Kategori: Uncategorized

Fra et teologisk synspunkt er Matteus kapittel 22 trolig en av de mest sentrale tekstene i Det nye testamente. Det er en avgjørende uttalelse til spørsmålet: Hvordan skal folk opptre riktig? Med søndagens tekst i det Jesus siterer som kalles det dobbelte kjærlighetsbudet, er å legge fundamentet for all kristen etikk. «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt ¹hjerte og av hele din ²sjel og av all din ³forstand. Dette er det største og første bud. Men han legger til et annet bud i Tredje Mosebok: «Du skal elske din neste som deg selv.» Og han understreker at dette budet er like viktig som budet om å elske Gud. Uten en forståelse av dette fundamentet for all kristen etisk tenkning, vil ingen være i stand til å forstå hvordan kristenlivet kan leves rett. Uten dette kan alt det vi gjør bare bli et slag i luften. Vi ber om at kjærligheten må være den drivkraft som inspirerer våre handlinger.

Kjære venner, søndagens tekst er det igjen fariseernes tur for å sette Jesus på prøve. Situasjonen var den at Jesus ved sin forkynnelse og sine gjerninger hadde fått folk til å forstå at deres frelse først og fremst var avhengig av deres tro på ham og hans sendelse – og ikke av det å følge slavisk en mengde av delvis meningsløse lover. Jesus fremhever at lovgiveren er Gud, men å adlyde Gud betyr ikke at en skal klamre seg til Hans ord og bokstav. Å adlyde Gud – innebærer at en til enhver tid er åpen og mottagelig for det Han sier og gjør. Jesus gir oss et klart og tydelig livets ord om å ha sitt medmenneske kjær, grenseløst og uansett. Dette med kjærlighet er så mye vanskeligere enn dette med å følge lovene om fasten og abstinens osv…

Det er ikke nok å ha sympati, toleranse, forståelse og overbærenhet som siviliserte mennesker pleier å ha. (Nei, hans krav til sine venner går himmelvidt ut over slike småpene medborgerdyder.) Han sier ikke tåle eller forstå eller bære over med. Jesus brukte kraftigere ord. Han sier: Elsk. Og ikke bare det, han gir også et mål, en målestokk, for den kjærlighet vi skal ha til vår neste: «Du skal elske din neste som deg selv!» (Mt.22,39b). I disse få veldige ord, oppdager vi hvor forskjellig han, Guds Sønn, var fra oss andre. Men det er ikke om seg selv han taler – at han elsket menneskene som seg selv, det sier evangeliene helt klart: hvert kors og krusifiks i verden forteller om det. Det er om oss han taler. Derfor er denne teksten virkelig et evangelium – det vil si: en god og en glad nyhet til oss alle. Gud selv som innbyr og kaller oss: Du skal elske din neste – ditt medmenneske – som deg selv.

Jesus anser det ikke for noen lett sak, enn si for en selvfølge. Han stiller én betingelse, et første bud, som gir selve kraften til dette andre, det om medmennesket. Først må du ha Gud kjær! Elske ham, leve og ferdes i ham, være Guds venn. Et steds må jo kjærligheten komme fra. Først da blir ditt medmenneske nytt for deg, når du altså låner litt av Guds kjærlige blikk på ham, og aner mer enn du fatter. I ham, i henne, ja endog i meg selv, finnes det altså noe, som den levende Guds sønn ville lide og legge sitt dyrebare liv ned for, så umistelig var det for ham.

Kjære venner, Siden Gud først har elsket oss (1Joh 4:10), er kjærligheten nå ikke lenger bare et «befaling»; det er svaret på kjærlighetens gave som Gud nærmer seg med. (Deus Caritas Est, nr.1). Når Bibelen snakker om kjærlighet, betyr det først og fremst en kjærlighet som fortsetter å elske, det betyr urokkelig, ja kanskje iherdig engasjement. Denne typen kjærlighet kommer ikke naturlig. Det er sant at denne typen kjærlighet kommer fra Gud, men å sette den ut i livet er noe vi må jobbe med. «Bær hverandres byrder, og dere skal oppfylle Kristi lov» sier Paulus, og gir den vakreste definisjonen av nestekjærlighet (Gal 6:2).

God helg!

p. Joseph

Fredag 27. oktober: Pave Frans inviterer alle til å be og faste for fred

«Alt må gjøres for å unngå en humanitær katastrofe», sier han.

Les mer: https://www.katolsk.no/…/fredag-27-oktober-paven…

Kjære venner, for oss som kristne er det noen ganger vanskelig å velge: Gud eller verdslig makt? Dilemmaet står sentralt i denne søndagens tekst, og det er relevant, nettopp for denne søndagen: Dette er den årlige Verdens misjonssøndag. Pengene fra søndagens kollekt går uavkortet, via Oslo Katolske Bispedømme til Vatikanaets verdensomspennende misjonsvirksomhet (Vatikanets Missio).  

Søndagens tekst – fra Matteusevangeliet –  utmerker seg ved å være, som det meste fra Matteus – godt sagt, effektivt kommunisert. Teksten presenterer Jesus for valget mellom keiser og stat på den ene siden og Gud og religion på den andre. Dét er en opplagt felle, uansett hva Jesus velger, vil han få en eller annen på nakken, enten romerne eller fariseerne.

Måten han takler utfordringen på viser hvor briljant Jesus var, som formidler, som debattant, som lærer. På spørsmål om det er tillatt for jødene å betale skatt til de romerske okkupantene, altså Caesar, eller om man skal boikotte okkupantene og gi pengene til tempelet (dette er alternativet, som er underforstått, men ikke uttalt i teksten), svarer Jesus med å spørre om hvilken valuta man bruker når man betaler skatt til okkupantene. Han får en mynt, med Caesars portrett. Altså et pengestykke som syboliserer en andel av statskassen. Og det er dette som forløser argumentasjonen: Jesus sier det enkle, som er genialt i sin enkelhet: Hvis pengestykket tilhører staten, så gi det til staten. Og hvis du tilhører Gud, så gi deg selv til Gud. Gi Caesar hva Caesars er, og Gud hva Guds er. Både romere og fariseere må forholde seg tause til dette. De har ikke noe å tilføye.

Å være kristen betyr ikke å velge mellom Gud og verden, selv om denne feilen fortsatt er utbredt i dag; tro betyr ikke å konsentrere seg om det åndelige og mystiske, og absolutt ikke å trekke seg tilbake til from selvrefleksjon. Jesus Kristus gjør det klart at våre liv i samfunnet og vår religiøse overbevisning – Gudstroen – må utgjøre en helhet. Å være kristen betyr å ta vårt ansvar for verden og vårt ansvar for andre mennesker på alvor, samtidig som vi er bevisst vårt ansvar overfor Gud. Både og – begge deler. Dypest sett handler det om nestekjærlighet, eller, som det heter på gresk, Agape. I katolsk teologi et uttrykk for Guds kjærlighet og den kjærlighetsevne som blir oss alle til del gjennom Dåpen, og som er en delaktighet i Guds kjærlighet.

For å si det med pave Benedikt XVI: Vi kan ikke leve ut Agape utelukkende gjennom egen kraft. Han skriver: Vi kan ikke alltid gi, vi må også motta. Dersom vi ønsker å elske andre, må vi hele tiden vende tilbake til den ultimate kilden for agape i våre egne liv: Jesus Kristus. Dette kan manifesteres i samfunnet, i politikk, dersom vi går ut fra at rettferdighet er politikkens mål og iboende kriterium. Og rettferdighet forankres i fornuften. Utfordringen er at dersom fornuften skal utøves på riktig måte, må den gjennomgå en stadig renselse, siden den aldri kan bli helt fri for en viss etisk blindhet forårsaket av maktens og særinteressers avsporinger. Her møtes politikk og tro. Politikk er fornuftens rike, og tro kan bidra til å frigjøre fornuften fra avsporinger; gjøre den i stand til å være mer fullstendig i seg selv.

Kjære venner, Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud blir i ham. Så enkelt. Så vanskelig. Husk det, på denne misjonssøndagen!

God helg!

p. Joseph

Første lesning denne søndagen er hentet fra Jesajas bok. Der jubler forfatteren over frelsen som Herren vil gi sitt folk. Vanærens lenker skal løsnes, tårer skal tørkes bort, og folket skal glede seg: «Han skal oppsluke døden for evig. Herren vår Gud skal tørke tårene bort fra hvert ansikt. Fra hele jorden skal han ta bort den skjensel hans folk lider. For Herren har talt.» (Jesaja 25:8)

I søndagens evangelietekst inviterer kongen til bryllupsfest; men de inviterte nekter, fordi de er mer opptatt av seg og sitt fremfor å være en del av feiringen. «Seg og sitt» viser seg i flere tilfeller å være ensbetydende med drap: «…og andre igjen gikk løs på tjenerne, mishandlet dem og slo dem i hjel.» Det heter: Lev ved sverdet, dø ved sverdet. Jesus sa det krystallklart i sin advarsel, Matteus 26:52: «For alle som griper til sverd, skal falle for sverd».

Ordet «frelse» avledes fra det latinske ordet: «salus», som betyr velvære og fred – altså befrielsen av menneskeheten fra slike fundamentalt negative og invalidiserende forhold som lidelse, ondskap, forgjengelighet og død. Frelse er et resultat av Guds kjærlighet. «Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod». For å gi oss denne frelsens gave, etablerte Gud en vei gjennom sin Sønn, Jesus Kristus. Han som i Johannes’ tiende kapittel, der sitatet er hentet fra, beskriver seg selv som den gode gjeteren, som gir livet sitt for sauene.

Verden er for tiden i uro. Midtøsten er i uro, miljøet er i uro, økonomien er i uro. Vår menneskelige moral er usunn, eller til og med helt fraværende. De globale utsiktene er skremmende. Kan vi i det hele tatt redde oss selv? Det ser ikke slik ut. La oss bli litt til i søndagens tekst, fra Matteus’ 22. kapittel: Vi er kanskje som den av gjestene som dukket opp i bryllupet helt uten å ha forberedt seg. I hverdagsklær. Han ble kastet loddrett ut av selskapet. Vi gjør lite, eller intet, for å forberede oss til Herrens bryllupsfest, der vi alle er invitert. Det å redde oss selv koster oss åpenbart for meget. Det fins lite fredsvilje, lite måtehold, lite integritet, nestekjærlighet, empati.  Så hva skjer? Vår tro sier tydelig at Herren ikke vil akseptere menneskelig grusomhet og vold. Når vi hører om Guds gjengjeldelse, vekkes vår intuitive motstand: Mange vil gjerne glemme denne ubehagelige delen av Gud: Han kan ikke være sint på oss! Vi ser ikke det åpenbare: Guds vrede er kjærlighet i motstand mot synd. Guds vrede skal få oss til å innse hvor alvorlig syndene er. Slik sett blir Guds vrede i seg selv en kjærlighetshandling. La oss derfor ta de mange tegn på Guds vrede på alvor.

Jesus tilga der han kunne, men tekstene viser han at han ikke var naiv. Ofte fører syndenes forlatelse til en omvendelse, men like ofte må Jesus ha opplevd at omvendelsen ikke stakk særlig dypt og at folk bare fortsatte i gamle spor. De ville eller kunne ikke tro noe særlig på tilgivelsen, og forble likegyldige overfor den som tilga. Spørsmålet kongen stiller gjesten uten bryllupsklær i søndagens tekst kan man tolke slik: Min venn du har nok tatt imot – ved dåpen – innbydelsen til å tro, men du har ikke vist din tro i dine gjerninger; du har sagt ja til himmelens rike, men aldri omvendt deg, du har ikke en gang vist så mye respekt at du pyntet deg for bryllupsfesten.

Guds vrede oppstår når menneskeheten overgir sine hjerter og sinn til vold, fråtsing, moralsk forfall, egoisme og ufølsomhet. Det å bli reddet fra Guds vrede er ensbetydende med å flytte over til et helt nytt spor. Gjennom Jesu liv og død inviteres vi inn i en ny menneskehet, en som reelt tar del i Guds kjærlighet – bryllupsfesten. Vår livsbane fører ikke lenger til døden, men til evig liv.

Ved Jesu kors møtes Guds vrede og Guds kjærlighet. Møtet finner sted for å redde mennesker og gi dem liv – på den andre siden av døden.

God helg!

p. Joseph

Denne søndagens lesninger skildrer en Gud som er skuffet over sitt folk, Israel. Skuffet, men ikke hatefull. Han elsker det fortsatt. La oss be om Guds nåde slik at vi ikke skuffer Gud, og beholder Hans kjærlighet.

Søndagens tekst, hentet fra Matteus’ evangelium, er en lignelse. Jesus henter åpenbart inspirasjon fra profeten Jesaja: Det handler om en bonde, og en vingård. Vingården bærer ikke de frukter som forventes, enten det skyldes uheldig klima eller, som i Jesu lignelse, forvaltere som er noen skurker. Profeten Jesaja gir oss også nøkkelen til forståelsen av lignelsen. Vinhagen er Guds folk, Israel. De edle vintrær han har plantet blir dessverre ikke pleiet riktig, slik at det kunne komme god frukt.

Men det er en stor forskjell mellom disse to lignelsene: Hos Jesaja ender lignelsen med at Gud lar vinhagen ligge øde, han tar bort gjerdet og river ned muren, så hagen kan tråkkes ned. Hos Jesus får lignelsen en annen slutt: Vinhagen blir tatt fra Israel barn som betraktet seg selv som de selvskrevne eierne, og den blir gitt til andre folk der vintrærne får bære frukt. Hos Jesaja gir Jahve opp og ødelegger Israel, mens i Jesu lignelse gis Sønnens arv til alle mennesker. Og Sønnen i lignelsen er Jesus selv, det er han som er arvingen og som blir slått i hjel. Han er hjørnestenen, den stenen som de uvitende byggmestrene vraket i lignelsen.

Jesus fortalte denne lignelsen til de skyldige, yppersteprestene og folkets eldste, de som hadde gjort opprør mot Gud og behandlet hans eiendom dårlig. Et annet sted sier Jesus at folket var som forsømte får som ingen tok seg av, fordi de som var satt som hyrder for dem, bare tenkte på seg selv. De hadde tvert imot plaget folket med meningsløse lover og forskrifter og gjort livet vanskelig for dem. I lignelsen sier Jesus at Gud vil ta retten til å forvalte Guds rike fra disse onde hyrder og forpaktere og gi den til andre.

Når Gud gir uttrykk for sin kjærlighet, betyr det at han vil lede sitt folk til frelsen. Loven vil oppdra oss. I dagens annen lesning sier Paulus eksplisitt at vi må fylle våre tanker og sinn med «Alt som er sant, alt som er edelt, alt som er rett, alt som er rent, alt som er verd å bli elsket og satt pris på, ja, alt som måtte finnes å være godt og rosverdig».

Det nye folk får retten til Guds rike og et nytt grunnlag, en ny hjørnesten: Jesus Kristus. «Elsk og gjør ellers hva du vil», sa Augustin senere, da han i all korthet sammenfattet Loven i den nye pakten. Det gamle bud var: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte… og du skal elske din neste som deg selv» og fariseerne laget masse forskrifter om hvordan man skulle elske sin Gud. Jesus forandret det gamle bud til et nytt bud: «Dere skal elske hverandre slik jeg har elsket dere! Og ingen kan ha større kjærlighet enn den som gir sitt liv».

Vi har fått adgang til Guds rike ved dåpen, da våre foreldre sa Ja til Gud på våre vegne. Valget – av Gud og av den kjærlighet Jesus har vist oss – utgjør også selve betingelsen for å komme inn i Guds rike. Vi er utvalgt, ja, men bare dersom vi bygger videre på den nye hjørnestenen – på Jesus Kristus.

Vi må holde oss til kjærlighetsbudet som Faderen har åpenbart gjennom sin Sønn Jesus Kristus og sin Hellige Ånd.

God helg!

p. Joseph

Søndagens budskap forteller oss om vår grunnleggende valgfrihet: JA eller NEI til Gud. Vi blir samtidig minnet om at risikoen for at vi – mer eller mindre planlagt – endrer våre svar i løpet av livet. Vi utsettes for krefter, både i og utenfor oss selv, som kan føre til at JA endres til NEI. Med Guds nåde kan NEI på nytt bli til et – endelig – JA!

Kjære medkristne, det vi mottar står ikke alltid i forhold til det vi mener vi har fortjent. Mange vil oppleve en uorden i troen, en tilsynelatende urettferdighet. I denne søndagens første lesning påpeker profeten Esekiel selve paradokset: Når en rettferdig mann vender seg bort fra sin rette ferd og gjør urett, skal han dø på grunn av dette. På den annen side, sier Esekiel, er det slik at  når den ugudelige vender om fra sin ondskap og gjør det som er rett og rettferdig, da skal han berge livet.

Dette gammeltestamentlige utsagnet tydeliggjøres gjennom Jesu refleksjon, slik den gjengis i søndagens evangelietekst: Gud er ingen tyrann som vil bestemme over vår frelse. Gud sitter ikke og avgjør menneskets skjebne isolert fra ham eller henne det gjelder: Guds frihet er en frihet under strengt ansvar for å velge, velge forpliktende og velge varig.  Ingen slipper unna. Frelseshistoriens lange tidslinje gjennom historien er egentlig et forum hvor Guds nåde og menneskets frihet er i kontinuerlig dialog. Som den hellige Augustin engang sa: Gud spurte ikke om å få lov til å skape deg, men når Han vil frelse deg, må Han be om din vilje!

Israels gammeltestamentlige historie skildrer en Gud som streng, men gavmild og tålmodig, velger en lang vei for å åpenbare seg for sitt folk: Dét ble historien om en nærmest flertusenårig suksesjon av JA – og NEI – svar. Gud ønsker et fullstendig positivt svar fra hele Israel i fellesskap, fra hele menneskeheten i fellesskap.

Slik han fikk det fra Jomfru Maria. Det er, gjennom sitt tillitsfulle og uforbeholdne JA til å risikere sosial stigmatisering, ja, kanskje endog død, ved å si JA til Guds innbydelse, ved å påta seg morsrollen, at hun er og forblir et forbilde for oss alle. Med hennes fiat (skje meg ifølge Guds vilje) forandrer Gud menneskets skjebne og grunnlegger et nytt Israel: Kirken. Med Kristi Kirke har Guds frelsesplan sprengt Israels grenser, vunnet frem til alle land og kulturer. En frelsesplan der svarene, JA, eller NEI, fortsatt er essensielle.

I katolsk moralteologi opererer vi med begrepet  Den Fundamentale Mulighet. I korthet betyr dette at vi ser et enkelt menneskes liv som en gradvis utvikling av retning, enten mot eller vekk fra Gud. Vi foretok et valg i Dåpen, et grunnleggende valg. Gjennom Dåpens løfter forlot vi alle mørkets gjerninger og valgte Gud. Det vil si, foreldre og faddere valgte som oftest på våre vegne. Og ga oss dermed et  grunnlag for å vokse og modnes i troen. Det er Dåpen som etablerer Den Fundamentale Mulighet. Selv med minus i våre livsregnskap finnes det muligheter. -1 er større enn -2!

Kirken gir oss mange anledninger til å finne veien når vi taper sporet: Etter Dåpen har vi seks andre sakramenter som kilder til styrke: ressurser som alltid kan åpne dørene for oss og på nytt føre oss inn i nådens krets.  Skriftemålet er kanskje den mest åpenbare mulighet. Og Eukaristien – brødet, vinen, hele nattverdens sakrament –  er det beste hjelpemiddel til å styrke oss i alle forandringer som preger og avgjør vårt liv.

Livet som kristne er en serie spennende muligheter til å perfeksjonere våre JA. Til stadige kurskorrigeringer – fra NEI, frem til et evig, fullkomment JA. Til Gud, Den Fundamentale Mulighet.

God helg!

p. Joseph