Tro, Håp og Kjærlighet. Hva hadde våre menneskeliv vært uten? I disse tre ordene finner vi spiren til alt åndelig liv, all spiritualitet og all sann menneskelig sameksistens. Og av de tre kommer troen først. Fordi troen representerer veien inn til all åndelig og menneskelig vekst og styrke.
Disse søndagene etter påske handler lesningene og evangelietekstene i hovedsak om to emner som er nær knyttet til hverandre: Det første er: Tro på Jesus Kristus, han som er vår vei til Gud, gjennom sin lidelse og død til oppstandelse! Og det andre er: Tro på ditt kall i livet. I troen finnes tillit til, og en visshet om at bak den tilsynelatende myldrende meningsløsheten på en enslig planet i et uendelig, tilsynelatende tomt verdensrom finnes en vei, en sannhet og et liv. Jesus.
Hvordan kan vi i det hele tatt leve og gjøre noe meningsfylt om vi er lammet av livslede, angst og uro, uten tro på det vi gjør, uten tro på verken Gud, menneskene eller livet? Det er her troen, troens gave, melder seg med full kraft. Troen på at selve livets begrensninger er brutt. Troen på Jesus, som veien, sannheten og livet. Alltid har han hjulpet mennesker til å stå opp, til å reise seg fra et umenneskelig eller ikke menneskeverdig liv, kalt oss til å følge ham og å gå den vei han viser.
Tekstene i dag handler igjen om troen som gave og oppgave. Om vi tror på Gud, så må vi vise det i våre gjerninger, sier Jakob i sitt brev. For hva hjelper det om du sier at du tror, men ikke viser din tro i dine gjerninger?
Det finnes skeptikere med de beste hensikter – mennesker som sier de gjerne vil tro, men som ikke tror. Som gjerne vil leve i håpet, i kjærlighet, men som ikke når helt frem. Fordi de ikke kan hengi seg til håp og kjærlighet med den reservasjonsløshet – tillit – som skaper tro, og som troen gir. Mennesker som fortsatt venter på den gaven troen er. Som ikke har fått Kallet.
Apostelen Peter tar i sitt brev opp kalls-problematikken; Kom til ham, den levende sten – forkastet av menneskene, men i Guds øyne utvalgt og kostelig, og gå selv inn som levende stener i et åndelig byggverk. Vi er utvalgt, vi er kalt. Alle som en. Gjennom sitt offer på Langfredag og sin oppstandelse Påskemorgen ble Guds pakt med oss mennesker fornyet. Pakten som innebærer at vi alle har adgang til, og er del av, Guds rike.
Disse søndagene etter Påske minner oss om dette, og oppfordrer oss til å møte Gud i tillit. Det er ikke så enkelt dette med kall, også disiplene hadde mange spørsmål og var skremt over det krevende oppdraget de hadde fått. Men de ga slipp på tvilen, besluttet seg for å møte hverandre, og Gud, i tillit. Dette er troens løfte: Dersom jeg erfarer tillit, til og fra Gud og mennesker, så styrkes min tillit også til meg selv. Og jeg mottar troens gave, håpet, og evnen til å leve mitt liv i kjærlighet.
Vi er alle skapt i Guds bilde. Dét er ikke alltid lett å se. Gud i overgriperen, i morderen, i svindleren eller løgneren. Men Guds nåde er stor. Den har rettferdiggjort oss mennesker. Vi er bilder av Ham, han er allerede i oss, i tillit. I nåde. Gjennom selvtilliten dette er ment å skape i oss finner vi kimen til utviklingen av troen på Ham. Den som tror, skal selv få gjøre de verk jeg gjør, sier Jesus. I tillit til Gud kan vi gjøre de verk Jesus gjorde, fordi han gir oss all den styrke vi trenger.
Han gir oss også et råd, og et løfte: Våg å be! Det som du ber om i mitt navn skal du få! Vår tro får en fast grunn å stå på ved å leve etter dette løftet og ved i tillit å be Gud om styrke og mot. Til å tro.
Kjære Gud, jeg tror. Hjelp min vantro. Gjennom troen går veien til håpet. Og kjærligheten.
God helg!
p. Joseph
Vår Frue Kirke 