Kategori: Uncategorized

Kjære troende, søndagens evangelium forteller oss om Marias respons til Guds engel, Gabriel: Jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg som du har sagt. For å fullføre sin plan trenger Gud personer som overgir seg til ham med Marias ydmykhet og åpenhet. Gjennom henne er Gud kommet til vår verden.

Julen nærmer seg – alle fire lys på adventskransen er tent. Gud kommer snart for å være sammen med oss mennesker. Selv om vi lever i et sekularisert samfunn, hvor de fleste mennesker ikke er særlig opptatt av Gud, så fremkaller julen likevel spørsmål etter Gud hos mange. I disse stemningsfulle juletider virker det fortsatt som om Han spiller en viss rolle i menneskers liv.

Søndagens første lesning fra Samuels bok forteller om Kong David som vil bygge et tempel for Herren. Han er blitt konge over hele Israel og nå vil han bygge et hus hvor Paktens Ark og Herren skal bo. Men Herren ønsker ikke dette. Han er en Gud som følger sin flokk overalt hvor den går. Han er en Gud for et folk som er underveis. Han vil bo blant sitt folk, og vil bli mottatt av sitt folk, i deres hjerter. Være med dem på deres livsvei, og ikke stenges inne i et hus.

Herren er midt iblant sitt folk. Hans sky står over dem, Han går foran dem i en skystøtte om dagen og en ildstøtte om natten, leser vi i 4. Mosebok (14:14). Engelen Gabriel stadfester dette overfor Maria: En kraft fra den aller høyeste skal senke seg ned over deg. En kraft fra den aller høyeste hadde kommet til en enkel kvinne i Nasaret. Maria, en ung jomfru. Hun ble forskrekket da engelen Gabriel fortalte henne sitt budskap og hun spurte: Hvordan kan dette skje? Og Gabriels svar var ganske enkelt: Gud kan alt, for ham er ingenting umulig. Og han ga henne et tegn på Guds allmakt: Se, også Elisabeth, din slektning, er blitt med barn, hun er allerede i sin sjette måned, selv om hun er langt over alderen da kvinner kan få barn. Etter denne beskjeden godtar Maria å bli Jesu mor og sier de kjente ordene: Jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg som du har sagt.

Gjennom Maria er Gud kommet oss nærmere, gjennom henne er Han kommet til verden – også til vår verden i dag. Dette skjer fordi Maria ikke bare unnfanget Jesus og fødte ham inn i vår verden, hun hjelper også oss mennesker å finne veien til Herren. Som ved bryllupet i Kana, som ved foten av korset, siden også i Lourdes, i Fatima og på mange andre steder i verden – og i hver enkelt av oss.

Guds engel sa til Maria, Vær hilset, Herren er med deg. Hun undret seg over denne hilsenen og lurte på hva den kunne bety. Vi forstår heller ikke alltid meningen med alt som hender i vår verden, ikke engang med det som skjer i våre egne liv. Gud ønsker likevel at vi skal reagere på Hans initiativ, at vi fortsetter det Han påbegynte – selv om vi ikke alltid forstår det fullt ut.  Pakten – som betyr avtalen, kontrakten – som Gud har sluttet med menneskene, innebærer nettopp dette: At Hans folk skal fortsette det Han begynte, at vi skal gjøre Hans nærvær konkret og synlig blant menneskene.

Guds nærvær i verden er derfor avhengig av vårt svar – ikke bare som en muntlig trosbekjennelse, men først og fremst gjennom våre gjerninger. Om nødvendig må vi gjøre oss selv upopulære for å leve ut evangeliet, for å kunne stå for sannheten, for å gi de svake et ansikt, gi dem deres rett.

Vi har også en oppgave, en befaling. Slik Herren befalte Maria. Den gode nyheten er at Gud vil være med oss i alt vi må gå gjennom, fra generasjon til generasjon, inntil evig tid. Denne siste søndag i advent vil Maria hjelpe oss med de avsluttende forberedelsene til Jul. Hun vil åpne oss, fremkalle tro og tillit i oss, slik at hennes sønn kan få plass i oss! Åpne oss, slik at vi lar Guds Vilje Skje.

God helg, og en riktig god Jul!

p. Joseph

Kjære venner, tredje søndag i advent har et navn – på latin kalt Dominica Gaudete – Gledens Søndag. I søndagens annen lesning, i sitt første brev til Tessalonikerne, utsteder Paulus følgende påbud: Brødre, vær alltid glade, lev uten opphør i bønn, og takk Gud under alle forhold. Glade? For hva? Fordi Herren er nær. Fordi Han ble født inn i denne verden, fordi Han ved å beseire døden og gjenoppstå opphevet grensene for vår tilværelse og gjorde oss alle til en del av sin evighet.  Vær alltid glade. Nå fordi det snart er Jul, tiden for å feire at han reiste sin bolig blant oss. At vi lever i Hans nærhet.

Mens vi venter møter vi Jesu forløper – Døperen Johannes. Historisk er han en omdiskutert skikkelse, selv opphavet til en ganske livskraftig kult.  Så sent som på 200-tallet e.Kr. møter vi tilhengere av Døperen Johannes som ikke sluttet seg til Jesus-bevegelsen, men som i Døperen ser en selvstendig figur i frelseshistorien. Johannes som en forløper for Jesus – slik han presenteres av Markus, Matteus og Lukas, var fremmed for Døperens egne disipler. Døperen Johannes presenterte seg, sies det, i en kappe av kamelhår og med et lærbelte rundt livet. På ingen måte tilfeldig, snarere et tegn, beregnet på, og forstått av datidens jøder. Dette var klærne til den store profeten Elija, skildret i den andre Kongeboken. Det var forventet at Elija ville komme tilbake i Endetiden, som en forkynner om den nært forestående verdensundergang. En som annonserer Guds gjenkomst, Dommen og Verdens Ende. Denne type endetidsforkynnelse var ganske vanlig på Jesu tid, preget som den var av politisk uro og oppløsning, romersk okkupasjon og trusler mot det jødiske presteveldet. Vi vet selvfølgelig ikke nøyaktig hva denne Døperen Johannes mente, men mye tyder på at han først og fremst så på seg selv som den hjemvendte Elija. Selve Endetidens talsmann. Han ønsket å forberede folk, så han ba om omvendelse og døpte. Det er ganske illustrerende at dersom du ville se Døperen Johannes, måtte du krysse Jordan. Du måtte dra ut av Det lovede Landet, ut i ørkenen, for deretter å returnere som en omvendt, konvertitt, til Det lovede Landet. Et fornyet medlem av Guds folk, av et fellesskap som er forpliktet til Guds nært forestående komme.

Kan hende var Jesus selv, i utgangspunktet, en som oppsøkte og fulgte Døperen Johannes, men som brøt løs fra ham før Døperen ble myrdet. En som deretter påbegynte sin egen forkynnelsesgjerning. Tilbake står Dåpen, innvielsen, opptagelsen, som vi kristne fortsatt praktiserer. Inspirert av Døperen Johannes. Men der Johannes forkynner, frelser Jesus. Det er da også Evangelisten Johannes – ikke å forveksle med Døperen, som etter at Markus, Matteus og Lukas for lengst har skrevet sine evangelier, understreker Døperens fullstendige rolle: Ikke bare som forløper, men også som en som Det første vitnet om den kommende Frelseren. For å sitere fra søndagens evangelietekst, fra Johannes: …han som kommer etter meg, han som jeg ikke engang er verdig til å løse opp sandalene for.  

Døperen Johannes ble utvilsomt sett på som en selvplager, typisk for datidens hellige menn. Han levde fattig, på gresshopper og honning, i sin enkle kamelhårskappe. Slik datiden forventet av sine profeter. Når Jesus av samtiden ble sett på som en festglad mann, nærmest en fråtser, så er dette et bevisst brudd med tilvante forestillinger. En ny profet, med et nytt budskap: Ikke om Endetiden, slik alle forventet, men om Frelse. Johannes, på sin side, lærer oss at vekst, åndelig fornyelse, begynner med erkjennelsen av at vi ikke er Kristus. Dette gjelder også alle de som – i likhet med Johannes – er kalt til å være Guds sendebud: Fra Paven til den enkelte kristne, ja, hele samfunnet og Kirken. Vi er ikke Frelseren. Vi er frelsens budbringere. Vi er ikke Veien, Sannheten og Livet. Men vi forkynner Gleden over å ha funnet Veien, Sannheten og Livet. Gleden over at Gud kommer oss i møte. På Gledens Søndag. Dominica Gaudete.

God helg!

p. Joseph

Kjære venner, Advent er en tid for omvendelse, for å gjøre oss rede til Kristi komme. Gud har åpenbart for oss at vi er syndere, og det er vantro å ikke ta dette alvorlig. Hvis vi sier at vi ikke har noen synd, da bedrar vi oss selv og sannheten er ikke i oss, skriver Johannes. Denne syndbevisstheten skal imidlertid ikke ødelegge oss, men frembringe en kraftig vilje til omvendelse, til fornyelse.

Jule- og nyttårsfesten markerer en ny begynnelse, selv om en etter hvert kan bli litt trett av stadig å begynne på nytt. Særlig når en må tilstå at fjorårets gode forsett heller ikke i år ble oppnådd. Men, det finnes et ordtak som sier: I dag er den første dag av resten av ditt liv. Når vi fornemmer at hver dag er en ny gave så er det en stor trøst å innse at den nye begynnelsen det er tale om også er en gave og ikke så meget vår egen fortjeneste. Det er Gud som hver gang begynner på nytt med meg og med oss. Jahve begynte med Abraham, og med Moses måtte han begynne på nytt. Mange århundrer senere levde folket i eksil i Babylon. På nytt, gjennom profeten Jesaja, lover Gud en ny begynnelse. Og fem århundrer senere forteller Markus at Gud er begynt på nytt, igjen: Gjennom Jesus Kristus.

Da Jesaja forkynte sitt glade og løfterike budskap til Israel, hadde nasjonen allerede levd 35 år i babylonsk eksil. Striden var til ende, skylden betalt. Jahve vender tilbake til sitt folk. Som en hyrde gjeter han sin hjord, samler lammene i sine armer.  Profeten oppfordres til å vekke Israel opp, gi folket mot og tillit til å begynne på nytt. Rop høyt og vær ikke redd, sier Jahve til profeten. Si til byene i Juda at Herren din Gud kommer og at menneskene kan stole på Hans trofasthet.

Markus åpner sitt evangelium med å fortelle at Jesus Kristus er begynnelsen på et nytt gledesbudskap. Ved ham og med ham og i ham gir Gud oss nye livsmuligheter. Historien gjentar seg: På nytt vil folket bli frelst fra undergang. Befrielsen fra undertrykkelse har gjennom hele frelseshistorien vært et trøsterikt minne og samtidig et løfte som ga perspektiv og håp i vanskelige tider.

Gjennom Døperen Johannes blir Guds nåde igjen synlig. Selve navnet Johannes betyr Gud er nådig og at han har fått navnet Døperen i tillegg er ikke tilfeldig. Hele fem ganger er det tale om å døpe i søndagens tekst – selve prologen til Markus-evangeliet. Verbet døpe betyr å dykke under. For Johannes gjelder det at folk lar seg rense. I overført betydning kommer man seg gjennom Dødehavet på vei til Det Lovede Landet. Et tegn på at en bryter med tidligere synder og på nytt vil leve etter Jahves ti gode ord/råd. Tegn på omvendelse, kursendring: å vende bort fra avguder for med helt hjerte og helt sinn å vende til Jahve. En slik omvendelse som Johannes forkynner er mulig fordi Guds rike er nær. Fordi det vil bli gitt tilgivelse. Syndene vil bli forlatt slik at de ikke lager noen hindring, slik at en på nytt kan ta fatt på livet.          

Men husk at Johannes døperen kun er den som bereder veien for Ham som kommer etter. En som er mektigere og sterkere, som skal døpe med Den hellige Ånd. En som gjør alle ting nye, fredens og rettferdighetens Ånd. Det er ikke så meget det at det forkynnes store nyheter i dagens tekster eller generelt i adventstiden.  Det sentrale er å gjøre det tradisjonelle, forkynte budskap om omvendelse og befrielse, nytt i våre egne liv. Slik at dette velkjente budskapet blir kilde til energi og begeistring i fremtiden – livet i Faderens og Sønnens og den hellige Ånds navn.

God helg!

p. Joseph

Kjære venner, Advent er en tid for omvendelse, for å gjøre oss rede til Kristi komme. Gud har åpenbart for oss at vi er syndere, og det er vantro å ikke ta dette alvorlig. Hvis vi sier at vi ikke har noen synd, da bedrar vi oss selv og sannheten er ikke i oss, skriver Johannes. Denne syndbevisstheten skal imidlertid ikke ødelegge oss, men frembringe en kraftig vilje til omvendelse, til fornyelse.

Jule- og nyttårsfesten markerer en ny begynnelse, selv om en etter hvert kan bli litt trett av stadig å begynne på nytt. Særlig når en må tilstå at fjorårets gode forsett heller ikke i år ble oppnådd. Men, det finnes et ordtak som sier: I dag er den første dag av resten av ditt liv. Når vi fornemmer at hver dag er en ny gave så er det en stor trøst å innse at den nye begynnelsen det er tale om også er en gave og ikke så meget vår egen fortjeneste. Det er Gud som hver gang begynner på nytt med meg og med oss. Jahve begynte med Abraham, og med Moses måtte han begynne på nytt. Mange århundrer senere levde folket i eksil i Babylon. På nytt, gjennom profeten Jesaja, lover Gud en ny begynnelse. Og fem århundrer senere forteller Markus at Gud er begynt på nytt, igjen: Gjennom Jesus Kristus.

Da Jesaja forkynte sitt glade og løfterike budskap til Israel, hadde nasjonen allerede levd 35 år i babylonsk eksil. Striden var til ende, skylden betalt. Jahve vender tilbake til sitt folk. Som en hyrde gjeter han sin hjord, samler lammene i sine armer.  Profeten oppfordres til å vekke Israel opp, gi folket mot og tillit til å begynne på nytt. Rop høyt og vær ikke redd, sier Jahve til profeten. Si til byene i Juda at Herren din Gud kommer og at menneskene kan stole på Hans trofasthet.

Markus åpner sitt evangelium med å fortelle at Jesus Kristus er begynnelsen på et nytt gledesbudskap. Ved ham og med ham og i ham gir Gud oss nye livsmuligheter. Historien gjentar seg: På nytt vil folket bli frelst fra undergang. Befrielsen fra undertrykkelse har gjennom hele frelseshistorien vært et trøsterikt minne og samtidig et løfte som ga perspektiv og håp i vanskelige tider.

Gjennom Døperen Johannes blir Guds nåde igjen synlig. Selve navnet Johannes betyr Gud er nådig og at han har fått navnet Døperen i tillegg er ikke tilfeldig. Hele fem ganger er det tale om å døpe i søndagens tekst – selve prologen til Markus-evangeliet. Verbet døpe betyr å dykke under. For Johannes gjelder det at folk lar seg rense. I overført betydning kommer man seg gjennom Dødehavet på vei til Det Lovede Landet. Et tegn på at en bryter med tidligere synder og på nytt vil leve etter Jahves ti gode ord/råd. Tegn på omvendelse, kursendring: å vende bort fra avguder for med helt hjerte og helt sinn å vende til Jahve. En slik omvendelse som Johannes forkynner er mulig fordi Guds rike er nær. Fordi det vil bli gitt tilgivelse. Syndene vil bli forlatt slik at de ikke lager noen hindring, slik at en på nytt kan ta fatt på livet.          

Men husk at Johannes døperen kun er den som bereder veien for Ham som kommer etter. En som er mektigere og sterkere, som skal døpe med Den hellige Ånd. En som gjør alle ting nye, fredens og rettferdighetens Ånd. Det er ikke så meget det at det forkynnes store nyheter i dagens tekster eller generelt i adventstiden.  Det sentrale er å gjøre det tradisjonelle, forkynte budskap om omvendelse og befrielse, nytt i våre egne liv. Slik at dette velkjente budskapet blir kilde til energi og begeistring i fremtiden – livet i Faderens og Sønnens og den hellige Ånds navn.

God helg!

p. Joseph

Kjære venner, kommende søndag er det faktisk riktig å ønske Godt nytt år! Første søndag i Advent innebærer også starten på et nytt liturgisk/kirke-år. Idet vi tenner det første lys på adventskransen, markeres et løfte om at lyset skal komme til verden. Et løfte, og en appell, til oss alle om å være forberedt. Advent vekker lengselen i oss etter lyset, etter å bli mer menneskelige.

Søndagens lesninger og evangelietekst sier ikke et eneste ord om julebarnet. Tvert imot møter vi en voksen Jesus som taler om de siste, mørke dager og timer. Ingen kjenner dagen eller timen, det kan skje når som helst. Vår oppgave er å være forberedt. Hva dét betyr? Jo at hver og en av oss har ansvar for å våke – eller vokte – over livet her på jorden. Å være våken, slik Kristus mener det, betyr ikke bare å følge med, passivt. Ikke bare å lukke ører og øyne, sitte med hendene i fanget og si til seg selv at «jeg skal nok sørge for at jeg ikke gjør noe galt».

Være våken innebærer kunnskap om at Han har gitt sin kirke og hver og en som er døpt ansvar for å gjøre Guds kjærlighet, omsorg og varme synlig i denne verden. Det betyr ikke bare at vi overbeviser hverandre om, og forkynner at Gud elsker oss. Vi må også vise hverandre Guds kjærlighet og Guds tro. Helt til Han kommer igjen – inntil Han kaller oss til seg fra denne verden. Det skal være som om man venter en stor begivenhet eller når man venter gjester, man forbereder seg så godt man kan, gjør sitt ytterste for å motta gjestene på en god måte. Alt skal være på plass, enhver får sitt å sørge for. Oppgavene blir fordelt, slik at alt går som det skal og bør.

Vi kan, og foretrekker å være våkne. For vi liker egentlig ikke overraskelser. Likevel, det er overraskelser vi må være forberedt på – ikke minst når det gjelder Guds vilje med oss. Hva ønsker Gud egentlig av meg? Jeg er villig til å motta hva som kommer fra Gud, men det ville nå være fint om jeg på forhånd visste hva som er Guds vilje. Da ville vi alle bli spart for overraskelser. Men ikke desto mindre vet vi meget godt at meget her i livet fullbyrder seg på tvers av alle menneskelige beregninger eller planer. Og ikke bare det: Vi tror at Guds vesen er uransakelig, ufattelig for oss mennesker. Troen regner derfor med det uberegnelige, det nye, med noe som er helt annerledes enn det vi hadde forventet. Og vi må derfor være våkne og holde porten til det fremtidige, det uforutsette, det som ikke kan kalkuleres, åpen.

Kjære venner, å være våken innebærer å erkjenne at Han ikke er lengre borte enn der hvor to eller tre mennesker er samlet i Hans navn og tar vare på hverandre, elsker hverandre, tror på hverandre. Det var jo derfor Gud ble menneske! Dét er betydningen av navnet Immanuel: Gud er med oss.

Advent utfordrer oss til å være våkne for Guds nærvær. Til å skape fred over hele verden, til å trøste og gi vår kjærlighet til de syke, til å vise den gode, gamle norske gjestfriheten overfor flyktningene, til å være mindre steile i våre meninger om medmennesker.

Vær våkne, passe på, for nettopp nå, i Advent, kommer en melding som er meget viktig for oss alle: Herren er nær.

God helg!

p. Joseph

Kjære venner, med kommende søndags Kristi Kongefest avslutter vi det liturgiske år.
Kristus er en uvanlig konge: Han kommer for å tjene, ikke for å bli betjent. Ikke en konge som først og fremst hersker over andre; han er tvert imot en lidende konge, en konge som ga, og gir seg selv for sine venner. Et perspektiv, også for våre egne liv; å leve for andre, å tjene heller enn å bli betjent av andre. Det å erkjenne Jesus Kristus som konge innebærer å lyde og å hjelpe medmennesker.

Vi avslutter året med å feire det vi håper en gang i fremtiden vil bli virkelighet, nemlig at Kristus og hans kongerike virkelig omfatter hele verden og alle mennesker. En uvanlig konge, etter vår målestokk: en lidende tjener, omgitt av fattige og svake og noen apostler som utsendes. Også de for å tjene, selv de minste i samfunnet.

Navnet Kristus kommer fra gresk og betyr Den salvede. På hebraisk brukes ordet Messias: Den som er salvet. Den som i det gamle Israel ble salvet til konge, fikk samtidig et messiansk kall til å handle slik Gud ville handle. Å bry seg om de fattige, enker, foreldreløse, fremmede, høre deres nødrop og å reagere som Jahve: Jeg skal komme for å fri dere fra undertrykkelse! Mennesket ble altså ikke salvet for sin egen skyld, men for å stå til tjeneste for andre mennesker. Den som ble salvet til konge ble kalt til å bygge et samfunn, hvor det var godt å leve for alle, også for de minste; et samfunn etter Guds og menneskenes hjerter. Jødene levde i forventningen om at kongen skulle komme, den kongen som definitivt skulle etablere Guds rike her på jorden.

Jesus presenterte seg selv, allerede i begynnelsen av i sin tid blant menneskene, med Jesajas ord, som Den salvede (Jfr. Lukas 4,18).  Mange hadde opplevd ham som et medmenneske som virkelig brydde seg. Likevel var det først etter sin død og oppstandelse at menneskene begynte å oppfatte Jesus som Kristus, den Messias – Kongen – de hadde ventet på. De hadde kalt ham Immanuel. Et hebraisk navn som direkte oversatt betyr Med oss er Gud. Jesus sa det selv, ved sin avskjed, før han døde, (Johannes 14,9): Den som har sett meg, har sett Faderen.

Mennesket er skapt av Gud, og i Guds bilde og har derfor en guddommelig verdighet. Ingen har rett til å krenke denne. Verken enkeltindivider, grupper, klasser, statsmakter eller nasjoner, ja selv ikke et flertall av et folk har rett til å gjøre inngrep som går utover mindretallets verdighet.

Den hellige pave Johannes Paul II skrev dette i anledning 100 årsjubileet for Kirkens sosiallære. En av dem som har satt denne læren ut i praksis er biskop Carlos Filipe Ximenes Belo – vinner av Nobels fredspris 1996. Han er den fremste talsmann for bevaring av kultur, identitet og selvbestemmelse for folket i Øst-Timor – et folk som er berøvet alle grunnleggende menneskerettigheter

I avslutningen av søndagens evangelium gir Jesus en tydelig beskjed til dem som er invitert inn i Guds rike: Alt hva dere har gjort mot selv den ringeste av mine brødre, det har dere gjort mot meg. Det finnes mange små brødre og søstre i verden, dagens evangelium taler om mennesker uten goder eller eiendom, uten ansvar, uten hjelp, uten arbeid, uten frihet. Det finnes syke, spedalske, arbeidsledige, ensomme, flyktninger og fanger i våre umiddelbare omgivelser.

Kristus har kalt og kaller menneskene til å forme en kirke. Dette Guds kall bygger opp Jesu Kristi Kongerike, sten for sten. Hat og vold bekjempes ved at vi endrer vår mentalitet. Ved at vi bringer vår vilje til harmoni med Guds vilje. Ved at vi omvender oss til virkelig å tro på, og å anerkjenne vårt kall til medmenneskelighet. Til fellesskap i Guds rike.

God helg!

p. Joseph