vaarfrue Uncategorized

Fredagsbrev Uke 43 – Rabbuni! La meg få synet igjen!

Kjær venner, kommende søndag feirer vi den trettiende søndag i det alminnelige kirkeår. Jesus er kommet slik at vi nå kan leve i håp og glede. Han helbreder oss fra all slags sykdom og vanførhet. Men Gud kan imidlertid ikke gjøre noe for oss uten vårt samarbeid. Gud venter av oss at vi har den troen og tilliten som den blinde Bartimeus viser Jesus i dag. Ydmykt, bekjenner vi at så langt har vi ikke kjent og stolt nok på Guds makt og kjærlighet i vårt liv. La oss be Gud om hans helbredelse slik at han skal fornye vårt liv ifølge sin plan.

Kjær venner, det var en mørke natt, at en blind mann kom gående. Plutselig ble han påkjørt av en syklist, og han begynte å skrike høyt mot syklisten: Er du blind eller? Ser du ikke meg. Syklisten bad ham med engang om forlatelse, og minnet ham om å skulle ha med seg en oljelampe neste gang, slikt at alle kunne se ham lett på avstand. Få dager etter ble den blinde mannen påkjørt engang til av den samme syklisten, og da begynte den blinde mannen å skrike enda høyre enn før til den utenksomme syklisten. «Er du dum eller, se du ikke meg?! Jeg går jo med oljelampe!» Syklisten bad en gang til den blinde mannen om forlatelse, og på en sint måte sa han til den blinde mannen: «Kjære deg, selv om du går forsiktig nå med en oljelampe, hjelper det ikke hvis du glemmer å fylle olje på og tenne den.» …..Oljelampen er vår Gud, eller vår tro, men hvis det bare er en dødende Gud eller tro, blir vi sikkert påkjørt av oss selv eller alle de andre. I søndagens evangelium ser vi at Markus forteller oss om Jesu helbredelse av den blinde i Jeriko. I motsetning til Johannes har Markus ikke konsentrert seg om Jesu gjerning. Markus har lagt vekt på følelsen, holdningen og reaksjonen til den som blir helbredet. Den blinde blir presentert tydelig med navn og opprinnelse. Hans nåværende situasjon er at «han sitter ved veien». Å være blind er først og fremst å sitte på siden av   livet, ikke ha råd til å delta effektivt i samfunnslivet. Den blinde blir trukket bort fra den vanlige verden. Ved å miste synsevnen (sight, visjon) blir alt mer og mer komplisert for ham. Han blir alltid omgitt av et svart teppe. Og ingen, selv ikke hans nære slektninger kan rive ned det teppet for å nærme seg ham. Han føler at han blir fornektet. Han lever med det mindreverdighets kompleks at han er en ubrukelig del av familien og samfunnet. I den blinde Bartimeus kan vi se oss selv. Noen ganger i livet har vi opplevd den blindes situasjon. Vi er blinde når livet blir helt svart for oss. Intet håp. Ingen løsning. Ingen forandring. Vi har ikke evne til å se livets gode sider. Vi har virkelig mistet vårt åndelige syns kapasitet. Som søndagens blinde befinner vi oss på siden av livet. Alt blir fremmed for oss. Vår tenkemåte er ikke akseptabel lenger. Språket og våre daglige uttrykk er ikke nok for oss til å skape normale forhold til andre. Vi er utelukket fra menneskelig kontakt. «Da kastet han fra seg kappen og sprang opp og bort til Jesus». Ja, med denne holdningen må vi lære av Bartimeus at vi må ta en avgjørelse om å gi slipp på vår gamle tilværelse. At en fattig tigger kastet bort sin kappe viser oss hans absolutte engasjement og tillit. Bartimeus har forlatt sin gamle tilværelse og stått opp for å følge Jesus. Noen ganger har vi levd i et paradoks: Vi vil bli frigjort fra en blind tilværelse, men samtidig vil vi ikke forlate vår gamle status. Vi vil ikke la Gud fornye vårt liv. Vi skjønner ikke at de stadige forandringer som vi må ta imot i vårt liv bare har mening når vi tror at disse forandringer fører oss til den nye himmel og jord. Vi er på en reise. Vår nåværende vandring fører oss gjennom mørket, men lys venter på oss ved slutten av veien. Er det ikke dumt hvis vi bare vil bli værende i den samme stilling hvor vi er nå fordi vi er redde for å leve under Forsynets styrelse?

Kjære venner, Jesus er verdens lys. Han kan ingenting gjøre mot oss uten vårt samtykke. «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?». Jesus spør oss alltid som han spør Bartimeus i dag, og han venter på vårt positive svar for å fullføre de beste ting for oss. Gud trenger ingenting fra oss bortsett fra vårt ja og vår sterke tro på hans makt og kjærlighet. Jesus kommer til hver av oss. Han kommer for å åpne en lysende vei for oss. Med hans lidelse, kors, og oppstandelse blir vårt siste og dypeste mørke, den håpløse døden, tilintetgjort. Amen.

Ha en riktig god helg!

p. Joseph

vaarfrue Uncategorized

Fredagsbrev Uke 42 – «….Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler»- Misjonssøndag.

Kjære venner, «dere vet ikke hva dere ber om» svarte Jesus til Jakob og Johannes – Sebedeus-sønnene – i søndagens evangelium. Hva er det vi ofte ber om? Er det om materielle ting og makt vi ber, eller kanskje bare når vi er i vanskeligheter? Ellers hva skulle vi be om, og hva er egentlig en bønn? Kommende søndag feirer vi kirkens misjonssøndag. Vi ber og bidrar slik at kirken kan fullføre sitt oppdrag ifølge herrens misjonsbefaling: «meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler» (Mt.28:18).

Kjære venner, Guds ord som vi har hørt i dag er Jesu irettesettelse av sine disipler Jakob og Johannes på deres frekke bønn om å få sitte ved siden av Jesus i himmelen. Selv om Jesus oppfordrer oss til å be, bør vi være klar over eller vite hva vi skal be om. Med andre ord at vi ikke bare skal be for vår egen sak, ut i fra vår egoisme, der vi på en måte søker å overtale Gud eller tvinge Ham til å gjøre noe for oss. Han vet jo hva vi har behov for eller hva som er best for oss. Og Jesus avslutter sin tale ved å si til sine disipler: «Den som vil regnes for stor blant dere, han skal være alles tjener«. Ønsket om å være den første ved å sitte ved siden av Jesus, forklarer at apostlene Jakob og Johannes fremdeles hadde en jordisk oppfatning av riket som Jesus var kommet for å opprette. Men Jesus setter alt på hodet. Jesu svar er tydelig og revolusjonerende: «Den som vil være den første, må være den siste av alle og tjener for alle«.På tross av sin myndighet har Jesus aldri oppført seg som hersker, men som tjener, ikke minst i forhold til sine disipler. Den tjenesten som Jesus forventer av sine disipler er kjærlighet – en kjærlighet som er beredt til å gi alt, til og med sitt eget liv, slik som han selv hadde gjort. Jesu lidelse, fullbyrdet ved hans død, ble i urkirken betraktet som hans største tjeneste. «Den som vil regnes for stor blant dere, han skal være alles tjener«.Ved disse ord forkaster ikke Jesus det å søke lederstillinger. Han mener at de som er kalt til å regjere i et kristent samfunn, må fullføre sitt mandat i en tjeners ånd. Fra kirkens opphav ble Jesu ord oppfattet som rettet mot samfunnets ledere – det er faktisk de som sitter i ledende stillinger som lettest kan bli fristet til å herske og kommandere. Jesus avviser et hvert lederskap som har sitt grunnlag i herskesyke, ærgjerrighet eller utbytting. Autoritet skal ikke utarte i makt. I Markusevangeliet har disse ord karakter av en allmenn rettesnor – de angår oss alle, ikke bare dem som har ansvar i samfunnet. Tjeneste bør være hvert menneskes levesett. Det finnes ikke noen annen regel enn denne. Den krever omvendelse og oppfordrer til å leve mot strømmen. Kirken er tjener både for sine medlemmer og for hele menneskeheten.

Kjære venner, Jesu bilde på autoritet er den som er tjener for alle. Det å tjene hverandre skal være det største ideal i hans samfunn. Jesu bilde som sier «storhet er å tjene» er ikke et reklameknep. Det henleder oppmerksomheten på de egentlige problemer. «Den som vil være den første, må være den siste av alle og tjener for alle» sa Jesus. Men hvordan lever vi så opp til dette Ord? La oss gjøre alt i tjenestens ånd – enten vårt arbeid har til hensikt å utvide Guds rike, eller om vårt ansvar er begrenset til vår egen familie, eller når det skal komme samfunnet til gode. Hvis vi ser Jesus i hver «neste» vi omgås der – underordnete og overordnete er likestilte -, da vil det bli lettere å innta denne holdningen. Alt vi gjør mot andre, særlig mot de minste, gjør vi mot ham. Å be for Kirkens misjon betyr ikke å ønske at kirken skal få dominerende kraft i verden. Tvert imot vil vi be om at kirken stadig må være en trofast og klok tjener for dagens mennesker. Gud har gitt menneskene en frelsende skatt. Men den skatten ble levert til verden gjennom kirken. Kirken er en tjener som har plikt til å gi verden mysterier som sin skatt. Dagens mennesker har nesten nådd til topps i rikdom og visdom. Men på mange måter ser vi at våre medmennesker blir fattigere. Er det ikke kirkens skyld, de kristnes skyld, hvis våre medmennesker ikke har nok ressurser til et åndelig liv?  På denne misjonsdag ber vi om at vi alle må bli levende vitnesbyrd for verden så Guds frelsende vilje ved vår ydmyke og tjenende levemåte blir synlig. Amen.

Riktig god helg.

p. Joseph

vaarfrue Uncategorized

Fredags brev – Uke 41: «Selg alt du eier, og følg meg»

Kjære venner, «Hvor vanskelig det blir for de rike å komme inn i Guds rike!» sier Jesus til sine disipler i søndagens evangelium, etter at den rike og unge mannen gikk bedrøvet bort. Kanskje vår største bekymring i livet er også å tjene penger. Faktisk er penger avgjørende for livet. Men Jesus advarer oss også om at penger er veldig farlig og kan føre til at vi mister himmelriket. La oss be Gud om sin nåde slik at vi ikke må være egoistiske eller materialistiske.

Kjære venner, det kan hende at man mange ganger blir konfrontert med valget: Alt eller intet. Dette er en virkelighet man står overfor mange ganger i livet. Ja, slik lyder ett av de evangeliene som skaper visse vanskeligheter for oss kristne på grunn av de radikale krav som Jesus kom med. Den unge mannen som i søndagens evangelium står overfor Jesus, gir på ingen måte inntrykk av å være egoistisk eller materialistisk, selv om han er rik. Tilsynelatende tilfredsstiller det ham ikke å være rik. Derfor spør han etter mer, etter det uendelige: Hva må jeg gjøre for å arve det evige rike? Heller ikke kan man beskylde ham for hovmod, når han sier at han har holdt Guds bud fra barndommen av. Han er etter den tids, og vår tids, begreper et godt menneske, en som prøver å unngå det onde og prøver å gjøre det gode, slik som budene pålegger ham. Han vet at hans rikdom forplikter ham overfor de fattige og nødlidende. Og likevel: For denne unge mann er alt dette for lite. Hva er det som mangler? Han er ikke fornøyd bare med å oppfylle lovene og budene. Han vil mer. Det er denne hunger etter det uendelige, det fullkomne, som gjør ham så sympatisk i Herrens øyne. Og da kommer vi til kjernen i dette evangelium. Her følger ingen befaling eller oppfordring, men et råd, et forslag. Jesus så på ham og fikk ham kjær. Man har så lett for å hoppe over denne setningen, så forsiktig og diskret tilbyr Kristus denne mannen sitt vennskap og sin kjærlighet. Og allikevel: Hvor forsiktig Han enn gjør det, må vi dog si at her er intet grunnlag for kompromiss. Her gjelder det alt eller intet. Kristus vil ikke at kjærligheten til Gud skal komme på annen plass. Det går ikke an bare å elske Gud under visse betingelser. Derfor er Hans oppfordring så radikal og tilsynelatende så altfor krevende: Selg alt du eier – og kom så og følg meg. Det vil altså si: Behold ikke noe for deg selv når du vil følge meg. Man kan kanskje si at Kristus ikke var urettferdig i sine krav, men i praksis måtte dette være vanskelig nok. Da den unge mannen hørte dette, mørknet han til og gikk bedrøvet bort, for han var meget rik. Og her sitter vi da igjen med ett av de mange eksempler på hva evangeliet lærer oss om vårt eget forhold til Gud. Også vi må ofte kunne gi avkall på egne interesser, for å kunne svare til Guds vilje. Men så tydelig som det fremstilles her, kommer det ikke alltid frem i vårt liv. Så radikalt blir ikke vi stilt overfor et valg. Men mange mennesker har sine betenkeligheter, når det gjelder å følge Guds bud. Og ikke få har vendt seg bort fra kristendommen fordi de simpelthen følte seg altfor tungt belastet av budenes betingelsesløse krav. Å gi avkall på så mange av naturens goder og livets forlystelser, bare for å følge Guds bud, synes for dem å være et dårlig bytte. Og siden det nettopp er alt eller intet det gjelder, kan det være fristende å følge den brede vei. Men det er ikke først og fremst denne kategori mennesker det her er tale om, men tvert imot alle disse som søker, og ærlig prøver, å finne frem til det endelige mål. De spør seg selv: Har ikke kirken annet å gi meg enn dogmer, bud og forskrifter? Har kirken intet som kan tilfredsstille min lengsel etter det fullkomne, det uendelige? Forvalter ikke kirken en absolutt sannhet, som kan inngi meg sikkerhet og glede? Har kirken ikke et tydelig svar på min lengsel, i stedet for dette budskap om at alle mine anstrengelser er til fånyttes? Kan jeg med god samvittighet satse alt på ett kort? Selv om vi har aldri så lite kjennskap til evangeliets budskap, må vi dog innse at med dette spørsmålet begynner kristendommen. For kristendom betyr ikke noe annet enn å gi seg selv uforbeholdent til Kristus, og det er opp til enhver av oss å se hvor langt han skal gå.

Kjære venner, på en eller annen måte, i en eller annen form, har sikkert også vi en gang spurt Vår Herre: Hva skal jeg gjøre for å få del i det evige liv? Og da får vi vite hva som er meningen med alle Hans bud og med kirkens bud og forskrifter. De vil føre oss på veien mot det evige, mot Gud selv. For det evige liv er: Å bli elsket av Gud og å gi alt for denne kjærlighets skyld.

Ha en riktig god helg!

p. Joseph.

vaarfrue Uncategorized

Fredagsbrev Uke 40 – SOLIDARITETEN – Det er ikke godt for et menneske å være alene.

Kjære venner, søndagens lesninger handler om solidaritet…ikke bare mellom mann og kvinne i ekteskap, men generelt solidariteten menneskene seg imellom og spesielt mellom de svakere og de sterkere. Trofasthet i ekteskap er nå også sterkt utfordret. La oss vennligst be for familier, spesielt i vår menighet, som er i uenighet, krise og strid med hverandre.

Kjære venner, solidaritet er et sånt nytt ord som en hører veldig ofte, og det er ikke bare som navnet på den polske forbudte fagforening (SOLIDARNOŚĆ). Å være solidarisk betyr å stille opp ved siden av dem som trenger deg ut ifra overbevisningen eller bevisstheten om at alle har like rett på livet. Det snakkes mye om innvandrerpolitikk nå for tiden. Det lages grupper/kategorier av innvandrere: politiske asylsøkere, flyktninger (båt eller fly) økonomiske og humanitære, fremmedarbeidere, studenter…osv. det gjør vi for lettere å kunne avgjøre hvem vi tilbyr gjestfrihet, eller bedre sagt hvem som slipper inn i landet og hvem som kan bli avvist. Hverken gjestfrihet eller solidaritet er de riktige ord for å beskrive vår holdning overfor innvandrere. Lesningen fra første Mosebok forteller historien om menneske på leting etter menneske… som passer til ham eller likesinnede og ledsagende. «Fordi det er ikke godt for et menneske å være alene», en trenger andre mennesker til hjelp og støtte og til å utfylle hverandre. Andre som kan føle det en føler, som en kan dele sorger og gleder, lengsler og skuffelser med. Ja, en trenger andre for å kunne finne ut hvem han/hun selv er. Kan en respektere, elske? Kan en hjelpe, medleve og medlide, kan en knytte seg til en annen? Sånt oppdager en først når en lever blant andre mennesker. Først når en lever i et fellesskap og kjenner seg knyttet til det, oppdager en om en er virkelig et sosialt vesen slik antropologene beskriver. På leting etter en hjelper som er hans like, møter mennesket kvinnen. Mennesket satte et navn på henne, slik han hadde gjort det for alle skapninger. «Hun skal kalles kvinne, for av mannen er hun tatt». Hun er ben av hans ben og kjøtt av hans kjøtt, står det, og derved vil Bibelen si : her møter mennesket noen med hvem han er beslektet, en likesinnet med hvem han kan dele og med hvem han kan knytte seg til. Et vesen som kan fortelle ham hvem han selv er. Fortellingen slutter da med å fortelle at mann og kvinne passer sammen og at de sammen kan skape noe nytt uavhengig av deres foreldre. Evangeliet referer til denne sammenhengen når det taler om uoppløseligheten av ektepakten som mann og kvinne har sluttet med hverandre. Men fortellingen fra 1.Mosebok har egentlig en videre betydning. Det dreier seg der ikke bare om en mann og en kvinne, det handler der om menneskene i forhold til menneskene. Om menneskene som trenger hverandre og som derfor vil holde sammen. Det dreier seg fremfor alt om at de sterkere stiller opp ved siden av de svake. I det bibelske samfunn er kvinnen den svakere, mennesket med de færreste rettigheter. Mannen hadde tilegnet seg retten å bryte ektepakten og å gi henne en skilsmisseerklæring. Jesus sier at det kan en ikke gjøre i Guds rike, der sende man den svakere part ikke fra seg. «Det som Gud har sammenføyet har mennesket ikke lov til å adskille». Ser man det i større sammenheng, så forstår man at det gjelder ikke bare forholdet mann og kvinne, men generelt solidariteten menneskene seg imellom og spesielt mellom de svakere og de sterkere. I hans siste encyklica om menneskets og samfunnet utvikling skriver den hellige pave Johannes Paul II: «Solidaritet betyr at en betrakter den andre (person eller nasjon) ikke som en vilkårlig gjenstand som en kan bruke og utnytte og så forkaste når den blir ubrukbar, men at man betrakter ham eller henne som en hjelp som er ens like og som en partner i livet, Gud har innbudt alle menneskene til». Verdensomfattende solidaritet er veien til fred og utvikling, sier paven, og han minner oss om den 27.oktober l986 da representanter fra alle verdensreligioner var sammen i Assisi for å be om fred.

Kjære venner, den hellige Frans (minnedag 04.10), et menneske som virkelig var solidarisk med skapningen, ikke bare med menneskene, men med hele skapelsen, spesielt med de fattige og de svakeste som han delte livet med. Så radikalt som han, klarer vi sannsynligvis ikke å leve, men han kan inspirere oss til at vi stiller oss solidariske med vår neste, den svake, den fremmede, innvandreren i vår menighet, i vår gate.

God helg!

p. Joseph