En av våre ledende teologer, Walter Kasper, har hevdet at begrepet Barmhjertighet er nærmest “kriminelt neglisjert” i nyere dogmatisk teologi. Kanskje er dette mevirkende til at flere paver de siste 60 årene har understreket Barmhjertighetens betydning: Den hellige Johannes XXIII søkte «barmhjertighetens medisin» fremfor «den av strenghet» ved innvielsen av Annet Vatikankonsil. Og St. Johannes Paul II dedikerte sin andre encyklika Dives in Misericordia (Rik på barmhjertighet), til Barmhjertigheten, og kanoniserte St. Faustina Kowalska. Hun var nettopp et forbilde i sin hengivenhet til guddommelig barmhjertighet. Og pave Frans gjør til og med Barmhjertighet til det åndelige og teologiske grunnlaget for sitt pontifikat.
Barmhjertighet er livsnødvendig. En holdning, en handling som, i følge Kasper, behandler hvert menneske til det siste; som aktiverer hele fellesskapet av helgener på vegne av hver enkelt, mens den samtidig tar menneskelig frihet på radikalt alvor. Barmhjertighet er det gode, trøstende, oppløftende, håpefulle budskap, som vi kan stole på i enhver situasjon og som vi kan stole på og bygge på, både i livet og i døden. Under barmhjertighetens kappe finnes det plass for alle av god vilje.
Og denne søndagen er viet nettopp dette: Den guddommelige barmhjertighets søndag. Johannes’ evangelium setter oss på forbilledlig vis inn i situasjonen: Vi møter disiplene, de som hadde stukket av da Jesus ble arrestert. Sikkert med god grunn, de risikerte utvilsomt selv å bli tatt til fange og henrettet, som medlemmer av Jesu flokk. Men i sin redsel og feighet hadde de ikke bare stukket av, de hadde også nektet for at de kjente ham. Det var først og fremst kvinnene som hadde fulgt Jesus til korset og graven. Kvinner ble ikke sett på som noen trussel av fariseere og romerske embetsmenn.
Kort tid etter korsfestelsen og oppstandelsen samlet de seg i et lukket, hemmelig rom. De fryktet jødene, som hadde vendt seg mot dem, de fryktet romerske soldater. En ganske miserabel forsamling, får vi tro. Så står plutselig Jesus der, midt i blant dem. Han viser seg frem helt fysisk, det ligger ikke rom for tvil i evangeliets tekst. Uten bebreidelser for det som har skjedd; han rekker disiplene sine hender og vil gjenopprette det gode forhold. Dette viser barmhjertighetens sentrale rolle i Johannesevangeliet. Barmhjertighet, som uttrykk for Guds sanne kjærlighet. I Johannes’ evangelium – evangeliet som er kalt evangeliet om Guds kjærlighet.
Hvorfor, kan man spørre, var disiplene redde? Nyheten om oppstandelsen må da allerede ha spredd seg – det var, og er jo en enormt viktig hendelse? Det er antagelig så enkelt som at slett ikke alle trodde Maria Magdalenas historier om den åpne graven. Hvorfor skulle de dét? Fantasier fra en fortvilt kvinne, og kvinner stod som kjent langt nede på rangstigen i et mannsdominert samfunn. Ønsketenkning, javel. Men fysisk sannhet? Det er først når Jesus finner deres skjulested, går inn i rommet tross låste dører, puster på dem, gjør dem beåndet, at de – nølende – aksepterer. Og Thomas, han som ikke var til stede, og av den grunn alltid senere har fått adjektivet tvileren knyttet til sitt navn, han forlanger et nytt fysisk bevis. Og får det.
Thomas som også representerer oss som har mottatt dåpen, men likevel nærer tvil. Thomas’ skepsis kan skyldes et motsetningsforhold til de andre disiplene, kanskje han er sjalu eller såret fordi de opplevde noe spesielt mens han var fraværende. Det er rørende å se hvordan Jesus møter og tar imot Thomas akkurat som han er, uten klage eller kritikk. Jesus kommer en gråtende og sørgende Thomas i møte, selv om gråten og sorgen bunner i mangel på tillit. Den oppstandne Jesus fremstår ikke som den mektige, men som den sårede og tilgivende. Og gjennom barmhjertighet får Thomas troens – visshetens – gave. Og gjennom troen trygghet, frihet fra redsel, fred. Fred med Gud. Guds guddommelige fred. Gitt i barmhjertighet.
God helg!
p. Joseph
Vår Frue Kirke 