Vår Frue Kirke

Søndagene i juli, ferietiden, inneholder evangelietekstene lignelser. Det å fortelle historier, lignelser, har til alle tider vært et velkjent pedagogisk grep. Fortellingene kommer seg forbi fornuftens og skepsisens stengsler i våre sinn. Fortellingene går direkte til hjertene. Jesus var en genial pedagog. I dagens evangelietekst sier Matteus det helt direkte: Alt dette sa Jesus til mengden i lignelser. Ja, uten å bruke lignelser talte han ikke til dem.

Denne søndagens tekst, fra Matteus’ 13. kapittel, gjengir i løpet av 19 små bibelvers hele tre lignelser som har blitt stående som lyspunkter i menneskehetens kollektive bevissthet gjennom 2000 år. Det er den om sennepsfrøet, det lille, beskjedne frøet som vokser og gror til den største planten av dem alle.  Og den om surdeigen, som til slutt gjennomsyrer hele baksten, alt melet. Sennepsfrø og surdeig – bilder på Den hellige ånds arbeid i og med oss mennesker – ikke minst gjennom Kirken. 

Den tredje lignelsen er et varsel om endetiden. Når det som er sådd skal høstes. En bonde sår sin åker med godt såkorn. Men mens folkene sover, kommer hans fiende og sår ugress blant hveten. Bonden forholder seg overraskende rolig. Det er for risikabelt å fjerne ugresset nå i grotiden. Man kunne komme i skade for å ta med den gode veksten, hveten, i samme slengen. I stedet beslutter bonden seg for å vente til innhøstningen. Da skal ugress skilles fra godt korn. Ugresset skal utslettes, brennes. Kornet skal leve, og forvandles til livgivende brød.

Evangeliet gir i tillegg en forklaring: Såmannen er Jesus selv, åkeren er verden. Det gode såkornet hører Guds rike til, ugresset tilhører Djevelen. Innhøstningen er verdens ende, og de som høster, er Guds engler. Det er påfallende at bonden ikke vil luke unna ugresset, men vente til innhøstningen. Dette er faktisk en bonde som ikke vil sprøyte, eller luke, men bare la ugresset vokse fritt. Ikke fordi han liker ugresset, eller føler ansvar for det. Men fordi han møter det med toleranse og medfølelse – lar det utvikle seg til sitt fulle potensiale. Kanskje kan det likevel brukes, inngå i hans plan.

Hvis Gud hadde tilintetgjort det onde nå, ville ingen av oss ha overlevd.  I Salmenes bok, salme 51, står det med rene ord:  …med skyld ble jeg født, med synd ble jeg til i mors liv. Vi skal være glade for at Gud ikke luker ut ugresset idet han oppdager det. Da hadde vi alle vært sjanseløse fra starten av. Lignelsen forteller, dypest sett, at alt er gaver fra Gud. Alle ting kan vise seg å være godt for de rettferdige. Tenk på tidene da kristne ble forfulgt. Det betydde mye lidelse, men forbudene og forfølgelsene ga oss også helgener. Til inspirasjon og støtte.  Lidelse og sykdom kan være skavanker i livet, men de kan også hjelpe oss til fellesskap. Med Gud og medmennesker.

Evangeliene taler klart om hva som er godt og hva som er ondt, om hva som er Guds vilje med oss og hva som ikke er det. Men evangeliene tillater oss ikke å måle et eneste medmenneskes muligheter og frie viljestyrke, og dermed dets faktiske verdi for Gud. Dét er og forblir forbeholdt Gud. Han som kjenner alle hemmeligheters sannhet. Én av disse hemmelighetene er mennesket. For hvert eneste menneske er et mysterium, ja, en vanskelig gåte – også for seg selv.

Jeg nevnte at lignelsen ert et varsel. Men den er også en oppfordring. Vi kan alle være bønder i livets åker. Venn for våre venner, kjær for våre kjære. Se ikke alltid på ugresset i dine medmennesker. Gi og del trygghet og glede, slik at det gode i dine medmennesker får vokse. La Gud dømme, dét er ikke vår jobb! Han vil tidsnok ta det endelige ansvar – og skille godt fra ondt. Inntil tidenes ende er Han vår beste venn – kilden til trygghet og glede. Og vekst – i evighetens åker.

God helg!

p. Joseph

Denne søndagens tekst – fortsatt hentet fra Matteus’ evangelium – er kjent og kjær. Lignelsen om såmannen som sår sine såkorn på varierende grunn: Noe faller i veikanten, og fuglene spiser frøene. Noe falt på stengrunn, det gror opp, men dør hurtig av mangel på skikkelig feste og næring. Noe faller blant ugressfrø, og disse overtar og kveler det gode frøet. Men noe faller i god jord, og det kan gi både 100, 60 og 30 foll utbytte. (Og for dem som ikke vet det – sår du med 1 kg såkorn så tilsvarer et utbytte på 100 foll 100 kg avling.)

Lignelsen forteller meget om hvilken mesterlig og klok pedagog Jesus var. Han skal forklare at Guds ord kan mottas på så mange vis. Hvordan det utfolder seg, avhenger av hvem som mottar og hvordan vedkommende bærer det videre. Såkornet er altså Guds budskap, og vi er, hver enkelt av oss, mottakere. Som skal gi avlingen videre. Er vi stengrunn? Eller god jord? Fylt av ugress, eller en skarve veikant der det meste forbigås? Som metafor tatt i betraktning, er såkornet ideelt for Jesu publikum: En fattig, landsens befolkning der skjebnen til hvert enkelt av de altfor få såkornene de hadde til rådighet kunne skille mellom liv og sultedød. Klart at folk husket lignelsen, og at den ble nedskrevet. Ikke bare av Matteus – vi finner den også hos Markus og Lukas.

Det er viktig å huske at initiativet i lignelsen ligger hos Gud, såmannen. Det er han som sår og det er han som får sitt rike til å vokse. Det er altså ikke vi mennesker som skaper et Guds rike her på jorden. Vel ber Gud oss å være åpne og mottagelige, slik at hans rike kan vokse i og gjennom oss. At vi danner et godt jordsmonn. I vår kultur legger vi vekt på at en god kristen er en som gir mye av seg selv. Det er lett å glemme at alt vi kan gi mottas av Gud. At vi åpent skal ta imot. Ikke bare hver av oss, individuelt, men også sammen, som troende fellesskap, som menighet, som Kirke. 

Dette siste er viktig: Vi er kanskje mottagelige og åpne som individer, men hva med oss kristne i fellesskap? Utgjør vi en Kirke der budskapet kveles som et såkorn blant tistler, eller tar vi imot hans ord og får det til å virke i oss, fornye oss, bevege oss, bære frukt i oss? Det er et tankekors at kirken ofte, særlig i dette årtusen, synes å være mer opptatt av spørsmålet om hvem som får lov til å så, altså å forkynne Guds ord, enn av spørsmålet om Kirken til enhver tid utgjør god nok jord til at Guds ord kan bære frukt der.

Det fremgår av det Nye Testamentet at forkynnelsen i de første kristne menigheter skjedde der hvor Guds nådegaver – kharisma – fikk virke. Enhver – mann eller kvinne – med de nødvendige nådegaver hadde rett og plikt til å forkynne det glade Budskap. Senere ble forkynnelsen mer og mer knyttet til et embete, idet man gikk ut fra at den som fikk et oppdrag eller et kall i kirken, også fikk den nåde en trengte for å utføre oppgaven. Det er i den forbindelse bemerkelsesverdig at Jesus Kristus – det største forbildet når det kommer til pedagogisk evne og forkynnelseskraft – bare unntaksvis forkynte sitt budskap i en liturgisk sammenheng. Jesus talte med og til folk under alle mulige forhold – minst like meget ved handling som ved ord, ja, faktisk ved alt han gjorde og alt han var.

Ser vi på Kirkens forkynnelse i dette perspektivet, utgjør prestenes forkynnelse fra alteret en meget liten del av Forkynnelsen. Langt det meste formidles av legfolk – både menn og kvinner – og ikke bare med ord. Ofte mer gjennom hva de viser i handling. Javisst er det slik at Såmannen er enhver som er døpt og konfirmert og derved kalt til å spre det glade budskap! Ikke bare gjennom ord og eksempler, men også gjennom kjærlighetens gjerninger. Gjennom alle former for menneskelig tjeneste. Forkynnelse, gjennom enhver innsats i Kristi Ånd, for fred og rettferdighet på Jorden.

God helg!

                                                                                                                                      p. Joseph

Kom til meg, alle dere som sliter og bærer tunge byrder; hos meg skal dere få hvile. Dette er kanskje et av de mest siterte utsagn fra Bibelen. Det er Matteus som siterer, og han legger ordene i Jesu munn. Vakkert. Og et løfte. Men Jesus sier mer: som så ofte er sitatet bare et bruddstykke, tilsynelatende den del av utsagnet som er lettest fordøyelig, kanskje mest “populært”. Jesus fortsetter: Ta mitt åk på dere, og gi dere i lære hos meg, for jeg er mild og ydmyk av sinn; slik skal deres sjelder finne hvile. For mitt åk er godt å bære, og min byrde tynger ikke.

Jesus var noe mye mer enn en snill mann i sandaler, slett ingen sjefsterapeut som tilbød hvile til slitne sjeler. Det er muligens forståelig, men også litt foruroligende, at det bare er første del av sitatet som oftest gjentas. Andre del  rommer også et løfte, men ikke bare. Andre del sier også noe om forutsetningene som er tilstede for at vi kan motta det skjul for livets stormer som Jesus tilbyr. Triumfen i oppstandelsen forvandler Jesu lidelse og død til en endeløs ressurs i livet. Med sin fornedrelse har Jesus forandret menneskets skjebne. Dette er grunnlaget for våre liv som kristne. Det etablerer vår identitet i verden. Her er det at Frelseren også blir en stor lærer. Hans åk, det han altså skal bære, og som ikke tynger, men som er viktig, det er evne og vilje til å leve i mildhet, og i ydmykhet. Det er nettopp dette som er så viktig i denne andre, og ofte glemte delen av Jesu løfte om “hvile”. Midlene til, og forutsetningene for “hvile” er, nettopp, mildhet og ydmykhet.

Hva mener han med dette? Mildhet? Skal vi vandre rundt med et salig blikk og utstå allverdens plager, provokasjoner og overgrep med et mildt smil om munnen? Det er lett å tro det, gitt århundrers sentimentalisering av nettopp denne milde Jesus. Men det er feil. Det å være mild, kan også være en styrke. Gandhis mildhet veltet eksempelvis det britiske imperiet i India, fordi det var en mildhet utgått fra styrken i overbevisningen om et rettferdig sak. Jesus var også våpenløs, i en patriarkalsk, voldelig kultur. Likevel vant han, og den kirke han etablerte kronet seieren over både det jødiske prestepolitiet og romerske okkupanter. Han forandret hjertene, og skal man tale til dem, så er våpen hjelpeløse. Mildhet, javel, men mildhet utgått fra den integritet, sjelsstyrke og tro som vi mottar gjennom Den hellige ånd.

Hva så med ydmykhet? Kan man tenke seg noe verre enn å bli ydmyket i dagens ubarmhjertige konkurransesamfunn? Igjen: Uttrykket feilttolkes. Der man med mildhet ser en myk gummimann som smiler mykt og vennlig, ser man med ydmykhet en som hele tiden kaster aske å håret og påberober seg sin egen utilstrekkelighet. Men ydmykhet er ikke en form for svakhet. Ydmykhet er en utvidet, og avansert form for selverkjennelse. Ydmykhet er å innse – i enhver betydning av ordet – vår egen begrensning. Det er den samme ydmykhet som vi finner hos den greske filosofen Sokrates, når han sier at det høyeste mål for viten er å vite hvor mye man ikke vet. De ydmyke mennesker innser at foran Gud er vi alle fattige, svake og sårbare. Vi trenger ham. Alltid. Først når vi forstår dette, og mottar Hans nåde, kan vi gjenopprettes. For å si det med den hl. Augustin: Min sjel finner bare fred når jeg hviler i Gud.  

Mild. Ydmyk. Det er ikke enkelt å handle som Gandhi og å tenke som Sokrates. Men gjennom oppstandelsen forløser Gud oss fra menneskelige begrensninger, og leder oss frem mot visdom, klokskap og menneskelig overskudd. Dersom vi viser vilje til å bære mildhetens og ydmykhetens byrde. I forvissning om at Jesus holder sitt løfte, og hjelper oss med å bære byrden. Med et medfølende hjerte overfor medmennesker, og alt som lever. I respektfull solidaritet halverer vi sorgen, og dobler gleden. I Jesu navn, han som ga oss løftet om hvile.

God helg!           

p. Joseph

Ikke fred, men et sverd er jeg kommet for å bringe.

Sitatet over er angivelig Jesu egne ord, om vi skal tro Matteus, som også leverer søndagens evangelietekst. Det er en slags tekstlig inngang til søndagens utdrag fra Matteus. Det dreier seg om å velge. Den som velger far, mor, sønn eller datter fremfor Jesus er, ifølge ham selv, meg ikke verd. Dette er egentlig gammeltestamentlig tankegods, opprinnelig fra profeten Mika. Like fullt legger Matteus ordene i Jesu munn. Og Matteus er ikke alene:

Lukas, som ofte fremstår som den mest historisk bevisste og «journalistiske» evangelisten, skriver sin tekst på et vakkert gresk. Men han tyr til det samme meningsinnhold som Matteus: Om han ikke hater sin far og sin mor, sin hustru og sine barn, sine brødre og søstre, ja til og med sitt eget liv. Det er sterk kost. Nærmest litt diktatorisk i tonen, langt fra den Kristus vi foretrekker å elske som eksempel og frelser. Mange som har hørt disse kravene fra Kristus har utvilsomt snudd ryggen til Ham, og til Kirken.  Det går liksom for langt. Men det finnes en glede i disse sitatene, et løfte. Også i disse strenge ordene.

Som så ofte ellers må tekstene tolkes i sammenheng, ikke som løsrevne sitater. Først da gir de sann mening. Vår katolske kirkes oppgave er nettopp er å åpne opp for bevisstheten om sammenhenger, å gi teksten en forståelig tolkning for egen samtid. Betegnende nok har Kirken koblet søndagens evangelium med lesninger fra 2. Kongebok og Paulus’ brev til romerne.  Første lesning skildrer en kvinne som åpner sitt hjem, sin familie og etter hvert hele sitt liv forbeholdsløst til en av profetene. Og får sin lønn. Sitatet fra Romerbrevet beskriver hvordan vi er viet til Kristus gjennom dåpen. Løftet er klart: Det å forbeholdsløst å følge Kristus, og derigjennom Faderen, sikrer oss en ny tilværelse, et nytt liv. Men da må vi selv velge bort det gamle.

Når jeg leser dagens tekster kan jeg ikke la være å tenke på de mennesker som ufrivillig har måttet løsrive seg fra alt og alle, de mennesker som har mistet bokstavelig talt alt og alle i Ukraina, i Syria, i Jemen, ja en rekke steder her i verden. Nå. I dag. Eller de mennesker som er uten arbeid og kun har gjeld. Eller de som har mistet ikke bare alt de eide, men også anseelse, familie. Det er lettere å løsrive seg fra noe når man kan gjøre det frivillig og er motivert for å gjøre det.

Jesus gir oss et motiv: følg meg, sier han. Løsriv deg slik at du kan følge meg og mitt eksempel. Selv har Jesus løsrevet seg fra alt og alle for å kunne vise omsorg for dem som har mistet alt, for dem som verken samfunnet eller de daværende religiøse ledere hadde tid til. Han lot dem føle at de var elskverdige og troverdige i Guds øyne. Ja, selv for hans fiender og for dem som sto ham etter livet, hadde han omsorg. Gud Fader tror på alle mennesker og er trofast overfor hver og en av dem.

Det Jesus vil si er altså at vi ikke kan vise oppriktig omsorg for våre medmennesker, spesielt for dem som lever langt borte fra våre beskyttede liv i Grenland og Norge. For å øve evnen til omsorg, må vi glemme prestisje, stresset for å oppfylle allslags sosiale krav.  Ikke misforstå: Også Jesus hadde et sosialt liv; venner, familie, disipler og en mor som han var meget glad i. Men det hindret ham ikke fra  å vise menneskene at Gud tilbyr oss en større kjærlighet. Han oppfordrer oss – sine disipler – til å løsrive oss følelsesmessig for oppriktig å kunne føle med alle som trenger oss. En oppriktighet som gjør at vi får, ved å gi, vi tilgis, ved å tilgi, vi vinner vårt liv, ved å miste det. Det er ved å dø fra alle jordiske bånd at vi oppstår til evig liv.

God helg!

                                                                                                                                                                             p. Joseph

Vi er så takknemlige for at vi har kunnet feire messe i Treungen kirke dette skoleåret og Treungen kommune er veldig fornøyd med avtalen og vi har derfor fått lov til å fortsette.

Her er messetidene for høsten 2023, som jeg ville vært veldig takknemlig for om du kunne spre til katolikkene i Drangedal og andre i menigheten din.

Vi har opplevd at noen familier som er på gjennomreise/ferie/helgetur har deltatt på messene.

Messetider i Treungen kyrkje høsten 2023 – alle messer kl. 15.00:

Søndag 27. august

Søndag 10. september

Søndag 8. oktober

Søndag 5. november

Søndag 3. desember

Mandag 25. desember – 1. juledag

Ønsker deg en riktig god sommer.

Med vennlig hilsen

p. Sigurd Markussen

Herren er sitt folks styrke, vern og frelse for sin salvede. Slik lyder inngangsverset til denne tolvte søndag i det alminnelige kirkeår.

Vern og frelse …

Uten Guds nåde er vi intet i denne foranderlige verden. Å være kristne innebærer at vi åpner opp for den guddommelige kraft. Den kraft som vi alle deler – gjennom nåden. Den hellige ånds kraft. Det er jo derfor vi samles til messe, gjerne hver søndag. For å bli styrket og fornyet ved Herrens bord. Der vi bekjenner våre synder, slik at vi verdig kan feire denne hellige handling.

Kjære medkristne, når mennesker møter motgang, reagerer de ulikt. Jeremia, for eksempel. I søndagens første lesning avviser han fare og forfølgelse. Herren er med ham – som en veldig helt.
Dét betyr ikke at redselen ikke berører ham – han er en profet, ikke en robot; men det betyr at han ikke har til hensikt å la redselen bestemme over sitt liv. Jeremia er forlatt av alle sine venner, kastet i fengsel på grunn av sin forkynnelse, truet med døden dersom han ikke bøyer av. Men Jeremia nekter å inngå avtaler. Troen på Guds omsorg holder ham oppe, unna fortvilelsen. Det, og litt mer prosaisk, et ærlig håp om at Gud skal hevne. Den viktige begrunnelse – det vi kan lære, følger umiddelbart i teksten: …for jeg har overlatt min sak til deg.

I dagens evangelium påpeker Jesus at han og budskapet han kommer med vil bli oppfattet som kontroversielt, for ikke å si uakseptabelt, av en samtid som på alle måter var skeptisk innstilt til Jesus og hans disipler. Ingen sensasjon, altså, at disiplene vil møte mange av de samme hindringer og den samme ondskap som Jeremia.  Men der Jeremia støttet seg til Gud og dennes pakt med Israel, kan menneskene heretter, uavhengige av nasjonalitet, støtte seg til, og finne trygghet i, den nye pakt mellom Gud og hans folk. Pakten gjennom Jesu offer, død og oppstandelse. Enhver som bekjenner seg til Jesus, vil bli tatt vare på gjennom Jesu nåde. Legeme og sjel. Derfor er det liten vits i å frykte for legemlig skade. Den type skade har samme begrensninger som alt legemlig, alt fysisk: Frykt ikke dem som nok slår legemet i hjel, men som ikke er i stand til å drepe sjelen.

Jesu tilhengere skal komme til å stå overfor ulike trusler, med tilbud de ikke ser seg i stand til å avslå. Likevel: Jesus befaler dem å avslå. De har et reelt valg: å nekte å anerkjenne Jesus og hans kjærlighet, eller å bekjenne seg til ham og stå overfor en sikker død. Hvordan kan disiplene unngå å være redde? Hvilken kraft får disiplene til å overvinne denne frykten?

Ved å gi frykten riktig retning: Frykt – men ikke dem som kun dreper legemet. Frykt ham som kan la både legeme og sjel gå under. Han bruker spurver som eksempel på at Gud ser alt – følger alle: Spurver ble omsatt som mat for de fattige –  2 spurver for én skilling og 5 for to skilling. Nummer 5 fikk man på kjøpet. Men ikke én av dem faller til jorden uten Faderens samtykke.  Og videre: …vær da ikke engstelige, dere er mer verd enn mange spurver! Dersom du vet dette, og aksepterer Jesu ord, vil du være sterkere enn dem som ønsker å ødelegge deg og dine verdier. Dette er Jesu poeng.

Vår utfordring til å bekjenne Jesu navn møter, og har møtt, enhver generasjon og enhver kristen. Dagens trusselbilde ses ikke bare gjennom terror og forfølgelse, men også gjennom medmenneskers likegyldighet til og fravær av glede over Gud, Jesu offer og oppstandelse, Den hellige ånds opplysning – hele vårt uendelig vakre skaperverk. Vi har verdi. Vi er verdige. Verdige et forsvar. Derfor kan vi trygt gjøre som Bibelens plagede profeter: Overlate vår sak til Gud.

God St. Hans helg!

                                                                                                                                                                  p. Joseph