Jeg skriver dette til dere, kjære medkristne, på den første dag i det ni dager lange mellomspillet mellom Kristi Himmelfart og Pinsedag. Ni dager mellom to fester – Kristi Himmelfart ledsaget av løftet om Den Hellige Ånds komme, og pålegg om å vente, i bønn. Og den forløsende festen som markerer Den Hellige Ånds komme, og uavbrutte nærvær. Vi ber om, og forbereder oss på, Guds Ånds velsignelse.
Vi er utfordret til å vente på innfrielsen av Jesu løfte, til å dele det første kristne samfunns overbevisning om at Guds Ånd vil komme hit, hvor vi er. Jesu løfte som samlet det første kristne samfunn er det samme løftet som binder oss sammen. Vi ber i fellesskap om Guds Ånds velsignelse. Med Guds ord i sentrum for forsamlingen – da, som nå. Vi venter, vel vitende om at Guds Ånd vil røre ved oss med kraft. Da, som nå. Ni dagers mellomspill, i forventning og bønn.
Vi vet det godt, på Pinsedag åpenbares Den Hellige Ånd for apostlene. En gruppe ganske enkle hverdagsmennesker, en forvillet flokk uten gjeter. Kristus innså bedre enn de selv hvor svake de var. Følgelig ba han sine apostler om å vente med å foreta seg noe som helst, før de ble «utrustet fra det høye» (Luk 24:49). Det er denne mentale utrustningen, kall det gjerne en dypt religiøs og eksistensiell erkjennelse, vi kjenner som den Hellige Ånd. Som gjør dem i stand til å vitne om Kristus og forkynne Kristi evangelium. Kan hende var erfaringen med svakhet, maktesløshet under Kristi lidelse, oppstandelse og himmelfart nettopp det som gjorde dem i stand til å ta imot Den Hellige Ånd.
Det der her vi er nå, i Kirkeåret. I mellomspillets fase, hvor vi erfarer vår maktesløshet. Paulus sier det med sin vanlige, absolutte klarhet: «Ingen kan si: ‘Jesus er Herren’ uten i Den Hellige Ånd» (1Kor 12:3). Slik Paulus ser det, kan vi intet gjøre i det åndelige liv uten Den Hellige Ånds hjelp.
Erklærte humanister har protestert gjennom generasjoner og hundreår: «Det kan ikke være sant. Paulus overdriver. Vi kan gjøre mye. Bare se på oss! Vi kan vinne Guds bifall, hans nåde og vår egen frelse». Det er både sant, og usant. Mennesket rommer et enormt potensiale. Samtidig som vi er skjøre og sårbare. En underlig dobbelthet, inntil vi erkjenner at det er Den Hellige Ånds nærvær i hver enkelt av oss som gjør det mulig å realisere vårt potensiale som Guds skapninger. Kristi offer og død gir oss Nåde. Åpner opp for frelsen. Den Hellige Ånd gir oss denne erkjennelsen, og evnen til å ta imot frelsen, og å dele erkjennelsen med andre.
Det er viktig, i dette forberedelsens mellomspill, å erkjenne vår svakhet og hjelpeløshet, særlig på det åndelige område. Vi kan sammenlignes med uerfarne svømmere som fulle av overmot kaster seg ut i bølgene for så å bli kastet tilbake, av de samme bølgene. Strandet. Vi har alle erfart denne hjelpeløsheten, tross vilje og selvtillit: En brå sykdom, følelsen av å bli avvist av et menneske vi gjerne vil nærme oss, følelsen av å mislykkes … eller et møte med døden.
Den Hellige Ånd gir oss kraft til å møte kravene, kraft til å beherske bølgene. Den hellige Ånds nærvær er nødvendig for forløsning. Forløsning av oss selv, forløsning av våre forhold til mennesker i vår nærhet, forløsning av oss selv som troende, forløsning fra dødens grep. Forløsning, fra å være forvirrede dyr på en ukjent sti, uten gjeter, til glade, fortrøstningsfulle pilegrimer på livets vei.
Disse ni dagenes mellomspill må vi benytte til å innse vår avmakt, slik at vi kan åpne oss for Den Hellige Ånds kraft. Den som gjør oss til en del av Guds allmakt.
God helg!
p. Joseph
Vår Frue Kirke 