Vår Frue Kirke

Kjære venner, første søndag i advent – begynte vi et nytt liturgisk kirke-år C, fire uker fram til Jul, en tid vi venter, forventer og forbereder oss på ham som kommer. Vi forbereder oss på lyset, for hver søndag tenner vi et lys til. La oss nå tenne det første lys og vende tilbake til ham med tillit for en lysere og bedre omgivelse i både samfunn og våre åndelig liv.

Kjære venner, vi feirer den første søndag i advent, den første søndag i et nytt kirkeår. Nå begynner adventstiden, som har to formål: Det er en tid da vi skal forberede julen, som er festen for Kristi første komme, hans inkarnasjon. Samtidig er det en tid da vi skal være våkne for Kristi annet komme, ved tidenes ende. To forskjellige ventetider altså, og i mange klostre er dette derfor også en liten fastetid, for den som venter på noe, skal ikke synke ned i mett og selvfornøyd overforbruk, i den norske julebordstemningen. Denne første søndagen er viet tanken på at Kristus skal komme igjen, og at ingen kjenner dagen eller timen for når dette skjer. Derfor må vi være ytterst våkne og oppmerksomme. Søndagens første lesningen, fra profeten Jeremiah, handler jo akkurat om dette. Israels folk blir oppfordret til å være våkne for Herrens handling. «Når den tid kommer» lar Han en rettferdig spire vokse frem for Davids ætt. Med andre ord, Jeremiah varsler om Guds Sønns inkarnasjon, som kom helt overraskende på jødefolket. En slik overraskelse kan komme på ny, for oss. Vi kan ikke regne oss frem til når det vil skje, slik enkelte sekter feilaktig prøver på. Ingen kjenner dag eller time. Men vi må heller ikke slå oss til ro med at den vanlige situasjonen i verden ikke kan bli avløst av en endetid, med Kristus i sentrum som verdens dommer. Det er nok av tegn på at en slik endetid allerede er i ferd med å sette sitt preg på en problemfylt jordklode, og det er nok av antydninger i Det nye testamente om at endetiden forlengst har begynt. En ventetid betyr ikke at vi skal sette oss godt til rette og bare avvente det som skjer, i en slags passiv venteromsholdning: døren vil vel åpne seg, og så får jeg komme inn for domstolen – for min del er det ikke mer å gjøre. Langt ifra! Dagens liturgiske salme er preget av at vi må bryte opp og aktivt søke Herren: «Til deg løfter jeg mine øyne, du som troner i himmelen. Herre, vis meg dine veier og lær meg dine stier. La din sannhet lære og lede meg. Du er min frelser, hele dagen venter jeg på deg». Annen lesning fra Paulus’ første brev til Tessalonikerne følger de samme aktive tankebanene: Vi blir minnet om vår plikt til å være åpne overfor Gud og medmennesker. Vi skal leve slik at vi står plettfrie og helliggjorte frem for vår Gud og Far, nettopp på den siste dagen da vår Herre Jesus holder sitt inntog sammen med alle sine hellige. Og vi blir inntrengende oppfordret til å fortsette med å gjøre fremskritt på den veien! Ved å holde Guds bud! I søndagens utsnitt av Lukasevangeliet kommer den andre måten å forberede seg på tydelig frem: «Våk og be hver tid og stund, for å få kraft til å slippe trygt igjennom alt det som skal hende, og kunne møte Menneskesønnen ansikt til ansikt». Bønnen må gjennomsyre dagliglivet vårt, slik at den alltid ligger under de holdninger og avgjørelser som preger livsførselen. Lukas har i evangeliet med alle de obligatoriske tegnene på at de siste tider er kommet, og utmaler det på en gripende måte: «På jorden skal folkene leve i angst og urolig lytte til havets og brenningens torden». Men den riktige holdningen vår hvis dette begynner å skje, er ifølge Lukas enkel og optimistisk: «Rett ryggen og løft hodet, for da er befrielsen nær! Men vær på vakt, så dere ikke lar dere sløve av utsvevelser og svir!» Lukas hadde kanskje en forutanelse om at julebordenes og julemasets tid kunne bli en alvorlig konkurrent til advent som en tid da vi rakrygget og våkne løfter våre øyne mot Gud, og lar hans sannhet lære og lede oss.

Kjære venner, Vi må ha lengsel etter Gud, og for en kristen er dette lengsel etter at Kristus skal komme. Han er allerede her, men ennå ikke helt, og det er i denne merkelige mellomsituasjonen vi skal leve: i vår egen tid, med eukaristifeiringen som vår rot i Kristi første tid, og likevel vendt mot Kristi siste tid som skal gi vårt liv fullendelse og avgjørende mening.

Ha en riktig god helg!

p. Joseph

Kjære venner, Kristi Kongefest ble innført (1925) i den universelle kalender av Pave Pius den XI. Med festen for Kristi Konge avslutter vi det liturgiske år. «Han skal komme igjen med herlighet og dømme levende og døde, og på hans rike skal det ikke være ende». Hver søndag bekjenner vi dette at Jesus har seiret, ikke bare for oss i kirken, men for alle mennesker. Jesu herredømme betyr at verden har en fremtid. Dette herredømme må for oss bli en styrke til å overkomme alle hindringer vi måtte møte i vårt jordiske liv. Om mørkets makt noen ganger hersket over oss, var det bare vår egen skyld.

Kjære venner, Forkynnelsen av «Guds kongedømme» (βασιλεία τοῦ θεοῦ) er kjernen i Jesu forkynnelse, og den markerer begynnelsen på hans offentlige opptreden (Markus.1:14f.). Ved å drive ut demoner med Guds finger (Luk.11:20), helbrede syke, tilgi synder med sin egen autoritet og invitere syndere til sitt bord, etablerer Jesus Guds herredømme midt i en truende og truet verden. Guds kongedømme er dermed uløselig knyttet til hans person. Dessuten gir Jesu lidelse tittelen konge en helt annen betydning. Bildet av Jesus, den gode hyrde (Luk.15,3-7), som gir sitt liv for sine (Jh.10,11), passer meget godt med vår forestilling. En god hyrdes forbilde ser ideelt ut for en kirkens leder, både for Jesus, den sanneste og høyeste hyrde, og også for våre hyrder i den nåværende ledelse. I søndagens første lesning, så Daniel i en visjon 200 år tidligere om Messias herrevelde: «Hans herredømme er et evig velde, det skal ikke forgå; hans rike går aldri til grunne». Hva Daniel så i sin visjon har Jesus erklært i sin åpenbaring foran Pilatus’ rettssal. Jesus har kommet til verden for å overta som konge. Han er konge, men hans kongekrone er tornekronen. Han hersker i sitt rike, men det er ikke av denne verden fordi hans rike er sannhetens rike. Med sin lidelse og oppstandelse har Jesus befridd verden fra mørkets makt. Han er den nye Adam som starter en ny menneskehet med sin ydmykhet. Jesu herredømme har sammenheng med hans ydmykhet. Den hellige Paulus har skrevet: «Jesus fornedret seg selv og ble lydig til døden, ja, korsets død. Derfor har Gud høyt opphøyet ham og gitt ham navnet over alle navn, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne: Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære». (Fil 2:7-11). Johannes viser oss i søndagens andre lesning hvordan motsetningsfylte kreftene blir overrasket over seieren til denne vidunderlige konge: «Se han kommer blant skyer, synlig for hvert øye, også for dem som har gjennomboret ham: og alle jordens folk skal slå seg for brystet i klage ved hans komme».

Kjære venner, Jesus har seiret og nå leder han verden. Det kristne håp gir oss ikke tillatelse til å bekymre oss eller svikte når vi av og til ser at det onde nesten behersker vår verden. Å tro på Jesu kongeverdighet betyr at vi lar sannheten prege hele vårt liv. «Enhver som hører sannheten til, lytter til hva jeg sier». Med dagens store forandringer må vi alltid velge om vi vil eller ikke vil tilhøre Jesus, sannhetens konge. En ting vi kan være sikrere på er at vi ikke står iblant dem som «skal slå seg for brystet i klage ved hans komme», fordi med glede forkynner vi hans død og oppstandelse inntil han kommer. Måtte sorg og anger aldri dominere oss som nå prøver å utvide Jesu rike i alle våre medmenneskers hjerter. Denne søndagen er siste søndag i det liturgiske året. Neste uke er det advent, starten på nok et nytt liturgisk år. Kirken plasserer Kristi Kongens høytid på denne siste søndagen, som også har betydning: det er et ønske om at alle til slutt skal være i Guds rike, et land med bare harmoni og kjærlighet, et land med fred . Når det gjelder hver enkelt av oss, la oss prøve å være verdige til å være en borger av Guds rike, som betyr å vite hvordan vi skal leve som mennesker, leve i samsvar med samvittigheten, leve i harmoni, elske og gjøre gode gjerninger i henhold til Evangeliets ord. La oss også prøve å utvide Guds rike ved å få flere til å vite hvordan de skal leve i harmoni, kjærlighet, leve etter samvittighet og gjøre mest mulig gode gjerninger. Amen.

Riktig god helg.

p. Joseph

Kjære venner, Mot slutten av kirkeåret – får vi hvert år høre tekster som handler om tidenes slutt, om dommedagen, om når verden synes å falle sammen. Men det er ikke bare tale om verdens ende, egentlig handler disse tekstene mye mer om begynnelsen på en ny verden, om Jesu gjenkomst, om Guds rike som er nær. Vi hører igjen på kommende søndags evangelium om Jesu løfte til oss i kirken: «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal bli stående». Jesus har gjort alt slik at sannhetens ord fra Faderen kan nå oss. Og vi på vår side, hvor nøye lytter vi til hans ord? Og hvor omhyggelig prøver vi å praktisere dem i vårt liv?

Kjære venner, det var et glad budskap. Det er viktig å understreke at Jesus ikke kom til verden for å true oss eller for å skremme oss, men for å frelse oss. Det er noe vi alltid må huske når vi tolker og forsøker å forstå bibelens ord. Hovedpersonen i Daniels bok er en ung jøde, som ble deportert, dvs. tatt med som fange eller slave til Babylonia, da Jerusalem var blitt erobret av kong Nebukadnesar. Markus skrev sitt evangeliet til de forfulgte kristne i Roma. I året 69 var templet i Jerusalem blitt plyndret og ødelagt. Og dette evangeliet må en se mot bakgrunnen av det brennende Roma som keiser Nero selv hadde påtent for å kunne gi skylden til de kristne. Røykskyene formørket sol, måne og stjerner. Markus taler om den store forandringen som skal komme, de trengselstider som vi nå opplever vil ta slutt og Guds rike er nær. Jesus selv har overvunnet kaoset, elendigheten og døden. Ikke slik å forstå at all nød er forbi. Ved årsskiftet blir vi nok igjen minnet om de forferdelige krig, alle de natur- og andre katastrofer som vi har opplevd i dette år. Men Jesus har seiret over synden og døden ved sitt solidaritets-offer som vi hørte i annen lesning fra Hebreerbrevet. Jesus varslet disiplene og oss om at trengselstider vil komme. Han oppfordret dem til å forbli på deres poster når slike ting skjer, hold ut, ikke være redde. Menneskesønnen kommer tilbake i all sin makt og herlighet. Solen vil muligens formørke, men Jesus selv som er verdens lys, skal opplyse dere. «Han skal komme igjen med herlighet for å dømme de levende og de døde», sier vi i vår trosbekjennelse. Og snart skal Menneskesønnen, som julebarnet, komme igjen i en stall i Betlehem. Han kom for å frelse verden fra undergang, for å samle alle utvalgte fra de fire verdenshjørner. Selve navnet Jesus betyr Gud frelser. Han er allerede synlig i menneskene som fortsetter hans arbeid her på jorden, som gir vann til de som tørster og mat til de som sulter, klær til de nakne og et tak over hodet til de hjemløse. Menneskesønnen er allerede synlig i all sin makt og herlighet i de mennesker som følger ham, ikke i de som preker kaos og fordømmelse, men i dem som tilgir. «Mine tanker er fredens tanker og ikke tanker til ødeleggelse», sier Herren (Jer. 29,11). Daniels bok som vi hørte et avsnitt fra i den første lesning, blir ofte misbrukt som en slags oppslag-bok med forutsigelser om verdens ende. I søndagens første lesning hørte vi om Mikael som sto frem for å forsvare og beskytte Guds folk. Erkeengelen Mikael. Navnet betyr «Hvem er som Gud». Han er Israels skytsengel eller nasjonalhelgen. Jødene så Mikael som en representant for Gud selv. Hans tilstedeværelse gav Israel trygghet. Han var ansatt av Gud som hjelper og forsvarer av de svake. En engel er en som kommer med et glad budskap fra Gud, og det budskap Mikael bringer oss er at Gud vil seire over det onde. På Mikaels forbønn ba vi: Driv Satan og alle andre onde ånder som har en fordervelig innflytelse på menneskenes sjeler, med din guddommelige kraft tilbake i helvete!.

Kjære venner, Vi bør være håpefulle i stedet for engstelige. Det er den eneste holdning en kristen bør ha. Gud skapte oss for frelse, ikke for fordømmelse. Hans kjærlighet og miskunn ligger i hjertet av evangeliet som Jesus forkynner. Vi bør derfor leve som om slutten kan komme når som helst, og samtidig gleder oss til den ytterste dag som en fange gleder seg til sin frigjøringsdag. Denne visjon fritar oss ikke fra plikten til å kjempe for fred, men den befrir oss fra den blasfemi som sier at en kjernefysisk katastrofe vil bli det siste ord i menneskehetens historie. Det er bare ett siste ord: Jesus. Dette ord må være nok for oss. Amen.

Riktig god helg!

p. Joseph

Kjære venner, mot slutten av kirkeåret får vi alltid høre noen strenge ord – en slags moralsk opprustning. Jesus anklager de mennesker som ber fromt til Gud, men er blinde for medmenneskers nød – de som har et ensidig vertikalt Gudsforhold og glemmer den horisontale nestekjærlighet. Å elske betyr å gi, derfor er å gi den beste måte å uttrykk sin kjærlighet til noen. Det er ikke så lett og enkelt. Men hvis man gir noe til en annen, ønsker Gud at man skal gi det med et hele hjerte. St. Augustin sa: For å skaper deg trengte Gud ikke å spørre deg, men for å frelse deg måtte han gjøre det. Ikke sant! Det finnes ingen mirakler hvis ikke vi først rekker våre hender ut for å gi – gi ikke bare til våre medmenneske men også til GUD. 

Kjære venner, fra forrige søndag hørte vi atdet første og største bud av alle er at du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel, av all din hug og all din kraft. Og det annet er: Du skal elske din neste som deg selv. Noe større bud enn disse finnes ikke!, sier Jesus. Og Markus tilføyer at Gud er én, og at å elske Ham av hele sitt hjerte og av hele sitt sinn og sin neste som seg selv, er langt mer verd enn alle brennoffer og andre offer! Markus var muligens den mest sosialt engasjerte av de fire evangelister, han gjør oss jevnt og ofte oppmerksom på at vår tro skal vise seg i gjerninger, at vår fromhet ikke er noe verdt, hvis den ikke samtidig viser seg i en engasjement for sosial rettferdighet. Både i den første lesning og i evangeliet står enken i midtpunktet. En enke sto svak i det jødiske samfunn, hun hørte til blant de fattige og blir ofte nevnt i bibelen sammen med foreldreløse barn og fremmede. Disse har rett på medmenneskers og Guds barmhjertighet og beskyttelse. Jesus satt der på den travle tempelplassen og betraktet folk. Han så en kvinne som tydeligvis var enke. De hadde den gang en spesiell enke-drakt. Hun var from og lot seg ikke forstyrre av de mange mennesker. Uten å vekke oppsikt, la hun noen småpenger opp i offerbøssen. Hun var ikke vant til å tenke på seg selv og sine egne behov. Hun gir det hun har til dem som trenger og føler seg lykkelig med det. På mange forskjellige måter har vi sikkert en gang sett eller oppfattet noen som gir så mye de har uten å vekke oppsikt (din mor/far?). Man oppdager mødre og fedre som tålmodig og omsorgsfullt tar seg av deres handikappede barn. Man ser døtre og sønner som kjører deres gamle foreldre rundt i rullestol for å la dem delta i livet; Man ser pleiere som tar seg av eldre og syke, lærere eller ungdoms-ledere som tar seg av en ungdomsflokk. Man ser unge som viser innvandrere veien. Jesus ser fornøyd på slike mennesker, han kaller på sine disipler og sier til dem: sannelig det skal dere vite, denne fattige enken her, hun gir mer enn noen annen. Han er begeistret for slike mennesker som våger å glemme seg selv, som gir sine liv, for at andre kan finne det; mennesker som virker som salt eller gjær; Det er disse som setter smak på livet. Derfor gjør Jesus også oppmerksom på de mennesker som går der for å vise seg og for å bli sett, de som liker å gå omkring i side kåper og motta folks hilsener. Jesus har ikke særlig sympati for dem, han advarer sine disipler mot dem. Deres måte å leve på kan virke fristende på mange, men det vil vise seg at det er avguder de tilber. Deres fromhet er ikke noe verdt.

Kjære venner, Maria, Guds mor, lovpriser i hennes Magnificat den Gud som ser til de ringe og opphøyer dem mens han han støter de mektige ned fra tronen og sprer de hovmodige for alle vinder. Dette er et glad budskap, Jesus moraliserer ikke, han vil kun åpne vår øyne: Han formaner oss til å ta oss av vår neste. Vær deg selv, sier han, et menneske blant medmennesker, ikke mer og ikke mindre.

Ha en riktig god helg!

p. Joseph

https://www.katolsk.no/nyheter/2024/11/monsignore-fredrik-hansen-er-utnevnt-til-koadjutorbiskop-av-oslo

Kjære venner,  det er virkelig til syvende og sist bare to bud. Og det første er å elske Gud, og den andre er å elske vår neste. De er ikke ment å bli skilt. Men vi skiller dem veldig ofte. Det er lett om vi kan si vi står på en god fot med Gud, men hvor mange imidlertid kan si at vi står på en god fot med vår neste? Vi snakker med Gud når vi ber, men snakker vi med vår neste? La oss be vår Far å tilgi oss vår forsyndelse og hjelpe oss å bevise vår kjærlighet mot ham ved å elske alle våre brødre og søstre.

Kjære venner, i søndagens evangelium ser vi hvordan Jesus blir oppfordret til å gi sitt sammendrag om Lovens essens/kjerne/det vesentlige. Skikken med å konsentrere seg om å oppsummere Loven var en populær tradisjon blant rabbinere og deres elver. Kanskje det mest berømte eksempel i jødisk tradisjon er at en student krevde å bli undervist i essensen av loven mens han ennå var nybegynner. Hans lærer, Hille, svarte: «Hva du ikke kunne fordra for deg selv, ikke gjør det til din nabo. Det er hele loven, resten er kommentar. Gå og lær». Jesus samler opp den tradisjonelle visdom av Israel i en konstatering. Den første del av hans konstatering siterer den Jødiske trosbekjennelse. Det er å elske den eneste Gud som er herren med hele din person og alle dine evner. Den trosbekjennelsen befant seg inne i et lite futteral. Dette futteralet ble festet i dørstolpen på alle jødiske hus og i døren av alle innvendige rom. Ingen fromme jøder kunne være uenige med denne delen av Jesu sammendrag. Men ved siden av denne legger Jesus den andre bibelske passasje: å elske din neste som deg selv. For Jesus, er det denne kombinasjonen av disse separate tekster som danner lovens essensen. Og det er denne kombinasjon som har gitt Kristendommen dens grunnbud for livet. I sitt svar til den skriftlærd klargjør Jesus at han ikke kan følge sammendraget av loven men glemme kjærlighet til sin neste. Den skriftlærd er fornøyd med Jesu svar og tilsetter sin egen mening, at kjærlighet til Gud og til neste er jo viktigere enn all rituell tilbedelse. Som støtte for den skriftlærdes tilføyelse setter Jesus liturgiens viktighet langt ned på listen. Det har vi sett klart i lignelsen om den gode samaritan, hvor presten og levitten fort glemmer kravet til nestekjærlighet. Som Jesus kombinerer kjærlighet til Gud og kjærlighet til nesten, slik overse de skriftlærde sammenhengen mellom dem.

Kjære venner, den virkelige fare for oss er at vi skiller de to bud. Det er lettere å fortelle om Guds kjærlighet til noen enn virkelig å elsker et annet menneske. Å gjøre slik er som å snakke til en utsultet om brød uten å gi ham noe å spise. Eller å snakke til en om varme mens vi lar ham være i kulden. Vi kan si at det bare er et bud,  et kjærlighetsbud. Det er lik en mynt med to sider. Det er umulig å ha den ene uten den andre. Den største tragedie i den moderne verden er den måten man har skilt de to store bud. Det er det helt motsatte av intensjonen i Evangeliet. Det er ikke alltid de ivrigste til å oppsøke kirken er de beste forbilder på nestekjærlighet. Vi må oppøve vår følsomhet overfor andre menneskers nød, både åndelig og materielt. Det gjør vi ved å følge budet om nestekjærlighet. Veien til Guds hjerte går gjennom vår medmennesker. Jesus sier jo at det du har gjort mot selv den minste av mine, det har du gjort mot meg. Veldig enkelt ikke sant? Men veldig vanskelig. Hvis vi kommer til messen med et åpent og ydmykt hjerte, får vi den hjelpen vi trenger til å klare det umulige. Messen er vår viktigste kilde til styrke og utholdenhet. Gud overøse oss med sine gaver i hver messe, og Hans gavers kilde går aldri tom. Den kjærlighet, medlidenhet, styrke og miskunn du har mottatt bringer du videre. Og når du har gått tom, kommer du bare tilbake etter mer! Amen.

Riktig god helg!

p. Joseph