Det finnes mange veier i våre liv. Mange av dem er lange veier, ofte for lange. For noen av oss kan det være veien tilbake til Vietnam, eller til hjemmet i Kirkenes, hvor man vokste opp, eller Filippinene, eller Eritrea. Eller USA, hvis man nå ønsker seg dit. Lange veier.
Den lengste veien er likevel den vei vi må rydde, for oss selv. Veien mellom Hjerne, Hjerte og Hender. Dagens første lesning, Jesajas’ drøm, handler om denne veien, hvordan den først skal bygges, og deretter hvordan vi skal gå veien, hver dag, hver time i våre liv.
I Jesajas’ drøm ser vi at veien det er tale om realiseres gjennom den orden Jesus bringer. Dét er en vei Jesus først og fremst har i sitt indre. Messias er menneskets forbilde når det gjelder å holde denne veien, til Guds orden, åpen og rett – inne i en selv. Veien mellom Hjerne, Hjerte og Hender. En vei uten den panikk, angst og uvitenhet som skaper kriger og konflikter i verden. Det er egenskaper ved menneskets natur som er destruktive; tenk på brutalitet, men også overdreven hengivelse til følelser. Eller: på den annen side, overdreven vekt på den fornuft som bare kan gi kulde og avstand.
Jesajas’ drøm er en drøm om den balanse Gud gir vår indre vei. Når Johannes i dagens tekst ber oss om å vende om så ber han oss om å rydde en ny vei, fra tanken (hodet) via hjertet (troen) til handling (hendene). Guds vei.
Denne betraktningen hjelper oss til å forstå Johannes Døperens budskap: Vend om, for himlenes rike er nær! Å omvende seg betyr å forsone -balansere – alle konflikter i oss selv. Og derigjennom rydde veien for Kristus, den kommende Fredsfyrste. Gjennom sitt liv i ødemarken søker Johannes å bane veien for den åpebaring Kristus er. Og han ber oss mennesker om å ruste oss, bane veien for, vende oss om for, den kommende Messias.
Dermed forstår vi også hvorfor Johannes er så streng mot fariseerne og saddukeerne. Deres synd består nettopp i fravær av forsoning og harmoni: at de med sin religion, ideologi og levemåte i stedet skaper konflikt blant folkene. De er allerede splittet inne i seg selv før de splitter folk og samfunn. De gjør i tillegg alt for å skjule sine indre konflikter, skjule at deres vei mellom tanke og handling glemmer å svinge innom troen – Guds gave til oss alle. Troen, som gir klarhet, troen som gir harmoni.
Gjennom Johannes Døperens varsler, gjennom Bibelens budskap og Kirkens forkynnelse blir vi oppfordret til å gjøre vår indre vei klar. Den som fører fra vår tanke gjennom vår tro til vår handling. En klar vei, en riktig orden i oss, dersom vi selv åpner opp.
Guds nåde er der alltid, nær oss. Det viktige er at vi tar imot nåden – den som forankrer vår tro og som omskaper vårt indre landskap. Som gjør veien bred, og god. Fra Hjernen, via hjertet, til hendene. Slik at vi selv bidrar til å gjøre verden omkring oss klar til å ta imot Jesus, verdens fredsfyrste.
Dette er å leve i advent: Å levendegjøre drømmen om fred. Det ligger både et løfte, og en utfordring, i dette: Løftet om lyset og nåden fra Betlehem garanterer oss at Jesajas drømmer – og våre – ikke er tapt i fortiden, men at de utgjør en kraft som fører Guds harmoni inn i menneskets fremtid. Utfordringen går til hver enkelt av oss: En utfordring til å benytte adventstiden – ventetiden – godt.
Er du på rett vei? På veien til harmoni, med Gud, men også veien til forsoning, til forening med våre medbrødre og -søstre. Tenk deg om, forbered Hans ankomst; ankomsten av forsoningen i våre liv.
Vi tenner vårt annet adventslys – og ønsker god helg!
p. Joseph
Vår Frue Kirke 