Denne søndagens evangelietekst er hentet fra Lukas’ 17. kapittel. Teksten handler om tro. Den forteller oss at apostlene ba Jesus om større tro.
Jesus svarer med å skildre et helt vanlig tjenesteforhold: En slave, som etter lang dags arbeid blir bedt om å tilberede og servere aftensmat til herren, før slaven selv kan sette seg ned for å spise. Om slaven takkes for vel utført arbeid? Neppe! Slik skal også vi si, etter at vi har utført alt vi er befalt: “Vi er unyttige tjenere, vi har bare gjort hva vi var skyldige å gjøre.”
Dette betyr ikke at herren, eller Jesus selv, er uvitende om menneskelige forventninger: Håp om – og tro på – takk, anerkjennelse og belønning. Det teksten påpeker, er at troen, når den er selve grunnlaget for vårt arbeid eller tjenester, gjør at vi fristilles: Vi er ikke avhengige av belønning, karriere eller makt.
Tvertimot: Det å være “slave” av Gud, det å “tro”, resulterer i at vi i ett og alt hengir oss til fruktbarheten av Guds nærvær i verden. Dette nærværet verken kan eller bør måles. Og troen, som er hengivelse til dette nærværet, kan og bør heller ikke måles. “Større tro” gir altså ingen mening.
Livet er ikke noe trosmesterskap. Det å tro på Gud, det å realisere Hans vilje må ikke føre til at vi venter noen belønning i tradisjonell forstand. Troen er heller ikke gitt oss i form av en pakke som vi kan bruke som valuta i vår omgang med Gud. Troen måles ikke utfra hvor vanskelig oppgaven er, eller hva skags liv vi får. Troen er dessuten ikke noe vi har, eller får. Troen er noe som utspringer fra tillit, og kjærlighet.
Det betyr vilje, til åpent å motta Guds livgivende kraft, og å gi dette livet til Ham. Dermed blir trosforholdet avgjørende for hvem vi er og hvordan vi lever. Troen gir oss ikke noe klapp på skulderen. Ei heller belønning, eller forfremmelse i Guds øyne. Det troen medfører, er at vi til syvende og sist, uten skam eller stolthet, helt nøytralt kan fastslå at vi bare har gjort det vi burde ha gjort.
Vi har gjort det i tillit og kjærlighet til guddommen. Vi har latt oss lede av Guds befaling i beslutninger, i våre ord, og i våre handlinger. Spørsmålet koker ikke ned til “hvor mye tro”, men til hvordan vi lever ut den troen vi har. Hvordan forandrer og foredler troen våre liv, våre relasjoner, andres liv? I den forbindelse blir spørsmål om hvor mye helt meningsløst.
Troen er hengivelse til Guds vilje, daglig, hver time, i de helt små ting. Og i de store. Kall det gjerne å være slave. Slave av Guds vilje, av hans fruktbare og livgivende hensikter i verden. Intet av dette kan måles, og kan heller ikke manipuleres til å bli en makt vi kan kontrollere, eller til å bli et middel for å rettferdiggjøre eller belønne oss selv.
Troen har avgjørende egenskaper: Den gir oss styrke til å adlyde, til å være trofast, til å arbeide jevnt, trutt og i det stille, for å forbli en del av Guds kjærlighet, av Guds plan for oss mennesker.
Verken mer – eller mindre!
p. Joseph
Vår Frue Kirke 