Kategori: Uncategorized

“Mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, lyder ordet fra Herren. Som himmelen er høyere enn jorden, er mine veier høyere enn deres veier og mine tanker høyere enn deres tanker”. Ordene er hentet fra profeten Jesaja, og gjengis i søndagens første lesning. Meget enkelt og treffsikkert formidler ordene essensen i helgens evangelietekst.

Det er slett ikke galt å lete etter en logikk, en orden i våre trosliv. I mange tilfeller, og på mange av livets områder tilbyr kristendommen oss fornuft, logikk og sammenheng. Kristendommen er eksempelvis et tankesett hvor man lett oppdager den nære forbindelse mellom årsak og virkning. Faren, og fristelsen, ligger i å anvende denne strenge logikken i vårt gudsforhold. Vi fristes til å bruke vår begrensede logikk til å overprøve Guds bestemmelser.

Det er dette budskapet Jesus, den store læreren, så effektivt presenterer i søndagens lignelse – for øvrig en lignelse vi bare finner i Matteusevangeliet: En husbond, åpenbart det vi i dag ville kalle en storbonde, hyrer dagarbeidere for arbeid på vinmarkene. Han starter om morgenen, hyrer inn folk til avtalt pris – én denar for én dags arbeid. Utover dagen trenger han flere folk, flere hyres inn. De siste så sent som én time før solnedgang. Så kommer oppgjørets time, og da viser det seg at alle får lik betaling – én denar. God betaling for dem som ankom sist, ikke fullt så god for dem som har slitt hele dagen. Når husbonden får klager, sier han at det jo er hans privilegium å gi alle lik lønn. Han har ikke brutt noen avtale, de som kom først får det som er avtalt. At han er generøs mot de sist ankomne, kan og skal ikke gjøre folk sinte. “Skal min godhet gjøre deg ond?” Spør husbonden.

I Guds rike skal de siste bli de første, og de første de siste. Guds, ikke vår logikk.  Hvordan vinner vi aksept for et belønningssystem som ikke følger vanlige prinsipper for menneskelig fornuft? Dette er en utfordring vi mennesker har slitt med gjennom århundrene. Og i god tradisjon har vi også laget våre egne historier. Jeg har stor glede av følgende:

En from sogneprest og en dårlig bussjåfør døde, og de kom begge til himmelen. Meget sjokkert henvendte sognepresten seg til Peter for å klage: “Her må det ha foregått en feil. Jeg kjenner godt denne sjåføren. Han er en av de dårligste katolikker i min menighet. Han døde i en ulykke som skyldtes råkjøring. Hvorfor sitter han nå høyere enn meg?” Peter svarte: “Du har rett, han var en dårlig sjåfør. Så dårlig at alle som satt i bussen han kjørte ba bønner til Gud om beskyttelse. Du, derimot, var så kjent for dårlige, poengløse og lange prekener at folk blunket til hverandre og visket “god natt” når du satte i gang. Så sovnet de. Sjåføren har altså vært flinkere enn deg til å få folk til å søke Guds nåde!”

Kjærligheten og kallet som Gud tilbyr hver av oss er unikt. Et mysterium som vi lovpriser til evig tid. Noen ble født med den fulle og hele kjennskap til Gud. Noen må bruke nesten hele sitt liv til å finne den sanne tro. Men at man må lete lenge for å nå frem til en overbevisning, må ikke føre til håpløshet. Vi vet om mange hellige menneskeliv som bekrefter denne grunnleggende sannhet. Tenk på Paulus. Han ble kalt til apostel sent i livet. Han opplevde aldri Jesus i levende live. Fra å være en som aktivt forfulgte og bekjempet de kristne, ble han omvendt, og ble forholdsvis sent i sin livsdag en arbeider i Guds vingård.  Etter å ha blitt ført til troen ble han en av de beste arbeider for Guds rike. Søndagens annen lesning, Paulus’ brev til Filipperne, klargjør nettopp dette. Pauls skriver: “For meg er livet Kristus, og døden er vinning”. Dette er selve kjernen i vårt kall:  Gud vil gi oss sjansen til å knytte forbindelse med Jesus. Hver stund av våre liv bør vi ha følgende spørsmål i tankene: Har jeg gjort mitt beste – for Jesus?. La oss be for hverandre, gamle og nye katolikker i menigheten, at vi alle alltid kan svare ja på det spørsmålet.  

God helg!

p. Joseph

Trokurs skal starte igjen på torsdag 28.09, kl. 18.00 med kveldsmesse og sakramentstilbedelse. Send en melding til sogneprest på 98079613. Alle er hjertelig velkommen.

«Herre, hvor mange ganger er jeg forpliktet til å tilgi en bror som krenker meg? Like til syv ganger?» Det er Peter som spør. I søndagens evangelietekst, fra Matteus’ attende kapittel. Jesus svarer: «Til det svarer jeg: Ikke syv, men syvogsytti.»

Budskapet? Når en annen ber deg om tilgivelse, må du tilgi ham uten grenser. Tilgivelse er i realiteten kreativ kjærlighet: du gir til en annen sjansen til å begynne på nytt. Gjøre bedre. Bli bedre. Tenk på at medkristne, katolikker over hele verden hører denne samme evangelieteksten kommende søndag: Kristne i Midtøsten, i Europa og Asia, i Amerika og Sør-Afrika hører og leser den samme evangelieteksten.  Og alle ber de Fader vår…. «forlat oss vår skyld som også vi forlater våre skyldnere…»

Tilgivelse er noe av det viktigste i vår tro, og samtidig antagelig det vanskeligste å leve opp til. Mens protestantene i sin forkynnelse ofte betoner synden, så har vi katolikker fremhevet tilgivelsen. Slik som Gud tilgir oss, må også vi – i vår tur – tilgi våre skyldnere; Vi må realisere Guds tilgivelse gjennom å vise barmhjertighet overfor hverandre. Vi er forpliktet til å dele den tilgivelse vi får med andre.

Matteus er klokkeklar, i sjette kapittel, like etter at Jesus har lært disiplene Fadervår: «For dersom dere tilgir menneskene de misgjerninger de har gjort, skal også deres himmelske far tilgi dere. Men dersom dere ikke tilgir menneskene, skal heller ikke deres Far tilgi de misgjerningene dere har gjort.»

I søndagens tekst blir denne litt truende tanken ytterligere understreket med en lignelse: En mann blir først tilgitt, men viser ingen barmhjertighet når han selv blir bedt om å tilgi. Han som opprinnelig viste barmhjertighet får høre om dette, og trekker tilbake sin egen tilgivelse. Nå får mannen, som først ble tilgitt, kjenne på hvordan det er å bli avvist: Den opprinnelige tilgivelsen trekkes tilbake. Jesu poeng er klart nok: Vår himmelske Far tilgir kun i den grad vi selv også tilgir. Dét er et tankekors for oss alle…

«Hevntørst og vrede, hater jeg, bare synderen holder fast ved dem.» Dette hører vi i søndagens første lesning. Hevntørst og vrede fører ikke til liv. Tvert imot: de hindrer oss i å leve fullt ut og å utvikle oss. Om vi lar fortiden bestemme fremtiden vår, blir det vanskelig å leve nåtiden. Et slags oppgjør eller en forsoning med fortiden er en betingelse for vår egen lykke og vekst.

Peter tror han er meget generøs når han antyder syv ganger tilgivelse. Jesus svarer at det ikke finnes grenser for tilgivelse. Så enkelt, og likevel så vanskelig: Dette er egentlig en veldig moralsk historie: Vi blir selv tilgitt i den grad vi tilgir. Vi nyter selv Herrens velvilje, i den grad vi selv vil andre vel …

Ser vi tilbake på egne liv, vil vi alle huske situasjoner hvor vi var avhengige av andres velvilje. Vi husker mennesker som hjalp oss gjennom en vanskelig periode, mennesker som støttet oss, selv om vi hadde gjort feil. Om vi glemmer slike situasjoner og slike venner, så risikerer vi å bli likegyldige overfor andres nød og problemer. Vi blendes av ønsket om å være uavhengig av alt og alle i den grad at vi glemmer venner som hjalp oss. Vi glemmer at det høyst sannsynlig finnes medmennesker i vår nærhet som trenger vår hjelp og tilgivelse. 

Jeg ber om at vi alle må finne styrke og kraft i Guds barmhjertighet. Styrke og klarsyn, til å tilgi å våre skyldnere. Slik at vår himmelske Far kan tilgi oss.

God helg!

p. Joseph

Søndagens evangelietekst fra Matteus inneholder et av Jesu viktigste løfter: «Der hvor to eller tre er kommet sammen i mitt navn, der er jeg selv iblant dem». Hver søndagsmesse møtes vi i Kristi navn. Han er med oss, både i åndelig og legemlig forstand. I et troens fellesskap, bundet sammen av Kristus.

Bibelen er egentlig ikke én, men mange bøker. Og de er forskjellige. Noen er åpenbart skrevet for å samle Guds folk, Israel. Andre er ren historiefortelling. I Bibelen finner vi begivenheter og beretninger som er helt sentrale for vår tro. Fremst er beretningen om Kristi offer og oppstandelse. Bibelen rommer også mye tidløs visdom – praktiske råd som kan hjelpe oss til bedre liv og samvær med våre brødre og søstre her på jorden. For eksempel søndagens evangelium, som fokuserer hvordan man bør reagere når noen som står oss nær sårer oss. Jesus gir oss en bruksanvisning: Vær ærlig, åpen, gjerne litt konfronterende. Ta forholdet opp direkte med den det gjelder. Om det ikke går i første forsøk, søk støtte fra andre. Ta saken opp på nytt. Eventuelt, legg saken frem for kirken. Dersom intet av dette hjelper, kan det være du må slutte å anse vedkommende som en bror, eller søster. For: «alt hva dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt hva dere løser på jorden, skal være løst i himmelen».

Jesu historiske kontekst var selvfølgelig de første kristne menigheter som dukket opp kort etter oppstandelsen og himmelfarten. Da de første kristne var alene med seg selv. Det var viktig å unngå splid og ryktemakeri. Dette forutser Jesus i søndagens evangelium. Og visdommen som ligger bak utsagnet er tidløs, gjelder for oss alle.

Hvordan reagerer vi vanligvis på det vi opplever som provokasjoner, baksnakk, overgrep i alle former? Vi begynner med å holde det for oss selv. Det kan være at vi er flaue eller bare ute av stand til å snakke om det. Vi føler kanskje at vårt tilfelle er enestående, at ingen kan forstå det. Kanskje mister vi proporsjonene: selv en liten ting kan gå ut over alle grenser. Så involverer vi andre – venner, naboer og slektninger. Av og til fremmede. Ikke som rådgivere, men for å bekrefte vår fortolkning av situasjonen. For sympati. Det eneste vi i realiteten oppnår, er å spre gift. Den siste som involveres er den som skal ha forvoldt skaden. Slikt sårer, det kan til og med gjøre forsoningen vanskeligere.

Den alternative veien er lys, vid, rett – og den leder til solen. Dagens evangelium setter oss på denne veien. Det er en vei som krever mot, og integritet. Men det står fast at en enkel og ærlig samtale kan lette situasjonen. Medmennesket visste kanskje ikke omfanget av skaden det forårsaket. Kanskje innser han eller hun sin feil, og fordømmer den. Kanskje ikke. Ved anger må tilgivelsen være varm og betingelsesløs. Dét er ikke for mye forlangt av en troende som er bevisst egne feil, og som selv har opplevd Guds tilgivelse.

Kanskje er ikke én samtale tilstrekkelig. Kanskje trengs det ett eller flere mennesker som «sannhetsvitner». Og dersom vi fortsatt møter en vegg av mistro og aggresjon, må vi oppsøke fellesskapet. Slik at vårt mål ikke er å overvinne, men å vinne, et medmenneske for den rette veien, til forsoning. For nettopp forsoning er, ifølge Kristus, det viktigste: «Om du bærer offergaven din frem for alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la gaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med din bror». (Matteus 5:23-24).

Forsoning fører til vekst for begge parter. Forhold blir dypere etter å ha blitt prøvd av stormer. Forsoning er en utfordring, på samme måte som selve kristendommen er en utfordring. Men forsoningens vei skal alltid prøves. Forsoningens vei følger Kristi fotspor.

God helg!

p. Joseph

Forrige søndags tekst skildret Peter, og hans tro på Kristus, den levende Guds Sønn. Denne søndagen kommer fortsettelsen, fra Matteus’ evangelium.  Jesus forutsier sin død og oppstandelse. Peter viser at han likevel har til gode å innse Jesu egentlige oppdrag her på jorden. Han snakker, som til en god venn, og sier at Jesu forutsigelser for enhver pris må unngås. Jesus, på sin side, er klar i sin irettesettelse: Du tenker som et menneske, uten sans for Guds veier!»

Den Peter som hadde bekjent sin tro, tenkte ikke som et menneske. Dét var en Peter som tok imot Guds åpenbaring, som åpnet seg for Gud. Det er denne personens tro Jesus vil ha som fundament for sin kirke – et menneske som åpner seg for Guds åpenbaring – den troende Peter. Ingen verdslig eller moralsk makt. Ikke en som vet alt bedre enn andre og pålegger dem sine normer. Som troende fellesskap kan vi kun tilby støtte til de svake og tvilende, og til dem som ikke vet i hvilken retning de skal gå. Som troende fellesskap står vi på en klippe og bærer nøklene til evigheten. Men så er det også ofte slik med oss mennesker at vi tenker innen snevre grenser, uten sans for Guds veier. Med vårt eget, menneskelige bilde av Gud lever vi våre liv innen en forestillingsverden som lett kan gjøre Guds bilde til et avgudsbilde. På denne måten står vi i fare for at våre kristne liv kun blir famlende etterligninger av Kristi liv. Vi går oss vill i dagligdagse hensyn, reagerer som Peter, og taper øye for den sanne Gud, hans misjon og kall til oss.

Det er så lett å se Jesus som en lærd, god mann, en stor profet, et forbilde, en helt. Disiplene gjorde det. En som hjelper oss til suksess i livet. For Peter var det viktig at denne helten ikke måtte dø. I Peters livsverden, hvor seier og triumf spilte en viktig rolle, var det liten plass for lidelse og død. Paulus sier det så presist i sitt brev til menigheten i Korint: Vi forkynner en korsfestet Kristus – for jødene en skandale, for hedningene dårskap. Det var dette Peter ville unngå: Skandale og dårskap. Lidelsens og oppstandelsens totale nødvendighet var noe Peter fortsatt hadde til gode å erkjenne. Dermed vakte han Jesu forargelse.  

Det ligger en advarsel her – til oss alle. Vi har alle lett for å ty til bønn om hjelp, når vi har problemer, når vi trenger Jesus for å ordne opp i vårt kaos. Da organiserer vi bønnemøter og våkenetter. Vi ber om trygghet, om å kunne nå våre mål, om å bli litt vellykket, få littegrann suksess. Om å kunne gjøre det like godt, ja, helst litt bedre enn de andre. Også vi vekker sikkert forargelse, både hos Frelseren og menneskene: Jesus gir i alle fall krystallklar beskjed: «Den som søker å frelse sitt liv, han skal miste det, mens den som setter livet til for min skyld, han skal finne det igjen».

…sette livet til for min skyld …. Det ligger et kall i disse linjene. Til ikke å følge en Jesus som er slik vi synes han skal være. Følg Jesus, slik han er. Gjennom forsakelse til frelse. Det å følge Jesus slik han er medfører å ta eget kors, ta det opp, og å følge Ham. Det å forstå Jesus betyr å forstå korset. Å innse at det å følge Kristi vei ikke er noen dans på roser. Veien kan være veldig lang og vanskelig.

Dette er kjernen i Jesu lære, og det er grunnen til at Peter blir dømt så hardt. Peter blir sett på som fristeren. Hans mål og ønsker tilhører Satan, sier Jesus. Peter foretrekker å se Jesus som immun mot nederlag, lidelse og forakt. Messias er i hans drøm herlighet og prestisje, hevet over en forgjengelig menneskehet. Det Peter ikke forstod, var at veien til Guds herlighet går gjennom å overvinne lidelse og død. Ta opp korset, og bære det. Slik vi også blir oppfordret til.

Vi må be. Ikke om heder, suksess og ære, men om Guds nåde, slik at vi kan etterfølge Jesus. Han som har vært, er og alltid vil være Veien, Sannheten og Livet.

God helg!

                                                                                                             p. Joseph

Endelig har Maria statue kommet hjem til oss.

Gud være lovet.