Vår Frue Kirke

Søndagens evangelietekst – fra Matteus – oppsummerer det sentrale budskapet: Kristus ble grepet da han så folkemengdene like forkomne og hjelpeløse som en fåreflokk uten hyrde. I denne i og for seg enkle observasjonen formidler Matteus noe som faktisk er et radikalt brudd med datidens etablerte gudsforståelse: De fleste religioner, enten de holder seg med én eller flere guder, har det til felles at selve guden er fullstendig uinteressert i individuelle mennesker, deres skjebne og tro. Det radikale bruddet skjer med Kristi fødsel inn i menneskeheten. Da blir Gud en av oss; guden identifiserer seg med det enkelte menneske. Det enkelte menneskes tro, lykke og frelse blir med ett helt sentralt.

Gjennom Kristus deler Gud lidelsene våre så fullstendig at vi ikke engang har et godt språk for det.  Det er ikke nok å si at Gud ser oss. Gjennom Kristus har Guds barmhjertighet blitt et verb.  Gud «forbarmer» seg over oss.  Våre lidelser er blitt Guds lidelser.  I Kristus har Gud gått helt og fullt inn i all menneskelig elendighet og utøver en inkluderende nærhet som for alltid utdyper Guds forhold til menneskeheten.  Gud er Ånd, men i Kristus fikk Gud «dyp medfølelse» med menneskene.  Inkarnasjon handler om jordnærhet.  Det handler om at Gud blir legemliggjort i Kristus, helt ned det mest trivielle i menneskelig erfaring. Det er dette jeg kaller Kristi radikale medfølelse.

I søndagens evangelium utpeker og sender Kristus hyrder (de tolv apostlene) til verden. Den fremste hyrden er selvsagt Jesus, som gikk foran med korset som eksempel: Det er hva det vil si å være barmhjertig. Paulus er presis, i sitt brev til korinterne: Selv om han var Gud, gav han avkall på seg selv, gikk inn i vår menneskelige historie, ble som oss på alle måter, overga seg selv til lidelse og til og med en skammelig død på korset. Gud blir menneske. Gud deler alle våre erfaringer, følelser, vanskeligheter, gleder og håp.

Arbeidet i verden kan være slitsomt. Disiplene var slitne, Jesus var sliten. De hadde forkynt og helbredet og møtt mennesker på løpende bånd i mange, mange dager. Ingen tid til hvile og stillhet. Alt basert på empati – medfølelse. Et lysende eksempel, til inspirasjon for oss alle. Ikke bare disiplene. Vi er alle kalt av Kristus. Ved selv å vise empati, medfølelse, ved å medleve, med start i hjemmene våre, i nabolagene våre, i landet vårt og i hele verden. Barrierer av hat, adskillelse og fremmedgjøring skal brytes ned. Barmhjertighet er en betingelser for fred. Barmhjertighet gir fred. Som hans etterfølgere er dette en selvsagt dyd – i hverdagen, i familiene og hjemmene våre – å virkelig forstå hverandre, å lytte, å ta inn over oss hva den andre føler. Det forener oss i et bånd av medfølelse som blir til kjærlighet.

La oss derfor bønnfalle Herren gjennom Marias forbønn om å gi oss Jesu Kristi evne til å se, å leve med alle våre medskapninger, fra de minste og mest unnselige, til de store, rike og mektige. Til naturen omkring oss. Evne til å trøste, til å bli trøstet, til å hjelpe, til å bli hjulpet, til å være kloke forvaltere, til å glede, til å være glade. Til å tjene våre medskapninger med samme respekt og kjærlighet Gud viser oss. Samme barmhjertighet.

Vi har all grunn til å glede oss. Vi er kalt til å være budbringere av Guds barmhjertighet! Dette er min bønn, kjære venner:

Herre, gjør meg til et redskap og budbringer for Din barmhjertighet!

God helg!

                                                                                                                      p. Joseph

Jeg er det levende brød, kommet fra himmelen,og den som spiser av det, skal leve i all evighet.
Ordene er et direkte sitat av Jesus, i følge søndagens evangelietekst, fra Johannes’ sjette kapittel.

De uttales under en dialog mellom Jesus og en ganske stor folkemengde som nettopp har opplevd et mirakel: Den eneste maten som var tilgjengelig var fem skiver brød, bakt på bygg, og to fisk. Lite å skrive hjem om, men like fullt nok til at hele folkemengden spiste seg mett.  Mirakler som dette betegnes som «tegn» som får folk til å tro at Jesus er Guds Sønn. Dette skal ha skjedd umiddelbart før påskehøytiden, og “timingen” er langtfra tilfeldig. I jødisk tradisjon er påsken knyttet til utvandringen fra Egypt, og de lange årene i ørkenen, der Gud reddet sitt folk ved at man hver morgen kunne finne manna (antagelig en næringsrik plantesaft ) som gave fra himmelen.

I Israel ble påskenatten feiret i hjemmet, innen familiens fire vegger. Det var slik den første påsken i Egypt ble feiret, natten da blodet fra påskelammet, som ble stenket på husets tverrbjelke og dørstolper, fungerte som beskyttelse mot ødeleggeren.

Manna, fra himmelen. Og nå brød, kommet fra himmelen. Gud, som frelser ved å gi himmelsk næring. Betydningen av gjentagelsen er åpenbar: Jesu fødsel og virke som menneske, hans død og oppstandelse er alt sammen en gjentagelse, men også en fordypning, og en total fornyelse, av den sentrale, definerende jødiske påsketradisjon. Gud frelste sitt folk med blod og manna, ga det livsgrunnlag og eget territorium. Jesus frelser sitt folk, som nå utvides til å omfatte hele menneskeheten, gjennom å ofre sitt eget liv og legeme. Underet i Tiberias, ved Gennesaretsjøen, med fem brødskiver og to fisk peker frem mot den nye påskens frelsende under: Brødet blir til Jesu egen kropp, og den ledsagende vinen blir til Jesu blod. Himmelsk næring.

Det levende brød … VI katolikker forbinder Eukaristien med felles deltagelse i Herrens offer. Brød blir til Kristi legeme, vinen blir til hans blod. Dette tror vi, og vi deler troen ved å dele Kristi legeme og blod. I takk. Selve ordet Eukaristi minner oss om dét. Opprinnelsen er gresk, og, jada, eukharistia betyr, direkte oversatt, å gi takksigelse.

Kommende søndag er annen søndag etter pinse. Det er også dagen hvor vi feirer Kristi legeme og blod.  Vi minnes Jesu vandring fra døden til livet. En vandring som forvandler våre liv og den verden vi deler. Tenk etter: Vi oppfatter andres nærvær gjennom fysiske inntrykk av kropp, klær, ord, mimikk og handlinger. Da er det ikke det minste merkelig at vi takket være Guds nåde oppfatter Hans nærvær gjennom fysiske inntrykk. Jesus sier det så tydelig, så enkelt:  Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, han blir i meg, og jeg i ham. Legeme og blod indikerer Kristi virkelige nærvær. Vanskelige ord, men viktige,  fordi de understreker vår intime forbindelse med Jesus.

Ut fra denne intimiteten, som er en høyst personlig gave fra Herren, velter sakramentet kirkens vegger. I dette sakramentet er Herren alltid på reise for å møte verden.

På Corpus Christi – Kristi legemes og blods fest, går vi nok engang i prosesjon – et tradisjonelt uttrykk for det religiøse og psykologiske fellesskap menigheten utgjør. Denne gang en prosesjon i glede, over oppstandelsen. Det egentlige formålet med prosesjonen, med all vår ferdsel innenfor og utenfor Kirkens fellesskap, er fellesskapet med Gud. Et fellesskap, i tilbedelse. Med vilje til å følge Kristus, han som alltid går foran. Med vilje og evne til å følge hans befaling: Ta og spis derav, for dette er mitt legeme og blod …

God helg!

                                                                                                                                                                             p. Joseph

Denne fredagen tenker jeg på en gammel legende, typisk for høymiddelalderen, da all verdens fromme historier om våre kirkefedre florerte. Legendens hovedperson er Den hellige Augustin, biskopen av Hippo (det gamle navnet på dagens Annaba i Algerie). Augustin var en av våre kirkefedre, en helgen, forfatter av 113 bøker, deriblant Bekjennelser og Gudsstaten. Augustins utlegning av læren om Den hellige treenighet (De Trinitate) har betydd mye for den senere forståelse av Treenigheten.

Vi møter Augustin på stranden. Han skriver på boka om treenigheten og går og mediterer over hvordan Gud kan være tre personer samtidig. Så støter han på en guttunge, sikkert ikke mer enn fire-fem år gammel. Gutten hadde gravd et lite hull i sanden, og med en skje eller et skjell øste han vannet fra havet ned i det lille hullet. Augustin ble perpleks – det var opplagt at havet var for stort og hullet for lite. -Selvfølgelig sa guttungen. Men det er enklere for meg å få havet ned i dette hullet enn det er for deg å forstå mysteriet med Den Hellige Treenighet, med din fornufts begrensning. Augustin snudde seg forundret og da han så seg tilbake var barnet forsvunnet.

Så fatt mot, kjære medkristne: Det må mer enn menneskelig fornuft til for å begripe Treenigheten! Troen er til hjelp, og den sprenger som kjent fornuftens grenser.  Hele den kristne, og for den saks skyld også den jødiske tradisjon tilskriver Gud to eksklusive egenskaper. Gud alene gir liv. Gud alene kan dømme. I Johannes 5:19-21 erklærer Jesus at han har fått disse to kreftene av Faderen og at han utøver dem gjennom hele sin tjeneste. Faderen og Sønnen. To av tre.

Søndagens evangelietekst – Johannes 3, 16 – er berømt: Så høyt har Gud elsket verden, at han gav sin enbårne Sønn til pris – for å frelse fra undergang alle som tror på ham, og gi dem det evige liv i eie.
Gud sendte Sønnen til verden, ikke for å fordømme den, men for at verden skulle bli frelst ved Sønnen. Den som tror, blir ikke dømt, den som ikke tror er allerede dømt, fordi han ikke vil tro på Guds eneste sønns navn – Frelseren. Jesus gav oss også et løfte: Dette løftet, om Den Hellige Ånds nærvær, samlet de første kristne til livskraftige trossamfunn. Det er det samme løftet som binder oss sammen. Med Guds ord i sentrum for forsamlingen – da, som nå. Vi venter, vel vitende om at Guds Ånd vil røre ved oss med kraft. Da, som nå.

I søndagens annen lesning skriver Paulus om fellesskapet som vi deler med Jesus og med hverandre. For Paulus er det nettopp slik: Treenigheten er selve grunnlaget for troen, og for et kristent fellesskap. Faderen gir liv, Sønnen gir frelse, Den Hellige Ånd gir styrke og åpenbaring.  Liv, frelse, åpenbaring. Kjærlighet, Håp, Tro.

For å bli i treenigheten trenger vi en levende Kirke. De troendes samfunn. Frelsesbudskapet, opphavet til evig liv, dette som samlet det første kristne samfunn, er det samme løftet som fortsatt binder oss sammen. Vi ber fortsatt i fellesskap om Guds Ånds velsignelse. Om troen på en livgivende kjærlighet, og håpet om en frelse. Også den basert på kjærligheten. Som er det største og mest gjennomgående av disse tre – Tro, Håp og Kjærlighet.

Måtte disse tre danne fundamentet også for oss, og vår menighet i Grenland. Kirken er ikke noe vi driver med. Kirken ER.  Det nødvendige fellesskap som realiserer Den ufattelige Hellige Treenighet på jorden. I tro, håp og fremfor alt kjærlighet.

God helg!

                             p. Joseph

Husk! Alle konfirmantene må leveres konfirmasjonsmelding idag

OG MÅ HA SKRIFTEMÅL ABSOLUTT IDAG OGSÅ.

Ring p. Joseph (98079613) å avtale en time for det.

Tusen hjertelig takk.

Pinse. Hva betyr det? Kjære leser, ikke føl deg mislykket dersom du er litt usikker. De fleste vet at det har noe å gjøre med Den Hellige Ånd. Og at disiplene plutselig prater en masse fremmede språk. Pluss noe med ildtunger over disiplene.

La oss begynne med ordet:På engelsk kalles pinsehøytiden for pentecost. Det kommer fra det opprinnelig greske ordet pentekosté, som betyr femtiende. Slik er det: Første pinsedag er bevegelig og feires alltid 49 dager etter første påskedag. Om vi setter første påskedag som dag nummer én, blir første pinsedag dermed dag nummer femti. Etter hva?

Evangeliet tar som utgangspunkt disiplenes redsel – for jødene.  Jesus ble opprinnelig sett på som en sektleder innenfor jødisk tro og tradisjon, men Påskemorgen hadde bevegelsen utviklet seg til å bli en trussel mange tradisjonelle jøder så på som svært farlig.  Så er de altså der, i skjul, i Jerusalem, eller i nærheten, redde, veldig triste. Slaget var tapt og de levde i angst og usikkerhet. En ikke ukjent situasjon for mange mennesker i vår tid.

Fred være med dere. Denne hilsen blir to ganger gjentatt i dette korte evangelium. Den oppstandne Jesus står plutselig i deres midte og hilser dem. Han er oppstanden. En helt ny situasjon: Disiplenes angst blir forvandlet til glede. Den som lever i Guds fred, lever i glede. Og med gleden kommer et nytt løfte, fra den oppstandne: Slik som Faderen har sendt meg, sender jeg dere. Motta Den Hellige Ånd, sa Jesus etter oppstandelsen.  

Løftet innfris. Disiplene mottar Den Hellige Ånd. Jeg tror de opplevde dette som en slags forklarelse: Pinsedag. Disiplene er samlet, og får en felles erkjennelse, kall det gjerne åpenbaring: De skal overvinne sin frykt for å bli forfulgt, korsfestet som sin leder. I stedet for å leve i skjul skal de leve åpent. Disiplene forvandles til apostler. Guds utsendinger. Guds lys strømmer gjennom dem, de erkjenner at de selv er Guds barn, at Gud er selve kjernen i dem, og at det er denne kjernen de skal vise frem for menneskene. På alle kjente språk. Disiplene. Som nå er apostler, klare til å forkynne budskapet: At vi alle er mottakere av Den Hellige Ånd. At vi alle er en del av Gud. At vi alle er frelst. Om vi bare sier ja, og åpner oss for den nåden som er oss alle forunt gjennom Kristi lidelse, død og oppstandelse.

Pinsefesten er, som en konsekvens, også Kirkens fødselsfest. Fordi apostlene, fylt av Guds hellige ånd, grunnla Kirken som redskap i sine apostelgjerninger. Det er dette som ligger i den apostoliske suksesjon: Alle, fra Paven i Roma til den enkleste sogneprest utgjør deler av arven fra apostlene.  Deler av budskapet om Guds nåde, hans livgivende kraft, oppstandelsen og Den Hellige Ånds opplysende ild. I oss alle.

Kjære medkristne, Kirkens høytidsdager, festdagene, er ikke bare til pynt på den ellers alminnelige hverdag. De er et uttrykk for vår holdning til det som feires. Pinsefesten vil løfte oss ut over en tilværelse som ofte er preget av usikkerhet og tvil. Når vi leser evangeliet for Pinsedag, da hører vi at det forkynner en glede! Livet kan få en ny start. Vi har beveget oss fra fødselens lys i vintermørket, via vårens offer på korset og oppstandelsen inn i sommeren med løfter om opplysning og forkynnelse, slik at vi alle gir frukter når høsten kommer.

Dette er en gledens tid. Vi går mot en sommer i sjelen. Vi skjenker håp når vi er beredt til å tilgi, når vi er villige til å høre på og se Gud i et menneske som ingen ellers vil lytte til. Vi kan bringe glede. Alt det du gjør for å fremme Kristi Ånd i den Kirke Han har stiftet for å vise menneskene en vei til glede og fred, alt det du der gjør, vil også være din sjels glede.  

God helg,                                                                                                                                                          p. Joseph

Jeg skriver dette til dere, kjære medkristne, på den første dag i det ni dager lange mellomspillet mellom Kristi Himmelfart og Pinsedag. Ni dager mellom to fester – Kristi Himmelfart ledsaget av løftet om Den Hellige Ånds komme, og pålegg om å vente, i bønn. Og den forløsende festen som markerer Den Hellige Ånds komme, og uavbrutte nærvær. Vi ber om, og forbereder oss på, Guds Ånds velsignelse.

Vi er utfordret til å vente på innfrielsen av Jesu løfte, til å dele det første kristne samfunns overbevisning om at Guds Ånd vil komme hit, hvor vi er. Jesu løfte som samlet det første kristne samfunn er det samme løftet som binder oss sammen. Vi ber i fellesskap om Guds Ånds velsignelse. Med Guds ord i sentrum for forsamlingen – da, som nå. Vi venter, vel vitende om at Guds Ånd vil røre ved oss med kraft. Da, som nå. Ni dagers mellomspill, i forventning og bønn.

Vi vet det godt, på Pinsedag åpenbares Den Hellige Ånd for apostlene. En gruppe ganske enkle hverdagsmennesker, en forvillet flokk uten gjeter. Kristus innså bedre enn de selv hvor svake de var. Følgelig ba han sine apostler om å vente med å foreta seg noe som helst, før de ble «utrustet fra det høye» (Luk 24:49). Det er denne mentale utrustningen, kall det gjerne en dypt religiøs og eksistensiell erkjennelse, vi kjenner som den Hellige Ånd. Som gjør dem i stand til å vitne om Kristus og forkynne Kristi evangelium. Kan hende var erfaringen med svakhet, maktesløshet under Kristi lidelse, oppstandelse og himmelfart nettopp det som gjorde dem i stand til å ta imot Den Hellige Ånd.

Det der her vi er nå, i Kirkeåret. I mellomspillets fase, hvor vi erfarer vår maktesløshet. Paulus sier det med sin vanlige, absolutte klarhet: «Ingen kan si: ‘Jesus er Herren’ uten i Den Hellige Ånd» (1Kor 12:3). Slik Paulus ser det, kan vi intet gjøre i det åndelige liv uten Den Hellige Ånds hjelp.

Erklærte humanister har protestert gjennom generasjoner og hundreår: «Det kan ikke være sant. Paulus overdriver. Vi kan gjøre mye. Bare se på oss! Vi kan vinne Guds bifall, hans nåde og vår egen frelse». Det er både sant, og usant. Mennesket rommer et enormt potensiale. Samtidig som vi er skjøre og sårbare. En underlig dobbelthet, inntil vi erkjenner at det er Den Hellige Ånds nærvær i hver enkelt av oss som gjør det mulig å realisere vårt potensiale som Guds skapninger. Kristi offer og død gir oss Nåde. Åpner opp for frelsen. Den Hellige Ånd gir oss denne erkjennelsen, og evnen til å ta imot frelsen, og å dele erkjennelsen med andre.

Det er viktig, i dette forberedelsens mellomspill, å erkjenne vår svakhet og hjelpeløshet, særlig på det åndelige område. Vi kan sammenlignes med uerfarne svømmere som fulle av overmot kaster seg ut i bølgene for så å bli kastet tilbake, av de samme bølgene. Strandet. Vi har alle erfart denne hjelpeløsheten, tross vilje og selvtillit: En brå sykdom, følelsen av å bli avvist av et menneske vi gjerne vil nærme oss, følelsen av å mislykkes … eller et møte med døden.

Den Hellige Ånd gir oss kraft til å møte kravene, kraft til å beherske bølgene. Den hellige Ånds nærvær er nødvendig for forløsning. Forløsning av oss selv, forløsning av våre forhold til mennesker i vår nærhet, forløsning av oss selv som troende, forløsning fra dødens grep. Forløsning, fra å være forvirrede dyr på en ukjent sti, uten gjeter, til glade, fortrøstningsfulle pilegrimer på livets vei.  

Disse ni dagenes mellomspill må vi benytte til å innse vår avmakt, slik at vi kan åpne oss for Den Hellige Ånds kraft. Den som gjør oss til en del av Guds allmakt.

God helg!

p. Joseph