02.September 2023 Kl.10.00-13.00 inviterer vi til Katekese undervisning. Familiemesse kl.13.00-14.00
NB: Foreldremøte for konfirmanter i menighetssalen.
Påmelding til Katekesen via hjemmesiden https://vaarfrue.com/pamelding-til-katekese/
Oppmøte i Prestegården ved Vår Frue Kirke i Porsgrunn.
Husk å medbringe;
Matpakke og Drikke
Skrivesaker
Riktig klær til riktig årstid
Vell møtt
Merk; Skrivesaker medbringes hvergang
«Du er Messias – Sønn av den levende Gud». Slik bekjenner Peter sin tro i søndagens evangelium. Og det er denne trosbekjennelsen som gjør apostelen til klippen, til fundamentet for kirken, selv om han var et skrøpelig og svakt menneske som alle oss andre.
Hvordan dét foregår? Jo, ved at Jesus snakker direkte til disippelen alle kjente som Simon. Han er dessuten ekstra nøye med å presisere hvem han snakker til, ved å tiltale ham som Simon Bar-Jona. Her skulle det ikke være noen tvil: Han snakker om og til Simon, sønnen til Jona (forstavelsen «Bar» betyr «sønn» på arameisk – språket Jesus brukte). Og så kalte han Simon for «Kefa» som er det arameiske ordet for «stein», «klippe» eller «fjellknaus». Altså Simon Kefa. Fordi det jødiske tempelet i Jerusalem lå på en klippe, Tempelhøyden. Et sikkert fundament for et gudshus. Simon Kefa – Simon Klippen – skulle være fundamentet for det nye tempelet.
Evangeliet ble oversatt og spredt på gresk. Og den direkte oversettelsen av arameiske «kefa» til gresk er «petros». Simon Kefa ble til Simon Petros, på latin Simon Petrus, og så forsvant «Simon» og vi står tilbake med dagens germanske, eller engelske «Peter». Alt opprinnelig avledet av det arameiske ordet for «fjellknaus», eller «klippe». Vi finner det på nytt i språket, den dag i dag: Nordmenn snakker stadig om en «klippefast tro». Alt fordi Jesus i sin tid ønsket å formidle at troen på ham som Messias er det sanne, eneste gyldige fundament for det tempel som fører oss inn i himmelen.
Når Jesus sier at på denne klippe vil jeg bygge min kirke, er det lett å tro at det er klippen, eller Peter, som er det eneste vesentlige. Men det er også et annet poeng ved utsagnet, nemlig at Jesus gjennom disse ordene understreker at han, Messias, vil bygge en ny kirke, et alternativ til tempelet i Jerusalem. Og da er det ikke lenger Tempelhøyden i Jerusalem som er fundamentet. Ikke lenger stein og fjell. Fundamentet til den nye kirken, som skal lede oss til Frelsen, er troen. Simon Kefas, eller Peters, tro.
Evangelisten Matteus fremstiller Peter som den første blant de tolv disiplene. Det spesielle forholdet mellom Jesus og Peter understrekes ved flere anledninger: Som i fortellingen hvor Peter blir innbudt til å gå på vannet for å møte Jesus, som står der. På bølgene, i stormen. Men Matteus idealiserer ikke – han beskriver Peter som lite troende. Og enda sterkere er Jesu irettesettelse av Peter, når han et sted sier; gå bort fra meg, Satan, du har ikke sans for Guds veier. Også i lidelseshistorien fremstilles Peter som alt annet enn en helt. Tvert imot, han svikter Jesus. Matteus er den av de fire evangelistene som sterkest fremhever Peter som den første blant apostlene, men han viser samtidig hans svakheter.
Forløsningen kommer når Peter tar ordet, og svarer: Du er Messias, sønn av den levende Gud. Det er dette som gjør Simon Bar-Jona til Kefa/Peter, eller klippen. Til fundamentet for kirken. Vår Kirke. Bygget, ikke på stein, ikke på politisk eller økonomisk makt. Bygget på gudstro – en tillit til en Gud som lever med og leder sitt folk. Denne troen er grunnleggende, for på den er vårt fellesskap- vår Kirke – bygget.
Tenk på det: Peter – kanskje den mest lunefulle, for ikke å si ustadige og svikefulle disippelen av dem alle, med et åpenbart unntak for Judas Iskariot. På Peter vil Jesus bygge det nye, Troens Tempel. Tross at Peter – som alle oss andre -var et svakt og skrøpelig menneske, ble han utvalgt til klippe. Jesus selv skapte troen på Guds troskap i Peter. Peter hadde erfart på kroppen at Gud forblir trofast selv om han selv er troløs. Han var selv tilgitt, og på den måte godt forberedt på sin viktigste oppgave; nemlig å tilgi. Derfor ble Peter valgt til hyrde. Han som fikk nøklene til Guds rike. Hans tro ga oss Kirken, fylt med Peters arvtakere. Kirken, som åpner døren til himmelen, for alle som tror.
God helg!
p. Joseph
Kommende søndag , den 20. august, er dagen for et personlig jubileum: Da er det nøyaktig 29 år siden jeg ble presteordinert, i 1994. Jeg ber dere alle om å være med meg på søndag i en takk til Gud. Og samtidig be Ham om å la sin styrke og nåde fortsatt lyse over meg og min prestegjerning, nå og i all tid.
Og apropos søndagen – den 20 i det alminnelige kirkeåret, så er denne dagens tekst ikke av de enkle. Rett og slett fordi Jesus i denne teksten – for en gangs skyld – ikke viser seg fra sin vanlige, sympatiske side. Han ignorerer en kanaaneer – en kvinne, som vil ha ham til å helbrede datteren. Jesus er taus, kvinnen driver på, gir seg ikke. Til slutt ber disiplene ham om å gjøre noe, for å få slutt på maset. Jesus svarer at dette ikke er hans oppgave – hans oppdrag er å frelse og helbrede «Israels bortkomne får». Ikke folk fra Kanaan, landet jødene hadde erobret og okkupert fordi Herren hadde sagt at det tilhørte Israels folk. Kanaan – Det Lovede Land.
Jesus ble i sin samtid ofte sett på som en jødisk rabbi – ikke en religionsstifter. Denne episoden tyder på at det også var slik han fra først av så seg selv, i alle fall inntil han innså dybden og storheten i sitt offer på Golgata, og oppstandelsen. Innså at hans gjerning var for alle mennesker, ikke bare «Israels bortkomne får». Denne lille historien fra Matteus forteller altså om en Jesus som blir irettesatt av en kanaaneisk kvinne. Jesus gir henne rett, han endrer seg, og sin egen selvforståelse. Dét gir storhet og tyngde til den lille historien.
Litt kunnskap omkring de faktiske ytre forhold, historie og lokale motsetninger, er også her klargjørende og viktig. Selve teksten gir oss et vesentlig spor: Jesus har vært i traktene rundt Gennesaretsjøen, i fjellandskapet Galilea. Nå beveger han seg ned til kysten, over grensen til dagens Libanon, til området mellom kystbyene Tyros og Sidon, like sør for dagens Beirut. Dette kystlandskapet utgjorde den nordlige delen av det opprinnelige Kanaan, som altså jødene okkuperte. Vi befinner oss like ved yttergrensen for det bibelske Israel.
Teksten understreker det fremmede. Det er der han møter outsideren, den kanaaneiske kvinnen. Kanaaneerne utgjorde ingen enkelt stat, men snarere en serie bystater under fellesnavnet Kanaan. Oppe i nord var det helst fønikerne som dominerte. Uansett, for Jesus og samtidige var den kanaaneiske kvinnen ikke en av Guds utvalgte. Jødene var ikke særlig tolerante i møtet med utenforstående – kanaaneerne var ikke mye verd. De ble kalt hunder, og dét var ikke ment som ros!
Evangelisten Matteus var selv blant dem som var utenfor. Ifølge tradisjonen var han toller, eller skatteoppkrever. Disse arbeidet for de romerske okkupantene, og ble sett på som forrædere. Matteus var nektet fra tempelet og seremoniene der. Følgelig fikk han ikke lov til å be til Gud i tempelet og være nær Gud. I nyere tid ville man sagt at han var bannlyst.
Her er vi altså: I evangeliet etter en forfatter som selv var bannlyst fra det israelske stammefellesskap, i fremmed land, i møte med en kvinne, den laveste av de lave, som var for en hund å regne. Rabbi Jesus reagerer på impuls – eller kanskje har han allerede innsett hvordan han kan bruke situasjonen? Kanskje er det mester-pedagogen som nok engang viser seg for oss? Han sier: «Det er ikke rett å ta maten fra barna og kaste den for valpene». Harde ord. Kan hende bruker Jesus dem for å minne disiplene om jødenes egen språkbruk. Kvinnen er smart, og svarer: «Ja, men herre, selv valpene får spise de smulene som faller fra deres herres bord».
Kvinnens bruk av Jesu eget bilde viser ham at det finnes en vei, også for henne, til Guds bord. Jesus er tydelig imponert og inspirert av denne på alle måter fremmede kvinnens utholdenhet og visjon. Han innser at Guds bord, opprinnelig dekket for Israel, skal og bør utvides til å omfatte alle mennesker, alle steder, til alle tider.
Dette er søndagens tekst – skrevet av outsideren Matteus. En tekst om helbredelse ved tro. For oss alle. Alltid.
God helg!
P. Joseph
Jesus. Gående på vannet. Sannsynligvis et av de mest berømte miraklene i Bibelen. Det er blitt et velkjent begrep over alt, til alle tider. Sier du «Gå på vannet», så vet store deler av menneskeheten hva det betyr. At du utfører noe som er umulig. Et under.
Fortellingen finnes i søndagens evangelietekst, fra Matteus. Vi er ved Gennesaretsjøen. Jesus har nettopp mettet de fem tusen med fem brød og to fisker. Disiplene går i båten for å dra over sjøen til Gennesaret. Jesus blir tilbake, sender folk av sted, går opp i fjellene for å være for seg selv og be. Når han kommer ned om kvelden, hadde det blåst opp. Ute på sjøen er det full storm, bølgene slår opp om båten. Disiplene er redde. Så, i fjerde nattevakt, dukker Jesus opp, midt i stormen og mørket, gående på bølgene.
Romerne delte tiden mellom klokken 18 om ettermiddagen og klokken 6 neste morgen inn i fire perioder, fire vakter. Den fjerde nattevakt fra klokka 3 til 6 om morgenen var siste vakt. Da er alt som mørkest. Den tøffeste vakten. Da dukker Jesus mirakuløst opp. Gående. På vannet. I stormen.
Det er i grunnen underlig at fokus for denne fortellingen som oftest har vært mirakelet, at Jesus går på vannet. Underlig, fordi lærdommen i fortellingen ikke først og fremst er at Jesus kan utføre mirakler. Lærdommen finnes i hvordan disiplene reagerte, og hvordan Jesus reagerte på deres reaksjon. Peter er som alltid frempå, og sier at dersom dette er Jesus, og ikke et spøkelse, så skal Jesus be ham om å komme ut til seg på vannet. Jesus svarer OK, Peter går mot ham, også han på vannet. Inntil det går opp for vår spontane venn at han faktisk er langt ute i dyp sjø, i storm, midt i den fjerde nattevakt. Da får han panikk. Han begynner å synke, han mister troen, og skriker: «Herre, redd meg!» Og Jesus griper fatt i Peter, mens han spør: «Hvorfor tvilte du?».
Det hender oss alle. Vi opplever stormer av alle slag. De truer ikke bare vår fred og trygghet, men til og med våre liv. I slike øyeblikk vet vi at vi ikke kan redde oss selv. Gud alene kan redde oss og gjenopprette roen i våre turbulente liv. Lærdommen fra hendelsen på Gennesaretsjøen er altså at vi kan komme oss gjennom livets stormer, men ikke uten Guds hjelp, Guds Nåde. Først når vi har lært denne leksen kan vi, i symbolsk forstand, gå på vannet. Uten Ham er vi intet, klarer intet. Med ham er vi alt, og klarer alt. Så enkelt. Så vanskelig, og så grunnleggende er leksjonen i dagens tekst.
Det viktige er altså hvordan vi selv stiller oss i møtet med det guddommelige. Peter gikk på vannet, fikk panikk, og begynte å synke: Så lenge vi holder våre øyne rettet mot Jesus kan vi klare det meste. Som å trosse storm og mørke i den fjerde nattevakt, de tyngste timene i døgnet. Lever vi i Hans ånd klarer vi oss gjennom livets stormer. Taper vi tro, og selvtillit så åpner vi samtidig opp for livets spøkelser og trusler.
Peter, klippen, som Jesus har bygd sin kirke på. Gjennom skildringen sender Matteus et viktig bud til den kjempende kirken til alle tider: Selv om vår tro svikter og panikk omslutter Kirken når vi ser alle slags farer omkring oss, er det én ting som ikke må forsvinne: den overbevisning at Jesus skal komme og redde oss.
«Evangelium» kommer fra det greske ordet evanggélion som betyr «gode nyheter», eller «godt budskap». Matteus gir oss denne søndagen en virkelig god nyhet. Den symbolske fortellingen slutter med at stormen stilner og disiplene erkjenner Jesus som Guds Sønn. Han lille flokk av troende når frem til trygg havn, i Gennesaret. Måtte vi alle søke, finne og forbli i troen på vår trygge havn – Guds Nåde.
God helg.
p. Joseph
Kommende søndag feirer vi Herrens forklarelse: Den Hellige Ånd viste seg i en lysende sky, og Faderens røst hørtes: Dette er min sønn som jeg har kjær, han som har all min yndest. Hør ham.
Dette er det sentrale parti fra søndagens tekst. Det er også inngangsvers til søndagens messe. Peter, Jakob og Johannes, tre utvalgte apostler, følger Jesus opp på fjellet Tabor. Her får de, nærmest i et syn, se at Jesu utseende forandrer seg: Ansiktet skinner som solen, klærne blir hvite som lyset. Moses og Elia dukker opp, taler med Jesus, og fra himmelen lyder Den hellige Ånds røst, som sitert over.
Herrens forklarelse … Det kan virke som en litt merkelig formulering. Men det er egentlig meget enkelt: Jesus viser seg i sin sanne skikkelse, som Guds Sønn, Verdens Frelser. Den hverdagslige predikanten som streifet omkring i Galilea og Judea for snart 2000 år siden viser med ett sitt sanne, forklarede ansikt. Slik at tre trofaste apostler kunne se. Og vitne.
Jesus forklares – og forvandles. Her er vi ved kjernen i vår tro: Jesus transfigureres, som betyr at han forvandles til en annen skikkelse. Det skjedde på Taborfjellet, og det gjentas hver gang vi feirer Den hellige nattverd. På samme måte som Jesu legeme ble transfigurert fra en mann til Guds Sønn, på samme måte blir brødet og vinen transfigurert til Jesu legeme og blod. Og vår tro på Kristus fornyes. Jesus opplyser oss med sitt ord, gir oss næring med brødet til evig liv.
Forvandlingen fremstår i evangeliene som et viktig øyeblikk i Jesu liv og bevis på hans guddommelighet. Han ønsker å styrke apostlenes sviktende tro. Han ønsker å fjerne deres tvil, før de skal ned fra fjellet, tilbake til menneskene. Augustin av Hippo skildrer det så vakkert, i en av sine prekener (28:6): Kom ned, Peter: du ønsket å hvile på fjellet; kom ned, forkynn ordet. Og videre: Hold ut, arbeid hardt, uthold ditt mål av tortur; at du kan eie det som menes med Herrens hvite klær, gjennom glansen og skjønnheten til en rettskaffen som arbeider i nestekjærlighet.
Det er så fristende å bli på forklarelsens fjell, mentalt, sett. Der er det ikke plass til tvil. Men det er nettopp ved å konfrontere tvilen at vi kan vokse i troen. Det kan virke paradoksalt, men dersom du våger å vedkjenne deg din egen tvil, vil Gud møte deg med tro. Hør ham. Lytt til, og lev med og i Guds ord.
Vi kan alle føle oss som apostlene. Forventninger og krav, ikke minst de man møter i prestekallet, kan lignes med høye fjell vi forsøker å bestige. Vi har lett for bare å se våre mangler, det vi ikke har, i stedet for hvilke ressurser vi har rundt oss, for å få noe til å skje. Det er her forklarelsen, forvandlingen, Transfigurasjonen, griper inn. Jesu sanne tilsynekomst på Tabor åpnet apostlenes øyne for Jesu sanne identitet: Guds Sønn. Hans nærvær var en gave til dem, på samme måte som Hans nærvær i Nattverden er en gave til oss. En evig, uslitelig ressurs. Vi skal gi den videre, til nærmiljø, til byen vår, landet vårt. Til verden.
I sannhet: Forklarelsen er verd en fest! På Tabor, og i hver eneste messe siden Oppstandelsen, deler vi forvandlingen. Forklarelsen, som hjelper oss til å dele apostlenes erkjennelse: At Jesus var, og er, Guds sønn. Han som er i stand til å endre all tvil til tro. Til vår egen, og verdens, velsignelse.
God helg!
p. Joseph
– Så gi da din tjener et lydhørt hjerte, slik at jeg kan styre ditt folk og skille mellom godt og ondt.
Ordene, hentet fra Bibelens 1. Kongebok, tilskrives en ung Salomo. Davids sønn, som på denne måten ba om evne til å løse sin livsoppgave – å lede Israels folk. Han ba om visdom, formulert som et lydhørt hjerte. Altså evne til å lytte, å ta inn over seg det andre sier til ham. Ikke bare med fornuften, men med hele seg – hjertet. Det finnes en viktig lærdom i dette: Visdommens kilde er evnen til å høre etter, være til stede, møte medmennesker med åpenhet, tillit og ekte interesse.
Vår egen samtid viser klokskapen i Salomos’ ønske. Tenk på all forvirring, smerte, ja, rent ut sagt ondskap som vi alle kan erfare. Fordi vi har glemt Salomos ønske. Vi lytter ikke særlig til hverandre, det er ikke mye dialog: Vi snakker sammen, men uten åpne hjerter. Vi bruker masse ord som ikke blir oppfattet. Det oppstår misforståelser, vi trekker gale konklusjoner. Og dette fører ikke så sjelden til forvirring, smerte og ondskap. Alt fordi vi ikke er lydhøre.
I den forbindelse skal vi nevne Guds rike. Det er nemlig Guds rikes nærvær her, midt iblant oss, som er temaet i de tre siste lignelser som avslutter Matteus’ 13 kapittel. Dette kapitlet som har fulgt oss gjennom tre søndager. Et kapittel om og med lignelser. I siste delen av dette kapitlet, som vi leser denne søndagen, er det nettopp Guds rike og dets nærvær i menneskenes liv som er tema. Evnen til å oppfatte Guds rikes nærvær i våre liv kan skildres på så mange måter. Som i søndagens evangelietekst: En skatt, gjemt i en åker. En ekstra fin perle blant andre perler. En fiskenot, full av allslags fisk og mye annet. Det kreves at vi tar oss tid til å sortere. Tid, ro og salomonisk lydhørhet. Først da kan vi se og finne skattene.
La oss aldri glemme at vi er Kristi medarvinger, som Paulus sier. Den skattkisten Gud har lovet oss inneholder en uutsigelig herlighet i evig eiendom. Holder du deg til Hans skatt kan intet skille deg fra Hans kjærlighet. Du er alltid trygg! Dét er løftet. La ikke verdens glitrende glans skygge for skatten – Nåden – for evigheten. Kirken formidler Nåden til oss alle – gjennom sine syv sakramenter.
Men for å fatte Guds rikes nærvær, for å finne skatten, må vi arbeide med oss selv. Hvorfor er det egentlig slik at vi kristne, til tross for at vi hører mange prekener, deltar i messer og lever så rettferdig som vi kan, likevel kan oppleve lite fremgang i det guddommelige livet? Kanskje finnes svaret i at det ikke bare er hjernen – fornuften – som tar imot. Husk på Salomo, husk på hjertets lydhørhet. Vi må ta gudsopplevelsen inn over alle deler av oss selv. Fornuft – og følelser. Hjerne, og hjertet. Bønn og meditasjon, ro til å tenke, til å la Guds rike ta bolig i oss.
Vår tid er full av store utfordringer: Krig, mennesker på flukt, en tiltagende miljøkrise som gir oss skremmende klimaendringer. Det kan være vanskelig å finne Guds rike i dette farlige landskapet. Vi kan, og skal, kjempe mot disse utfordringene med vår fornuft, men vi må også arbeide med oss selv. Gjennom disiplin, i bønn og meditasjon, må vi åpne opp for Nåden, ikke bare Nåde for hjernen, men også for hjertet. Og gjennom Nåden, klarsyn. Til å lytte, leve og handle rett.
Den hellige ånd taler til oss gjennom bønn og meditasjon. Og ukens hviledag skal ikke bare være rekreasjon. Hviledagen skal også gi oss mulighet til refleksjon. Det er derfor vi samles for å feire messe på hviledagen. Vi søker Guds rike i oss selv, og i det kristne fellesskap. Vi avstår fra hvile, for å finne Guds fred. Våre lydhøre hjerter gir avkall på det som betyr mye, for å få det som betyr mest.
God helg!
p. Joseph.
Vår Frue Kirke 