Tredje søndag i det alminnelige kirkeår: Guds Ords søndag. Ordet, opplysningen, leder våre skritt på en vei felles for alle troende: Veien mot enhet i Kristus – han som møter oss i vendepunktene på vår livsvei. I samme periode, fra 18. til 25. januar, er vi også kalt til å be for kristen enhet.
Hva er det så med dette Ordet? Hva er det med evangeliene som innebærer slik kraft? I de innledende avsnittene av sin encyklika om håp skriver pave Benedikt XVI at Ordet – Evangeliet – har minst to egenskaper: Det er både informativt og performativt. Det betyr at evangeliet ikke bare informerer om hva som har skjedd, det er også dynamisk. Evangeliet, Guds Ord, får ting til å skje i våre sinn, det kan være livsforandrende. Ordet fikk Peter, Andreas, Jakob og Johannes til å forlate sine liv og følge Jesus. Bli menneskefiskere. Ordet ble performativt. Vendepunktet kom en dag de seilte de samme båtene, på den samme innsjøen, brukte de samme garnene, utførte det samme arbeidet som de hadde gjort dagen før, og dagen før det, og måneden før det, og året før det.
Vendepunktene i livene våre bringer oss ansikt til ansikt med Jesus. Vendepunktene kommer i mange former: noen ganger som vi planla, jobbet og håpet på. Andre ganger helt uventet, overraskende. Noen ganger med fryd og glede. Andre ganger med sorg og tap. Noen ganger bekrefter de alt vi tenkte og trodde. Andre ganger forvirrer de, etablerer tvil. Du har sannsynligvis opplevd alt dette og mer i dine egne vendepunkter. Hvert vendepunkt kommer med muligheten for, og Kristi løfte om, en omforming av våre liv. Et løfte om at vi alle kan bli menneskefiskere.
Igjen er det slik at kunnskap om bibelhistorien klargjør vår tanke. Selv de minste detaljer i Bibelen har viktig mening: Denne søndagens tekst forteller at Jesus, etter fristelsen i ørkenen, trakk seg tilbake til regionen Galilea, nord for det jødiske kjerneområdet Judea, der Døperen Johannes nylig hadde blitt arrestert og drept. I nord var forholdene annerledes, fariseerne og romerne dominerte ikke så sterkt. Jesus valgte å slå seg ned i Sebulons og Naftalis land. 900 år tidligere hadde disse to områdene, som lå vest og nord for Genesaretsjøen, blitt erobret av Syria. Nesten to hundre år senere ble de invadert og annektert av assyrerne, og de fleste jødene som bodde der da ble ført i eksil og erstattet med hedenske nybyggere. I tradisjonell jødedom var dette områder med «mørke og død».
Inn i dette mørkets og dødens land kom Kristi lys. Jesu offentlige tjeneste begynte med kunngjøringen: «Omvend dere, for himlenes rike er nær». Det er det samme budskapet døperen Johannes forkynte i Judeas ørken (Matt 3:1); den vesentlige forskjellen er hvem som er budbringer. Mens Johannes forkynte Riket og frelsens vei, er Jesus Kongen og frelsens vei. Johannes’ forkynnelse var informativ, men den kunne til slutt ikke utføre det den pekte mot: syndenes forlatelse og sjelenes frelse. Slik sett var Jesu forkynnelse både informativ og performativ.
Da den rette tiden kom og fiskerne i Galilea ble kalt bort fra båtene og levebrødet, fulgte de umiddelbart etter. Jesu budskap var for dem ikke bare informasjon, men en måte å leve og være på. Jesus inviterte fremmede inn i sitt frelsende fellesskap. I dag er det vi som kalles. Fra mørke til lys. Til å bli menneskefiskere. Et kall vi deler i fellesskap med alle troende. I Galilea, i Judea. I hele verden. Nå og for 2000 år siden. Jesus står der, fortsatt. Og sier: «Følg meg. Jeg har valgt deg.»
God helg!
p. Joseph
Vår Frue Kirke 