Vår Frue Kirke

Kjære venner, søndagens lesninger handler om solidaritet…ikke bare mellom mann og kvinne i ekteskap, men generelt solidariteten menneskene seg imellom og spesielt mellom de svakere og de sterkere. Trofasthet i ekteskap er nå også sterkt utfordret. La oss vennligst be for familier, spesielt i vår menighet, som er i uenighet, krise og strid med hverandre.

Kjære venner, solidaritet er et sånt nytt ord som en hører veldig ofte, og det er ikke bare som navnet på den polske forbudte fagforening (SOLIDARNOŚĆ). Å være solidarisk betyr å stille opp ved siden av dem som trenger deg ut ifra overbevisningen eller bevisstheten om at alle har like rett på livet. Det snakkes mye om innvandrerpolitikk nå for tiden. Det lages grupper/kategorier av innvandrere: politiske asylsøkere, flyktninger (båt eller fly) økonomiske og humanitære, fremmedarbeidere, studenter…osv. det gjør vi for lettere å kunne avgjøre hvem vi tilbyr gjestfrihet, eller bedre sagt hvem som slipper inn i landet og hvem som kan bli avvist. Hverken gjestfrihet eller solidaritet er de riktige ord for å beskrive vår holdning overfor innvandrere. Lesningen fra første Mosebok forteller historien om menneske på leting etter menneske… som passer til ham eller likesinnede og ledsagende. «Fordi det er ikke godt for et menneske å være alene», en trenger andre mennesker til hjelp og støtte og til å utfylle hverandre. Andre som kan føle det en føler, som en kan dele sorger og gleder, lengsler og skuffelser med. Ja, en trenger andre for å kunne finne ut hvem han/hun selv er. Kan en respektere, elske? Kan en hjelpe, medleve og medlide, kan en knytte seg til en annen? Sånt oppdager en først når en lever blant andre mennesker. Først når en lever i et fellesskap og kjenner seg knyttet til det, oppdager en om en er virkelig et sosialt vesen slik antropologene beskriver. På leting etter en hjelper som er hans like, møter mennesket kvinnen. Mennesket satte et navn på henne, slik han hadde gjort det for alle skapninger. «Hun skal kalles kvinne, for av mannen er hun tatt». Hun er ben av hans ben og kjøtt av hans kjøtt, står det, og derved vil Bibelen si : her møter mennesket noen med hvem han er beslektet, en likesinnet med hvem han kan dele og med hvem han kan knytte seg til. Et vesen som kan fortelle ham hvem han selv er. Fortellingen slutter da med å fortelle at mann og kvinne passer sammen og at de sammen kan skape noe nytt uavhengig av deres foreldre. Evangeliet referer til denne sammenhengen når det taler om uoppløseligheten av ektepakten som mann og kvinne har sluttet med hverandre. Men fortellingen fra 1.Mosebok har egentlig en videre betydning. Det dreier seg der ikke bare om en mann og en kvinne, det handler der om menneskene i forhold til menneskene. Om menneskene som trenger hverandre og som derfor vil holde sammen. Det dreier seg fremfor alt om at de sterkere stiller opp ved siden av de svake. I det bibelske samfunn er kvinnen den svakere, mennesket med de færreste rettigheter. Mannen hadde tilegnet seg retten å bryte ektepakten og å gi henne en skilsmisseerklæring. Jesus sier at det kan en ikke gjøre i Guds rike, der sende man den svakere part ikke fra seg. «Det som Gud har sammenføyet har mennesket ikke lov til å adskille». Ser man det i større sammenheng, så forstår man at det gjelder ikke bare forholdet mann og kvinne, men generelt solidariteten menneskene seg imellom og spesielt mellom de svakere og de sterkere. I hans siste encyklica om menneskets og samfunnet utvikling skriver den hellige pave Johannes Paul II: «Solidaritet betyr at en betrakter den andre (person eller nasjon) ikke som en vilkårlig gjenstand som en kan bruke og utnytte og så forkaste når den blir ubrukbar, men at man betrakter ham eller henne som en hjelp som er ens like og som en partner i livet, Gud har innbudt alle menneskene til». Verdensomfattende solidaritet er veien til fred og utvikling, sier paven, og han minner oss om den 27.oktober l986 da representanter fra alle verdensreligioner var sammen i Assisi for å be om fred.

Kjære venner, den hellige Frans (minnedag 04.10), et menneske som virkelig var solidarisk med skapningen, ikke bare med menneskene, men med hele skapelsen, spesielt med de fattige og de svakeste som han delte livet med. Så radikalt som han, klarer vi sannsynligvis ikke å leve, men han kan inspirere oss til at vi stiller oss solidariske med vår neste, den svake, den fremmede, innvandreren i vår menighet, i vår gate.

God helg!

p. Joseph

Kjære venner, søndagens tekster vitner/forteller om styrken Guds Ånd har. Den blåser dit den vil, men oppmuntrer alltid til liv, det er en livgivende Ånd, en livs ånd som blir gitt til alle mennesker uansett. Vi feier også Caritas-søndag i alle katolske menigheter i Norge, derfor går dagens kollekt til Caritas-arbeid.

Kjære venner, søndagens første lesningen i Moseboken og i evangeliet, taler om det samme. Her er det tale om misunnelse. Moses fikk høre at noen i leiren talte profetiske ord og da sa Joshua til ham: «Moses, min Herre, stans dem. Det går da ikke an at de profeterer, det er det bare vi som skal». Men Moses svarte: «Jeg skulle ønske at hele Herrens folk var profeter». En av Jesu disipler var forarget over en som drev ut demoner i Jesu navn, og dette ville de forhindre. Det var bare disiplene selv som skulle gjøre dette. Men Jesus svarte: «Det skal dere ikke gjøre!». Dere skal ikke forhindre andre i å gjøre noe av det gode som dere mener dere er alene om å kunne utføre. Og siden da er det mange som har talt i Guds Ånd. I vår tid, hvor det stadig mer blir mangel på ledere i Guds Kirke, hvor det blir stadig mer innviklet å leve opp til Kristi krav, ja, i denne tid burde stadig flere bli kalt til å forkynne – til å profetere. Kirken burde bli stadig mer levende, aktiv og energisk. Men det er fremdeles dessverre for få. Slik beklaget Moses seg overfor Jahve. Alene greier jeg ikke å bære hele folket, det er for tungt for meg. Og Herren steg ned og tok av den Ånd som var over Moses og gav til de sytti eldste. Alle ble fylt av Den Hellige Ånd – heter det i Apostlenes gjerninger, – ikke bare apostlene. Og slik burde det være i vår tid. Vi trenger mennesker fylt av Den Hellige Ånd. Vi trenger profeter som retter oppmerksomheten mot den materielle nød en stor del av verden lever i. For den som ikke er mot oss, er med oss. La oss derfor være klar over at det er andre, ofte de som ikke er i vårt følge, som arbeider for fred og rettferdighet, med mer entusiasme, med mere hell enn vi. Enhver som gjør gode gjerninger i hans navn, bevisst eller ubevisst er en medarbeider og det er galt når man forsøker å hindre vedkommende å gjøre det gode. Vi kan jo ikke påstå at bare katolikker og bare de som går i kirken, får lov å gjøre velgjerninger! Tvert om, alle de som henvender seg i kjærlighet til medmenneskene står hverken Kristus eller kirken veldig fjernt. Jesus vil at vi skal glede oss over alt det gode som skjer, selv om det er påvirket av menneskelige svakheter, og selv om det mangler kjennskap til, og kunnskap om Kristus. Her finner vi et uhyre sterkt opprop og krav fra Jesus om et økumenisk samarbeid med alle mennesker, med alle kirkesamfunn som arbeider i hans navn, og med alle religioner og livssyn som vil det gode, som arbeider for fred rettferdighet, likeverdighet osv… i verden. Og for all del, la oss ikke være misunnelige på hverandre. Ja, om noen bare gir et glass vann, om en gjør kun det helt enkle alminnelige, vil han tilhøre Guds folk, de er for Ham. Men de som er mot Ham, de hindrer Guds Rikes fremgang, de hindrer andre i å gjøre det gode. Det forekommer både innenfor og utenfor vår Kirke. I evangeliet står det at de som er årsak til andres fall, de som gjør at andre snubler – de hindrer fremgang. Det er Jesu budskap, særlig i søndagens evangelium. Overalt hvor mennesker hjelper medmennesker, der er Gud. La ikke Kirkens rikdom råtne, men la oss etter vår sendelse bruke den i Herrens tjeneste: Vær rause, vær ydmyke og vær kjærlige. Del ut av Kirkens rikdom, og anerkjenn at Kristus også har gjort andre rike. Det gode vi gjør, gjør vi på Jesu oppfordring. For Han er kommet for alle, Han døde for alle menneskers skyld.

Kjære venner, søndagens budskap vil også by oss å ransake vårt liv om misunnelse som en slags synd som skader mye i kirkens og menighetens felles liv. Intet er farligere for fellesskap enn misunnelse og all slags sjalusi. St. Augustin ser på misunnelse som «djevelens synd fremfor noen». Og St Gregor den store har bekreftet: «Av misunnelse fødes hat, sladder, bakvaskelse, glede over nestens nød og ubehag ved hans velvære».

Riktig god helg.

P. Joseph.

Kjære venner, «Den som vil være den første, må være den siste av alle og tjener for alle» (Mk.9,35) forteller søndagens evangelium oss. Hvis vi ser Jesus i hver «neste» vi omgås med – underordnete, overordnete, likestilte -, da vil det bli lettere å innta denne holdningen, nemlig å være tjene for alle. La oss prøve å gjøre alt i tjenestens ånd, den tjenesten som Jesus forventer av sine disipler og oss er kjærlighet.

Kjære venner, siste søndag hørte vi at Jesus sa at «den som vil slutte seg til meg, han må gi avkall på sitt eget, ta opp sitt kors og følge meg». Apostlene var ikke særlig innstilt på korset og heller ikke på det å gi avkall på sitt eget, nei de var faktisk opptatt av hvem som var den første eller viktigste blant dem. I mer enn 2000 år, har kristendom skapt en kristen kultur og en rik tradisjon. I løpet av disse årene har vi klart å få en veldefinert troslære og en kristen etikk. Vi er blitt til en verdensomspennende organisasjon med ikke så rent lite innflytelse på det politiske og økonomiske liv. Vi er født i en slik kristen kultur, om ikke fødte katolikker, så er de fleste av oss såkalte fødte kristne – døpt og oppfostret i den kristne tro. På spørsmålet om vi tror på Gud og Jesus, vil vi kunne svare positivt JA, som også apostlene kunne uten altfor store problemer. Men det hverken de eller vi er helt klar over, er hva en slik tro innebærer… med andre ord hva det vil si å tro på Jesus Kristus. Spørsmålet er ikke om vi tror på tradisjonen, teologien, strukturene og organisasjonen…Det egentlige spørsmål er: Tror vi på Jesus Kristus slik som han åpenbarer seg for oss, som idag i evangeliet…. «Menneskesønnen skal overgis i menneskers hender og bli slått i hjel, og tre dager etter det skal han gjenoppstå.» Disiplene skjønte ingenting og de våget heller ikke å spørre Jesus etterat han hadde blitt så sint på Peter siste gang han snakket om lidelse og død. Dét de ikke forsto og dét som volder oss. Problemer er: Hvordan en rettferdig og kjærlig Gud, som åpenbarer seg som en Far, kan overgi sin Sønn til menneskene og se på at Sønnen blir drept uten å gripe inn!!! De ugudelige ville sette Gud på prøve ved å dømme hans eneste sønn til en død i vanære… og så får vi se om Gud vokter ham…….. Men, kjære venner, husk alltid at «Gud elsket verden så høyt at han ga sin enbårne Sønn til verden forat menneskene skulle bli frelst ved ham og eie det evige liv». (Jhn.3,16). Gud har latt seg provoseres av menneskene, han ga sin rettferdige Sønn uten forbehold, uten spesiell beskyttelse og sikkerhetsopplegg. Han sendte Sønnen som et lyteløst lam for å seire over det onde, for å ta bort det onde…for å frigjøre fra det onde. Det var en håpløs kamp – selv om disiplene trodde at Jesus ville klare den om han hadde forandret strategien lite grann bare,… men det gjorde han ikke, han brukte ikke vold for å bekjempe volden, Han lærte menneskene at ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner! Han tok korset på seg, drakk kalken og ga Ånden sin til oss for at vi kunne kjempe videre mot det onde. Vold avler vold. Det er bare kjærlighet som virkelig kan overvinne volden, og frembringe fred. Men så kom seieren ved at han sto opp fra de døde. Han seiret over døden, over det onde og viste oss veien. Han har vist oss at det er mulig å seire over det onde uten å bruke vold – kun med kjærlighetens makt. Men han har ikke overbevist oss. Det var liksom ikke en seier en gang for alle… Det onde finnes fortsatt i verden… Han lover oss vel at om vi følger den vei han gikk, om vi bruker de samme midler: kjærlighet, tjeneste, frigjøre andre istedenfor selv å ville sikre seg en plass, osv… så vil også vi seire… som han har gjort. Dere er mine følgesvenner når dere tar imot et hjelpeløst barn i mitt navn, når dere bryr dere om en som lider nød. «Det som dere gjør mot en av de minste av mine brødre det gjør dere mot meg». (Mt.25,40) «Den som vil være den første, må være den siste av alle og tjener for alle» (Mk.9,35). Hvordan lever vi så opp til dette Ord? La oss gjøre alt i tjenestens ånd. Det gode vi gjør mot hverandre, gjør vi mot Herren.

Riktig god helg!

p. Joseph

Kjære venner, «Hvem sier dere/du at jeg er?», spør Jesus til disiplene i søndagens evangelium. Et spørsmål etter Jesu egen identitet og etter vår identitet som hans følgesvenner. La oss i ydmykhet – erkjenne at Jesus er Guds Sønn, vår Herre, og vi derfor er hans trofaste følgesvenner.

Kjære venner, det er to spørsmål som Jesus stiller oss i dag. Det første lyder: «Hvem sier folk at jeg er?» Jesus informerer seg om hva andre mener og tenker, en slags meningsmåling, fordi folk leter i den riktige retning: Elija, Johannes Døperen, en av profetene. Folk har forstått at det er noe ved ham som ligner på disse store menn som formidlet og tolket Guds budskap til menneskene. Det andre spørsmål Jesus stiller er et virkelig trosspørsmål: «Men du, hvem sier du at jeg er?». Og han venter ikke et velformulert svar som du har lært utenat, han spør etter hvordan disiplene opplever ham, han spør etter deres troserfaring. Peter svarer på disiplenes vegne som ordfører eller talsmann: «Du er Messias». Det er opprinnelig et gresk begrep og en bokstavelig oversettelse av det hebraiske ord: Messias, som betyr: den salvede. Istedenfor en viss bekreftelse eller oppmuntring fra Jesu side, kommer det en nøktern, litt merkelig advarsel: Ikke fortell dette videre – ikke tal til noen om dette. Svaret Peter ga var nok riktig, men det viste seg senere at så snart det oppsto problemer, så fornektet den samme Peter at han kjente til Jesus. Flere ganger i evangeliet ber Jesus apostlene at de ikke snakker om det de har opplevd med ham: Etter Taborfjellet forbyr han de tre å snakke om det med andre, Og også etter noen undergjerninger legger han dem på hjerte å holde det for seg selv. Den gang ventet jødene – apostlene – på en Messias som skulle befri dem fra romersk okkupasjon og undertrykkelse. De ventet en som skulle gjenopprette monarkiet – Israels kongeriket og de hadde en viss anelse om eller drømte om at det var Jesus som skulle gjøre det. Og disiplene håpet på å få del i seieren og æren og få en posisjon i det nye kongeriket. Det virker som om Peter virkelig har forstått hvem Jesus er, men leser en videre, oppdager en fort at han nok har misforstått hva det vil si å være Messias og hva det innebærer å følge Kristus. Jesus vil gjøre sine disipler fortrolige med tanken at veien han viser er en lidelsesvei. «Den som vil slutte seg til meg, han må gi avkall på sitt eget, ta opp sitt kors, og følge meg». Det kan være vanskelig å godta at korset hører med og vi er kalt til å bære korset – i det minste å hjelpe hverandre å bære det: Det er det eneste vei til frihet: «Den som vil frelse sitt eget liv, han skal miste det, men den som setter livet til for min skyld, han skal frelse det». Vi har sikkert mange gode forbilder av menn og kvinner som ville sette livet til for Guds skyld, for eksempel en fransk avdød erkebiskop i Saigon Jean Cassaigne (1895-1973). Handøde som en spedalsk etter sin abdikasjon og levde blant de spedalske i Vietnam. Den hellige pater Damien døde i Hawaii, og var helliget 11.okt.1909 av avdøde paven Benedikt, og den hellige Mor Teresa som fikk Nobels fredspris i 1979, og ble helligkåret av pave Frans søndag den 4. september 2016. Det er sikkert mange andre gode forbilder som du kan fortelle om.

Kjære venner, Jesus helbreder syke og lamme og kjemper på Guds vegne mot sykdom, lidelse og død. Men han kjemper side om side med menneskene. Han går foran gjennom lidelse og død, han viser veien. Jesus er Messias, tjeneren som lider, ikke mannen som gir verdslig makt. Hans vei er gjennom lidelse og død. Vår plass som kristne er bak ham, etter ham. Ikke blinde – han vil gjerne at vi vet hvem han er – er fullt klar over hvem vi følger….ja, han vil at vi tror på ham….ikke bare fordi andre sier vi bør tro, men fordi vi er inderlig overbevist om at han er Veien, Sannheten og Livet. For å lære Jesus å kjenne er det ikke nok å lese bøker, en må følge ham og ta opp korset! Nederlagene kan bli til seier når vi tar korset opp og følger Jesus Kristus. Når vi setter livet til for hans skyld.

Riktig god helg.

p. Joseph

Kjære venner,  EFFATA – lukk deg opp! er nøkkelordet i dagens glade budskap. Jesus ønsker å åpne menneskers hjerter; han rekker dem sin hånd, løfter dem opp, helbreder dem, gjør dem hele. Vi har også fått evnen til å løfte hverandre opp, men vi gjør ofte dessverre det motsatte. Vårt forhold til andre mennesker står ofte i sterk kontrast til Jesus forhold til menneskene. 

Kjære venner,  dagens tekster vitner om en intens glede over at Gud er med menneskene og gjør dem frie. «Han har gjort alle ting vel», jublet folket i søndagens evangelium. Med åpne ører og med åpne øyne kan vi oppfatte undere. Om vi lar oss berøre av Jesus og lukker oss opp for hans ånd og for våre medmennesker, da er Guds rike nær oss. I den første lesning blir vi oppmuntret til å forkynne til de urolige hjerter: «Vær frimodige, vær ikke redde! Se, det er deres Gud», ord som helbreder fra angst og åpner for tro. Jesu kjærlighet frigjør oss fra vår isolasjon og selvopptatthet og åpner oss for våre medmennesker. Og det vi så hører om i evangeliet er mer enn et helbredelsesunder. Jesus – som selv er Guds ord som tok bolig blant oss – han åpner menneskene ved å røre ved dem og si: «Lukk deg opp». Han gjør dette for at menneskene skal kunne høre Guds ord gjennom hans menneskelig skikkelse. Gud sendte sin Sønn til verden for å helbrede hele skapelsen, for at menneskene skulle kunne begynne på nytt igjen. Jesus kom for å nyskape, fornye menneskene. Evangeliet forteller om Guds omsorg for de handikappede, for de døve og for alle som på en eller annen måte er bedrøvet. Det finnes mange former av døvhet, både i bokstavelig og overført betydning. Vi kjenner alle til mellommenneskelige situasjoner hvor mennesker ikke forstår hverandre fordi de ikke vil forstå hverandre, eller fordi det er oppstått misforståelser som ikke kan løses uten en viss åpenhet og god vilje. Jesus helbreder døve, åpner ører, han lærer menneskene å høre og å snakke. Han fremmer kommunikasjon mellom mennesker og befrir dem fra deres ensomhet og isolasjon. Derfor er han kommet til verden og det er faktisk budskapet vi leser om i dagens evangelium. Jesus slo en bro av kjærlighet mellom Gud og menneskene og ba dem å elske hverandre. Jesus ville at apostlene, kirken skulle fortsette hans arbeid her på jorden: Han ga dem sin Ånd til å kunne gjøre dette. Vi har fått hans kraft til å løfte hverandre opp, til å tilgi hverandre og skape nye muligheter for hverandre, til å helliggjøre hverandre. Men ofte gjør vi mennesker det motsatte, fordi vi er selvopptatte og ikke en gang ser andre menneskers nød. Men andre ganger er vi klar over vår oppgave; at vi er kalt til å tjene andre, til å elske andre. EFFATA – «lukk deg opp» – er en innbydelse til å åpne sansene, til å åpne seg for ham som en blomst åpner seg for lyset. Noen ganger opplever vi oss vel selv som den døve som hadde vondt for å snakke. Da er det fantastisk å møte et menneske som tar deg ut fra din isolasjon, som løfter deg opp, som får deg igjen til å blomstre. Andre ganger kan vi oppleve litt av den kraften som gjør oss i stand til å hjelpe; som har problemer, som føler seg isolerte og deprimerte, som ikke ser noen utvei. Andre ganger kan vår oppgave være lik de menneskene som kom med den døve mannen til Jesus; vi kan lede andre mennesker til Jesus, be for dem og etterlate dem i hans varetekt.

Kjære venner, hver søndagi den hellige messe får vi del i denne kjærlighet som Jesus har vist oss gjennom sitt liv. La oss uttrykke vår tro på ham, hver på vår måte, men la oss be i fellesskap om det Guds kjærlighetsunder som alene kan løse våre problemer og helbrede verden. «EFFATA», la oss åpne oss for Guds velgjerninger og for våre medmennesker!

Riktig god helg!

p. Joseph.

Katekeses undervisning skal begynne igjen for skoleåret 2024-2025 fra kommende lørdag 07.09, kl.10.00. Alle barn og sine foreldre skal først møtes presis kl.10.00 for å begynne med familiemesse i kirken, deretter fortsetter undervisning videre til kl. 14.00.

Husk! å ta med skrivesaker og matpakke for barn. Hjertelig takk.

p. Joseph.