1922, det er lenge siden nå, men det året var det at noen kvinner så at vi trenger en forening her i vår kirke, som til det beste for menigheten kan virke. St. Elisabet av Ungarn, vår skytspatron skal være, vi starter en forening til hennes ære. Andre store ting skjedde også det året, f.eks. ble Fritjof Nansen til fredsprisvinner kåret. Og Sigrid Unset utga Korset, som siste bind, i en triologi som har fengslet så mange sinn. En begivenhet for hele den katolske kirke, var at pave Pius XI begynte sitt virke. Ja, store ting skjede i hele verden, det året Elisabethforeningen begynte ferden.
Om de første år ikke mye vi vet, bare at foreningen arbeidet med kjærlighet, og med flittige hender, nål og tråd, tjente Vår Frue av det gode råd. Samholdet var stort, og alle seg gledet over å være på foreningens møter tilstede.
Fra krigens tid og fram til i dag, vi har skriftlige kilder å øse av. Fra de gamle protokoller kan vi se, hva foreningens damer var beskjeftiget med. Hvert eneste år, de hadde basar, der de vakreste håndarbeider til utlodning var. Overskuddet ble brukt til menighetens beste (og kanskje bitte litt til å feste?) Deres innsats var stor, og det er ikke lite, de gjennom årene har skaffet til kirken må vite. Jeg nevnte fest, patronatfest var tradisjon, den startet med messe og kommunion. Siden samlet de seg rundt et festpyntet bord, i menighetslokalet, hvor stemningen var stor. Det servertes mat, også kaffe fra en kjempestor kjel, patronatfest var både for kropp og sjel.
Turer og utflukter var da som nå, populære å være med på. Vi leser om turer til mange steder, og kulturelle innslag som damene gleder. På møtene håndarbeidet var med, men ånden ble ikke glemt for det. Foredrag om emner fra kirke og tro, nesten alltid på programmet stod. Ja slik var det i de svunne år, men mye er likt i dag som i går. St. Josephsøstrene var en resurs for foreningen vår, de var med fra starten og gjennom alle år. Det ble et savn da de Porsgrunn forlot, de gav oss styrke og pågangsmot. De vil alltid være i våre tanker, og alltid for dem våre hjerter banker.
I «moderne tid«, mye er ved det gamle. Elisabethforeningen vil fortsatt våre kvinner samle, til hyggelig samvær, men samvær med mening. Det er viktig i denne forening.
Derfor starter vi alltid med felles rosenkransbønn, hvor vi ærer vår mor og hennes enbårne sønn. På møtene har vi fortsatt tid til kaffe og prat, og nytelse av vår medbrakte mat. Men åndelig føde vil vi også ha, og våre patere er gode og ty til da. Om forskjellige emner de har oss belært, dette alltid for oss er kjært. For vi vil lære så mye vi kan, søker stadig å utvide vår forstand.
Utlodning på møtene er en ting for seg, litt barnslig kanskje, men tro du meg, et høydepunkt for oss det er, men bare en gevinst og ett lodd til hver!
Så betaler vi etter evne og trang og er like spente hver eneste gang.
Foreningen liker fortsatt å dra på tur, minst en gang om året så ingen blir sur.. Historiske steder med katolske minner, ja se det er alltid en sikker vinner. Olavsruinen og Kryptkirken er slike steder som med historisk sus damene gleder. Og i Helgeroa kom selveste kongen og hilste på, og fortalte oss om hvor korset skulle stå.
Jubileumsturen vår til St. Halvard gikk, vi feiret messe og en flott omvisning vi fikk, Pater Ragnar, vår gamle sogneprest, sørget for at dagen ble en fest.
Ja det var litt om foreningen vår, som nå i dag er 100 år, men stadig livsfriske, klare til dyst, hjelper til med det meste med liv og lyst. Onsdagstreff, kirkekaffe, sølvpuss og vask, spør oss bare så kommer vi straks. Og foreningen vokser, for nye kvinner stadig veien til møtene finner. Men ennå er det plass til mange flere, så velkommen til alle damer som sitter her. (og ikke er medlemmer ennå).
Til slutt en takk til alle dere, som med oss her i kveld ville være, og sammen med oss feire denne dag ,vi håper at alt har vært til behag. I St. Elisabeths ånd vår forening fortsatt vil tjene, vår menighet, og Ham alene, som sa at gjennom å tjene hverandre
vi alle i Herrens fotspor kan vandre.
Vår Frue Kirke 