Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og bestemt dere til å gå ut og bære frukt. Og deres frukt skal vare. Dette lille sitatet, fra Johannes’ evangelium er viktig. Det er så lett å se Troen, og livet som Troende, som er idrettsøvelse. At vi må kjempe for å få del i Troen, og kjempe for å holde på Troen. Så feil kan vi ta! Troen er først og fremst et kall som kommer fra Gud.
Denne helgens lesninger og evangelitekst viser hvordan Gud tar ledelsen, hvordan Gud virker i våre liv, ved å føre oss mot sitt kall. Troen, og dens utfordringer, er gaver fra Gud. Det spesielle med disse gavene er at de tilsynelatende er ganske krevende, både å motta og å leve etter.
Det handler altså ikke om å være flinkest, om å være den beste blant de troende, den mest helliggjorte. Sannheten er at ingen av oss er i nærheten av å oppfylle Troens krav. Men vi kan forsøke. Og vi bør forsøke! Ved å la Gud ta styringen i våre liv, ved å søke forståelsen av Hans plan for hver og en av oss, og ved å leve etter denne planen så godt vi kan, i tillit til Hans nåde, da lever vi. I Tro.
Bibelen er full av historier. Det spiller liten rolle om de er historisk korrekte eller ikke, dét er ikke poenget. Historienes mening er hva de gir oss av erkjennelser. Som historien om Abraham. Han tilhørte et bondesamfunn med et enkelt formål: Å leve i og av landet man var tildelt, sammen med husdyr som sikret tilgang på mat i magen og klær på kroppen. Man bor på ett og samme sted, og overlater landet og dyrene i litt bedre stand til neste generasjon.
Abraham blir bedt om å forlate sin kjente verden og å finne trygghet i Troen. Han starter sin reise uten kunnskap om målet, uten kart og kompass. Å leve som nomade vil si at han ikke eier noe land, og med sin ufruktbare kone, Sara, har han ingen barn. Rotløs, og uten fremtidsutsikter. Han reiser imidlertid full av håp, i den tro at hans reise en dag skal føre til oppfyllelsen av Guds løfter. Den eneste forsikring Abraham tar med seg er Guds kall. Gjennom hele sin reise opplever Abraham all slags motgang og prøvelser. Men han når målet, han etablerer ikke bare en ny slektsgård, men en hel nasjon. Med løfte om etterkommere i tusentall.
Som sagt, det spiller liten rolle hvor virkelig denne historien er. Det er historiens mening som er viktig, at Abraham får realisert sitt fulle potensiale, som menneske, som nasjonsbygger, som far, ved å tro. Ved å lytte til Gud, ved å erkjenne Hans plan, og ved å følge Hans kall. Abraham hadde anledning til å bli hvor han var, avvise Troens utfordring, og derigjennom å gå glipp av alt som ga ham mening og glede i livet. Men han valgte Troen. Derfor er Abrahams pilegrimsvandring et mønster for alle troendes liv, og bibelen har forherliget Abraham som vår far – i Troen (Rom 4:16).
Jesus fulgte Guds kall. Han endret kursen i sitt liv – et retningsskifte som forvirret hans familie og naboer. Snekkersønnen forlot Nasaret for å spasere rundt som vandrende profet i nabolandet Judea. Der Galileeeren Jesus var blant dem man foraktet. Hva var meningen med det? Og når han nærmer seg Jerusalem blir bekymringen og forvirringen enda større, ikke minst blant dem som har knyttet seg til hans skjebne: disiplene. Han gjør det helt klart: I jerusalem venter lidelse og død. Hvorfor?
På fjellet Tabor får Peter, Jakob og Johannes svaret: Jesus er ikke bare en predikant som er utvalgt til å lide. Han er Guds sønn, utvalgt til å frelse og forsone – til å dø på sitt kors for at vi skal leve. Opplevelsen på Tabor får de tre disipplene til mentalt å overleve Jesu kors, til å tro på oppstandelsen.
Tro – og evne til å tro. Det er dette vi skal be om, og det er denne veien vi skal følge. Med bondesønnen Abraham og sneekkersønnen Jesus som lysende, evige eksempler.
God helg!
p. Joseph
Vår Frue Kirke 