De fattige i ånden, de ydmyke, de som sørger, de som sulter eller tørster etter Guds rettferdighet, de barmhjertige, de rene av hjertet, de som blir forfulgt for sin rettferds skyld, de som skaper fred. De er alle salige. Saligprisningene er innledningen til Jesu første store tale hos Matteus – Bergprekenen. Søndagens tekst.

Det ligger en dynamikk i denne talen, som måtte sette selv den tregeste blant disiplene i bevegelse. Og det er nettopp dét Matteus vil vise at Jesus forsøkte å gjøre: Å sette det nye Guds folk – kirken – igjen i bevegelse. Uttrykket «Salige er dere» (det greske Μακάριοςmakarios) kan en tolke/oversette med «Dere er på den riktige vei».  Salige. På riktig vei, selv om det ikke oppleves slik. Når man blir ydmyket, spottet og forfulgt. Det er ikke uten grunn at nettopp Bergprekenen, med all sin trøst, all sin bekreftelse, er noe av det vakreste og kjæreste blant Bibelens tekster.

Det er slående hvor ofte det tales om fjell i Bibelen: I femte Mosebok, kapittel 32, vers 48 sendes Moses opp på  Abarimfjellet, på fjellet Nebo,  Karmelfjellet nevnes i 2. Kongebok, kapittel 4, vers 25, Sionfjellet i 48. Salme, vers 12,  Taborfjellet i Matteus’ 17. kapittel, 1-8 , og Oljeberget i Matteus’ 24. kapittel, 3-5. Og når jødene snakker om selveste Fjellet, da er det Sinai som gjelder. Der Moses møtte Jahve og mottok De ti bud. Når Matteus i sine tre kapitler refererer Jesu Bergpreken, er det innholdet som er viktigst, hvilket fjell han gikk opp på nevnes ikke. Men i overleveringen gjennom århundrene har nok mange, ikke minst jødene, tenkt seg at det var Sinaïfjellet hvor de hadde fått budene og de hellige skrifter – Toraen.

Jesu Bergpreken representerer både kontinuitet og fornyelse. Som en ny Moses underviser Jesus hva det innebærer å leve i Guds Ånd. Ikke bare med autoritære bud, men også med barmhjertighet, empati, tillit, fred – og forsikringen om å være på rett vei. Uten å ha forstått hele rekkevidden av alt Jesus sa, må disiplene ha følt seg i den syvende himmel med all den salighet som ble lovet dem!

Guds bud gjennom Moses, Guds Nåde gjennom Jesus. Meddelt på et fjell. Fjellene, som knytter himmelen og jorden sammen. Hellige grenseområder hvor det synlige og usynlige møtes i tåke og skygger.

Pluss denne vakre forsikringen, dette løftet: Hvis vi skaper fred og viser barmhjertighet, da er vi på den gode vei uansett om vi er kristne, muslimer, buddhister eller har et annet livssyn. Intet om at «Salige er dere som tror og går trofast i kirken»! Jesus vender seg til alle mennesker. Alle gode, sanne og sosiale mennesker. De er på den riktige vei. Mot slutten, i Matteusevangeliets 25’. kapittel, i sin siste store lignelse hvor han forteller om den siste dom, sier han: «Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken har dere gjort mot meg». Det kan ikke sies tydeligere.

Det dreier seg om hvordan vi lever med våre medmennesker, de fattige, de sultne, de forfulgte, de syke, de sørgende og de som på ulike vis er fanget. Hvis vi er rettferdige overfor våre medmennesker, da er vi på den riktige vei – veien Jesus har vist oss og selv har gått – veien som fører til Gud.

Verken Matteus eller Jesus eller Kirken ønsker å redusere kristendommen til søtladen humanisme. Vi tror. På Guds nåde og tillit, som setter deg og meg i stand til å være sanne medmennesker. Ikke bare gjennom trøst, men i styrke. Vi er privilegerte, vi som har fått troen, og har anledning til å dele denne. I Nattverden mottar vi Ham som er livets brød. Som gir oss næring til å fortsette.  Sammen med andre, på den riktige vei.
På den vei som fører til Gud, eller, som Matteus skriver: Til himlenes rike.  

God helg!

p. Joseph