Vår Frue Kirke

Kjære venner, tredje søndag på rad får vi høre om den oppstandne Kristus som viser seg. Kristendommen bygger på troen på Jesu oppstandelse, og denne troen kaller vi apostolisk fordi vi har tatt imot den fra apostlene. «Mens de talte om det som hadde hendt på veien til og i Emmaus, stod Jesus selv der midt iblant dem«. Disiplene i Emmaus kjente den korsfestede Herre igjen da han brøt brødet med dem. Jesus innstiftet Eukaristien ved sin død og oppstandelse. Den bygger derfor på tro og kjærlighet. Ikke på troen alene, for den kan bli gold og tørr og dogmatisk. Ikke på kjærligheten alene, for den kan være for sentimental og utsatt for subjektive følelsesmessige svingninger, men på tro og kjærlighet. I det kjærlighetsmåltid som vi i messens liturgi skal dele, gjenkjenner også vi Herren med troens og kjærlighetens øyne – og hverandre i ham.

Kjære venner, «Mens de talte om det som hadde hendt på veien til og i Emmaus, stod Jesus selv der midt iblant dem. Forskrekkede og engstelige trodde de det var et gjenferd.  Men han sa: Fred være med dere! Ikke vær redde, det er meg!». Og han sier dem hvordan han vil bli gjenkjent: «Se på mine hender og mine føtter: Det er jo meg. Rør ved meg og se selv: Et gjenferd har da ikke kjøtt og knokler, som dere ser jeg har«. Jeg ser for meg slitne, utsultede, og forfrosne kurdiske flyktninger (eller syriske/spedalske) og hører Moder Teresas stemme i bakhodet: «det er ikke noen spøkelser, de er mennesker og det er Kristi ansikt du ser«. Han viste dem sine hender og sine føtter. Han vil la dem se og føle at han lever. Han lar dem ta på seg og spiser et stykke fisk, et håndgripelig bevis på at han står levende i deres midte, men merket av sårene og torturen. Han er den korsfestede som er oppstanden. «Så åpnet han deres forstand for Skriftene, og sa til dem: Slik står det altså skrevet: Messias skal lide døden og stå opp fra de døde på den tredje dag, og så skal det forkynnes i hans navn, fra Jerusalem ut blant alle folkeslag, at de skal vende om og få sine synder tilgitt. Om dette skal nå dere være vitner.» Påskedagen om aftenen trådte Jesus inn i kretsen av disiplene for å gi dem sin fred. Han gav dem troen ved å meddele dem Ånden. Hans fred fordrev angsten, det kom lys i det lukkete, mørke rommet. Den oppstandne Herre ønsker apostlene Fred og tilgivelse og sender dem, slik som Faderen hadde sendt ham. Han ånder sin ånd på dem idet han sier: Motta den Hl. Ånd, ånden som tilgir! Disiplene får i oppdrag å fortsette det Guds Lam gjorde: å ta bort verdens synder, og å gi menneskene styrke til å leve. Tilgivelsen er det eneste middel som kan holde kirken/menneskene sammen …  som kan helbrede og helliggjøre den. Synd truer ethvert fellesskap mens tilgivelsen og forsoning fornyer forholdene menneskene imellom og gjør nytt liv mulig. Slik som påsken og langfredag henger sammen, slik henger caritas eller diakoni eller vår tjeneste og omsorg for mennesker i nød …  sammen med vår liturgi. Diakoni og liturgi hører sammen. Kun sammen er de en troverdig forkynnelse av den korsfestede og oppstandne Herre. Som disiplene er vi kalt å lindre smerter, å legge våre trøstende hender på sårene til de skuffede, tvilende og utrygge medmennesker, og hjelpe dem å tro på livet og på framtiden.

Kjære venner, oppstandelsestro løfter oss ikke opp i himmelen, den må og skal forvandle vårt liv her og nå: Slik at vi blir opprørske mot alle urett og mot alle ødeleggende krefter – ved å rekke hverandre en virkelig hånd: hjelpende, tilgivende, tjenende og forsonende…. slik at menneskene skal kunne tro på den oppstandne Jesus Kristus og derved eie det evige liv. Påske betyr å lage litt himmel her og nå!

Riktig god helg.

P. Joseph.

Kjære venner, 30 april 2000 på påskesøndag, kanoniserte pave Den Hellige Johannes Paul II, Den Hellige Faustina, og derfor satt datoen for festen til Den Guddommelige Barmhjertighet, på søndag etter påskesøndag hvert år. Påskelyset – symbolet på Kristi oppstandelse – står fortsatt fremme i kirken, men dagens evangelium forteller oss om hvordan den oppstandne Jesus viste sårene sine til disiplene og til Thomas. Dette minner oss om at veien til oppstandelsen alltid går gjennom lidelse.

Kjære venner,  I søndagens evangelium viser den oppstandne Jesus sårene sine til disiplene og til Thomas: «Kom hit med din finger, her er mine hender, se selv; kom hit med din hånd og legg den i min side«. Disse fem sårene har også fått en plass på selve påskelyset for å minne oss om at veien til oppstandelsen går igjennom korsfestelsen, veien til lyset går gjennom mørket, veien til livet går gjennom døden. Det er den korsfestede som er oppstanden og det er han som innbyr oss til å tro på ham og ved troen eie livet i hans navn.  Vi møter Thomas, den mest «populære» vantroende blant de kristne, for vi kjenner oss ofte igjen i hans tvil og skepsis. Men Thomas er også en eksemplarisk vantroende. Han synes det er rart alt det vennene hans forteller om Jesus, han kan ikke tro det uten videre, men han fortsetter vennskapet og dialogen med dem, han fortsetter å lytte og lære. Thomas hadde ikke vært tilstede første påskedag. Derfor tvilte han da han hørte det første vitnesbyrdet om Jesu oppstandelse fra de døde. Og fordi han var borte denne første gangen disiplene møtte Jesus, har han gått inn i historien som tvileren, som var kritisk til de øvrige disiplers uforbeholdne glede, splittet i sitt indre. «Får jeg ikke se hans gjennom-spikrete hender, da kan jeg umulig tro det«. Han ville forståelig nok ha et håndgripelig bevis. Han kunne ikke tro at verden kunne forandres over natten, at døde kunne stå opp igjen. Thomas minner oss også om at det ikke kan bli påske med mindre vi legger hendene våre i Jesu sårmerker, og Jesus kunne ikke vinne oss en evig seier uten å gå gjennom lidelsen til oppstandelsen. «Min Herre og Min Gud» sa Thomas etter at han hadde fått røre ved Jesu sårmerker – dette er ikke et fortvilt utrop, men en trosbekjennelse på Kristus som viser oss veien til Livet. «Kom hit med din hånd«, sier Jesus til Thomas. Gjennom Jesu sårmerker lærer vi også om sårmerkene i vår verden. Og vi er kalt å lindre smerter, til å legge våre trøstende hender på sårene til de skuffede, tvilende og utrygge medmennesker og hjelpe dem å tro på livet og på fremtiden. Oppstandelsestroen løfter oss ikke ut av det livet vi lever i, men den må og skal forvandle vårt liv her og nå: Vår oppstandelsestro reiser oss opp fra dødens skygge.  Ikke bare med oppløftende og oppmuntrende ord, men – som Jesus – ved å rekke hverandre en hjelpende, tilgivende, tjenende og forsonende hånd. Den som vil tro på Kristus, må ikke bare lete etter ham på de steder hvor folk samles i hans navn for å lytte til hans ord og for å feire sakramentene. De må også lete etter ham der hvor mennesker sulter og tørster, søker asyl, sitter i fengsel, er syke og døende. Der viser Kristus seg i levende live, med sårene etter urett, diskriminasjon og fattigdom.

Kjære venner, påskefeiring betyr: Å reise hverandre opp fra sorg og ensomhet, mørke, smerte, elendighet og skyld. Leve slik at menneskene skal kunne tro på den oppstandne Jesus Kristus og derved eie det evige liv. Alle symboler og tegn som vi bruker i Påskens liturgi henviser til det: Vann, livgivende vann! Lys i mørket! Og fremfor alt brød og vin, himmelske gaver som vi her og nå får lov å smake og å dele med hverandre til minne om Ham som led og oppstod for oss i Påsken!

Riktig god helg og påske!

p. Joseph

Kjære troende, vi feirer hvert år påske til minne om Kristi oppstandelse. En slik fest sørger for at mysteriet om Guds kjærlighet forblir nærværende. La oss be Gud om å skjenke oss nåde og kraften fra Jesu oppstandelse slik at vi alle kan leve som nye mennesker med et hjerte fullt av tro, håp og kjærlighet både til Gud og til våre medmennesker.

Kjære troende, når apostlene og disiplene sto overfor sammenbrudd, forklarte engelen ved graven at Kristus lever og er gått i forveien til Galilea. Dette åpenbarte for disiplene en ny verden, et nytt liv. Og for oss som så mange ganger kan gå trett i vår kamp med oss selv, er det en trøst å vite at dette ikke er det avgjørende. Kristi død var heller ikke slutten, men en betingelse for seieren. Dette er en trøst, for alle som ikke lenger har noe håp i dette livet. Troen på Jesu oppstandelse innebærer en tro på at også min død er overvunnet, min ensomhet, min forbitrelse, mitt opprør og min angst, min maktesløshet og sorg. Men å tro på oppstandelsen betyr ikke at denne troen skal fjerne all min sorg, all min angst. Jesus måtte også gjennomgå alt dette. Han tok imot døden og ventet, ventet gjennom døden på livet. Slikmå vi i hverdagen gjennomgå døden – og vente på livet. Dette er påskemorgenens under, da døde eller rettere sagt skuffede mennesker – Jesu disipler – igjen kom til live. Det er fremdeles mulig, for den som tror. De døde kan fremdeles oppvekkes til live, av dere, av deg og av meg. Disse som er «døde» når det gjelder håp, de skuffede, og sorgfulle mennesker, går under i sin bitterhet, sitt opprør eller sin fortvilelse: Men vi kan oppvekke dem igjen ved å ta oss av dem, ved sammen med dem å gjennomlide deres endelige nød. Og da skjer underet: Disse mennesker tiner opp igjen, de utstøtte føler seg hjemme, de ensomme får kontakt med andre, de opprørske slår seg til ro, de som er forbitret kan tilgi igjen… Dette er å feire påske sammen, å ikke omgås hverandre slik at man dreper hverandre, men tvert imot slik at man gir hverandre livet tilbake. En slik påske feirer man ikke bare her i kirkerommet, vi feirer den levende-gjørende med hverandre. Da blir det fest, for alle som hadde gitt opp håpet, en fest for oss alle. Gå da hen og forkynn for din neste, for dine medmennesker, at også deres død er beseiret. Kirken, som Jesus innstiftet ved sin død og oppstandelse, bygger derfor på tro og kjærlighet. Ikke på troen alene, for den kan bli gold og tørr og dogmatisk. Ikke på kjærligheten alene, for den kan være for sentimental og utsatt for subjektive følelsesmessige svingninger, men på tro og kjærlighet – fides caritate formata, som de gamle sa: troen utformet i kjærlighet. Ved Genesaretsjøen delte Jesus fisk og brød med sine venner. Disiplene i Emmaus kjente ham igjen da han brøt brødet med dem. I det kjærlighetsmåltid som vi i messens liturgi skal dele, gjenkjenner også vi Herren med troens og kjærlighetens øyne – og hverandre i ham.

Kjære troende, ved påskefeiring bringer også den oppstandne Kristus sin fred til vår slitte og lidende verden: «La oss bringe ham inn i våre hverdagsliv: gjennom fredsbevegelser i disse dager preget av krigens gru, gjennom forsoningshandlinger midt i ødelagte forhold, handlinger av fred medfølelse med de som trenger det, rettferdighetshandlinger midt i situasjoner med ulikhet og sannhet midt i løgnene. Og fremfor alt, gjennom verk av kjærlighet og brorskap.» (Pave Francis, preken på påskevigilien 2022).

Riktig god Påske.

p. Joseph.

Kjære venner, det som alltid slår meg mest med palmesøndagsliturgien er den plutselige stemningsendringen som skjer blant befolkningen. Først heier folket «Hosanna» med stor entusiasme. Jesus blir ønsket velkommen som konge med palmegrener, og det legges til og med klær på stien foran ham slik at han ikke kommer i kontakt med grusen på veien. Og noen dager senere skjer det stikk motsatte: den sprudlende jubelen blir til et avgrunnsdypt hat, og «Hosanna» blir til «Korsfest ham». I stedet for palmegrenene er det slag, plager, tornekronen, korset. Jesus blir avkledt, henget naken på korset, og blottet for alle øyne – og over ham er innskriften på plakaten «Jesus fra Nasaret, jødenes konge». Jesus Kristus ble offer for bakvaskelse – og palmesøndag er et advarende eksempel for oss på at vi bør være veldig forsiktige før vi feller dom over andre. Forskjellen mellom «Hosanna» og «Korsfest ham» er altfor liten til at jeg kan være uforsiktig i min vurdering av andre. Det er interessant at Jesus kom inn i Jerusalem på et esel, det vil si dyret til enkle landfolk og dessuten et esel som ikke tilhørte ham, som hadde blitt lånt ut for denne anledningen. Han kom ikke i en luksuriøs kongevogn, eller på hesteryggen som verdens store, men på et lånt esel.

Kjære venner, så hvor gikk Jesus ? Han dro ikke til palasset til Pontius Pilatus eller ypperstepresten. Nei, han gikk ikke til representantene for verdslig makt for å kreve sin krone av dem. Han dro ikke til dem for å bli kronet til konge over Israel. Jesus ønsker ikke å gjenoppbygge et rike etter den gamle modellen. Jesus Kristus vil være en konge av de fattige, en fattig mann blant de fattige og for de fattige. Fattigdom forstås i dette tilfellet i betydningen Israels «fattige i ånden» av de troende og ydmyke sjelene som vi ser rundt Jesus, i perspektivet av den første saligprisningen i Bergprekenen. Fattigdom i Jesu forstand – i profetenes forstand – forutsetter fremfor alt indre frihet fra grådighet og vilje til makt. Det handler om hjertets renselse. Det vi eier gir oss derfor ansvar for de som ikke har. Jesu rikdom er ikke en jordisk rikdom. Hans jordiske fattigdom gir plass til himmelsk rikdom slik at vi skal «bli rike ved hans fattigdom» (2.Korinterbrev 8:9). Palmesøndagsevangeliets tragedie ligger i at folket jublet høyt da Jesus kom inn i byen. Men de forsto ham ikke. Og så var gleden allerede død da Jesus forlot byen om kvelden og eselets fole kom til eieren. Og mørkemaktene overskygget de kommende dager!

Kjære venner, mange spurte seg selv hva som ville bli av deres oppfattede riker (deres forventninger og egeninteresser). Gitt at Herren kommer, kommer vi ut av våre eksklusive realiteter og blir en del av det store fellesskapet av alle som feirer dette hellige sakrament eukaristien. Vi går inn i hans fredsrike og hyller ham fordi han kommer for å skape et fredsrike i denne sønderrevne verden. Han kommer til alle kulturer og til alle deler av verden, overalt, til de elendige hyttene og de fattige folkene, så vel som til katedralers prakt. Overalt er han den samme, den Eneste, og på denne måten er alle de som er samlet i bønn, i fellesskap med ham, også forenet i ett og samme legeme. Kristus velger å gjøre seg selv til vårt brød og gi seg selv til oss. Dermed bygger han sitt rike.

Ønsker alle en riktig god Påske!

P. Joseph

Kjære venner, ”Dersom hvetekornet ikke får falle i jorden og dø, er og blir det ett eneste korn” sier Johannes i søndagens evangelium. Ja, slik er det at man må dø for å leve videre, og for å bære rik frukt. Man må dø på en fysisk måte ved å forsake våre begjær, grådighet, egoisme, hat og ondskapsfulle handlinger for å oppnå det evige åndelig liv.

Kjære venner, alle mennesker har et behov for trygghet og fred, et sted hvor en kan være seg selv og kan komme til hektene. Å få (=å leve) og å gi (=å dø) hverandre trygghet er en elementær livsnødvendighet. Mens et trygt sted også kan være som en oase hvor en finner hvile for å reise videre, men det kan også gjøre at en lukker øyne for det som skjer rundt om seg, isolerer seg og forsøker å holde seg der for å slippe å dra videre. Derfor kan vårt behov for trygghet hindre oss i å velge nye veier og til å møte nye utfordringer. En vet hva en har, men ikke hva en får, sier man gjerne. Og kritiske spørsmål er sjeldent velkomne fordi de skaper ofte uro og krever et standpunkt. Kirken kan også bli til en liten og beskyttet verden hvor vi kan finne fred og være fromme og hvor vi helst glemmer at vi som kirke er sendt til verden for å tjene. Vi lever i en tid med store forandringer, hvor gamle selvfølgeligheter er falt bort. Internasjonale politiske forhold er radikalt forandret i løpet av de senere år. I våre direkte omgivelser blir vi konfrontert med andre kulturer og religioner. Vi kan lukke oss inne med vår egen kultur og forsøke å holde de andre utenfor. Det er blitt meget vanskelig, ja nesten umulig å flykte fra et land til et annet, grensene til den vestlige verden er blitt hermetisk stengte. Det eneste alternativet er å gå i skjul hos hverandre. Daglig hører man om møter i sikkerhetsrådet og høy-kommisæren som reiser verden rundt, uten at de klarer å skaffe folk sikkerhet. Vi må ha lagt merke til hvordan en slik fremmedangst i visse land allerede har ført til ekstrem nasjonalisme og rase-hat/rasediskriminering eller terrorisme. Også i egne kretser har vi nok hørt eller tenker muligens selv at det nok er best at hver holder seg til sitt, at vi ikke må blande rasene og kulturene for meget.  Å ha åpne dører og å våge seg på ukjente veier, kan føre til en ny framtid. Å åpne grensene for nye mennesker med andre kulturer, kan være veldig berikende og fruktbart, ja, det kan være en nødvendighet for at verden i det hele tatt har en fremtid. Den som våger å sette livet til, han skal finne det. Søndagens evangelium oppfordrer oss til å åpne oss, ja, til å våge å dø på en måte for vår ”trygghet”, fordi trygghet kan hindre oss i å velge nye veier og til å møte nye utfordringer, til å være berikende, til å bære frukt, osv… Som dere alle vet, den berømt historisk fortellingen om den hellige Maximilliam Kolbe, da han ved slutten av juli 1941 offeret sitt liv for sin venn i konsentrasjonsleiren i Auschwitz. Martin Luther King, ble myrdet 4.April1968, i Memphis, Tennessee. Han kjempet utrettelig for Afro-amerikaneres Sivil Rett Bevegelse og Fredsbevegelse. Yitzhak Rabin ble myrdet 4.Nov.1995 som Israels statsminister, mens han ledet sitt land mot fred med sine Palestinske og Arabiske naboer. Sammen med Palestinas Frigjøringsorganisasjons (PLO) formann. Yāsir Arafāt, mottok Rabin Nobels Fredspris i 1994. Mahatma Gandhi, ble myrdet 30.Jan.1948 av Nathuram Godse, en Hinduistisk radikaler, fordi han hadde tilgitt og lærte folk om tilgivelse, spesielt for muslimer. De 118 Vietnamesike Martyrene, deres vitneblod ble/ga troens såkorn for landet.     Den hellige Lorenzo Ruiz og hans 15 ledsagere har minnedag 28. sept. Og ikke minst den hellige Frans av Assisi med sin Fredsbønn: ”Gjør meg til redskap for din fred. Å gi betyr å få;  Å tilgi betyr å bli tilgitt. Å dø betyr å leve i evige lykke (LH.640). Det er en større lykke å gi enn å få. (Apgj.20,35). «Per Crucem ad Lucem» – «Gjennom korset til lyset«.

Kjære venner, å ha en ydmyk handling betyr derfor å utslette vår arroganse. Kjærlighet fjerner egoisme og ondskap. Jesus helbreder syke og lamme og kjemper på Guds vegne mot sykdom, lidelse og død. Men han kjemper side om side med menneskene. Han går foran gjennom lidelse og død, han viser veien.

Riktig god helg!

P. Joseph