Betania er en landsby på skråningen av Oljeberget, 3 km øst for Jerusalem. I dag kalles landsbyen Al-Eizariya. Ifølge denne søndagens tekst fra Johannesevangeliet kapittel 11 var Betania hjemstedet til søsknene Marta, Maria og Lasarus, som var venner av Jesus. Navnet Al-Eizariya, som brukes om Betania i dag, er den arabiske formen for Lasarion – et navn fra 300-tallet på stedet som etter tradisjonen var Lasarus’ grav, der det siden også ble bygd en kirke. Og nettopp Lasarus og graven danner utgangspunkt for en av Bibelens mest minneverdige historier, som er denne søndagens bibeltekst. Alle kjenner til Lasarus, han som ble vekket fra de døde.
Lasarus var syk, og søstrene hans ba Jesus om å komme og helbrede ham. De var alle tre godt kjent med Jesus, de hørte til hans krets, ja var for personlige venner å regne. Likevel drøyer det med Jesus. Har er ikke særlig populær blant jødene, som hadde sitt åndelige sentrum like ved, i Jerusalem. Nylig prøvde de å steine Jesus, og det er rett og slett et forsøk på drap – lynsjing.
Likevel drar han, trosser frykten, men kommer for sent. Lasarus er død, har allerede ligget fire dager i sin grav. I det varme klimaet har liket begynt å gå i forråtnelse, antyder Marta. Jerusalem ligger som nevnt bare noen kilometer unna, og mange fra jødedommens høyborg hadde oppsøkt Marta og Maria for å ta del i sorgen. Få av dem delte søstrenes og den avdødes tro på Jesus som Guds sønn. Jesus er standhaftig, og for å vise de tilstedeværende Guds makt, og vise dem at han selv var salvet med Guds kraft, vekker han sin venn Lasarus tilbake til livet. «Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til å tro på ham». (Johannes 11,45)
De tre seneste søndagene, fastesøndagene, har vi blitt minnet om beretninger som slutter på denne måten. Folk kom til å tro. Historiene er alle hentet fra Johannesevangeliet-den første om den samaritanske kvinnen, den andre om den blindfødte og i dag den tredje – om Lasarus. Budskap om tro, som frigjør, helbreder og overvinner alt – selv døden. Men troen bærer også i seg en utfordring.
Tror vi på et evig liv, på et liv etter døden? Tror vi at Gud skal oppreise også oss fra de døde? Én ting er at noen av jødene som var til stede ble overbevist. De var der, så det. Men hva med oss? Er dette sant, er det mulig? Dette er spørsmål vi kun kan besvare med tro: Tro på Gud, på Jesus Kristus og makten til å fri oss fra døden – all slags død. Til den sørgende Marta sier Jesus: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve, om han enn er død».
Døden kan slå følge med oss i levende live. Skyggeområdene, eller «graven» i vårt vesen har døden som følgesvenn. Vi dømmer, fordømmer og presser folk ned. Vi ekskluderer «de andre» fra våre liv – dreper dem på en måte, enten de er annerledes – som enken – eller de har en lidelse eller et lyte – som den blinde. Alt som er dødt i oss, skyggeområdene eller «graven» i våre liv, ødelegger, oppløser. Denne skjulte delen av vårt vesen, som vi verken vil konfrontere eller innrømme.
Fortellingen om Lasarus er så mye mer enn en oppbyggelig historie om Jesus som redder en kamerat fra graven. Den har en eksistensiell dimensjon, gyldig for oss alle, alltid. Jesus kaller oss ut av graven vi bærer i oss. Til hver og en sier han: «Ta vekk steinen!» Historien om Lasarus er historien om hver enkelt av oss. Historien er et kall til å foreta en oppstandelsesreise for å gjøre Guds verk, for å bringe kjærlighet, tillit, vennskap og sunn sjel inn i våre familier og ut i våre samvær med andre troende, med medmennesker. Et kall til å stå opp fra tvilens, fryktens og hatets grav i oss selv. Et kall – til livet.
Riktig god helg!
p. Joseph
Vår Frue Kirke 