Ukens Bibeltekst reiser et spørsmål vi nok alle sammen har stilt oss: Hva skjer med de bånd og forpliktelser som vi har etablert i dette livet når vi alle er døde?  

På Jesu tid fantes det en religiøs sekt som gikk under navnet Saddukeerne. De trodde ikke på noen oppstandelse, og selve ideen om et liv etter døden nevnes knapt i Det gamle testamentet. Altså er dette en forestilling som først blir en realitet i menneskenes trosliv i og med Kristi død og oppstandelse.

Saddukeerne ville forsøke å sette Jesus fast, med et spørsmål de syntes var smart: Hva skjer med en kvinne som i tur og orden giftes med, for deretter å bli enke fra, sju brødre? Alle dør fra henne, uten å gi henne etterkommere. Hvem av de sju skal hun tilhøre, når de alle gjenoppstår?

Jesus svarer med å avvise selve problemstillingen: «De som blir funnet verdige til å få del i den kommende verden og oppstandelsen fra de døde, de kommer ikke mer til å ta seg hustru eller mann. For de kan ikke lenger dø, de er englene lik og Guds barn, fordi de er født av oppstandelsen».

Født av oppstandelsen …. De er gjenfødt.  Alle bestrebelsene til disse åtte personene har egentlig vært meningsløse, fordi de nettopp gjennom oppstandelsen har fått del i et liv som er lengre, sterkere og lysere enn noe som helst jordisk liv de måtte ha strevd for å oppnå.

Tilsynelatende er det meste av det vi driver med i dette liv meningsløst. Vi kan få femti barn, og hvert av disse femti barna kan få femti nye barn, men før eller siden vil alle, likevel, være døde. Det er gjenoppstandelsen, som følge av Guds nåde, som gir det eneste, sanne livet. Som gir den eneste, sanne mening i meningsløsheten.

Med Allehelgens og Allesjelers-dagen i ferskt minne blir vi på denne søndagen i november konfrontert med tekster som handler om de dødes oppstandelse. Det er godt, og det er viktig. Spesielt når vi i disse dager minnes våre kjære avdøde, samtidig som vi mediterer over, og forsøker å ordlegge vår tro på livet etter døden.

Oppstandelsen, og livet etter døden, er ikke noe vi kan oppsøke. Vi blir oppsøkt. Og vi må be om evne, og vilje, til å ta i mot. Det er dette som er selve Løftet: At vi, midt i all volden, all brutaliteten, all meningsløs krig kan håpe på, og be om, oppstandelsen: En frigjøring fra volden og meningsløsheten:  en ny, opplyst tilværelse hinsides alle grenser for menneskets tro, håp og gjerninger.

Oppstandelsen viser at Gud omfatter en betingelsesløs troskap mot hvert eneste menneske som er blitt unnfanget på denne jord. Selv om det må dø,  tar Han vare på ethvert menneske fra unnfangelsen av og i all evighet. Han gir ethvert menneske livsvilkår som avtvinger respekt fra vår side.

Det er en respekt overfor både levende og døde. Vi utgjør en enhet, de troendes evige og levende enhet. Gjenoppstandne i Guds navn, av Guds nåde. EN enhet.

Og nettopp i disse Alle Sjelers tider bærer vi denne enheten i våre hjerter. Denne enheten er større, og sterkere enn noe bånd som måtte binde oss her i våre jordiske liv.

God helg!

p. Joseph