Ikke fred, men et sverd er jeg kommet for å bringe.
Sitatet over er angivelig Jesu egne ord, om vi skal tro Matteus, som også leverer søndagens evangelietekst. Det er en slags tekstlig inngang til søndagens utdrag fra Matteus. Det dreier seg om å velge. Den som velger far, mor, sønn eller datter fremfor Jesus er, ifølge ham selv, meg ikke verd. Dette er egentlig gammeltestamentlig tankegods, opprinnelig fra profeten Mika. Like fullt legger Matteus ordene i Jesu munn. Og Matteus er ikke alene:
Lukas, som ofte fremstår som den mest historisk bevisste og «journalistiske» evangelisten, skriver sin tekst på et vakkert gresk. Men han tyr til det samme meningsinnhold som Matteus: Om han ikke hater sin far og sin mor, sin hustru og sine barn, sine brødre og søstre, ja til og med sitt eget liv. Det er sterk kost. Nærmest litt diktatorisk i tonen, langt fra den Kristus vi foretrekker å elske som eksempel og frelser. Mange som har hørt disse kravene fra Kristus har utvilsomt snudd ryggen til Ham, og til Kirken. Det går liksom for langt. Men det finnes en glede i disse sitatene, et løfte. Også i disse strenge ordene.
Som så ofte ellers må tekstene tolkes i sammenheng, ikke som løsrevne sitater. Først da gir de sann mening. Vår katolske kirkes oppgave er nettopp er å åpne opp for bevisstheten om sammenhenger, å gi teksten en forståelig tolkning for egen samtid. Betegnende nok har Kirken koblet søndagens evangelium med lesninger fra 2. Kongebok og Paulus’ brev til romerne. Første lesning skildrer en kvinne som åpner sitt hjem, sin familie og etter hvert hele sitt liv forbeholdsløst til en av profetene. Og får sin lønn. Sitatet fra Romerbrevet beskriver hvordan vi er viet til Kristus gjennom dåpen. Løftet er klart: Det å forbeholdsløst å følge Kristus, og derigjennom Faderen, sikrer oss en ny tilværelse, et nytt liv. Men da må vi selv velge bort det gamle.
Når jeg leser dagens tekster kan jeg ikke la være å tenke på de mennesker som ufrivillig har måttet løsrive seg fra alt og alle, de mennesker som har mistet bokstavelig talt alt og alle i Ukraina, i Syria, i Jemen, ja en rekke steder her i verden. Nå. I dag. Eller de mennesker som er uten arbeid og kun har gjeld. Eller de som har mistet ikke bare alt de eide, men også anseelse, familie. Det er lettere å løsrive seg fra noe når man kan gjøre det frivillig og er motivert for å gjøre det.
Jesus gir oss et motiv: følg meg, sier han. Løsriv deg slik at du kan følge meg og mitt eksempel. Selv har Jesus løsrevet seg fra alt og alle for å kunne vise omsorg for dem som har mistet alt, for dem som verken samfunnet eller de daværende religiøse ledere hadde tid til. Han lot dem føle at de var elskverdige og troverdige i Guds øyne. Ja, selv for hans fiender og for dem som sto ham etter livet, hadde han omsorg. Gud Fader tror på alle mennesker og er trofast overfor hver og en av dem.
Det Jesus vil si er altså at vi ikke kan vise oppriktig omsorg for våre medmennesker, spesielt for dem som lever langt borte fra våre beskyttede liv i Grenland og Norge. For å øve evnen til omsorg, må vi glemme prestisje, stresset for å oppfylle allslags sosiale krav. Ikke misforstå: Også Jesus hadde et sosialt liv; venner, familie, disipler og en mor som han var meget glad i. Men det hindret ham ikke fra å vise menneskene at Gud tilbyr oss en større kjærlighet. Han oppfordrer oss – sine disipler – til å løsrive oss følelsesmessig for oppriktig å kunne føle med alle som trenger oss. En oppriktighet som gjør at vi får, ved å gi, vi tilgis, ved å tilgi, vi vinner vårt liv, ved å miste det. Det er ved å dø fra alle jordiske bånd at vi oppstår til evig liv.
God helg!
p. Joseph
Vår Frue Kirke 