Denne søndagens tekst – fortsatt hentet fra Matteus’ evangelium – er kjent og kjær. Lignelsen om såmannen som sår sine såkorn på varierende grunn: Noe faller i veikanten, og fuglene spiser frøene. Noe falt på stengrunn, det gror opp, men dør hurtig av mangel på skikkelig feste og næring. Noe faller blant ugressfrø, og disse overtar og kveler det gode frøet. Men noe faller i god jord, og det kan gi både 100, 60 og 30 foll utbytte. (Og for dem som ikke vet det – sår du med 1 kg såkorn så tilsvarer et utbytte på 100 foll 100 kg avling.)
Lignelsen forteller meget om hvilken mesterlig og klok pedagog Jesus var. Han skal forklare at Guds ord kan mottas på så mange vis. Hvordan det utfolder seg, avhenger av hvem som mottar og hvordan vedkommende bærer det videre. Såkornet er altså Guds budskap, og vi er, hver enkelt av oss, mottakere. Som skal gi avlingen videre. Er vi stengrunn? Eller god jord? Fylt av ugress, eller en skarve veikant der det meste forbigås? Som metafor tatt i betraktning, er såkornet ideelt for Jesu publikum: En fattig, landsens befolkning der skjebnen til hvert enkelt av de altfor få såkornene de hadde til rådighet kunne skille mellom liv og sultedød. Klart at folk husket lignelsen, og at den ble nedskrevet. Ikke bare av Matteus – vi finner den også hos Markus og Lukas.
Det er viktig å huske at initiativet i lignelsen ligger hos Gud, såmannen. Det er han som sår og det er han som får sitt rike til å vokse. Det er altså ikke vi mennesker som skaper et Guds rike her på jorden. Vel ber Gud oss å være åpne og mottagelige, slik at hans rike kan vokse i og gjennom oss. At vi danner et godt jordsmonn. I vår kultur legger vi vekt på at en god kristen er en som gir mye av seg selv. Det er lett å glemme at alt vi kan gi mottas av Gud. At vi åpent skal ta imot. Ikke bare hver av oss, individuelt, men også sammen, som troende fellesskap, som menighet, som Kirke.
Dette siste er viktig: Vi er kanskje mottagelige og åpne som individer, men hva med oss kristne i fellesskap? Utgjør vi en Kirke der budskapet kveles som et såkorn blant tistler, eller tar vi imot hans ord og får det til å virke i oss, fornye oss, bevege oss, bære frukt i oss? Det er et tankekors at kirken ofte, særlig i dette årtusen, synes å være mer opptatt av spørsmålet om hvem som får lov til å så, altså å forkynne Guds ord, enn av spørsmålet om Kirken til enhver tid utgjør god nok jord til at Guds ord kan bære frukt der.
Det fremgår av det Nye Testamentet at forkynnelsen i de første kristne menigheter skjedde der hvor Guds nådegaver – kharisma – fikk virke. Enhver – mann eller kvinne – med de nødvendige nådegaver hadde rett og plikt til å forkynne det glade Budskap. Senere ble forkynnelsen mer og mer knyttet til et embete, idet man gikk ut fra at den som fikk et oppdrag eller et kall i kirken, også fikk den nåde en trengte for å utføre oppgaven. Det er i den forbindelse bemerkelsesverdig at Jesus Kristus – det største forbildet når det kommer til pedagogisk evne og forkynnelseskraft – bare unntaksvis forkynte sitt budskap i en liturgisk sammenheng. Jesus talte med og til folk under alle mulige forhold – minst like meget ved handling som ved ord, ja, faktisk ved alt han gjorde og alt han var.
Ser vi på Kirkens forkynnelse i dette perspektivet, utgjør prestenes forkynnelse fra alteret en meget liten del av Forkynnelsen. Langt det meste formidles av legfolk – både menn og kvinner – og ikke bare med ord. Ofte mer gjennom hva de viser i handling. Javisst er det slik at Såmannen er enhver som er døpt og konfirmert og derved kalt til å spre det glade budskap! Ikke bare gjennom ord og eksempler, men også gjennom kjærlighetens gjerninger. Gjennom alle former for menneskelig tjeneste. Forkynnelse, gjennom enhver innsats i Kristi Ånd, for fred og rettferdighet på Jorden.
God helg!
p. Joseph
Vår Frue Kirke 