Søndagens tekst er en direkte fortsettelse av forrige ukes tekst. Vi er fortsatt sammen med Jesus, når han holder sin Bergpreken: Jesus saligpriser de fattige i ånden, de ydmyke, de som sørger, de som sulter eller tørster etter Guds rettferdighet, de barmhjertige, de rene av hjertet, de som blir forfulgt for sin rettferds skyld, de som skaper fred. Uttrykket «Salige er dere» er best oversatt/forklart med «Dere er på den riktige vei». Salige og på riktig vei, selv om det ikke oppleves slik.
Etter dette utsagnet fortsetter Jesus talen med to nye utsagn: «Dere er verdens salt» og «Dere er verdens lys». Salt, og lys. To sterke innslag i våre jordiske liv som gis overført, eller symbolsk betydning i mange bibelske sammenhenger. Spesielt har Jesus en forkjærlighet for å bruke nettopp salt når han skal beskrive hvordan han ønsket at hans tilhengere ville handle og være i verden.
«Jordens salt» … En hyppig brukt metafor, gjerne når man skal beskrive folk eller fenomen som utgjør viktige drivkrefter i vår natur, vår sivilisasjon eller vårt sosiale liv. Litt merkelig, forresten, ettersom dette uttrykket ikke er entydig. Tenker man «Jorden sitt salt», altså en genitivskonstruksjon, kan man tenke på noe som tilhører Jorden. Men så kan man tenke den andre veien, altså at saltet er noe som utvinnes fra Jorden, en gave til vårt bruk; noe som foredler hele vår tilværelse. Tenk på krydder og konservering. Jeg vil mene at den siste betydningen er mest relevant.
Uansett hvilken funksjon Jesus hadde i tankene, er salt i alle tilfeller et mineral som er unyttig i seg selv. Saltets verdi oppstår når det brukes. Da gir det smak, temperament, og bevarer matens næringsverdi og kvaliteter. Så når Jesu etterfølgere er Jordens salt, er det nok først og fremst et kall Jesus gir sine etterfølgere: Til å styrke, bevare og gi smak, temperament til oss som lever på Jorden. Et kall til å leve for andre.
«Verdens lys» … Det er de samme som kalles til å være verdens lys. Til å synliggjøre Guds skaperverk, med alle dets muligheter til glede, liv og utvikling. Jesus beskriver seg selv som verdens lys. Hans tilhengere skal følge hans eksempel, slik at vi alle kan bli kalt. Gjennom historien har Jesu etterfølgere både i og utenfor kirken dessverre også gjort det motsatte: Skjult lyset, foretrukket mørket, undertrykkelsen og uvitenheten. La oss heller bli inspirert av dem som faktisk har vært tro mot Jesu bud. De som opplyser, f.eks. innen medisin, kunst og vitenskap, med fengselsreformer, omsorg for svake, utdanning og avskaffelse av slaveri. Men også i det beskjedne, i hverdagen. Medmennesker som lyser opp. Mange av Jesu disipler har i stort og smått tilført smak, temperament og lys til verden.
Vi er kalt av Jesus, til å være jordens salt og verdens lys. Det er dessuten vårt oppdrag å bygge opp, ikke å rive ned, å elske, ikke å hate, og å vise barmhjertighet, ikke makt. For å få til dette, må vi forstå, respektere og samhandle med verden rundt oss. Vi kan ikke leve det kristne livet isolert. Jesus krever at vi tar Kirken ut at bygningen og inn i verden rundt oss. Gjennom sitt kall, uttrykt som salt og lys, gir han oss muligheten til å bli Jesu sanne disipler.
————————
Selv skal jeg på reise i et par uker fremover. Det betyr at neste fredagsbrev etter planen skrives og legges på web den 24. februar. Inntil da, vær salt – og lys – i egne og andres liv, i Kristus!
God Helg!
p. Joseph
Vår Frue Kirke 