie gjør begrepet kall mere mystisk enn virkeligheten tilsier. De færreste av oss har en åpen linje til Gud eller får høre i en drøm eller visjon at de skal bli lærer eller snekker eller prest eller sykepleier, direktør, flyger eller politimann.

I de korte kallshistorier vi hørte fra Samuels bok og evangeliet, så var det Eli som satt Samuel på sporet av Herren. Johannes Døperen hjalp Andreas og hans venn til å finne fram til Jesus, og det var Andreas som gjorde sin bror Simon Peter oppmerksom på Messias.

Kjære troende, den enkeltes livshistorie er egentlig en kallshistorie: vi blir kalt til liv av våre foreldre som da siden – sammen med faddere – setter oss på sporet av Jesus Kristus – ved dåpen. Og siden utvikler vårt livskall seg med hjelp av mange forskjellige mennesk­er. Samtidig bruker Gud oss for å kalle andre ved navn, og sette dem på sporet av Guds kall. Gud kaller oss til et meningsfylt liv ved å oppmuntre oss og skape tillit. Guds kall slik vi får beskrevet den i søndagens lesninger er en innbydelse, ikke tvang! Derfor, med ordene «Kom og se«, innbyr Jesus dem, og etter en stund kom de til tro på Ham. Det samme gjør også vår Herre fortsatt og stadig med hver enkelt av oss.

God helg!

p. Joseph.

Kjære medkristne, I ydmykhet kommer vår Herre til Johannes Døperen for å ta imot omvendelsesdåpen. Hans handling har overrasket hele skapningen og åpnet himlene, slik at vi kan høre Gud Faders hjertevarme uttalelse: «Dette er min sønn, som jeg har kjær, han som har all min yndest!». Vi takker Jesus for at han i Jordan-elven helliggjør alt jordisk vann, slik at vi blir døpt og blir Guds barn i Ånden.

Kjære medkristne, Juletiden er forbi, krybben og julepynten er ryddet bort. Så går tiden videre, og Kirken forteller oss i dag om Jesu dåp. Som voksen – ca.30 år gammel – står han fram i evangeliet og han blir presentert for oss med en røst fra himmelen: Dette er min Sønn, som jeg har kjær, han som har all min yndest. Min sønn som jeg elsker og satt mitt håp på. Kirken feirer denne dåpsfesten som en avslutning på juletiden og en begynnelse på den kristne hverdag (som kalles: Det alminnelige). Selv om vi i våre velferdstider er blitt flinke til å feire fester for festens skyld og benytter hver anledning til å feire, så er kirkelige fester ikke bare minnehøytider, men også påminnelses-høytider. Vi blir minnet om vår egen dåp med vann og salvet med Krisma, og kan derfor kaller oss kristne. Og både Jesaja og Paulus forteller oss i søndagens tekster at vi er kalt til å være katolske kristne…: Ikke bare Jesus og jeg, men et lys for alle folkeslag…. katolsk betyr universell, altomfattende. Denne røsten fra himmelen som forkynte at Jesus var Guds utvalgte sønn, den røsten må jødene ha kjent igjen. Da Johannes døperen hadde begynt å døpe, så trodde de først at det var han som var Messias, men Døperen sa at det var Messias som kom etter ham. Og så plutselig en dag høres den røsten fra himmelen som sier noenlunde det samme som Jesaja for mange år siden hadde sagt og som jødene husket godt: Dette er min Sønn som jeg har kjær og som jeg har satt min lit til. En due senker seg ned over Jesus fra Nasaret: Det er han som Guds ånd skal lede for å skape rettferdighet og fred. Det er han som skal være Lumen Gentium – et lys for all verden. Kallet som Guds folk hadde fått for lenge siden, ble fornyet, og bekreftet av Jesus fra Nasaret. Og…. ved Jesus til alle mennesker og spesielt til de som er salvet til kristne og har mottatt den hellige Ånd. Den gangen var begeistringen stor – vi kjenner historien. Jesus gjorde et stort inntrykk med alle sine undergjerninger …. men få kom til tro på ham og fulgte ham. Etter 3 år ble han drept og forkastet. Men i de 3 årene mellom hans dåp og hans korsfestelse, fikk han samlet noen følgesvenner som skulle bli kjernen til et nytt Guds folk – Kirken – og etter hans død sendte han sin Ånd for å veilede dem. Han døpte dem med vann og ild for at de kunne være et lys for folkeslagene. Vatikankonsilet stadfestet Kirken som et lys for folkeslagene ved å kalle et av de viktigste dokumenter – om Kirken: Lumen Gentium.

Kjære medkristne, vi er blant disse utvalgte – vi er døpt, konfirmert og har fått den hellige Ånd. Vi er mennesker fra forskjellige folkeslag som Gud har kjær uansett hudfarge og utseende. Han har satt sitt håp til oss. Vi er Guds folk. Han har gitt oss sin hellige ånd. Han har kalt oss til å være et lys for alle folkeslag, til å åpne de blindes øyne og føre dem som sitter i mørket, ut av fangehullene. På Guds vegne sier kirken til alle som blir døpt: «Du er min sønn … du er min datter, som jeg har kjær og satt mitt håp på…» Gud selv er vårt håp og vår styrke. Men mye avhenger av deg selv, hver enkelt. Å tro på Jesus som Messias betinger og krever et personlig engasjement. La oss alltid prøve å være et lys for alle, og sammen forsøke å leve opp til dette kall.

God Helg.

p. Joseph

Tusen hjertelig takk for alt i det gamle.

Og ønsker dere alle et riktig godt nyttår med full av Guds nåde og velsignelse.

Kjære venner,  Siden 1921 feirer Kirken Festen til ære for den hellige familie: Josef, Maria og Jesus. Denne hellige sameksistens er et mønster for alle kristne familier, og kjærligheten og nåden som kommer fra den eksemplariske familie har evne til å helliggjøre og helbrede alt fellesliv. Vi ber spesielt for alle menighetens familier, både de som lever i fred og de som er i fare. Søndagens bønner er forsikret av Jesus, Guds Sønn, som kommer for å velsigne vårt familieliv; av Maria, familiens mor, som med sitt rene hjerte har gitt de høyeste verdier til det kristne ekteskapsforhold, og av Josef, som gjennom sitt oppdrag har vært et forbilde for mannens kraft og styrke ved å verne om familielivet i tålmodighet og mildhet.

Kjære venner, I våre dager er familiens identitet i krise. Dette er et faktum som vi må innrømme. Denne festen for Den Hellige Familie skal minne oss om at familien ikke bare er et sted hvor man har felles økonomi, felles materielle goder eller felles aktiviteter. Familien er heller ikke et initiativ fra mennesket. Dens forhold er forsvart av menneskelige lover og mister sin verdi når loven forandres. Familien er en konstitusjon som har rot i Guds vilje.  Denne hellige strukturen er grunnlagt og bevart av Gud selv. «Gud skapte mennesket til mann og kvinne… Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett» (1Mos.1:27; 2:24). Guds arrangement for sin Sønns komme til verden og Jesu opphold hos familien i Nasaret under beskyttelse av ekteparet Maria og Josef, er et sterkt bevis på dette. Jesu 30 år i Nasaret har bekreftet at menneskets personlighet ikke kan nå sin fulle dimensjon uten familie. Selv om Jesu liv er noe som overgår foreldrenes oppfatning, lever han alltid slik et familieliv krever. Familien i Nasaret er tilsynelatende en vanlig familie, men den er styrt av et usynlig og sakramentalt forhold. Guds Sønns nærvær har guddommeliggjort denne menneskelige samling. Det samme gjelder de som lever i den kristne familie, de som utøver ekteskapets sakrament. Dypt inne i deres forhold hersker en usynlig kraft som gir dem «et varmt hjertelag, godhet og ydmykhet, mildhet og tålmod», slik som Paulus har beskrevet i sitt brev til Kolosserne (Kol.3,12). Det kristne ekteskapssakrament har ikke lovet å holde den kristne familie borte fra alle vanskeligheter, men det lover en guddommelig «kjærlighet, den som binder alt sammen til en fullkommen helhet», som Paulus sier (Kol.3,14). Den nåde som har løst alle konflikter og misforståelser hos familien i Nasaret, er nå fremdeles med alle våre ektepar. Dette tror vi, og vi ber spesielt nå for alle menighetens familier, slik at de kan bli det sanktuarium hvor alle hellige verdier og personer blir bevart i denne kaotiske verden.

          Kjære venner, når vi ser på julekrybbene som finnes i kirkene og hjemmene, så er en ting påfallende : de er åpne, det finnes ingen dører på disse. Ingen av våre julegrotter, krybber eller staller eller hva det nå var, der hvor Jesus ble født, var lukkete hjem. Den Hellige familie lukket ikke døren for omverden, ingen ble stengt ute julaften. Hverken de jødiske hyrdene eller de hedenske vise menn fra Østen ble sendt bort, fordi Maria og Josef ønsket en fredelig familiefest. Tvertom, de var klare over at dette barn var født for alle mennesker…..

Ha fortsatt riktig god Jul !

p. Joseph

Kjære troende, søndagens evangelium forteller oss om Marias respons til Guds engel, Gabriel: Jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg som du har sagt. For å fullføre sin plan trenger Gud personer som overgir seg til ham med Marias ydmykhet og åpenhet. Gjennom henne er Gud kommet til vår verden.

Julen nærmer seg – alle fire lys på adventskransen er tent. Gud kommer snart for å være sammen med oss mennesker. Selv om vi lever i et sekularisert samfunn, hvor de fleste mennesker ikke er særlig opptatt av Gud, så fremkaller julen likevel spørsmål etter Gud hos mange. I disse stemningsfulle juletider virker det fortsatt som om Han spiller en viss rolle i menneskers liv.

Søndagens første lesning fra Samuels bok forteller om Kong David som vil bygge et tempel for Herren. Han er blitt konge over hele Israel og nå vil han bygge et hus hvor Paktens Ark og Herren skal bo. Men Herren ønsker ikke dette. Han er en Gud som følger sin flokk overalt hvor den går. Han er en Gud for et folk som er underveis. Han vil bo blant sitt folk, og vil bli mottatt av sitt folk, i deres hjerter. Være med dem på deres livsvei, og ikke stenges inne i et hus.

Herren er midt iblant sitt folk. Hans sky står over dem, Han går foran dem i en skystøtte om dagen og en ildstøtte om natten, leser vi i 4. Mosebok (14:14). Engelen Gabriel stadfester dette overfor Maria: En kraft fra den aller høyeste skal senke seg ned over deg. En kraft fra den aller høyeste hadde kommet til en enkel kvinne i Nasaret. Maria, en ung jomfru. Hun ble forskrekket da engelen Gabriel fortalte henne sitt budskap og hun spurte: Hvordan kan dette skje? Og Gabriels svar var ganske enkelt: Gud kan alt, for ham er ingenting umulig. Og han ga henne et tegn på Guds allmakt: Se, også Elisabeth, din slektning, er blitt med barn, hun er allerede i sin sjette måned, selv om hun er langt over alderen da kvinner kan få barn. Etter denne beskjeden godtar Maria å bli Jesu mor og sier de kjente ordene: Jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg som du har sagt.

Gjennom Maria er Gud kommet oss nærmere, gjennom henne er Han kommet til verden – også til vår verden i dag. Dette skjer fordi Maria ikke bare unnfanget Jesus og fødte ham inn i vår verden, hun hjelper også oss mennesker å finne veien til Herren. Som ved bryllupet i Kana, som ved foten av korset, siden også i Lourdes, i Fatima og på mange andre steder i verden – og i hver enkelt av oss.

Guds engel sa til Maria, Vær hilset, Herren er med deg. Hun undret seg over denne hilsenen og lurte på hva den kunne bety. Vi forstår heller ikke alltid meningen med alt som hender i vår verden, ikke engang med det som skjer i våre egne liv. Gud ønsker likevel at vi skal reagere på Hans initiativ, at vi fortsetter det Han påbegynte – selv om vi ikke alltid forstår det fullt ut.  Pakten – som betyr avtalen, kontrakten – som Gud har sluttet med menneskene, innebærer nettopp dette: At Hans folk skal fortsette det Han begynte, at vi skal gjøre Hans nærvær konkret og synlig blant menneskene.

Guds nærvær i verden er derfor avhengig av vårt svar – ikke bare som en muntlig trosbekjennelse, men først og fremst gjennom våre gjerninger. Om nødvendig må vi gjøre oss selv upopulære for å leve ut evangeliet, for å kunne stå for sannheten, for å gi de svake et ansikt, gi dem deres rett.

Vi har også en oppgave, en befaling. Slik Herren befalte Maria. Den gode nyheten er at Gud vil være med oss i alt vi må gå gjennom, fra generasjon til generasjon, inntil evig tid. Denne siste søndag i advent vil Maria hjelpe oss med de avsluttende forberedelsene til Jul. Hun vil åpne oss, fremkalle tro og tillit i oss, slik at hennes sønn kan få plass i oss! Åpne oss, slik at vi lar Guds Vilje Skje.

God helg, og en riktig god Jul!

p. Joseph

Kjære venner, tredje søndag i advent har et navn – på latin kalt Dominica Gaudete – Gledens Søndag. I søndagens annen lesning, i sitt første brev til Tessalonikerne, utsteder Paulus følgende påbud: Brødre, vær alltid glade, lev uten opphør i bønn, og takk Gud under alle forhold. Glade? For hva? Fordi Herren er nær. Fordi Han ble født inn i denne verden, fordi Han ved å beseire døden og gjenoppstå opphevet grensene for vår tilværelse og gjorde oss alle til en del av sin evighet.  Vær alltid glade. Nå fordi det snart er Jul, tiden for å feire at han reiste sin bolig blant oss. At vi lever i Hans nærhet.

Mens vi venter møter vi Jesu forløper – Døperen Johannes. Historisk er han en omdiskutert skikkelse, selv opphavet til en ganske livskraftig kult.  Så sent som på 200-tallet e.Kr. møter vi tilhengere av Døperen Johannes som ikke sluttet seg til Jesus-bevegelsen, men som i Døperen ser en selvstendig figur i frelseshistorien. Johannes som en forløper for Jesus – slik han presenteres av Markus, Matteus og Lukas, var fremmed for Døperens egne disipler. Døperen Johannes presenterte seg, sies det, i en kappe av kamelhår og med et lærbelte rundt livet. På ingen måte tilfeldig, snarere et tegn, beregnet på, og forstått av datidens jøder. Dette var klærne til den store profeten Elija, skildret i den andre Kongeboken. Det var forventet at Elija ville komme tilbake i Endetiden, som en forkynner om den nært forestående verdensundergang. En som annonserer Guds gjenkomst, Dommen og Verdens Ende. Denne type endetidsforkynnelse var ganske vanlig på Jesu tid, preget som den var av politisk uro og oppløsning, romersk okkupasjon og trusler mot det jødiske presteveldet. Vi vet selvfølgelig ikke nøyaktig hva denne Døperen Johannes mente, men mye tyder på at han først og fremst så på seg selv som den hjemvendte Elija. Selve Endetidens talsmann. Han ønsket å forberede folk, så han ba om omvendelse og døpte. Det er ganske illustrerende at dersom du ville se Døperen Johannes, måtte du krysse Jordan. Du måtte dra ut av Det lovede Landet, ut i ørkenen, for deretter å returnere som en omvendt, konvertitt, til Det lovede Landet. Et fornyet medlem av Guds folk, av et fellesskap som er forpliktet til Guds nært forestående komme.

Kan hende var Jesus selv, i utgangspunktet, en som oppsøkte og fulgte Døperen Johannes, men som brøt løs fra ham før Døperen ble myrdet. En som deretter påbegynte sin egen forkynnelsesgjerning. Tilbake står Dåpen, innvielsen, opptagelsen, som vi kristne fortsatt praktiserer. Inspirert av Døperen Johannes. Men der Johannes forkynner, frelser Jesus. Det er da også Evangelisten Johannes – ikke å forveksle med Døperen, som etter at Markus, Matteus og Lukas for lengst har skrevet sine evangelier, understreker Døperens fullstendige rolle: Ikke bare som forløper, men også som en som Det første vitnet om den kommende Frelseren. For å sitere fra søndagens evangelietekst, fra Johannes: …han som kommer etter meg, han som jeg ikke engang er verdig til å løse opp sandalene for.  

Døperen Johannes ble utvilsomt sett på som en selvplager, typisk for datidens hellige menn. Han levde fattig, på gresshopper og honning, i sin enkle kamelhårskappe. Slik datiden forventet av sine profeter. Når Jesus av samtiden ble sett på som en festglad mann, nærmest en fråtser, så er dette et bevisst brudd med tilvante forestillinger. En ny profet, med et nytt budskap: Ikke om Endetiden, slik alle forventet, men om Frelse. Johannes, på sin side, lærer oss at vekst, åndelig fornyelse, begynner med erkjennelsen av at vi ikke er Kristus. Dette gjelder også alle de som – i likhet med Johannes – er kalt til å være Guds sendebud: Fra Paven til den enkelte kristne, ja, hele samfunnet og Kirken. Vi er ikke Frelseren. Vi er frelsens budbringere. Vi er ikke Veien, Sannheten og Livet. Men vi forkynner Gleden over å ha funnet Veien, Sannheten og Livet. Gleden over at Gud kommer oss i møte. På Gledens Søndag. Dominica Gaudete.

God helg!

p. Joseph