Vår Frue Kirke

Kjære brødre og søstre i Kristus,

i det hellige jubelåret 2025 kalles vi til å fordype oss i Guds barmhjertighet og gjenopplive håpet i våre liv og fellesskap. ……..Sa biskop Bernt.

https://www.katolsk.no/nyheter/2025/03/biskop-bernt-om-jubelaret-ga-pilegrim-i-norge

Derfor ønsker jeg om at vi: Vår Frue menighet, skal en gang i dette hellige år, organiseres en pilegrimstur sammen til dom kirke St. Olav i Oslo for å fordype oss i Guds barmhjertighet og gjenopplive håpet i våre liv og fellesskap. Samtidig å ta imot avlat for oss selv eller som skal gis bort videre til våre kjære avdøde.

p. Joseph

Kl.12.00 – 12.45 : Foredrag

Kl. 13.00 – 13.45: Skriftemål m/ Sakramentstilbedelse samtidig

Kl. 14.00 : Hellige Messe.

Avslutning rett etter messe i menighetslokalen m/Kaffe+kaker?

Alle er hjertelig velkommen.

Kjære medkristne,

    Askeonsdag…begynner vi fastetidens førti dager og bruker en veldig gammel skikk…vi tegner et askekors på panne som et tegn på at vi vil følge Kristus i den åndelige kamp som forbereder oss til påskehøytiden. Vi følger ham ved å ta oss tid til bønn og stillhet, vi følger ham ved å gjøre bot og å gi avkall på noe for å dele med dem som lider nød. La oss be vår Herre om hjelp og miskunn.

          Å strø aske over seg er et gammelt botsritual. Asken stammer fra palmegrenene vi brukte på Palmesøndag i fjor. Tegnet på jubel blir til et botstegn. Askekorset markerer begynnelsen på en tid hvor vi skal gjøre rett, vise rettferdighet. Det burde vi kristne gjøre hele året igjennom, men disse 6 uker (5 fasteuker og en hellige uke) vil vi besinne oss på nytt på kjernen i vårt kristne liv: Rettferdighet overfor alt og alle.

          Almisser, det å gi gaver til de fattige, men det er et belastet ord og fremkaller et bilde av en tigger som står på fortauet med utstrakt hånd og får en krone fra en veletablert borger som går forbi. Egentlig betyr almisse en medlidenhetsgjerning, vise solidaritet med de fattige. Solidaritet betyr at det er likeverdighet mellom den som gir og den som mottar. Fasteaksjonen som Caritas organiserer hvert år, er en bra måte å gi almisser på. Det dreier seg da ikke bare om en innsamlingsaksjon, men om å vise solidaritet.

Kjære venner, Jeg gjør også oppmerksom på at askeonsdag og langfredag er faste- og abstinensdager. Som de nordiske biskopene har bestemt: Alle mellom 18 og 60 år er forpliktet av fastebudet disse dagene, mens alle mellom 14 og 60 år skal overholde abstinensbudet. De syke, og de som av andre årsaker ikke kan faste eller avstå i henhold til abstinensbudet, er selvsagt unntatt.

Ønsker dere alle en riktig Velsignet fastetid!

p. Joseph,

Sogneprest.

Med ønsker kjære alle til en Nådefull, Velsignet og riktig God Julehøytid.

I wish you all a blessed and peaceful Christmas!

Maayong Pasko – Felix Navidad – Frohliche Weihnachten – Wesolych Swiat – Joyeux Noel- Chúc Mừng Giáng Sinh – Merry Christmas-.

Kjære venner, det er bare få dag igjen til vi skal feire Jesu fødsel. Kirken ønsker at vi skal forberede oss så godt som Maria gjorde. Selvfølgelig er Maria den mest nådefulle blant kvinnene og blant alle mennesker. Men vi har samme verdighet som Maria i vårt kristne kall: at «Vi må bli Gudsbærere». Maria ble valgt til å bli Jesu mor fordi hun trodde og var ren, fattig og ydmyk i sitt hjerte. Som mennesker er vi alle svake. Vi kan ikke forandre oss av kun egen kraft, og derfor ber vi om Guds nåde til å hjelpe oss, slik at Jesubarnet igjen skal fødes i vårt liv.

Kjære venner, menneskets liv er avhengig av denne sirkelen: å gi LØFTE og å ta imot løfte. Vi blir verdifulle og respektable hvis vi vet å gi løfter som vi har evne til å holde. Og vår fremtid og suksess er bundet til de løfter som blir gitt oss. Hvis vi er så heldige å møte gode mennesker med gode løfter, blir vårt liv vellykket og fylt av håp. Vi kan si at menneskelig personlighet er dannet på denne basis….. Mennesket vokser på dette fundament av løfter: foreldre til barn, venn til venn, mann til kone osv… Det er det samme med forholdet mellom Gud og mennesket. Dette forholdet startet med et løfte. Det store løftet ble forberedt gjennom de små løfter som ble oppfylt i en bestemt periode: frelseshistorien. I denne lange historien ber Gud mennesker, representert ved Israel, om å stole på Ham. Guds løfte er altfor stort for menneskets tanker. Dette løftet vil føre menneskene i Israels skjebne, gå gjennom alle verdens ulykker, lidelse, fortapelse og selv døden. I denne lange ventetiden, mens de venter at Gud skal oppfylle sine løfter, lærer Israel hvem Gud er. Han er den store som står over alle løfter. Fordi det største løfte fra ham er Han selv.    Med denne orienteringen som bakgrunn blir det lettere for oss å forstå det budskap som Guds ord gir oss på denne siste søndag i adventstiden. I søndagens første lesning kunngjøres det om stedet hvorfra det store løftet fra Gud skal bli oppfylt. Judea, den ringeste av alle slekter, som bosetter seg i den ubetydelige byen Betlehem, skal en dag fostre en hersker over Israel. Men mellom løftet og dets oppfyllelse er det midlertidig en lang periode av undergang, lidelse og eksil. Når ens land er oversvømmet av fienden, og man har måttet slå seg ned i et fremmed land, når ens sanger ikke kan synges og musikkinstrumentene er tause, er det vanskelig å holde fast ved et løfte, selv når det er Guds løfte. Men det er egentlig dette løftet som gir innhold til folkets håp, og gir deres liv den riktige retning. Når tiden i eksil er slutt, vender restene av folket tilbake for å bygge sitt liv på det håp at Gud vil oppfylle sitt løfte. Ikke alle israelitter tror på Guds løfte, bare en liten gruppe som Bibelens forfattere kalte «Israels rester» (Mika 2:12). De lever trofaste til det håp at Gud skal fullføre det han lovet. I begynnelsen av Lukasevangeliet blir vi presentert for et gammelt, gift par fra denne lille gruppe. De lever fremdeles i dette håp. Dette paret er Sakarias og Elisabeth, foreldrene til Johannes døperen. De representerer det håp som ikke døde, og de ser det oppfylt i sin sønn, Johannes, som forbereder veien for en fra Betlehem. Det gamle parets fullførte håp er også blitt gitt til Maria som et tegn: «Og hør: Din slektning Elisabeth venter en sønn, hun også, på sine gamle dager…For ingen ting er umulig for Gud» (Lk.1:36). I søndagens evangelium forteller Lukas at Maria skynder seg for å se dette håpets tegn fullført. I møtet mellom den gamle Elisabeth og den unge Maria, møter Det gamle testamente det nye testamente. Det gamle løftet møter sin oppfyllelse i de to mødre: Elisabeth, mor til den siste profet som skal gå foran Herren, og Maria, mor til Herren selv. Det er en tid full av gode nyheter. Det er tiden for alle til å hoppe av glede, selv barnet i mors liv. De gamle løfter blir de nye hendelser, og nå er tiden inne for oppfyllelse. Det er store tider. «…Herrens løfte til henne skal gå i oppfyllelse». I Maria kan vi se at Gud ikke bare gir løfter, men også holder dem. I Maria kan vi se en som lar Guds løfte forme hele hennes liv, ikke på en passiv måte, men aktivt, fordi hun sier JA til det som skal skje i henne og med henne.

Kjære venner, I julehøytiden feier vi den største begivenhet hvor Jesus er Guds løfte som blir fullført. Han kommer til oss igjen som gaven fra Faderen og ber oss ha tillit så vi selv kan gi løfter. Som kristne er vi et folk av løfter, og Gud holder fast på løftene som vi har gitt ham. Ved adventstidens slutt, takker vi Gud for at han holder sitt ord til oss, og vi ber ham hjelpe oss, å holde våre ord til ham og til hverandre. Amen.

Ha en riktig god helg og en velsignet, nådefull Jul.

p. Joseph.

Kjære venner, «Gled dere i Herren alltid. Ja, jeg sier det på ny: gled dere!». Paulus oppmuntrer oss slik når vi idag tenner det tredje lys i adventskransen. Herren kommer for å bringe oss den største glede som man kan vente her i verden. Den gleden er han selv som åpenbarer seg som livet og oppstandelsen. Men for å bli verdige til å ta imot den gleden, er spørsmålet stilt til døperen Johannes idag helt vesentlig for oss alle: «Hva skal vi da gjøre?».

Kjære venner, profeten Sefanja og Paulus oppmuntrer oss til glede! «Bryt ut i jubel, rop av fryd!» Gled deg og juble av hele ditt hjerte! skriver Sefanja til Israel, og Paulus skriver 700 år senere til Filipperne: Glede dere i Herren alltid! Derfor blir denne 3.søndag i advent derfor kalt søndag Gaudete etter det først ord av inngangsverset på latin: «Gled dere». Som grunnlag til vår glede angir både Paulus og Sefanja: Herrens nærhet: Glede dere fordi Herren er hos deg!…. i gode og onde dager! Han er blitt kjøtt og blod i menneskene, Han oppslo sin bolig blant oss. «La alle se deres vennlige sinnelag!» oppfordrer Paulus oss ganske logisk….. fordi et sånt vennlig sinnelag er tegn på Herrens nærvær i menneskene. Paulus kaller glede og vennlighet åndens frukter…. uttrykk for Guds Ånds som bor i oss…. som vi har tatt imot ved dåpen og konfirmasjonen. Kort før Jul kan det være godt å få en liten påminnelse om at vi er skapt i Guds bilde: Vi er ikoner av den skapende og vennlige Gud. Han har inkarnert seg i oss… han trenger oss for å bygge opp sitt rike. Han vil bli født på nytt i oss. Med hans Ånd som gjør alle ting nye, vil han inspirere oss og sette oss i bevegelse for å skape fred og rettferdighet. Lukas konkretiserer dette i sitt evangelium. Han forteller oss hvordan vi i praksis skal vise dette vennlige sinnelag. «Hva skal vi gjøre?» spurte folk Johannes Døperen….. Hva skal vi gjøre for at folk oppdager at de og vi er skapt i Guds bilde og at vi gleder oss i hans nærvær? Døperen svarer enkelt og greit: DEL! Del det du har med dem som ikke har. Johannes døperen ber ikke om mirakler, men om rettferdighet og solidaritet. Han er litt mere tilbakeholden i sin forkynnelse av det glade budskap enn både Sefanja og Paulus. Også han forkynner at Herren er nær, men han stiller samtidig visse betingelser. Hvis vi vil oppleve Herrens nærhet, må vi omvende oss og vår omvendelse må bære frukt….., vise seg i gjerninger…. i vårt forhold til vår neste.  Det dreier seg ikke bare om ortodoksien, men om ortopraksis, ikke bare om den rette lære, men om den riktige praksis. Vi må leve vår tro på en troverdig måte. Johannes betoner ikke askesen (asceticism) eller en fastekurs som vi kristne er så flinke i, nei vår omvendelsesprosess må vise seg i vår bered-villighet til å dele med andre, å dele mat og klær og husvære med de mennesker som mangler slike livsnødvendige saker. Lukas er veldig opptatt av at kristne deler deres eiendom med hverandre, man kunne se på ham som grunnleggeren til de klostersamfunn som praktiserer en slags felleseie, det er han som bl.a. har skrevet den tekst i Apostlenes gjerninger om det ideelle første kristne fellesskap hvor de hadde alt til felles. Adventstiden er en tid der vi forbereder oss på framtiden, det er ikke bare at vi venter på Kristi komme til Jul, han er kommet for lenge siden. Nei, vi vender oss til Ham som er kommet og forbereder oss på at det virkelig blir lysere i vår tilværelse, og at det blir større rettferdighet over hele verden. Vi ser fram – fulle av håp – til Guds rikes komme. Til tross for stadige skuffelser, mye usikkerhet og ustabilitet, håper vi inderlig at verden blir et bedre sted for oss alle og for de kommende generasjoner. Vårt håp på et bedre liv, gjelder ikke bare den politiske situasjonen, men også våre egne forhold til medmenneskene, vi håper at konflikter må bli løst, at vi finner en vei ut av personlige problemer. Fremtiden må vi ikke se som en forlengelse av nåtiden, i så fall ville det ikke være stort å håpe på.

Kjære venner, vi trenger et nytt lys, en ny og fornyende kraft: Gud som ble menneske for mer enn 2000 år siden må bli født på nytt i oss mennesker, og vi må lage plass for ham. Vi må stramme oss opp og være villige å ta imot lyset. Budskapet er allerede der, nå må vi enda bringe oss selv, og vår neste nær budskapets ånd, slik at vi kan ta imot Ham som vil gi seg til oss, og som vil være veien og lyset i våre liv.

Ha en riktig god helg!

p. Joseph.