Påskehøytiden er uten tvil den viktigste enkelthøytiden i kristenheten. Vår tro, vårt håp og vår frelse følger av det som hendte i Jerusalem for snart 2000 år siden. Jesus fra Nasaret dro inn i Jerusalem like før den jødiske påskehøytiden – pesach. Denne jødiske høytiden har sin bakgrunn i 2. Moseboks fortellinger om hvordan Moses, med Guds hjelp, klarte å befri israelittene fra slavetilværelsen i Egypt. Ifølge tradisjonen førte dette til dannelsen av et fritt jødisk folk. I henhold til 2. Mosebok er det Gud selv som har innstiftet pesach. Jesus fornyet innholdet i høytiden. Det var ikke lenger bare det jødiske folk som ble frelst fra slaveriet. Jesus påtok seg all vår synd, døde på korset og seiret over døden ved å gjenoppstå. Han frelste ikke bare jødene, men løste alle mennesker til alle tider fra syndens, og dødens lenker.
Jerusalem var sentrum i den romerske kolonien Judea. Den romerske provinsforvalteren, Pontius Pilatus, oppholdt seg normalt i den keiserlige provinsbyen Cesarea. Men hver påske ble han nødt til å dra til Jerusalem for å vise de religiøst opphissede jødene hvem som bestemte. Keiserens representant viste Romerrikets tilstedeværelse ved å toge inn i Jerusalem, høyt til hest, eller kanskje i en flott bærestol, i spissen for soldater som marsjerte på geledd.
Jesus representerte Guds rike. Et rike – ikke av denne verden – men like fullt større og mektigere enn alle jordiske riker. Har ledet et annet opptog, sittende som en helt vanlig veifarende på et esel, fulgt av en ganske sikkert kaotisk gruppe mennesker som hyllet ham med palmegrener, og ved å legge kappene sine på jorden foran ham. Fariseerne, den jødisk-religiøse eliten og romernes allierte, tok utvilsomt Jesu inntog som en provokasjon og trussel. Dét gjorde nok også Pontius Pilatus, etter hvert. For der de kunne ha sett menneskehetens frelser og forløser, Gudsrikets sendemann, så de bare en opprører som truet deres egen makt.
Påsketidens messer tar oss gjennom det hele; fra palmevigselen og opptoget Palmesøndag, via fotvaskingen og messen til minne om Nattverden på Skjærtorsdag, til korsveiandaktene og feiringen av Herrens lidelse på Langfredag, frem til Påskevigilien lørdag kveld, hvor vi våker, ber, tenner våre lys og fornyer våre dåpsløfter i forventning om oppstandelse. Frem til festen, og gleden, Påskedag. Dagen da solen danser! Etter gammel norrøn oppfatning ga nemlig også solen selv til kjenne sin glede ved Kristi triumf: Folk mente å vite at solen danset påskemorgen! Denne tanken ble ikke bare oppfattet symbolsk, men som den fulle virkelighet!
Påskens messer blir en reise – inn i frelsen. Ved å delta i, og ved å gjennomføre disse rituelle handlingene oppnår vi flere ting: Vi lærer hva som skjedde Jerusalem. Vi gjentar det som hendte, gjør det til noe samtidig, del av våre egne dager. Og vi gjør det i messen, i et kristent fellesskap av troende. Det er derfor svært, svært viktig å ta egen del i Jesu offer, forsoning og seier. Gjennom messen, gjennom å leve i det kristne fellesskap.
Som alltid her i Porsgrunn starter Palmesøndags prosesjon i hagen utenfor vår kirke; Bygningen som har røtter i norsk høymiddelalder. Nå ruster vi opp hagen: I løpet av noen få uker vil hagen forvandles til et friluftstempel for refleksjon, bønn og stillhet. Under Den hellige Marias oppsyn. Hun som går i vår forbønn, hun som beskytter, og inspirerer. Hagen åpner seg mot byen – den vil være åpen for alle som søker. Palmesøndag er hagen åpen for vår prosesjon. Der vi minnes Guds rikes inntog i Jerusalem – og inn i våre liv.
Jeg håper å se riktig mange medmennesker i hagen, og i kirken, under denne største av våre høytider.
God påske!
p. Joseph
Vår Frue Kirke 