Forfatter: P. Joseph Luong

Kommende søndag feirer vi Herrens forklarelse: Den Hellige Ånd viste seg i en lysende sky, og Faderens røst hørtes: Dette er min sønn som jeg har kjær, han som har all min yndest. Hør ham.

Dette er det sentrale parti fra søndagens tekst. Det er også inngangsvers til søndagens messe. Peter, Jakob og Johannes, tre utvalgte apostler, følger Jesus opp på fjellet Tabor. Her får de, nærmest i et syn, se at Jesu utseende forandrer seg: Ansiktet skinner som solen, klærne blir hvite som lyset. Moses og Elia dukker opp, taler med Jesus, og fra himmelen lyder Den hellige Ånds røst, som sitert over.

Herrens forklarelse … Det kan virke som en litt merkelig formulering. Men det er egentlig meget enkelt: Jesus viser seg i sin sanne skikkelse, som Guds Sønn, Verdens Frelser. Den hverdagslige predikanten som streifet omkring i Galilea og Judea for snart 2000 år siden viser med ett sitt sanne, forklarede ansikt.  Slik at tre trofaste apostler kunne se. Og vitne.

Jesus forklares – og forvandles. Her er vi ved kjernen i vår tro: Jesus transfigureres, som betyr at han forvandles til en annen skikkelse. Det skjedde på Taborfjellet, og det gjentas hver gang vi feirer Den hellige nattverd. På samme måte som Jesu legeme ble transfigurert fra en mann til Guds Sønn, på samme måte blir brødet og vinen transfigurert til Jesu legeme og blod. Og vår tro på Kristus fornyes.  Jesus opplyser oss med sitt ord, gir oss næring med brødet til evig liv.

Forvandlingen fremstår i evangeliene som et viktig øyeblikk i Jesu liv og bevis på hans guddommelighet. Han ønsker å styrke apostlenes sviktende tro. Han ønsker å fjerne deres tvil, før de skal ned fra fjellet, tilbake til menneskene. Augustin av Hippo skildrer det så vakkert, i en av sine prekener (28:6): Kom ned, Peter: du ønsket å hvile på fjellet; kom ned, forkynn ordet. Og videre: Hold ut, arbeid hardt, uthold ditt mål av tortur; at du kan eie det som menes med Herrens hvite klær, gjennom glansen og skjønnheten til en rettskaffen som arbeider i nestekjærlighet.

Det er så fristende å bli på forklarelsens fjell, mentalt, sett. Der er det ikke plass til tvil. Men det er nettopp ved å konfrontere tvilen at vi kan vokse i troen. Det kan virke paradoksalt, men dersom du våger å vedkjenne deg din egen tvil, vil Gud møte deg med tro. Hør ham.  Lytt til, og lev med og i Guds ord.

Vi kan alle føle oss som apostlene. Forventninger og krav, ikke minst de man møter i prestekallet, kan lignes med høye fjell vi forsøker å bestige. Vi har lett for bare å se våre mangler, det vi ikke har, i stedet for hvilke ressurser vi har rundt oss, for å få noe til å skje. Det er her forklarelsen, forvandlingen, Transfigurasjonen, griper inn. Jesu sanne tilsynekomst på Tabor åpnet apostlenes øyne for Jesu sanne identitet: Guds Sønn. Hans nærvær var en gave til dem, på samme måte som Hans nærvær i Nattverden er en gave til oss. En evig, uslitelig ressurs. Vi skal gi den videre, til nærmiljø, til byen vår, landet vårt. Til verden.

I sannhet: Forklarelsen er verd en fest! På Tabor, og i hver eneste messe siden Oppstandelsen, deler vi forvandlingen. Forklarelsen, som hjelper oss til å dele apostlenes erkjennelse: At Jesus var, og er, Guds sønn. Han som er i stand til å endre all tvil til tro. Til vår egen, og verdens, velsignelse.

God helg!

p. Joseph

– Så gi da din tjener et lydhørt hjerte, slik at jeg kan styre ditt folk og skille mellom godt og ondt.

Ordene, hentet fra Bibelens 1. Kongebok, tilskrives en ung Salomo. Davids sønn, som på denne måten ba om evne til å løse sin livsoppgave – å lede Israels folk. Han ba om visdom, formulert som et lydhørt hjerte. Altså evne til å lytte, å ta inn over seg det andre sier til ham. Ikke bare med fornuften, men med hele seg – hjertet. Det finnes en viktig lærdom i dette: Visdommens kilde er evnen til å høre etter, være til stede, møte medmennesker med åpenhet, tillit og ekte interesse.

Vår egen samtid viser klokskapen i Salomos’ ønske. Tenk på all forvirring, smerte, ja, rent ut sagt ondskap som vi alle kan erfare. Fordi vi har glemt Salomos ønske. Vi lytter ikke særlig til hverandre, det er ikke mye dialog: Vi snakker sammen, men uten åpne hjerter. Vi bruker masse ord som ikke blir oppfattet. Det oppstår misforståelser, vi trekker gale konklusjoner. Og dette fører ikke så sjelden til forvirring, smerte og ondskap.  Alt fordi vi ikke er lydhøre.

I den forbindelse skal vi nevne Guds rike. Det er nemlig Guds rikes nærvær her, midt iblant oss, som er temaet i de tre siste lignelser som avslutter Matteus’ 13 kapittel. Dette kapitlet som har fulgt oss gjennom tre søndager. Et kapittel om og med lignelser. I siste delen av dette kapitlet, som vi leser denne søndagen, er det nettopp Guds rike og dets nærvær i menneskenes liv som er tema. Evnen til å oppfatte Guds rikes nærvær i våre liv kan skildres på så mange måter. Som i søndagens evangelietekst: En skatt, gjemt i en åker. En ekstra fin perle blant andre perler. En fiskenot, full av allslags fisk og mye annet. Det kreves at vi tar oss tid til å sortere. Tid, ro og salomonisk lydhørhet. Først da kan vi se og finne skattene.

La oss aldri glemme at vi er Kristi medarvinger, som Paulus sier. Den skattkisten Gud har lovet oss inneholder en uutsigelig herlighet i evig eiendom. Holder du deg til Hans skatt kan intet skille deg fra Hans kjærlighet. Du er alltid trygg! Dét er løftet. La ikke verdens glitrende glans skygge for skatten – Nåden – for evigheten. Kirken formidler Nåden til oss alle – gjennom sine syv sakramenter.   

Men for å fatte Guds rikes nærvær, for å finne skatten, må vi arbeide med oss selv. Hvorfor er det egentlig slik at vi kristne, til tross for at vi hører mange prekener, deltar i messer og lever så rettferdig som vi kan, likevel kan oppleve lite fremgang i det guddommelige livet? Kanskje finnes svaret i at det ikke bare er hjernen – fornuften – som tar imot. Husk på Salomo, husk på hjertets lydhørhet. Vi må ta gudsopplevelsen inn over alle deler av oss selv. Fornuft – og følelser. Hjerne, og hjertet. Bønn og meditasjon, ro til å tenke, til å la Guds rike ta bolig i oss.

Vår tid er full av store utfordringer: Krig, mennesker på flukt, en tiltagende miljøkrise som gir oss skremmende klimaendringer. Det kan være vanskelig å finne Guds rike i dette farlige landskapet. Vi kan, og skal, kjempe mot disse utfordringene med vår fornuft, men vi må også arbeide med oss selv. Gjennom disiplin, i bønn og meditasjon, må vi åpne opp for Nåden, ikke bare Nåde for hjernen, men også for hjertet. Og gjennom Nåden, klarsyn. Til å lytte, leve og handle rett.

Den hellige ånd taler til oss gjennom bønn og meditasjon. Og ukens hviledag skal ikke bare være rekreasjon. Hviledagen skal også gi oss mulighet til refleksjon. Det er derfor vi samles for å feire messe på hviledagen. Vi søker Guds rike i oss selv, og i det kristne fellesskap. Vi avstår fra hvile, for å finne Guds fred. Våre lydhøre hjerter gir avkall på det som betyr mye, for å få det som betyr mest.

God helg!

p. Joseph.

Søndagene i juli, ferietiden, inneholder evangelietekstene lignelser. Det å fortelle historier, lignelser, har til alle tider vært et velkjent pedagogisk grep. Fortellingene kommer seg forbi fornuftens og skepsisens stengsler i våre sinn. Fortellingene går direkte til hjertene. Jesus var en genial pedagog. I dagens evangelietekst sier Matteus det helt direkte: Alt dette sa Jesus til mengden i lignelser. Ja, uten å bruke lignelser talte han ikke til dem.

Denne søndagens tekst, fra Matteus’ 13. kapittel, gjengir i løpet av 19 små bibelvers hele tre lignelser som har blitt stående som lyspunkter i menneskehetens kollektive bevissthet gjennom 2000 år. Det er den om sennepsfrøet, det lille, beskjedne frøet som vokser og gror til den største planten av dem alle.  Og den om surdeigen, som til slutt gjennomsyrer hele baksten, alt melet. Sennepsfrø og surdeig – bilder på Den hellige ånds arbeid i og med oss mennesker – ikke minst gjennom Kirken. 

Den tredje lignelsen er et varsel om endetiden. Når det som er sådd skal høstes. En bonde sår sin åker med godt såkorn. Men mens folkene sover, kommer hans fiende og sår ugress blant hveten. Bonden forholder seg overraskende rolig. Det er for risikabelt å fjerne ugresset nå i grotiden. Man kunne komme i skade for å ta med den gode veksten, hveten, i samme slengen. I stedet beslutter bonden seg for å vente til innhøstningen. Da skal ugress skilles fra godt korn. Ugresset skal utslettes, brennes. Kornet skal leve, og forvandles til livgivende brød.

Evangeliet gir i tillegg en forklaring: Såmannen er Jesus selv, åkeren er verden. Det gode såkornet hører Guds rike til, ugresset tilhører Djevelen. Innhøstningen er verdens ende, og de som høster, er Guds engler. Det er påfallende at bonden ikke vil luke unna ugresset, men vente til innhøstningen. Dette er faktisk en bonde som ikke vil sprøyte, eller luke, men bare la ugresset vokse fritt. Ikke fordi han liker ugresset, eller føler ansvar for det. Men fordi han møter det med toleranse og medfølelse – lar det utvikle seg til sitt fulle potensiale. Kanskje kan det likevel brukes, inngå i hans plan.

Hvis Gud hadde tilintetgjort det onde nå, ville ingen av oss ha overlevd.  I Salmenes bok, salme 51, står det med rene ord:  …med skyld ble jeg født, med synd ble jeg til i mors liv. Vi skal være glade for at Gud ikke luker ut ugresset idet han oppdager det. Da hadde vi alle vært sjanseløse fra starten av. Lignelsen forteller, dypest sett, at alt er gaver fra Gud. Alle ting kan vise seg å være godt for de rettferdige. Tenk på tidene da kristne ble forfulgt. Det betydde mye lidelse, men forbudene og forfølgelsene ga oss også helgener. Til inspirasjon og støtte.  Lidelse og sykdom kan være skavanker i livet, men de kan også hjelpe oss til fellesskap. Med Gud og medmennesker.

Evangeliene taler klart om hva som er godt og hva som er ondt, om hva som er Guds vilje med oss og hva som ikke er det. Men evangeliene tillater oss ikke å måle et eneste medmenneskes muligheter og frie viljestyrke, og dermed dets faktiske verdi for Gud. Dét er og forblir forbeholdt Gud. Han som kjenner alle hemmeligheters sannhet. Én av disse hemmelighetene er mennesket. For hvert eneste menneske er et mysterium, ja, en vanskelig gåte – også for seg selv.

Jeg nevnte at lignelsen ert et varsel. Men den er også en oppfordring. Vi kan alle være bønder i livets åker. Venn for våre venner, kjær for våre kjære. Se ikke alltid på ugresset i dine medmennesker. Gi og del trygghet og glede, slik at det gode i dine medmennesker får vokse. La Gud dømme, dét er ikke vår jobb! Han vil tidsnok ta det endelige ansvar – og skille godt fra ondt. Inntil tidenes ende er Han vår beste venn – kilden til trygghet og glede. Og vekst – i evighetens åker.

God helg!

p. Joseph

Denne søndagens tekst – fortsatt hentet fra Matteus’ evangelium – er kjent og kjær. Lignelsen om såmannen som sår sine såkorn på varierende grunn: Noe faller i veikanten, og fuglene spiser frøene. Noe falt på stengrunn, det gror opp, men dør hurtig av mangel på skikkelig feste og næring. Noe faller blant ugressfrø, og disse overtar og kveler det gode frøet. Men noe faller i god jord, og det kan gi både 100, 60 og 30 foll utbytte. (Og for dem som ikke vet det – sår du med 1 kg såkorn så tilsvarer et utbytte på 100 foll 100 kg avling.)

Lignelsen forteller meget om hvilken mesterlig og klok pedagog Jesus var. Han skal forklare at Guds ord kan mottas på så mange vis. Hvordan det utfolder seg, avhenger av hvem som mottar og hvordan vedkommende bærer det videre. Såkornet er altså Guds budskap, og vi er, hver enkelt av oss, mottakere. Som skal gi avlingen videre. Er vi stengrunn? Eller god jord? Fylt av ugress, eller en skarve veikant der det meste forbigås? Som metafor tatt i betraktning, er såkornet ideelt for Jesu publikum: En fattig, landsens befolkning der skjebnen til hvert enkelt av de altfor få såkornene de hadde til rådighet kunne skille mellom liv og sultedød. Klart at folk husket lignelsen, og at den ble nedskrevet. Ikke bare av Matteus – vi finner den også hos Markus og Lukas.

Det er viktig å huske at initiativet i lignelsen ligger hos Gud, såmannen. Det er han som sår og det er han som får sitt rike til å vokse. Det er altså ikke vi mennesker som skaper et Guds rike her på jorden. Vel ber Gud oss å være åpne og mottagelige, slik at hans rike kan vokse i og gjennom oss. At vi danner et godt jordsmonn. I vår kultur legger vi vekt på at en god kristen er en som gir mye av seg selv. Det er lett å glemme at alt vi kan gi mottas av Gud. At vi åpent skal ta imot. Ikke bare hver av oss, individuelt, men også sammen, som troende fellesskap, som menighet, som Kirke. 

Dette siste er viktig: Vi er kanskje mottagelige og åpne som individer, men hva med oss kristne i fellesskap? Utgjør vi en Kirke der budskapet kveles som et såkorn blant tistler, eller tar vi imot hans ord og får det til å virke i oss, fornye oss, bevege oss, bære frukt i oss? Det er et tankekors at kirken ofte, særlig i dette årtusen, synes å være mer opptatt av spørsmålet om hvem som får lov til å så, altså å forkynne Guds ord, enn av spørsmålet om Kirken til enhver tid utgjør god nok jord til at Guds ord kan bære frukt der.

Det fremgår av det Nye Testamentet at forkynnelsen i de første kristne menigheter skjedde der hvor Guds nådegaver – kharisma – fikk virke. Enhver – mann eller kvinne – med de nødvendige nådegaver hadde rett og plikt til å forkynne det glade Budskap. Senere ble forkynnelsen mer og mer knyttet til et embete, idet man gikk ut fra at den som fikk et oppdrag eller et kall i kirken, også fikk den nåde en trengte for å utføre oppgaven. Det er i den forbindelse bemerkelsesverdig at Jesus Kristus – det største forbildet når det kommer til pedagogisk evne og forkynnelseskraft – bare unntaksvis forkynte sitt budskap i en liturgisk sammenheng. Jesus talte med og til folk under alle mulige forhold – minst like meget ved handling som ved ord, ja, faktisk ved alt han gjorde og alt han var.

Ser vi på Kirkens forkynnelse i dette perspektivet, utgjør prestenes forkynnelse fra alteret en meget liten del av Forkynnelsen. Langt det meste formidles av legfolk – både menn og kvinner – og ikke bare med ord. Ofte mer gjennom hva de viser i handling. Javisst er det slik at Såmannen er enhver som er døpt og konfirmert og derved kalt til å spre det glade budskap! Ikke bare gjennom ord og eksempler, men også gjennom kjærlighetens gjerninger. Gjennom alle former for menneskelig tjeneste. Forkynnelse, gjennom enhver innsats i Kristi Ånd, for fred og rettferdighet på Jorden.

God helg!

                                                                                                                                      p. Joseph

Kom til meg, alle dere som sliter og bærer tunge byrder; hos meg skal dere få hvile. Dette er kanskje et av de mest siterte utsagn fra Bibelen. Det er Matteus som siterer, og han legger ordene i Jesu munn. Vakkert. Og et løfte. Men Jesus sier mer: som så ofte er sitatet bare et bruddstykke, tilsynelatende den del av utsagnet som er lettest fordøyelig, kanskje mest “populært”. Jesus fortsetter: Ta mitt åk på dere, og gi dere i lære hos meg, for jeg er mild og ydmyk av sinn; slik skal deres sjelder finne hvile. For mitt åk er godt å bære, og min byrde tynger ikke.

Jesus var noe mye mer enn en snill mann i sandaler, slett ingen sjefsterapeut som tilbød hvile til slitne sjeler. Det er muligens forståelig, men også litt foruroligende, at det bare er første del av sitatet som oftest gjentas. Andre del  rommer også et løfte, men ikke bare. Andre del sier også noe om forutsetningene som er tilstede for at vi kan motta det skjul for livets stormer som Jesus tilbyr. Triumfen i oppstandelsen forvandler Jesu lidelse og død til en endeløs ressurs i livet. Med sin fornedrelse har Jesus forandret menneskets skjebne. Dette er grunnlaget for våre liv som kristne. Det etablerer vår identitet i verden. Her er det at Frelseren også blir en stor lærer. Hans åk, det han altså skal bære, og som ikke tynger, men som er viktig, det er evne og vilje til å leve i mildhet, og i ydmykhet. Det er nettopp dette som er så viktig i denne andre, og ofte glemte delen av Jesu løfte om “hvile”. Midlene til, og forutsetningene for “hvile” er, nettopp, mildhet og ydmykhet.

Hva mener han med dette? Mildhet? Skal vi vandre rundt med et salig blikk og utstå allverdens plager, provokasjoner og overgrep med et mildt smil om munnen? Det er lett å tro det, gitt århundrers sentimentalisering av nettopp denne milde Jesus. Men det er feil. Det å være mild, kan også være en styrke. Gandhis mildhet veltet eksempelvis det britiske imperiet i India, fordi det var en mildhet utgått fra styrken i overbevisningen om et rettferdig sak. Jesus var også våpenløs, i en patriarkalsk, voldelig kultur. Likevel vant han, og den kirke han etablerte kronet seieren over både det jødiske prestepolitiet og romerske okkupanter. Han forandret hjertene, og skal man tale til dem, så er våpen hjelpeløse. Mildhet, javel, men mildhet utgått fra den integritet, sjelsstyrke og tro som vi mottar gjennom Den hellige ånd.

Hva så med ydmykhet? Kan man tenke seg noe verre enn å bli ydmyket i dagens ubarmhjertige konkurransesamfunn? Igjen: Uttrykket feilttolkes. Der man med mildhet ser en myk gummimann som smiler mykt og vennlig, ser man med ydmykhet en som hele tiden kaster aske å håret og påberober seg sin egen utilstrekkelighet. Men ydmykhet er ikke en form for svakhet. Ydmykhet er en utvidet, og avansert form for selverkjennelse. Ydmykhet er å innse – i enhver betydning av ordet – vår egen begrensning. Det er den samme ydmykhet som vi finner hos den greske filosofen Sokrates, når han sier at det høyeste mål for viten er å vite hvor mye man ikke vet. De ydmyke mennesker innser at foran Gud er vi alle fattige, svake og sårbare. Vi trenger ham. Alltid. Først når vi forstår dette, og mottar Hans nåde, kan vi gjenopprettes. For å si det med den hl. Augustin: Min sjel finner bare fred når jeg hviler i Gud.  

Mild. Ydmyk. Det er ikke enkelt å handle som Gandhi og å tenke som Sokrates. Men gjennom oppstandelsen forløser Gud oss fra menneskelige begrensninger, og leder oss frem mot visdom, klokskap og menneskelig overskudd. Dersom vi viser vilje til å bære mildhetens og ydmykhetens byrde. I forvissning om at Jesus holder sitt løfte, og hjelper oss med å bære byrden. Med et medfølende hjerte overfor medmennesker, og alt som lever. I respektfull solidaritet halverer vi sorgen, og dobler gleden. I Jesu navn, han som ga oss løftet om hvile.

God helg!           

p. Joseph

Ikke fred, men et sverd er jeg kommet for å bringe.

Sitatet over er angivelig Jesu egne ord, om vi skal tro Matteus, som også leverer søndagens evangelietekst. Det er en slags tekstlig inngang til søndagens utdrag fra Matteus. Det dreier seg om å velge. Den som velger far, mor, sønn eller datter fremfor Jesus er, ifølge ham selv, meg ikke verd. Dette er egentlig gammeltestamentlig tankegods, opprinnelig fra profeten Mika. Like fullt legger Matteus ordene i Jesu munn. Og Matteus er ikke alene:

Lukas, som ofte fremstår som den mest historisk bevisste og «journalistiske» evangelisten, skriver sin tekst på et vakkert gresk. Men han tyr til det samme meningsinnhold som Matteus: Om han ikke hater sin far og sin mor, sin hustru og sine barn, sine brødre og søstre, ja til og med sitt eget liv. Det er sterk kost. Nærmest litt diktatorisk i tonen, langt fra den Kristus vi foretrekker å elske som eksempel og frelser. Mange som har hørt disse kravene fra Kristus har utvilsomt snudd ryggen til Ham, og til Kirken.  Det går liksom for langt. Men det finnes en glede i disse sitatene, et løfte. Også i disse strenge ordene.

Som så ofte ellers må tekstene tolkes i sammenheng, ikke som løsrevne sitater. Først da gir de sann mening. Vår katolske kirkes oppgave er nettopp er å åpne opp for bevisstheten om sammenhenger, å gi teksten en forståelig tolkning for egen samtid. Betegnende nok har Kirken koblet søndagens evangelium med lesninger fra 2. Kongebok og Paulus’ brev til romerne.  Første lesning skildrer en kvinne som åpner sitt hjem, sin familie og etter hvert hele sitt liv forbeholdsløst til en av profetene. Og får sin lønn. Sitatet fra Romerbrevet beskriver hvordan vi er viet til Kristus gjennom dåpen. Løftet er klart: Det å forbeholdsløst å følge Kristus, og derigjennom Faderen, sikrer oss en ny tilværelse, et nytt liv. Men da må vi selv velge bort det gamle.

Når jeg leser dagens tekster kan jeg ikke la være å tenke på de mennesker som ufrivillig har måttet løsrive seg fra alt og alle, de mennesker som har mistet bokstavelig talt alt og alle i Ukraina, i Syria, i Jemen, ja en rekke steder her i verden. Nå. I dag. Eller de mennesker som er uten arbeid og kun har gjeld. Eller de som har mistet ikke bare alt de eide, men også anseelse, familie. Det er lettere å løsrive seg fra noe når man kan gjøre det frivillig og er motivert for å gjøre det.

Jesus gir oss et motiv: følg meg, sier han. Løsriv deg slik at du kan følge meg og mitt eksempel. Selv har Jesus løsrevet seg fra alt og alle for å kunne vise omsorg for dem som har mistet alt, for dem som verken samfunnet eller de daværende religiøse ledere hadde tid til. Han lot dem føle at de var elskverdige og troverdige i Guds øyne. Ja, selv for hans fiender og for dem som sto ham etter livet, hadde han omsorg. Gud Fader tror på alle mennesker og er trofast overfor hver og en av dem.

Det Jesus vil si er altså at vi ikke kan vise oppriktig omsorg for våre medmennesker, spesielt for dem som lever langt borte fra våre beskyttede liv i Grenland og Norge. For å øve evnen til omsorg, må vi glemme prestisje, stresset for å oppfylle allslags sosiale krav.  Ikke misforstå: Også Jesus hadde et sosialt liv; venner, familie, disipler og en mor som han var meget glad i. Men det hindret ham ikke fra  å vise menneskene at Gud tilbyr oss en større kjærlighet. Han oppfordrer oss – sine disipler – til å løsrive oss følelsesmessig for oppriktig å kunne føle med alle som trenger oss. En oppriktighet som gjør at vi får, ved å gi, vi tilgis, ved å tilgi, vi vinner vårt liv, ved å miste det. Det er ved å dø fra alle jordiske bånd at vi oppstår til evig liv.

God helg!

                                                                                                                                                                             p. Joseph