Forfatter: P. Joseph Luong

Kjære venner, Advent er en tid for omvendelse, for å gjøre oss rede til Kristi komme. Gud har åpenbart for oss at vi er syndere, og det er vantro å ikke ta dette alvorlig. Hvis vi sier at vi ikke har noen synd, da bedrar vi oss selv og sannheten er ikke i oss, skriver Johannes. Denne syndbevisstheten skal imidlertid ikke ødelegge oss, men frembringe en kraftig vilje til omvendelse, til fornyelse.

Jule- og nyttårsfesten markerer en ny begynnelse, selv om en etter hvert kan bli litt trett av stadig å begynne på nytt. Særlig når en må tilstå at fjorårets gode forsett heller ikke i år ble oppnådd. Men, det finnes et ordtak som sier: I dag er den første dag av resten av ditt liv. Når vi fornemmer at hver dag er en ny gave så er det en stor trøst å innse at den nye begynnelsen det er tale om også er en gave og ikke så meget vår egen fortjeneste. Det er Gud som hver gang begynner på nytt med meg og med oss. Jahve begynte med Abraham, og med Moses måtte han begynne på nytt. Mange århundrer senere levde folket i eksil i Babylon. På nytt, gjennom profeten Jesaja, lover Gud en ny begynnelse. Og fem århundrer senere forteller Markus at Gud er begynt på nytt, igjen: Gjennom Jesus Kristus.

Da Jesaja forkynte sitt glade og løfterike budskap til Israel, hadde nasjonen allerede levd 35 år i babylonsk eksil. Striden var til ende, skylden betalt. Jahve vender tilbake til sitt folk. Som en hyrde gjeter han sin hjord, samler lammene i sine armer.  Profeten oppfordres til å vekke Israel opp, gi folket mot og tillit til å begynne på nytt. Rop høyt og vær ikke redd, sier Jahve til profeten. Si til byene i Juda at Herren din Gud kommer og at menneskene kan stole på Hans trofasthet.

Markus åpner sitt evangelium med å fortelle at Jesus Kristus er begynnelsen på et nytt gledesbudskap. Ved ham og med ham og i ham gir Gud oss nye livsmuligheter. Historien gjentar seg: På nytt vil folket bli frelst fra undergang. Befrielsen fra undertrykkelse har gjennom hele frelseshistorien vært et trøsterikt minne og samtidig et løfte som ga perspektiv og håp i vanskelige tider.

Gjennom Døperen Johannes blir Guds nåde igjen synlig. Selve navnet Johannes betyr Gud er nådig og at han har fått navnet Døperen i tillegg er ikke tilfeldig. Hele fem ganger er det tale om å døpe i søndagens tekst – selve prologen til Markus-evangeliet. Verbet døpe betyr å dykke under. For Johannes gjelder det at folk lar seg rense. I overført betydning kommer man seg gjennom Dødehavet på vei til Det Lovede Landet. Et tegn på at en bryter med tidligere synder og på nytt vil leve etter Jahves ti gode ord/råd. Tegn på omvendelse, kursendring: å vende bort fra avguder for med helt hjerte og helt sinn å vende til Jahve. En slik omvendelse som Johannes forkynner er mulig fordi Guds rike er nær. Fordi det vil bli gitt tilgivelse. Syndene vil bli forlatt slik at de ikke lager noen hindring, slik at en på nytt kan ta fatt på livet.          

Men husk at Johannes døperen kun er den som bereder veien for Ham som kommer etter. En som er mektigere og sterkere, som skal døpe med Den hellige Ånd. En som gjør alle ting nye, fredens og rettferdighetens Ånd. Det er ikke så meget det at det forkynnes store nyheter i dagens tekster eller generelt i adventstiden.  Det sentrale er å gjøre det tradisjonelle, forkynte budskap om omvendelse og befrielse, nytt i våre egne liv. Slik at dette velkjente budskapet blir kilde til energi og begeistring i fremtiden – livet i Faderens og Sønnens og den hellige Ånds navn.

God helg!

p. Joseph

Kjære venner, kommende søndag er det faktisk riktig å ønske Godt nytt år! Første søndag i Advent innebærer også starten på et nytt liturgisk/kirke-år. Idet vi tenner det første lys på adventskransen, markeres et løfte om at lyset skal komme til verden. Et løfte, og en appell, til oss alle om å være forberedt. Advent vekker lengselen i oss etter lyset, etter å bli mer menneskelige.

Søndagens lesninger og evangelietekst sier ikke et eneste ord om julebarnet. Tvert imot møter vi en voksen Jesus som taler om de siste, mørke dager og timer. Ingen kjenner dagen eller timen, det kan skje når som helst. Vår oppgave er å være forberedt. Hva dét betyr? Jo at hver og en av oss har ansvar for å våke – eller vokte – over livet her på jorden. Å være våken, slik Kristus mener det, betyr ikke bare å følge med, passivt. Ikke bare å lukke ører og øyne, sitte med hendene i fanget og si til seg selv at «jeg skal nok sørge for at jeg ikke gjør noe galt».

Være våken innebærer kunnskap om at Han har gitt sin kirke og hver og en som er døpt ansvar for å gjøre Guds kjærlighet, omsorg og varme synlig i denne verden. Det betyr ikke bare at vi overbeviser hverandre om, og forkynner at Gud elsker oss. Vi må også vise hverandre Guds kjærlighet og Guds tro. Helt til Han kommer igjen – inntil Han kaller oss til seg fra denne verden. Det skal være som om man venter en stor begivenhet eller når man venter gjester, man forbereder seg så godt man kan, gjør sitt ytterste for å motta gjestene på en god måte. Alt skal være på plass, enhver får sitt å sørge for. Oppgavene blir fordelt, slik at alt går som det skal og bør.

Vi kan, og foretrekker å være våkne. For vi liker egentlig ikke overraskelser. Likevel, det er overraskelser vi må være forberedt på – ikke minst når det gjelder Guds vilje med oss. Hva ønsker Gud egentlig av meg? Jeg er villig til å motta hva som kommer fra Gud, men det ville nå være fint om jeg på forhånd visste hva som er Guds vilje. Da ville vi alle bli spart for overraskelser. Men ikke desto mindre vet vi meget godt at meget her i livet fullbyrder seg på tvers av alle menneskelige beregninger eller planer. Og ikke bare det: Vi tror at Guds vesen er uransakelig, ufattelig for oss mennesker. Troen regner derfor med det uberegnelige, det nye, med noe som er helt annerledes enn det vi hadde forventet. Og vi må derfor være våkne og holde porten til det fremtidige, det uforutsette, det som ikke kan kalkuleres, åpen.

Kjære venner, å være våken innebærer å erkjenne at Han ikke er lengre borte enn der hvor to eller tre mennesker er samlet i Hans navn og tar vare på hverandre, elsker hverandre, tror på hverandre. Det var jo derfor Gud ble menneske! Dét er betydningen av navnet Immanuel: Gud er med oss.

Advent utfordrer oss til å være våkne for Guds nærvær. Til å skape fred over hele verden, til å trøste og gi vår kjærlighet til de syke, til å vise den gode, gamle norske gjestfriheten overfor flyktningene, til å være mindre steile i våre meninger om medmennesker.

Vær våkne, passe på, for nettopp nå, i Advent, kommer en melding som er meget viktig for oss alle: Herren er nær.

God helg!

p. Joseph

Kjære venner, med kommende søndags Kristi Kongefest avslutter vi det liturgiske år.
Kristus er en uvanlig konge: Han kommer for å tjene, ikke for å bli betjent. Ikke en konge som først og fremst hersker over andre; han er tvert imot en lidende konge, en konge som ga, og gir seg selv for sine venner. Et perspektiv, også for våre egne liv; å leve for andre, å tjene heller enn å bli betjent av andre. Det å erkjenne Jesus Kristus som konge innebærer å lyde og å hjelpe medmennesker.

Vi avslutter året med å feire det vi håper en gang i fremtiden vil bli virkelighet, nemlig at Kristus og hans kongerike virkelig omfatter hele verden og alle mennesker. En uvanlig konge, etter vår målestokk: en lidende tjener, omgitt av fattige og svake og noen apostler som utsendes. Også de for å tjene, selv de minste i samfunnet.

Navnet Kristus kommer fra gresk og betyr Den salvede. På hebraisk brukes ordet Messias: Den som er salvet. Den som i det gamle Israel ble salvet til konge, fikk samtidig et messiansk kall til å handle slik Gud ville handle. Å bry seg om de fattige, enker, foreldreløse, fremmede, høre deres nødrop og å reagere som Jahve: Jeg skal komme for å fri dere fra undertrykkelse! Mennesket ble altså ikke salvet for sin egen skyld, men for å stå til tjeneste for andre mennesker. Den som ble salvet til konge ble kalt til å bygge et samfunn, hvor det var godt å leve for alle, også for de minste; et samfunn etter Guds og menneskenes hjerter. Jødene levde i forventningen om at kongen skulle komme, den kongen som definitivt skulle etablere Guds rike her på jorden.

Jesus presenterte seg selv, allerede i begynnelsen av i sin tid blant menneskene, med Jesajas ord, som Den salvede (Jfr. Lukas 4,18).  Mange hadde opplevd ham som et medmenneske som virkelig brydde seg. Likevel var det først etter sin død og oppstandelse at menneskene begynte å oppfatte Jesus som Kristus, den Messias – Kongen – de hadde ventet på. De hadde kalt ham Immanuel. Et hebraisk navn som direkte oversatt betyr Med oss er Gud. Jesus sa det selv, ved sin avskjed, før han døde, (Johannes 14,9): Den som har sett meg, har sett Faderen.

Mennesket er skapt av Gud, og i Guds bilde og har derfor en guddommelig verdighet. Ingen har rett til å krenke denne. Verken enkeltindivider, grupper, klasser, statsmakter eller nasjoner, ja selv ikke et flertall av et folk har rett til å gjøre inngrep som går utover mindretallets verdighet.

Den hellige pave Johannes Paul II skrev dette i anledning 100 årsjubileet for Kirkens sosiallære. En av dem som har satt denne læren ut i praksis er biskop Carlos Filipe Ximenes Belo – vinner av Nobels fredspris 1996. Han er den fremste talsmann for bevaring av kultur, identitet og selvbestemmelse for folket i Øst-Timor – et folk som er berøvet alle grunnleggende menneskerettigheter

I avslutningen av søndagens evangelium gir Jesus en tydelig beskjed til dem som er invitert inn i Guds rike: Alt hva dere har gjort mot selv den ringeste av mine brødre, det har dere gjort mot meg. Det finnes mange små brødre og søstre i verden, dagens evangelium taler om mennesker uten goder eller eiendom, uten ansvar, uten hjelp, uten arbeid, uten frihet. Det finnes syke, spedalske, arbeidsledige, ensomme, flyktninger og fanger i våre umiddelbare omgivelser.

Kristus har kalt og kaller menneskene til å forme en kirke. Dette Guds kall bygger opp Jesu Kristi Kongerike, sten for sten. Hat og vold bekjempes ved at vi endrer vår mentalitet. Ved at vi bringer vår vilje til harmoni med Guds vilje. Ved at vi omvender oss til virkelig å tro på, og å anerkjenne vårt kall til medmenneskelighet. Til fellesskap i Guds rike.

God helg!

p. Joseph

Kjære venner, i søndagens evangelietekst nærmer vi oss avslutningen på Matteusevangeliet, og i denne siste delen gjenforteller Matteus lignelser med fokus på Guds rike, og de verdier som er viktige der.

Evangelieteksten, en lignelse, handler om en rikmann som skal på reise, og betror sine tjenere i alt 8 talenter. Den første får 5, den andre 2, og den tredje 1. Før vi går videre inn i lignelsen, er det interessant å stoppe opp ved ordet, eller begrepet talent, et gresk ord som kan bety vekt. Talent var både betegnelse på masse, og en myntenhet så langt tilbake som til 600 år før Kristus. Grekerne mente at en talent tilsvarte rundt 26 kg, romerne, noen hundreår senere, mente en talent var det samme som 33 kg. Etter hvert ble talenten en myntenhet, Og at verdien av 1 talent enten ville tilsvare sin egen vekt (33 kg, f.eks) i gull, alternativt i sølv. En talent kunne altså på Jesu tid tilsvare 33 kg rent gull, (flere millioner kroner), eller tilsvarende i sølv (over 100.000 kr), ifølge Store norske leksikon.

I praksis betydde det at myntenheten ikke ble benyttet. Men slike fakta understreker Jesu poeng til sine samtidige: Alle tre tjenere ble betrodd en formue. Og så er det nettopp søndagens lignelse som kanskje er hovedårsaken til at  et talent i moderne språkbruk har fått betydningen medfødt begavelse, anlegg eller evne. Altså en Guds gave til oss mennesker. Hvordan vi forvalter verdiene vi blir betrodd, er altså helt sentralt. De to tjenerne som investerer og klarer å doble verdiene blir berømmet, den ene som bare tar godt vare på verdien, uten å sette den i bruk, blir fordømt.

Dette betyr ikke at Jesus var en kapitalist som oppfordret oss til å etterstrebe rikdom. Som nevnt, vi befinner oss mot slutten av Matteus’ evangelium. Det handler om Guds rike og de verdier som er viktige der. Rikmannen fordeler 8 talenter. I begynnelsen av det samme Matteusevangeliet gjengis Bergprekenen, med saligprisningene. Det er 8 av dem også: Salige er de fattige i ånden, de som sørger, de ydmyke, de som hungrer eller tørster etter rettferdigheten, de barmhjertige, de rene av hjertet, de som skaper fred og de som blir forfulgt for rettferdighets skyld.

Sagt på en annen måte: Salige er de som forvalter sine talenter i kjærlighet, godhet, ydmykhet, rettferdighet, barmhjertighet, troskap, fred og integritet. Dette er den åndelig rikdommen Gud har gitt til disposisjon for hvert eneste menneskeliv Han har skapt. Ved å investere kjærlighet i oss vil Gud fremelske vår egen kjærlighetsevne. Han krever ikke bare kjærligheten tilbake, han holder også regnskap med hva den kaster av seg. Med den kjærlighet Gud elsker oss, skal vi også elske både Ham og vår neste. Matteus gir selv sitt 25. kapittel, der søndagens lignelse er hentet fra, følgende krystallklare avslutning: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg. (Matt. 25,40).

Med den kjærlighet Gud elsker oss, skal vi også elske både Ham og vår neste. Vi må forvalte våre talenter, ikke forstått verken som masse penger, eller som en medfødt begavelse som vil bidra til at vi når langt, oppnår rikdom, berømmelse, osv. Talent, i denne sammenheng, handler om guddommelig opplysning i vår livsferd.

Vi er skapt ved kjærlighet, med kjærlighet og i kjærlighet. Dét er vårt sanne og viktigste talent. Det forunderlige ved kjærligheten er at den multipliserer seg. En kan gi mengder av kjærlighet uten å måtte være redd for at den tar slutt. Kjærligheten blir bare sterkere om vi bruker vår evne til å elske. Slik forvalter vi vårt gudegitte talent.

God helg!

p. Joseph

Bilder fra den pågående reise til de spedalske i Vietnam. Tusen hjertelig takk for deres bidrag og gaver.

Alt godt I Kristus

P.Joseph

Kjære venner, søndagens evangelietekst oppfordrer oss til å være forberedt. For å kunne begripe den fulle betydning av søndagens lignelse kan det være godt med litt historisk kunnskap. På Jesu tid var det vanlig at bruden, når hun skulle vies til sin brudgom, ble ledsaget av noen venninner på vei til brudgommens hus. Både for trygghet, får vi anta, og for mental støtte i en situasjon som ofte sikkert ble sett på som litt skummel. Var brudgommen den rette? Ville hun bli tatt godt imot i sitt nye hjem?

Disse venninnene ble kalt for terner. Vi finner dem igjen, også i dag, i skikken med brudepiker. Det var viktig at ternene, brudepikene, var godt forberedt. Solide lamper, og godt med olje til lampene, var klare fordeler. I søndagens lignelse er det slett ikke alle ti terner som er tilstrekkelig forberedt. Når det blir bruk for lampene, er det bare fem av dem som har tilstrekkelig med olje. De øvrige fem må ta en avstikker for å skaffe seg mer lampeolje, og dét kommer til å koste dem dyrt. Når de omsider er fremme hos brudgommen, har de øvrige fem ternene satt i gang med bryllupsfesten. De fem uforberedte blir avvist.

Brudgommen er Kristus, Bruden er Kirken, og ternene er alle de troende. Ingen kjenner dagen eller timen for når Jesus skal dømme levende og døde. Timen for den ultimate bryllupsfest, når Kirken og de troende skal inviteres inn i brudgommens hus – Guds rike. Det blir feil å tro at Jesu gjenkomst betyr at han på et gitt tidspunkt i vår fysiske historie kommer dalende ut av luften. Riktigere: Jesu gjenkomst kan finne sted alltid og overalt. Han vil undersøke om vi har levd etter hans eksempel og evangeliets retningslinjer. På denne måte avgjør vi mennesker selv om vi blir invitert, eller avvist.

Noen, de som slett ikke er forberedt, kan bli utelatt. Hvordan skal vi forstå dette at Jesus/brudgommen stenger menneskene ute? Vi kjenner ham eller liker å se ham fra en helt annen side. Han som sa: Kom til meg alle dere som har tungt å bære og bank på og jeg skal låse opp for dere. Det er ikke nødvendigvis noen motsetning her. For det å banke på døren til frelsen innebærer jo at vi holder oss klare, forberedte. VI har både lamper og olje til lampene, slik vi har tro, vilje og evne til å søke Gud. Søndagens lignelse er ikke noe skremsel. Tvert imot: Dette er historie som forteller at vi, de troendes fellesskap i Guds Kirke, alltid og til alle tider er invitert til den himmelske bryllupsfest.

Våk derfor!, sier Jesus – ikke som en trussel – men som en innbydelse til å ha åpne øyne og et åpnet hjerte for Gjenkomsten. Ikke i frykt, men i forberedelse. Ved i fri vilje å si JA til invitasjonen. Gjennom dåpen, konfirmasjonen, eller ved å bli opptatt i Kirken. Og ved å alltid være forberedt på Jesu gjenkomst, på at brudgommen viser seg for oss og byr oss velkommen. 

Vi kan alle være svake, oppleve tider når troen og engasjementet ikke er så sterkt. Poenget er ikke at brudepikene sover, poenget er at når brudgommen kommer midt om natten, da har noen av jentene fortsatt nok olje til lampene, de er forberedt, mens lampene til de andre jentene er utbrent. Lysende lamper og lanterner gir innsikt, viser vei. Intet lys skaper intet annet en frykt og forvirring. Hold fast, vær forberedt på Jesu gjenkomst, all tids avslutning. I visshet om at døren inntil bryllupsfesten er åpen, for de som er forberedt. Uten frykt.

God helg!

p. Joseph