I søndagens evangelietekst er det fortsatt påskemorgen. To av disiplene, vi kjenner kun navnet på den ene – Kleopas – forlater Jerusalem. På vei til Emmaus. Det er i dag uklart hvor den historiske landsbyen Emmaus befant seg, men Bibelen oppgir avstanden til 60 stadier. Dette var et gammelt gresk lengdemål. Den gamle idrettsplassen i Olympia var nøyaktig et stadion langt, dvs 192,3 meter. Fra da av har alle idrettsplasser, på mange språk, blitt hetende stadion.
Rundt regnet lå altså Emmaus 11-12 kilometer utenfor Jerusalem. Det er en ganske betydelig avstand, når den i tillegg skal tilbakelegges til fots, på veier som helst var for stier å regne. Men det å gå har så mange gevinster. Først og fremst kommer man – før eller siden – til målet. Og underveis har man ro til bønn, meditasjon – og samtale.
10 000 skritt daglig. Dét er målet vi skal sikte etter, dersom vi skal leve sunt etter retningslinjer fra ulike smartklokker og treningsapper. Jesus gikk. Ikke for fysisk sunnhet, men fordi det var eneste fremkomstmiddel for en fattig, omreisende profet. Men han gikk aldri alene! På dagen for sin oppstandelse åpenbarer han seg for to av dem han har gått sammen med. De er alene, på vei til Emmaus, kanskje på flukt? Søndagens evangelietekst fra 24:13-35 skildrer en vandring med utgangspunkt i traumer, dyp skuffelse og sorg. Jesus er død, graven er tom, fortelles det, men ingen Jesus er å se. Så møter den denne fremmede. At han er den oppstandne, kan de ikke ta inn over seg.
Åpenbaringen kommer gradvis. Den mystiske medvandreren minner dem om gamle tiders profetier, at Messias skal stå opp fra de døde. De lytter, mens veien til Emmaus blir stadig kortere. Kanskje fornemmer de gradvis at denne vandringsmannen som ledsager dem ikke er noen vanlig mann. Så da de var fremme, ville de ikke skilles fra ham. De ba ham inn der de søkte nattely, de ba ham med på aftens, og da “tok han brødet, velsignet det, brøt det og gav dem”. Da så de to disiplene. Da opplevde de oppstandelsen. Slik vi inviteres til den samme gjenopplevelsen, i messe etter messe, dag etter dag – langs hele vår livsvei. Jesus ga dem ikke bare brød; han ga dem seg selv tilbake. Da Jesus brøt brødet, brøt noe i dem opp. Med den åpningen ble livene deres satt sammen igjen.
Som disiplene i Emmaus skal vi selv bryte opp, løpe tilbake til vårt Jerusalem, hvor nå det måtte være, og dele gjenoppstandelsens budskap med alle de som står oss nær. Jerusalem – Emmaus, tur/retur: En reise som begynner i håpløshet og tap, som skildrer hvordan Gud finner oss. Hvordan Gud finner oss på vår vei til vårt Emmaus. Stedet vi flykter til i vår håpløshet. Gud, som går ved vår side og forvandler en ferd mot tomhet og fortvilelse til en reise med mening og håp.
Det hender vi tvinges til oppbrudd av omstendigheter utenfor vår kontroll. Det kan føles som ødeleggelse, utslettelse, men det blir ofte til en åpning, mot nytt liv, nytt perspektiv, en åpning mot fellesskap, velkomst, gjestfrihet og kjærlighet. Er det ikke derfor vi samles rundt bordet hver søndag? Er ikke dét vårt uuttalte ønske for måltidene vi deler med hverandre?
Det er imidlertid sjelden så enkelt eller lett som det høres ut. Én ting er å beskrive dette perspektivet. Noe helt annet, mer utfordrende vil mange si, å leve det. Det krever tid og innsats. Ikke lett, og det er ofte smertefullt. Vi ber om barmhjertighet, til å tro at bitene fra vår sønderslåtte tilværelse vil komme til å utgjøre brikkene i et nytt liv, en ny måte å leve på.
Kjære venner, troens nådegave er opplevelse av vår egen oppstandelse her og nå gjennom en sakramental forening med den Oppstandne. Sammen med Paulus sier vi: “Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg” (Gal. 2:20). Så vanskelig. Så enkelt.
God helg! p. Joseph.
Vår Frue Kirke 