Kom til meg, alle dere som sliter og bærer tunge byrder; hos meg skal dere få hvile. Dette er kanskje et av de mest siterte utsagn fra Bibelen. Det er Matteus som siterer, og han legger ordene i Jesu munn. Vakkert. Og et løfte. Men Jesus sier mer: som så ofte er sitatet bare et bruddstykke, tilsynelatende den del av utsagnet som er lettest fordøyelig, kanskje mest “populært”. Jesus fortsetter: Ta mitt åk på dere, og gi dere i lære hos meg, for jeg er mild og ydmyk av sinn; slik skal deres sjelder finne hvile. For mitt åk er godt å bære, og min byrde tynger ikke.
Jesus var noe mye mer enn en snill mann i sandaler, slett ingen sjefsterapeut som tilbød hvile til slitne sjeler. Det er muligens forståelig, men også litt foruroligende, at det bare er første del av sitatet som oftest gjentas. Andre del rommer også et løfte, men ikke bare. Andre del sier også noe om forutsetningene som er tilstede for at vi kan motta det skjul for livets stormer som Jesus tilbyr. Triumfen i oppstandelsen forvandler Jesu lidelse og død til en endeløs ressurs i livet. Med sin fornedrelse har Jesus forandret menneskets skjebne. Dette er grunnlaget for våre liv som kristne. Det etablerer vår identitet i verden. Her er det at Frelseren også blir en stor lærer. Hans åk, det han altså skal bære, og som ikke tynger, men som er viktig, det er evne og vilje til å leve i mildhet, og i ydmykhet. Det er nettopp dette som er så viktig i denne andre, og ofte glemte delen av Jesu løfte om “hvile”. Midlene til, og forutsetningene for “hvile” er, nettopp, mildhet og ydmykhet.
Hva mener han med dette? Mildhet? Skal vi vandre rundt med et salig blikk og utstå allverdens plager, provokasjoner og overgrep med et mildt smil om munnen? Det er lett å tro det, gitt århundrers sentimentalisering av nettopp denne milde Jesus. Men det er feil. Det å være mild, kan også være en styrke. Gandhis mildhet veltet eksempelvis det britiske imperiet i India, fordi det var en mildhet utgått fra styrken i overbevisningen om et rettferdig sak. Jesus var også våpenløs, i en patriarkalsk, voldelig kultur. Likevel vant han, og den kirke han etablerte kronet seieren over både det jødiske prestepolitiet og romerske okkupanter. Han forandret hjertene, og skal man tale til dem, så er våpen hjelpeløse. Mildhet, javel, men mildhet utgått fra den integritet, sjelsstyrke og tro som vi mottar gjennom Den hellige ånd.
Hva så med ydmykhet? Kan man tenke seg noe verre enn å bli ydmyket i dagens ubarmhjertige konkurransesamfunn? Igjen: Uttrykket feilttolkes. Der man med mildhet ser en myk gummimann som smiler mykt og vennlig, ser man med ydmykhet en som hele tiden kaster aske å håret og påberober seg sin egen utilstrekkelighet. Men ydmykhet er ikke en form for svakhet. Ydmykhet er en utvidet, og avansert form for selverkjennelse. Ydmykhet er å innse – i enhver betydning av ordet – vår egen begrensning. Det er den samme ydmykhet som vi finner hos den greske filosofen Sokrates, når han sier at det høyeste mål for viten er å vite hvor mye man ikke vet. De ydmyke mennesker innser at foran Gud er vi alle fattige, svake og sårbare. Vi trenger ham. Alltid. Først når vi forstår dette, og mottar Hans nåde, kan vi gjenopprettes. For å si det med den hl. Augustin: Min sjel finner bare fred når jeg hviler i Gud.
Mild. Ydmyk. Det er ikke enkelt å handle som Gandhi og å tenke som Sokrates. Men gjennom oppstandelsen forløser Gud oss fra menneskelige begrensninger, og leder oss frem mot visdom, klokskap og menneskelig overskudd. Dersom vi viser vilje til å bære mildhetens og ydmykhetens byrde. I forvissning om at Jesus holder sitt løfte, og hjelper oss med å bære byrden. Med et medfølende hjerte overfor medmennesker, og alt som lever. I respektfull solidaritet halverer vi sorgen, og dobler gleden. I Jesu navn, han som ga oss løftet om hvile.
God helg!
p. Joseph
Vår Frue Kirke 