Vår Frue Kirke

Kjære venner, søndagens tekster handler om et viktig valg i en krisesituasjon: «Velg i dag hvem dere vil tjene…», sier Josva. Og i evangeliet spør Jesus apostlene: «Vil kanskje dere også gå..?». Vi kan si at dagens tema er: Hvem er det som leder oss i våre liv ? Og hvem eller hva er det som har innflytelse på våre liv ?

Kjære venner, alle tekstene vi skal få høre på søndag, handler alle tre om menneskenes – vårt – forhold til Gud. I første lesning hørte vi hvordan Josva oppfordret jødene til å velge. Han kalte til seg Israels eldste og folkets høvdinger, dommere og tilsynsmenn og sa så til folket: «Velg i dag hvem dere vil tjene… Jeg og min ætt, vi vil tjene Herren». Og da svarte folket: «Det skal aldri skje at vi går bort fra Herren og dyrker andre guder !… Også vi vil tjene Herren; for han er vår Gud». Også i evangeliet får vi beskrevet en krise, som Jesu forkynnelse har fremkalt. Det var mange av hans disipler som trakk seg bort og sluttet med å følge ham. Jesus sa da til de tolv: «Vil kanskje dere også gå?» Men da svarte Simon: «Herre til hvem skulle vi gå? Det er du som har det evige livs ord. Vi tror, og vi vet at du er Guds hellige»! Vi vet at heller ikke de tolv alltid var så faste i sin tro, men uten dem og deres vitnesbyrd, hadde heller ikke vi vært noen Kristustroende. Jesu ord og gjerninger er blitt fortalt videre tross motstand og forfølgelser, tross fordømmelser og taleforbud. Troen ble gitt videre til tross for de tolv ikke altfor trofaste apostlene. Og spørsmålet om vi kanskje også vil forlate Kristus, blir stilt oss i dag. Mange i våre omgivelser, blant familie og venner har allerede forlatt troen. I ekteskapet, og i kirken, blant prestene, overalt er det tale om kriser. Og ikke sjelden får vi høre at kirken som sådan er i en krise. Spørsmålet: Vil kanskje dere også gå, blir av mange tydeligvis besvart med et enkel og greit; ja. Vi blir derfor i dag stilt overfor dette spørsmålet: Vil dere fortsatt følge meg eller vil dere også gå? Det høres litt slitsomt ut å stadig på nytt måtte bekrefte sitt løfte, men det er faktisk nødvendig. Israel, det utvalgte folk, hadde fått et løfte fra Gud. Abraham var lovet mange etterkommere og fikk også løfte om det lovede land. Han måtte da velge Herren og forbli trofast mot ham. Mange år senere etter at Herren hadde befridd jødene ut fra Egypt og ført dem inn i ørkenen, gjentar han høytidelig ved fjellet Horeb at de ikke skal tjene andre Guder enn ham alene. Og nå etter at det lovede land var erobret og løftene stort sett var gått i oppfyllelse, måtte de igjen velge. Josva samlet alle Israels stammer og sa: Velg i dag hvem dere vil tjene, enten fremmede guder eller Herren. Men jeg og min ætt vil tjene Herren. Og da svarte folket: «Det skal aldri skje at vi går bort fra Herren og dyrke andre guder.»

Kjære venner, å følge Kristus, å være en kristen, betyr ikke bare å ha beundring for Jesus som person, for hans gjerninger og undere. Det betyr å tro på ham, å velge ham, å hengi seg til ham. Tyngdepunktet av ens liv ligger ikke bare hos en selv, men hos ham. Min egen styrke er ikke min selvtillit, men min tillit til ham. Det er ikke lett å holde fast på et løfte. Vi vet av erfaring at må vi velge om og om igjen, slik er det i livet: Vi må velge om og om igjen å være en kristen, å være prest, å være trofaste overfor hverandre i ekteskapet. Vi må velge Kristus om og om igjen for å leve i hans ånd. Og velger vi å tjene Herren, så velger vi samtidig for våre medmennesker. St. Paulus forklarer det i dagens annen lesning. Han fokuserer på kjærligheten mellom mann og kvinne som må vokse. Måten han sier det på er nokså tidsbundet: Oversatt til vår tid ville vi si: Elsk hverandre og respekterer hverandre, etter Kristi eksempel: Han henga seg i kjærlighet fullt og helt til sin kirke. La oss hjelpe hverandre å leve i Kristi Ånd. La oss bekjenne vår tro og følge ham!

Riktig god helg!

p. Joseph

Kjære venner, ”Dersom dere ikke spiser Menneskesønnens legeme og drikker hans blod, finnes heller ikke liv i dere”. Selv om vi ikke er sultne nå på en fysisk måte, er vi kanskje sultne på andre forskjellige måter, nemlig på kjærlighet, fred, rettighet, osv…. La oss derfor reflektere over den betydningen Kristi oppofrende nærvær har for Kirken, som jo er hans mystiske legeme, og be til Gud at Han må fortsette å gi oss nødvendig føde som vi trenger i vårt daglige liv, ikke bare for kroppen, men også for sjelen.

Kjære venner, hver gang vi deltar i en messe og mottar innviet hostie og vin, mottar vi Kristi legeme og blod. Selv om vi tar imot og tror på den hellige kommunion som Kristi legeme og blod, forstår vi virkelig den handlingen som vi deltar i ? Kristi legeme og blod er først og fremst hans offer, og vilje, hans kjærlighet og frelse, som jo i hver eneste messe gjøres nærværende og virksom. I hver messe kommer Kristus selv til oss i brødets og vinens skikkelse. Når vi bryter brødet, får vi del i Jesu legeme, og sammenføyes til ett med ham og med hverandre. Gjennom sakramentet strømmer hans liv over i dette legemet. Kristi legeme og blod er Kristus som han kommer til syne i sin Kirke, i fellesskapet av troende, i Gudsfolket på sin pilegrimsferd gjennom historien. Da Kristus fór opp til himmelen, etterlot han seg nemlig et sakramentalt nærvær (jf. Thomas Aquinas i «De humanitate christi«). Det er dette helt konkrete nærværet vi feirer i hver messe: at han er konkret til stede blant oss, fysisk og synlig i Kirken og i nattverdens sakrament. Kristi legeme som vi mottar i kommunionen er ”gitt for oss”, og det blod vi drikker, er utgytt for de mange til syndenes forlatelse. Derfor kan ikke eukaristien forene oss med Kristus uten samtidig å rense oss fra de synder vi har begått, og bevare oss mot fremtidige synder.  Eukaristien gjør at vi opplever tilgivelse ved Jesu nærvær. Men samtidig, for å være verdig til å motta dette hellige sakrament, må vi ha en ren samvittighet. Skriftemålet, botens og forsoningens sakrament, står som forberedelse og inngang til eukaristien…. Sykesalving er alltid ledsaget med eukaristien som kirken pleier kaller Viaticum (vandringsbrød)….

Kjære venner, Kirken er Kristi mystiske legeme. Det betyr, at når vi hyller Kristi legeme, gjelder denne hyllest også hans mystiske legeme, dvs. hans verk. Vi hyller hans synlige, sakramentale nærvær her på jorden, i Kirken og i eukaristifeiringen. Eukaristien forutsetter og bygger opp dette fellesskapet av troende. Kristi eukaristiske legeme bygger opp hans mystiske legeme – de er to sider av samme sak. For Kristus er identisk med sin sendelse, nemlig etter Faderens kjærlige vilje å frelse menneskene, forkynne evangeliet for dem, kalle dem ut av mørket og inn i hans underfulle lys (jf. Hohs. 3,16 og i Pet. 2,9). Kristi legeme og blod, er derfor midtpunktet i Kirkens liv. Han ofrer seg selv og oss med ham, vi forenes med Kristus, fordi han selv ville forene seg med vår menneskenatur. Derfor kan vi ikke ære Kristi legeme og blod uten å fylles av takknemlighet overfor det frelsesverket, som de både betegner og bevirker. Vi kan ikke være fylt av takknemlighet og ærefrykt for hans eukaristiske legeme uten å elske hans mystiske legeme, Kirken, og vi kan ikke elske hans mystiske legeme uten å arbeide for at dette synlige legemet omfatter flest mulig. Kommende søndag feirer vi med takknemlighet den nye og evige pakten som Jesu Kristi legeme og blod etter Faderens vilje oppretter, symboliserer, bekrefter og besegler. Når vi understreker Jesu legemes og blods hellighet, gjør vi det i bevisstheten om at vi har del i dette legemet, ja, at Kirken er hans mystiske legeme som gir evig liv. Derfor er vi kalt til hellighet, til å være Guds hellige folk. Dessuten feirer vi at Guds kjærlighet dermed lever synlig blant oss til evig tid. Dette er et mysterium, Troens mysterium. Og vi må si med Thomas: Så stor er Guds kjærlighet til oss og hans nåde, at han gjør mer for oss enn vi kan tro og forstå (Thomas Aquinas: «In Symboium»).

Riktig god helg.

p. Joseph.

Kjære venner, et mennesket lever ikke av brød alene, men også av hvert ord som kommer fra Guds munn. Evangeliet er en fortsettelse fra siste søndag. Jesus hadde gjort et brødunder: Det er et under – noe overnaturlig – ulogisk og mot alle matematiske regler: Han multipliserer ved å dele! og han forklarer dette tegnet til jødene: Tegnet viser til at Jesus er Messias for at vi skal tro og derved eie liv. Han er livets brød.

Kjære venner, det gamle spørsmålet som vi hører jødene stille i søndagens evangelium dukker opp fra tid til annen hos de fleste kristne. Hvordan kan et menneske av kjøtt og blod, sønn til Josef og Maria, si at han er livets brød kommet fra himmelen. Hvordan kan han gi sitt eget legeme å spise. Det er et spørsmål de første kristne også var meget opptatt av og som har vært årsak til mange splittelser i kirken. Profeten Elias historie fra første lesning viser at Gud gav ham mat i hans ensomhet. En engel brakte ham mat og drikke for å styrke ham. Han fikk brød for underveis. Men trass i all mismodighet og pessimisme, finnes det mennesker som holder ut, som håper og forblir optimistiske og som har idealer og ikke gir opp motet. Det må være Gud selv som inspirerer dem og nærer deres idealer. Gud forsøker å vekke oss og å skape liv i oss. Gud rører ved den som er deprimert og hjelper ham å stå opp, styrker ham til å begynne på nytt eller å forsøke om igjen. Gud gir oss stadig nye krefter til å leve! Lik som Guds engel rørte ved Elia og vekket ham, og tvang ham til å spise. Han får ikke gi opp og når profeten så, styrket med mat og drikke, fortsetter reisen sin, kommer han til et fjell hvor han skal møte Gud. Elias hadde mistet motet, men Gud ga ham næring og hjalp ham videre. Kristne i alle århundrer, helt fra begynnelsen for mer enn 2000 år siden frem til i dag, har feiret eukaristi. Et vanskelig ord, egentlig gresk, som betyr å frembringe takksigelsen og som er blitt betegnelsen for Herrens måltid, nattverden eller messen. Herrens måltid er allikevel noe annet enn vårt daglige måltid hjemme. Når vi er sultne, bereder vi et måltid eller går ut og spiser. En nattverdgudstjeneste stiller ikke på samme måte vår sult. Likevel dreier det seg om næring: Vi kommer sammen til herrens måltid for å lytte til hans ord og for å bryte og dele hans brød. Det vesentlige ved det eukaristiske måltid er vårt fellesskap/ vår kommunion med Gud gjennom vår Herre Jesus Kristus. Slik er det eukaristiske brød en nødvendig næring for oss. Gud har gitt sin sønn som brød for verden. Jesus bringer menneskene nærmere Faderen, som ingen noensinne har sett. Den som lyter til sønnen og den som lar seg nære av livets brød, skal leve i all evighet. Det eukaristiske brød gir oss styrke til å leve et meningsfylt liv, slik som Paulus beskriver det i annen lesning i brevet til Efeserne: Vis dere gode og varmhjertede mot hverandre og tilgi hverandre. Bestreb dere på å ligne Gud som hans kjære barn og følg kjærlighetens vei på samme måte som Kristus viste at han hadde dere kjær da han ble korsfestet for oss. Når vi kommer sammen for å feire eukaristi, og bryter og deler brød, får vi styrke til å følge kjærlighetens vei.

Kjære venner, som Gud gav mat til Elia for å styrke ham, får vi også virkelig brød fra himmelen for underveis å bli styrket, slik at vi igjen kan følge vårt kall og gjøre Guds kjærlighet synlig for verden. Det er blitt en selvfølgelig handling for mange – overlevert fra generasjon til generasjon over hele verden. Og her i nattverdgudstjeneste får vi ikke bare manna fra himmelen for å stille vår sult eller å trøste oss med i vanskelige dager. Her får vi brød som gir oss krefter til å være Kristus i verden, til følge hans kall. Han sender oss til å være hans føtter og hender.

Riktig god helg

p. Joseph

Kjære venner, i søndagens evangelium forteller Jesus – videre fra siste søndag – om å være sulten. De kommer fortsatt til ham, og ser frem til å spise mer brød, men da fortalte han dem om andre type av brød: « ….Men nå skal dere arbeide, ikke for den mat som forgår, men for den mat som forblir og gir evig liv». Vi kommer til kirken fordi vi vet at vi trenger en annen type mat, ja, åndelig mat som bare Gud kan gi oss. Det er livets brød.

Kjære venner, Som mennesker, er vi ikke bare sultne etter noen få ting, men vi sulter etter mange ting. Ja, det finnes en dypere form for hunger, ikke bare den legemlige. Mennesket lengter efter en fullkommen lykke. Vår lengsel efter en lykke som aldri tar slutt, er berettiget. I Gud finner vi livets endelige mål. Det mente den hellige Augustin da han skrev: «Urolig er mitt hjerte inntil det hviler i Deg, min Gud». I tillegg til brød lengter vi etter mange ting: respekt, fellesskap, oppmuntring, tro, håp, kjærlighet, evig liv, og vi søker den absolutte verdien, nemlig, Guds Ord…. Alt dette kaller vi åndelig mat. I Bibelen er mat hellig fordi det betraktes som en gave fra Gud, ikke bare at han sendte manna fra himmelen, men han sørget for at grønnsaker og frukt vokser: Jødene feiret Høsttakkefest for å takke Gud og gi Ham de første fruktene. Daglig Brød ble et tegn på Livgiveren, på Skaperen, på Gud: Gud ga oss liv og Han hold oss i live ved å gi oss daglig brød. «Gi oss det daglige brød» lærte Jesus oss å be: Det er en bønn om liv: Gi oss, liv, Far. Brød er en Herrens gave som holder oss i live! Jesus sier: «Menneske lever ikke av brød alene, men også av hvert ord som kommer fra Guds munn!» Jesus Kristus er Guds ord som er blitt kjød, brød som han gir til oss. Han er det daglige brød som holder liv i oss. Han tok brød, velsignet det, brøt det og ga det til sine disipler med ordene: Ta og et! Ved disse ord uttrykkes hele hans liv: Han, Guds ord ble kjød, brød, hengitt for menneskenes frelse og frigjøring, for at de skulle leve ved å dele med hverandre. En rik symbolikk, men ikke bare det: Vi tror at Jesus Kristus virkelig ga sitt liv for vår skyld. Han gav sitt liv som daglig brød for sine venner. Vi feirer eukaristi for å takke Gud for livet og at han holder oss i livet. Når vi minnes Jesu liv, død og oppstandelse, så minnes vi også det han ba oss å gjøre: å dele brød med hverandre og å ta vare på hverandre. Daglig brød for oss er en selvfølge fordi vi lever i overflod og har det godt og sender litt av vår overflod til de sultende vi ser på TVen….Likevel skjer det ingen under, vi får det liksom ikke til. Store deler av menneskeheten sulter…til tross for at vi kristne gjentar daglig/ukentlig, Kristi eksempel i våre kirker ved å ta brød, bryte det, velsigne det og å dele det med hverandre. Hva er galt med vår måte å dele brød på? Hva er det som ikke virker? Kan det være at vi forvandler brød til Kristi Legeme uten at vi forandrer oss selv. Som Filip er vi redde for at det ikke er nok både til oss selv og de millioner andre mennesker. Ikke brød som er laget av kjærlighet, men kjærligheten som baker brød. I dagens verden har vi faktisk nok brød til alle dersom det fordeles rettferdig. Jesus ga oss et tegn og sa: «frykt ikke, elsk hverandre som jeg har elsket dere». Brødunderet vil kunne gjenta seg når vi mennesker begynner å dele med hverandre, når vi kristne innser at det vi feirer i eukaristien må virkeliggjøres i verden og når forvandlingen i messen fører til omvendelse. Eukaristien er den livgivende næring for vår tro på at Jesus er til stede og veileder oss, og for vårt håp om at vårt liv går det evige liv i møte, og at vår kjærlighet til Gud og til hverandre fører oss til det mål vi er skapt for.

Kjære venner, Jesus er virkelig livets brødet, spesielt for de fattige, armen for de svake, følgesvennen for de ensomme, håpets ild for alle. Herre, bare Du kan gi min sjel tilfredsstillelse og sann glede. Måtte vi alltid vite hvordan vi lengter etter deg, livets brød, den sanne kilden til lykke i våre liv.

Riktig god helg.

p. Joseph

Kjære venner, søndagens 2 fortellinger handler om brød, eller bedre sagt om hvordan vi kan dele brød med hverandre slik at alle får nok mat. Manna er den mat Gud ga israelittene da de vandret omkring i ørkenen. Gud sørget for deres legemlige vel. I forlengelse av denne fysiske næringen, gir Jesus oss den åndelige næringen, nemlig seg selv i nattverden. Den er en næring for det evige liv. Hver søndag deltar vi i messen i takksigelse og fortrolig hengivenhet. Mat blir distribuert med apostlene som mellomledd.

Kjære venner, SULT – Vet vi hva det er? Det er ikke en hunger efter noe godt, men en hunger etter mat som kan lindre sultens pine. Mange mennesker kjenner dette siste, en sult som fremdeles eksisterer mange steder i verden. Vi som lever i velferdsstaten Norge, blir stadig minnet om dette. Også i dagens evangelium hører vi om mennesker som ikke har noe å spise. Jesus hjelper dem på en omsorgsfull måte. Og menneskene er så begeistret at de med makt vil gjøre Ham til konge. En slik mann trenger de. Han vil kunne løse alle deres problemer. Han vil kunne jage romerne ut av landet og opprette et nytt og mektig rike i Israel. Men Jesus trekker seg tilbake, bort fra dem. De har misforstått Ham. Selvfølgelig vil Han hjelpe dem. Sult er ille. Han vil nok gi dem det de trenger for ikke lenger å være sultne. Men egentlig ville Han med dette tegn gjøre dem oppmerksomme på en annen slags hunger – et annet slags brød, som Han ville gi dem. Ja, det finnes en annen slags hunger. For mennesket trenger mere enn en full mave. Trenger mere enn bare tilfredsstillelse av materielle behov. Velferden man har bygget opp i de senere år, er for mange også en belastning. Ikke bare fordi den fremstår som ufortjent og meningsløs, stilt i relieff til nøden ellers i verden, men også fordi den ikke kan besvare spørsmål om hva livets mening består i. Mennesket trenger mer. Det har en dypere, større hunger. Man hungrer efter kjærlighet, fred, trygghet og rettferdighet. Og dette er noe velferdsstaten ikke kan gi. Alle mulige forsøk på å finne den virkelige lykke og fred har for mennesker flest bare ført til skuffelser, endog fortvilelse. Ja, det finnes en dypere form for hunger, ikke bare den legemlige. Det finnes en hunger hvor hele mennesket higer efter å forstå livets mening. Selv om man har alt man ønsker seg av materielle goder, selv om man lever i trygghet, fred og anerkjennelse, vil det alltid foreligge en angst for å miste alt dette. Man vil jo ikke kunne unngå sykdom, lidelse og død, som så brått kan gjøre slutt på alt som heter verdslige gleder. Mennesket lengter efter en fullkommen lykke. Og akkurat der hvor man erfarer livets forgjengelighet – der hvor man opplever smerten ved tap av liv, føler man ikke sjelden hvor maktesløs man er. Dette kan være årsak til fortvilelse eller bitterhet. Eller kanskje til håp: Håp om at det på tross av all menneskelig erfaring finnes et liv som er mektigere enn døden. Og det er dette liv Jesus har lovet oss. Det er hungeren efter dette liv Han vil stille. Vår lengsel efter en lykke som aldri tar slutt, er berettiget. I Gud finner vi livets endelige mål. Det mente den hellige Augustin da han skrev: «Urolig er mitt hjerte inntil det hviler i Deg, min Gud». Det er denne dynamiske kraft, som stadig viser hen til det evige liv med og i Gud.

Kjære venner, dette liv vi alle lengter efter, finnes altså. Den som spiser dette brød vil leve i all evighet. Den Hellige Kommunion er ingen medisin for vårt religiøse sinn, ingen luksus som vi en gang iblant kan ha nytte av, heller ikke en belønning for et syndefritt hjerte. Den Hellige Kommunion er vår styrke underveis. Eukaristien er den livgivende næring for vår tro på at Jesus er til stede og veileder oss. Og for vårt håp om at vårt liv går det evige i møte, og at vår kjærlighet fører oss til det mål vi er skapt for.

Riktig god helg.

p. Joseph