Denne ukens evangelietekst hentes fra samme kapittel som forrige uke – Lukas’ 16. kapittel. Denne søndagen har vi kommet litt lengre ut i samme kapittel, til lignelsen om den rike mann som lever i sus og dus. Og den fattige, syke Lasarus som ligger utenfor porten. Uten andre ønsker enn å bli mett fra smulene som faller fra den rikes bord.

Den rike mannen har alle muligheter til å gjøre noe med denne urettferdigheten, men han gir blaffen. På samme måte som vi mennesker til alle tider fristes til å gi blaffen når vi konfronteres med urettferdighet. Hvem av oss er egentlig uten skyld – når vi tenker etter?

Dette er viktig: Det å være rik er i seg selv ingen synd, like lite som at det å være fattig gjør oss til syndere. Akkurat det lærte vi av teksten for en uke siden, den om forvalteren som skapte glede ved å dele ut pengene han var satt til å forvalte.

Poenget denne uken er at lidelsen som denne ulikheten skaper bryter med Guds plan. Og lidelsen skyldes vår mangel på empati – vår likegyldighet – når vi konfronteres med ulikheten. Loven, som Abraham refererer til, budskapet fra Moses og profetene, er dypt moralske bud om å ta godt vare på medmennesker, vise omsorg, rettferdighet, tålmodighet og nestekjærlighet.

Denne loven skulle, dersom den ble fulgt, bringe Israels folk nærmere Gud. Slik sett fungerte Moses’ og profetenes lov nasjonsbyggende, og var en sentral del av budskapet som rabbinerne formidlet til sine jødiske brødre og søstre. Dermed er det neppe tilfeldig at Jesus, som i sin samtid fremstod som en rabbiner, viste til Loven fra Moses og profetene i samtaler med fariseerne.

Men Jesus går ett skritt videre – et viktig skritt, skal det vise seg. Loven er viktig for å etablere og styrke Israel – Guds folk. Som etter Jesu død og oppstandelse er en betegnelse som utvides fra å gjelde jødene spesifikt til å gjelde alle mennesker. Det nye Guds folk omfatter alle folkeslag, Ikke bare, men i tillegg til, jødene.

Den nye pakt, levendegjort gjennom Jesu død og oppstandelse, sprenger grensene for Loven fra Moses og profetene. Fordi det å følge disse forskriftene ikke er tilstrekkelig. Vi kan aldri bli helt uten skyld, aldri helt legge likegyldigheten fra oss. Ikke utelukkende ved egen hjelp. Men gjennom Guds nåde kan vi likevel bli deler av Guds plan – en plan som i sitt vesen er rettferdig og uten skyld.

Uretten mot Lasarus blir fjernet. Rettferdigheten seirer. Og den rike mannens mangel på barmhjertighet resulterer i at han selv velger bort og utestenges fra Guds barmhjertighet.
Igjen: Rettferdigheten seirer. Guds plan gjenopprettes.

Her i dette liv har vi alle ulike livsløp, ulike skjebner. I et større perspektiv, der grensene for våre jordiske liv sprenges, er vi alle underlagt, og deler av, Guds rettferdige, altomfattende orden. Følgelig er det Lasarus som i siste omgang trøstes, mens den rike mann står alene, uten den barmhjertighet han selv aldri la noe vekt på å vise.

Måtte denne helgen, og dagene som kommer, bringe oss alle Guds kraft og evne til barmhjertighet og rettferdighet i urolige tider!

                                                                                                                                                                             p. Joseph