vaarfrue Uncategorized

Fredagsbrev Uke 44 – Hvilket er det første bud av alle?

Kjære venner,  det er virkelig til syvende og sist bare to bud. Og det første er å elske Gud, og den andre er å elske vår neste. De er ikke ment å bli skilt. Men vi skiller dem veldig ofte. Det er lett om vi kan si vi står på en god fot med Gud, men hvor mange imidlertid kan si at vi står på en god fot med vår neste? Vi snakker med Gud når vi ber, men snakker vi med vår neste? La oss be vår Far å tilgi oss vår forsyndelse og hjelpe oss å bevise vår kjærlighet mot ham ved å elske alle våre brødre og søstre.

Kjære venner, i søndagens evangelium ser vi hvordan Jesus blir oppfordret til å gi sitt sammendrag om Lovens essens/kjerne/det vesentlige. Skikken med å konsentrere seg om å oppsummere Loven var en populær tradisjon blant rabbinere og deres elver. Kanskje det mest berømte eksempel i jødisk tradisjon er at en student krevde å bli undervist i essensen av loven mens han ennå var nybegynner. Hans lærer, Hille, svarte: «Hva du ikke kunne fordra for deg selv, ikke gjør det til din nabo. Det er hele loven, resten er kommentar. Gå og lær». Jesus samler opp den tradisjonelle visdom av Israel i en konstatering. Den første del av hans konstatering siterer den Jødiske trosbekjennelse. Det er å elske den eneste Gud som er herren med hele din person og alle dine evner. Den trosbekjennelsen befant seg inne i et lite futteral. Dette futteralet ble festet i dørstolpen på alle jødiske hus og i døren av alle innvendige rom. Ingen fromme jøder kunne være uenige med denne delen av Jesu sammendrag. Men ved siden av denne legger Jesus den andre bibelske passasje: å elske din neste som deg selv. For Jesus, er det denne kombinasjonen av disse separate tekster som danner lovens essensen. Og det er denne kombinasjon som har gitt Kristendommen dens grunnbud for livet. I sitt svar til den skriftlærd klargjør Jesus at han ikke kan følge sammendraget av loven men glemme kjærlighet til sin neste. Den skriftlærd er fornøyd med Jesu svar og tilsetter sin egen mening, at kjærlighet til Gud og til neste er jo viktigere enn all rituell tilbedelse. Som støtte for den skriftlærdes tilføyelse setter Jesus liturgiens viktighet langt ned på listen. Det har vi sett klart i lignelsen om den gode samaritan, hvor presten og levitten fort glemmer kravet til nestekjærlighet. Som Jesus kombinerer kjærlighet til Gud og kjærlighet til nesten, slik overse de skriftlærde sammenhengen mellom dem.

Kjære venner, den virkelige fare for oss er at vi skiller de to bud. Det er lettere å fortelle om Guds kjærlighet til noen enn virkelig å elsker et annet menneske. Å gjøre slik er som å snakke til en utsultet om brød uten å gi ham noe å spise. Eller å snakke til en om varme mens vi lar ham være i kulden. Vi kan si at det bare er et bud,  et kjærlighetsbud. Det er lik en mynt med to sider. Det er umulig å ha den ene uten den andre. Den største tragedie i den moderne verden er den måten man har skilt de to store bud. Det er det helt motsatte av intensjonen i Evangeliet. Det er ikke alltid de ivrigste til å oppsøke kirken er de beste forbilder på nestekjærlighet. Vi må oppøve vår følsomhet overfor andre menneskers nød, både åndelig og materielt. Det gjør vi ved å følge budet om nestekjærlighet. Veien til Guds hjerte går gjennom vår medmennesker. Jesus sier jo at det du har gjort mot selv den minste av mine, det har du gjort mot meg. Veldig enkelt ikke sant? Men veldig vanskelig. Hvis vi kommer til messen med et åpent og ydmykt hjerte, får vi den hjelpen vi trenger til å klare det umulige. Messen er vår viktigste kilde til styrke og utholdenhet. Gud overøse oss med sine gaver i hver messe, og Hans gavers kilde går aldri tom. Den kjærlighet, medlidenhet, styrke og miskunn du har mottatt bringer du videre. Og når du har gått tom, kommer du bare tilbake etter mer! Amen.

Riktig god helg!

p. Joseph

vaarfrue Uncategorized

Fredagsbrev Uke 43 – Rabbuni! La meg få synet igjen!

Kjær venner, kommende søndag feirer vi den trettiende søndag i det alminnelige kirkeår. Jesus er kommet slik at vi nå kan leve i håp og glede. Han helbreder oss fra all slags sykdom og vanførhet. Men Gud kan imidlertid ikke gjøre noe for oss uten vårt samarbeid. Gud venter av oss at vi har den troen og tilliten som den blinde Bartimeus viser Jesus i dag. Ydmykt, bekjenner vi at så langt har vi ikke kjent og stolt nok på Guds makt og kjærlighet i vårt liv. La oss be Gud om hans helbredelse slik at han skal fornye vårt liv ifølge sin plan.

Kjær venner, det var en mørke natt, at en blind mann kom gående. Plutselig ble han påkjørt av en syklist, og han begynte å skrike høyt mot syklisten: Er du blind eller? Ser du ikke meg. Syklisten bad ham med engang om forlatelse, og minnet ham om å skulle ha med seg en oljelampe neste gang, slikt at alle kunne se ham lett på avstand. Få dager etter ble den blinde mannen påkjørt engang til av den samme syklisten, og da begynte den blinde mannen å skrike enda høyre enn før til den utenksomme syklisten. «Er du dum eller, se du ikke meg?! Jeg går jo med oljelampe!» Syklisten bad en gang til den blinde mannen om forlatelse, og på en sint måte sa han til den blinde mannen: «Kjære deg, selv om du går forsiktig nå med en oljelampe, hjelper det ikke hvis du glemmer å fylle olje på og tenne den.» …..Oljelampen er vår Gud, eller vår tro, men hvis det bare er en dødende Gud eller tro, blir vi sikkert påkjørt av oss selv eller alle de andre. I søndagens evangelium ser vi at Markus forteller oss om Jesu helbredelse av den blinde i Jeriko. I motsetning til Johannes har Markus ikke konsentrert seg om Jesu gjerning. Markus har lagt vekt på følelsen, holdningen og reaksjonen til den som blir helbredet. Den blinde blir presentert tydelig med navn og opprinnelse. Hans nåværende situasjon er at «han sitter ved veien». Å være blind er først og fremst å sitte på siden av   livet, ikke ha råd til å delta effektivt i samfunnslivet. Den blinde blir trukket bort fra den vanlige verden. Ved å miste synsevnen (sight, visjon) blir alt mer og mer komplisert for ham. Han blir alltid omgitt av et svart teppe. Og ingen, selv ikke hans nære slektninger kan rive ned det teppet for å nærme seg ham. Han føler at han blir fornektet. Han lever med det mindreverdighets kompleks at han er en ubrukelig del av familien og samfunnet. I den blinde Bartimeus kan vi se oss selv. Noen ganger i livet har vi opplevd den blindes situasjon. Vi er blinde når livet blir helt svart for oss. Intet håp. Ingen løsning. Ingen forandring. Vi har ikke evne til å se livets gode sider. Vi har virkelig mistet vårt åndelige syns kapasitet. Som søndagens blinde befinner vi oss på siden av livet. Alt blir fremmed for oss. Vår tenkemåte er ikke akseptabel lenger. Språket og våre daglige uttrykk er ikke nok for oss til å skape normale forhold til andre. Vi er utelukket fra menneskelig kontakt. «Da kastet han fra seg kappen og sprang opp og bort til Jesus». Ja, med denne holdningen må vi lære av Bartimeus at vi må ta en avgjørelse om å gi slipp på vår gamle tilværelse. At en fattig tigger kastet bort sin kappe viser oss hans absolutte engasjement og tillit. Bartimeus har forlatt sin gamle tilværelse og stått opp for å følge Jesus. Noen ganger har vi levd i et paradoks: Vi vil bli frigjort fra en blind tilværelse, men samtidig vil vi ikke forlate vår gamle status. Vi vil ikke la Gud fornye vårt liv. Vi skjønner ikke at de stadige forandringer som vi må ta imot i vårt liv bare har mening når vi tror at disse forandringer fører oss til den nye himmel og jord. Vi er på en reise. Vår nåværende vandring fører oss gjennom mørket, men lys venter på oss ved slutten av veien. Er det ikke dumt hvis vi bare vil bli værende i den samme stilling hvor vi er nå fordi vi er redde for å leve under Forsynets styrelse?

Kjære venner, Jesus er verdens lys. Han kan ingenting gjøre mot oss uten vårt samtykke. «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?». Jesus spør oss alltid som han spør Bartimeus i dag, og han venter på vårt positive svar for å fullføre de beste ting for oss. Gud trenger ingenting fra oss bortsett fra vårt ja og vår sterke tro på hans makt og kjærlighet. Jesus kommer til hver av oss. Han kommer for å åpne en lysende vei for oss. Med hans lidelse, kors, og oppstandelse blir vårt siste og dypeste mørke, den håpløse døden, tilintetgjort. Amen.

Ha en riktig god helg!

p. Joseph

vaarfrue Uncategorized

Fredagsbrev Uke 42 – «….Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler»- Misjonssøndag.

Kjære venner, «dere vet ikke hva dere ber om» svarte Jesus til Jakob og Johannes – Sebedeus-sønnene – i søndagens evangelium. Hva er det vi ofte ber om? Er det om materielle ting og makt vi ber, eller kanskje bare når vi er i vanskeligheter? Ellers hva skulle vi be om, og hva er egentlig en bønn? Kommende søndag feirer vi kirkens misjonssøndag. Vi ber og bidrar slik at kirken kan fullføre sitt oppdrag ifølge herrens misjonsbefaling: «meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler» (Mt.28:18).

Kjære venner, Guds ord som vi har hørt i dag er Jesu irettesettelse av sine disipler Jakob og Johannes på deres frekke bønn om å få sitte ved siden av Jesus i himmelen. Selv om Jesus oppfordrer oss til å be, bør vi være klar over eller vite hva vi skal be om. Med andre ord at vi ikke bare skal be for vår egen sak, ut i fra vår egoisme, der vi på en måte søker å overtale Gud eller tvinge Ham til å gjøre noe for oss. Han vet jo hva vi har behov for eller hva som er best for oss. Og Jesus avslutter sin tale ved å si til sine disipler: «Den som vil regnes for stor blant dere, han skal være alles tjener«. Ønsket om å være den første ved å sitte ved siden av Jesus, forklarer at apostlene Jakob og Johannes fremdeles hadde en jordisk oppfatning av riket som Jesus var kommet for å opprette. Men Jesus setter alt på hodet. Jesu svar er tydelig og revolusjonerende: «Den som vil være den første, må være den siste av alle og tjener for alle«.På tross av sin myndighet har Jesus aldri oppført seg som hersker, men som tjener, ikke minst i forhold til sine disipler. Den tjenesten som Jesus forventer av sine disipler er kjærlighet – en kjærlighet som er beredt til å gi alt, til og med sitt eget liv, slik som han selv hadde gjort. Jesu lidelse, fullbyrdet ved hans død, ble i urkirken betraktet som hans største tjeneste. «Den som vil regnes for stor blant dere, han skal være alles tjener«.Ved disse ord forkaster ikke Jesus det å søke lederstillinger. Han mener at de som er kalt til å regjere i et kristent samfunn, må fullføre sitt mandat i en tjeners ånd. Fra kirkens opphav ble Jesu ord oppfattet som rettet mot samfunnets ledere – det er faktisk de som sitter i ledende stillinger som lettest kan bli fristet til å herske og kommandere. Jesus avviser et hvert lederskap som har sitt grunnlag i herskesyke, ærgjerrighet eller utbytting. Autoritet skal ikke utarte i makt. I Markusevangeliet har disse ord karakter av en allmenn rettesnor – de angår oss alle, ikke bare dem som har ansvar i samfunnet. Tjeneste bør være hvert menneskes levesett. Det finnes ikke noen annen regel enn denne. Den krever omvendelse og oppfordrer til å leve mot strømmen. Kirken er tjener både for sine medlemmer og for hele menneskeheten.

Kjære venner, Jesu bilde på autoritet er den som er tjener for alle. Det å tjene hverandre skal være det største ideal i hans samfunn. Jesu bilde som sier «storhet er å tjene» er ikke et reklameknep. Det henleder oppmerksomheten på de egentlige problemer. «Den som vil være den første, må være den siste av alle og tjener for alle» sa Jesus. Men hvordan lever vi så opp til dette Ord? La oss gjøre alt i tjenestens ånd – enten vårt arbeid har til hensikt å utvide Guds rike, eller om vårt ansvar er begrenset til vår egen familie, eller når det skal komme samfunnet til gode. Hvis vi ser Jesus i hver «neste» vi omgås der – underordnete og overordnete er likestilte -, da vil det bli lettere å innta denne holdningen. Alt vi gjør mot andre, særlig mot de minste, gjør vi mot ham. Å be for Kirkens misjon betyr ikke å ønske at kirken skal få dominerende kraft i verden. Tvert imot vil vi be om at kirken stadig må være en trofast og klok tjener for dagens mennesker. Gud har gitt menneskene en frelsende skatt. Men den skatten ble levert til verden gjennom kirken. Kirken er en tjener som har plikt til å gi verden mysterier som sin skatt. Dagens mennesker har nesten nådd til topps i rikdom og visdom. Men på mange måter ser vi at våre medmennesker blir fattigere. Er det ikke kirkens skyld, de kristnes skyld, hvis våre medmennesker ikke har nok ressurser til et åndelig liv?  På denne misjonsdag ber vi om at vi alle må bli levende vitnesbyrd for verden så Guds frelsende vilje ved vår ydmyke og tjenende levemåte blir synlig. Amen.

Riktig god helg.

p. Joseph

vaarfrue Uncategorized

Fredags brev – Uke 41: «Selg alt du eier, og følg meg»

Kjære venner, «Hvor vanskelig det blir for de rike å komme inn i Guds rike!» sier Jesus til sine disipler i søndagens evangelium, etter at den rike og unge mannen gikk bedrøvet bort. Kanskje vår største bekymring i livet er også å tjene penger. Faktisk er penger avgjørende for livet. Men Jesus advarer oss også om at penger er veldig farlig og kan føre til at vi mister himmelriket. La oss be Gud om sin nåde slik at vi ikke må være egoistiske eller materialistiske.

Kjære venner, det kan hende at man mange ganger blir konfrontert med valget: Alt eller intet. Dette er en virkelighet man står overfor mange ganger i livet. Ja, slik lyder ett av de evangeliene som skaper visse vanskeligheter for oss kristne på grunn av de radikale krav som Jesus kom med. Den unge mannen som i søndagens evangelium står overfor Jesus, gir på ingen måte inntrykk av å være egoistisk eller materialistisk, selv om han er rik. Tilsynelatende tilfredsstiller det ham ikke å være rik. Derfor spør han etter mer, etter det uendelige: Hva må jeg gjøre for å arve det evige rike? Heller ikke kan man beskylde ham for hovmod, når han sier at han har holdt Guds bud fra barndommen av. Han er etter den tids, og vår tids, begreper et godt menneske, en som prøver å unngå det onde og prøver å gjøre det gode, slik som budene pålegger ham. Han vet at hans rikdom forplikter ham overfor de fattige og nødlidende. Og likevel: For denne unge mann er alt dette for lite. Hva er det som mangler? Han er ikke fornøyd bare med å oppfylle lovene og budene. Han vil mer. Det er denne hunger etter det uendelige, det fullkomne, som gjør ham så sympatisk i Herrens øyne. Og da kommer vi til kjernen i dette evangelium. Her følger ingen befaling eller oppfordring, men et råd, et forslag. Jesus så på ham og fikk ham kjær. Man har så lett for å hoppe over denne setningen, så forsiktig og diskret tilbyr Kristus denne mannen sitt vennskap og sin kjærlighet. Og allikevel: Hvor forsiktig Han enn gjør det, må vi dog si at her er intet grunnlag for kompromiss. Her gjelder det alt eller intet. Kristus vil ikke at kjærligheten til Gud skal komme på annen plass. Det går ikke an bare å elske Gud under visse betingelser. Derfor er Hans oppfordring så radikal og tilsynelatende så altfor krevende: Selg alt du eier – og kom så og følg meg. Det vil altså si: Behold ikke noe for deg selv når du vil følge meg. Man kan kanskje si at Kristus ikke var urettferdig i sine krav, men i praksis måtte dette være vanskelig nok. Da den unge mannen hørte dette, mørknet han til og gikk bedrøvet bort, for han var meget rik. Og her sitter vi da igjen med ett av de mange eksempler på hva evangeliet lærer oss om vårt eget forhold til Gud. Også vi må ofte kunne gi avkall på egne interesser, for å kunne svare til Guds vilje. Men så tydelig som det fremstilles her, kommer det ikke alltid frem i vårt liv. Så radikalt blir ikke vi stilt overfor et valg. Men mange mennesker har sine betenkeligheter, når det gjelder å følge Guds bud. Og ikke få har vendt seg bort fra kristendommen fordi de simpelthen følte seg altfor tungt belastet av budenes betingelsesløse krav. Å gi avkall på så mange av naturens goder og livets forlystelser, bare for å følge Guds bud, synes for dem å være et dårlig bytte. Og siden det nettopp er alt eller intet det gjelder, kan det være fristende å følge den brede vei. Men det er ikke først og fremst denne kategori mennesker det her er tale om, men tvert imot alle disse som søker, og ærlig prøver, å finne frem til det endelige mål. De spør seg selv: Har ikke kirken annet å gi meg enn dogmer, bud og forskrifter? Har kirken intet som kan tilfredsstille min lengsel etter det fullkomne, det uendelige? Forvalter ikke kirken en absolutt sannhet, som kan inngi meg sikkerhet og glede? Har kirken ikke et tydelig svar på min lengsel, i stedet for dette budskap om at alle mine anstrengelser er til fånyttes? Kan jeg med god samvittighet satse alt på ett kort? Selv om vi har aldri så lite kjennskap til evangeliets budskap, må vi dog innse at med dette spørsmålet begynner kristendommen. For kristendom betyr ikke noe annet enn å gi seg selv uforbeholdent til Kristus, og det er opp til enhver av oss å se hvor langt han skal gå.

Kjære venner, på en eller annen måte, i en eller annen form, har sikkert også vi en gang spurt Vår Herre: Hva skal jeg gjøre for å få del i det evige liv? Og da får vi vite hva som er meningen med alle Hans bud og med kirkens bud og forskrifter. De vil føre oss på veien mot det evige, mot Gud selv. For det evige liv er: Å bli elsket av Gud og å gi alt for denne kjærlighets skyld.

Ha en riktig god helg!

p. Joseph.