Årets siste novembersøndag er også årets første søndag i advent. Som igjen innleder et nytt år i Kirkens liturgiske kalender (År A). Tiden går, og minner oss om det faktum at vi også, dag for dag, opplever at frelsen er oss nærmere nå enn da vi kom til troen. Samtidig nærmer vi oss slutten; av våre liv, og slutten på den nåværende verden. Men vi slipper det mørke og den håpløshet som kan møte mennesket under dets verdslige vandring. Som kristne vet vi at vi er ventet, at Jesus, vår Herre, venter på oss en gang i fremtiden. Sammen med Kirken takker vi vår Herre fordi han har gjort det mulig for oss å leve i håpet.
I søndagens evangelietekst refererer Jesus til Noa og den gammeltestamentlige legenden om Noas ark. Alt og alle var opptatt med sitt, mens Noa og hans familie bygget en båt. Et merkelig prosjekt, ettersom Noa slett ikke hadde vann i nærheten. Men da storflommen kom, var han den eneste som var forberedt. Det var Gud som advarte Noa, og fikk ham til å forberede redningen av seg selv og alle jordens dyrearter. Et livsviktig budskap, som Jesus fornyer: “Vær dere på vakt! For Menneskesønnen kan komme i det øyeblikk dere minst venter det”.
Vi vet alle at den katastrofen som vi nå står overfor ikke er en storflom. Men naturen kan bryte sammen fordi vi ikke tar vare på den. Det å redusere CO2-utslippene er det samme som å bygge en ark, en båt. Vi burde forberede oss med samme sinnelag som Noa. Likevel – naturens ødeleggelse er tross alt langsommere enn en annen mulig katastrofe, som kan intreffe hvert øyeblikk. En katastrofe som dessverre står nærmere i dag enn noen gang tidligere. Dersom noen gjør alvor av truslene og griper til atomvåpen, kan vi ikke verne oss selv. Det er ingen steder å flykte; det er ikke noe ly dypt nok under jorden; det fins ingen tilfluktsrom mot radioaktive flommer.
Håpet ligger i oss selv, som medkristne. I stedet for å forberede oss ved å lage enda flere atomvåpen for å skremme våre fiender, må vi vende om – konvertere – til fred. Konverterer til et fredens mål den enorme energi som vi bruker til krig. Denne konverteringen er en kristenplikt – noe vi alle må påta oss mens vi venter Herrens gjenkomst. Som kristne er vi forpliktet til å forvalte vår jord på en bedre måte, som gjør at vi nærmer oss vår himmel. La oss, slik Paulus oppfordrer oss i dagens annen tekstslesning, kjempe mot mørkets vesen med lysets våpen for en bedre og tryggere fremtid for vår planet.
Dette er essensen i fortellingen om Noa: Vi blir bedt om å lytte til Herren slik at, som Jesaja i dagens første lesning sier oss, ”han lærer oss sine veier, og vi kan ferdes på hans stier”. Sannsynligvis skal ingen av oss være her for å se den velsignede dag som profeten beskriver: ”Folk skal ikke mer løfte sverd mot folk og ikke lenger lære å føre krig”. Fra evangeliet ser det ut som om Jesus betrakter krigen som et varig trekk i det menneskelige landskapsbilde, og vi vet at historien ikke har motsagt ham. Krigens teater har alltid vært fullsatt – ja, somme tider overfylt!
Paulus’ brev til romerne i dagens annen lesning forklarer Jesu sterke advarsel, hans oppfordring til å være forberedt: Det farligste i dag er at man mister evnen til å kjenne tidens tegn. Den materialistiske tilfredsstillelse av det verdslige begjær lammer vår åndelige dimensjon. Kriger og alle slags katastrofer inntreffer fordi man glemmer hvordan, hvor og når man lever. Derfor er dette det første budskap vi hører i begynnelsen av adventstiden: ”Vær dere på vakt!”….
For oss, her og nå, innebærer denne vaktsomheten å ta ansvar for nåtiden. I lojalitet – og kjærlighet – til Skaperen og skaperverket. Vår tids vaktsomhet. Vi er alle ansvarlige for verden vi lever i. Vi er ikke passive ofre for det uunngåelige. Vi er lysets voktere i denne mørke verden. Men håpets og fredens lys må først og fremst bevares i våre egne liv og våre egne hjerter.
God helg!
p. Joseph
Vår Frue Kirke 