Denne søndagens evangelietekst er hentet fra Lukas’ 18. kapittel. Teksten forteller om en dommer. Han hadde ingen respekt, verken for Gud eller mennesker. I samme by var det en enke, som gang på gang kom til ham og sa: «Gi meg rett overfor min motpart». Dette tok aldri slutt, og historien endte med at dommeren faktisk ga enken sin rett – han «bønnhørte» henne, for å slippe maset.
Moralen er åpenbar: «Dere hører hva denne falske dommeren sier! Og så skulle ikke Gud gi sine utvalgte rett, de som roper til ham dag og natt, selv om han synes å gi seg tid?» Spørsmålet er bare om Menneskesønnen vil finne troen på jorden når han kommer tilbake?
Det er et betimelig spørsmål. Og det er her bønnen, og bønnens makt, kommer inn. I bønn forenes vi med våre medtroende, i bønn blir Kirken til og oppfyller sitt kall, i bønn blir verden skapt på ny, i bønnen lever vi, er vi, i bønnen holder vi ut. Vårt bønneliv er en god test for vårt forhold til Jesus og våre medtroende. Bønn er i tillegg fellesskap med Gud. Det er herfra alt gror, for bønn er først og fremst å søke Guds nærvær og vennskap, å søke, å lytte, og så: å handle. Og de troendes bønner er en viktig gave. Om vi bare gir penger for å bli ferdige med saken, er vi omtrent som den dårlige dommeren. Meningen er å la ens gave ledsages av ekte bønn. Ekte bønn, for hele Kirken.
«Be, så skal du få», er løftet. Vårt bønneliv er en god test for vårt forhold til Jesus og våre medtroende. Men hvor ofte ber vi, og hva er det vi ber om? For oss selv bare? Ber vi bare om materielle goder, eller kanskje bare når vi er i vanskeligheter? Gud er ikke som den dårlige dommeren: Han bønnhører oss ikke bare for å få fred. Han ber om at vi ber fordi bønnen har en egenverdi: Bønnen gir fellesskap. Et guddommelig fellesskap, kalt communio.
Communio er selve Kirkens eksistensform, og bare når dette fellesskapet mellom de troende uttrykkes og er reelt, kan Kirken være hva den er kalt til å være: Et tegn på tro, et håpets tegn; kjærlighetens tegn. Det er dette som menighetene i vårt bispedømme avlegger vitnesbyrd om ved sine bønner for Kirken i hele verden, og ved sine gaver i form av kollekten søndag 16. oktober. Dette er selve Verdensmisjonssøndagen:
Den pavelige Misjonsvirksomhet – Missio – er siden 1922 – i 100 år i år! – Kirkens offisielle organ innen omsorg for fattige bispedømmer over hele verden, for barn i fattige menigheter, og for prestestudenter i områder der man rår over få midler til deres opphold og utdannelse. På Verdensmisjonssøndagen går kollekten til Missios arbeid for troens utbredelse.
Og troen manifesteres gjennom bønn. Bønn danner et fundament for Kirken, og for troens utbredelse. Støtt Missios arbeid, Ikke bare med bønn, men også med gaver. Bli aldri trett av å be! Og bidra til at Menneskesønnen finner troen – og troende – når han kommer tilbake!
p. Joseph
Vår Frue Kirke 