En gang på veien opp til Jerusalem …. Slik starter søndagens tekst. Jesus befinner seg på grensen mellom to samfunnsdannelser, eller stater: Samaria og det hjemlige Galilea. Han møter ti spedalske som roper til ham. De ber om nåde. Jesus er kort mot dem: “Gå og vis dere for prestene”, sier han. Og mens de var på vei, ble de renset.
Hva gjør man i en slik situasjon? Ni av de ti gikk glade videre, godt fornøyde, får vi tro, med å være kvitt spedalskheten. Men uten videre tanker på hvordan det var skjedd. Kun en stoppet opp, gikk tilbake til Jesus, tilba ham, og takket ham. Jesus svarer: “Reis deg bare, og gå. Din tro har frelst deg”.
En enkel historie, en legende, vil noen hevde.Men den rommer flere viktige erkjennelser:
1: Den ene som kom tilbake var samaritan. Hvem var så disse samaritanerne? De fleste husker lignelsen om den barmhjertige samaritan, men bortsett fra det, er det lite de fleste vet om denne folkegruppen. Til tross for at gruppen eksisterer som et eget religiøst og sosialt felleskap i Israel den dag i dag.
I følge samaritanernes egen tradisjon er de etterekommere etter den delen av den israelske befolkningen som ble værende i landet – Nordriket, senere Samaria, da majoriteten av jødene ble ført i eksil til Assyria. Det skjedde for temmelig nøyaktig 2700 år siden. Samaritanerne ble altså værende i Nordriket, og anså seg selv som isrealitter. De praktiserte mange av de samme skikkene.
Bibeltekstene og den jødiske tradisjon så derimot på dem som etterkommere av fremmede folkeslag, tvangsflyttet til Samaria av assyrerne etter at de egentlige israelittene var ført bort i 722 f.Kr. I jødisk tradisjon avvek de fra Guds sanne lære, og var fremmede. Av Jesu samtidige var samaritanerne en slags pariakaste, noen man så ned på. De var fremmede.
Det var altså ikke en jøde, men en fremmed, som fikk troens gave, og som viste evne og ydmykhet til å takke og tilbe. Med dette foregriper Jesus pinsens budskap: Hans nåde, frelsen, fornyelsen av pakten er ikke et internt jødisk anliggende. Isrealittene er ikke lenger alene om å være Guds folk. Alle mennesker er Guds folk. Alle kan ta del i frelsen, gjennom tro, som hjelper oss til å takke.
2: Den andre viktige erkjennelsen er nettopp sammenhengen mellomtakknemlighet, tro og nådens tilstedeværelse. Takknemlighet gir plass til andre mennesker, nærer vår tro på andre, stimulerer oss til å se vår neste.Dette er lettest å forklare dersom vi ser litt på et enkelt ord, hvor det kommer fra – dets historie: Det er en sammenheng mellom det norske ordet presang, som egentlig er en muntliggjøring av present, som på engelsk betyr til stede. Vi finner det igjen i det grammatikalske begrepet presens, som betyr nåtid, ellerdet som finnes akkurat nå. Ved å takke ja til en presang, gir jeg plass til giverens nærvær i mitt liv. Om jeg får en selvlaget tegning av en liten niese, så vil hun være til stede i mine tanker, i mitt minne. Forutsatt at jeg åpner opp, tenker etter, tar gavens fulle mening inn over meg. Dermed er vi kommet frem til den tredje erkjennelsen:
3: Samaritaneren gikk tilbake, stoppet opp, og takket. Gå tilbake, stopp opp, tenk etter. Takk, når det er noe å takke for. Ta opplevelsen inn i deg selv. Slik samaritaneren, den fremmede, outsideren, gjorde. Og han fulgte Den hellige jomfrus eksempel. Det er gjennom ettertanken, gjennom takksigelsen at Maria finner sin tro. Og det er gjennom troen hun blir frelst.
Stopp opp, tenk etter, og reflekter over en nåde som gis oss alle, uansett rase, kultur, alder eller nasjonalitet. Gjør dette, alltid og alle steder, i takknemlighet.
God helg!
p. Joseph
Vår Frue Kirke 