Tidlig i sin gjerning oppsøker Jesus Samaria. Fiendtlig territorium, om man skulle tro fariseerne og den jødiske eliten i Judea. Samaria er ikke langt unna Jerusalem, hovedsetet for ortodoks jødedom, men uendelig langt unna, mentalt sett. I dag er den palestinske byen Nablus på Vestbredden største by i det historiske landskapet vi kjenner som Samaria.
Byen Sykar nevnes i søndagens tekst. Ingen informasjon i Bibelens tekster er tilfeldig. Jesus vil si oss noe gjennom å oppsøke Sykar, i Samaria. Og Johannes vil understreke poenget, ved å være helt spesifikk i sin tekst. Sykar er antagelig identisk med oldtidsbyen vi i dag kjenner som Sikem – et sentrum i det gamle Samaria. Bare drøye to kilometer unna våre dagers Nablus.
Befolkningen i Samaria praktiserte sin egen form for jødedom – ulik den vi kjenner fra fariseerne og de skriftlærde i Jerusalem. Like ved Sikem, eller Sykar, finner man fortsatt fjellet Gerisim, et hellig fjell for samaritanene. Det er dette fjellet den samaritanske kvinnen snakker om i søndagens bibeltekst. «Våre fedre tilba Gud på dette fjellet, men dere sier at Jerusalem er stedet.» Samaritanene mener bl.a. at det var på Gerisim Abraham nesten ofret Isak. Mens tradisjonelle jøder mener at denne hendelsen fant sted på fjellet Moria, som vi kjenner som Tempelhøyden i Jerusalem. Moria er hebraisk, og betyr «innsatt/valgt av Herren».
Dette er altså samaritanene, de utskjelte, som vi så ofte møter i Bibelen. Blant ortodokse jøder ble de sett på som vantro, selv om de etter vår målestokk stod jødene nær, både geografisk og religiøst. Men i datidens patriarkalske samfunn, der nasjonene knapt var større enn stammer, ble det sett på som forkastelig når en jøde så mye som snakket med en samaritan. Og riktig ille blir det jo når Jesus innleder en samtale med en kvinne, nederst på rangstigen blant samaritanene, de foraktede. En kvinne som hadde hatt flere menn, noe Jesus også påpeker. En foraktet, blant de foraktede.
Betydningen er umulig å overse: Jesu budskap gjelder for alle, til alle steder og tider. Allerede tidlig i sin gjerning går Jesus ut over jødedommens grenser. Jeg synes det er veldig rørende hvordan Jesus møter og tar imot hun som foraktes av de foraktede. Uten moralske leksjoner. Han nærmer seg henne som en sliten, tørst tigger, og ber henne gjøre noe for ham. Han, den den slitne mannen, vil vekke oss i kjærlighet og gi oss nytt liv. Glem fjellene, glem både Gerisim og Moria, sier Jesus. Vår Far skal tilbes, ikke på et fjell, men i Ånd og Sannhet. En sannhet som går ut over grensene for hva vi vanligvis oppfatter som riktig og galt, venn eller fiende, rik eller fattig, respektert eller foraktet.
Denne eksepsjonelt rike søndagsteksten sammenfatter hvordan vi møter Jesus, hvordan han utvikles i våre sinn: først som en jøde; så en profet; så en Messias; endelig som verdens Frelser og Frigjører. Kvinnens fortid hindrer henne ikke i å være en budbringer om dette. Hun har en historie å fortelle, om nåde, om frelse. På tvers av alle menneskelige normer og hierarkier.
Fastetiden er en tid for erkjennelse av oss selv. Jøde, samaritan eller hva som helst annet. Utfordringen deler vi på tvers av tid, rom og stammegrenser: Jesu løfte om å bli en kilde til liv for andre kan bare innfris dersom vi er ydmyke, innser vår fundamentale fattigdom, erkjenner våre feiltrinn. Ikke for å være fanget i dem, men for å bli frigjort fra dem. Til Ånd. I Sannhet. Slik at vi tilber, i Ånd og Sannhet. Bruk fastetiden til å erkjenne hvem du er. Til å bli frigjort. Til Ånd. I Sannhet.
Riktig god helg.
p. Joseph
Vår Frue Kirke 