Fredagsbrev uke 44: En enhet hinsides jordiske bånd og bindinger

Ukens Bibeltekst reiser et spørsmål vi nok alle sammen har stilt oss: Hva skjer med de bånd og forpliktelser som vi har etablert i dette livet når vi alle er døde?  

På Jesu tid fantes det en religiøs sekt som gikk under navnet Saddukeerne. De trodde ikke på noen oppstandelse, og selve ideen om et liv etter døden nevnes knapt i Det gamle testamentet. Altså er dette en forestilling som først blir en realitet i menneskenes trosliv i og med Kristi død og oppstandelse.

Saddukeerne ville forsøke å sette Jesus fast, med et spørsmål de syntes var smart: Hva skjer med en kvinne som i tur og orden giftes med, for deretter å bli enke fra, sju brødre? Alle dør fra henne, uten å gi henne etterkommere. Hvem av de sju skal hun tilhøre, når de alle gjenoppstår?

Jesus svarer med å avvise selve problemstillingen: «De som blir funnet verdige til å få del i den kommende verden og oppstandelsen fra de døde, de kommer ikke mer til å ta seg hustru eller mann. For de kan ikke lenger dø, de er englene lik og Guds barn, fordi de er født av oppstandelsen».

Født av oppstandelsen …. De er gjenfødt.  Alle bestrebelsene til disse åtte personene har egentlig vært meningsløse, fordi de nettopp gjennom oppstandelsen har fått del i et liv som er lengre, sterkere og lysere enn noe som helst jordisk liv de måtte ha strevd for å oppnå.

Tilsynelatende er det meste av det vi driver med i dette liv meningsløst. Vi kan få femti barn, og hvert av disse femti barna kan få femti nye barn, men før eller siden vil alle, likevel, være døde. Det er gjenoppstandelsen, som følge av Guds nåde, som gir det eneste, sanne livet. Som gir den eneste, sanne mening i meningsløsheten.

Med Allehelgens og Allesjelers-dagen i ferskt minne blir vi på denne søndagen i november konfrontert med tekster som handler om de dødes oppstandelse. Det er godt, og det er viktig. Spesielt når vi i disse dager minnes våre kjære avdøde, samtidig som vi mediterer over, og forsøker å ordlegge vår tro på livet etter døden.

Oppstandelsen, og livet etter døden, er ikke noe vi kan oppsøke. Vi blir oppsøkt. Og vi må be om evne, og vilje, til å ta i mot. Det er dette som er selve Løftet: At vi, midt i all volden, all brutaliteten, all meningsløs krig kan håpe på, og be om, oppstandelsen: En frigjøring fra volden og meningsløsheten:  en ny, opplyst tilværelse hinsides alle grenser for menneskets tro, håp og gjerninger.

Oppstandelsen viser at Gud omfatter en betingelsesløs troskap mot hvert eneste menneske som er blitt unnfanget på denne jord. Selv om det må dø,  tar Han vare på ethvert menneske fra unnfangelsen av og i all evighet. Han gir ethvert menneske livsvilkår som avtvinger respekt fra vår side.

Det er en respekt overfor både levende og døde. Vi utgjør en enhet, de troendes evige og levende enhet. Gjenoppstandne i Guds navn, av Guds nåde. EN enhet.

Og nettopp i disse Alle Sjelers tider bærer vi denne enheten i våre hjerter. Denne enheten er større, og sterkere enn noe bånd som måtte binde oss her i våre jordiske liv.

God helg!

p. Joseph

EKSTRA-SØNDAGSMESSE for Drangedal I TREUNGE KYRKJE

Kjære p. Joseph,

Som vi har snakket om tidligere, så er det nå endelig klart at vi kan begynne med messefeiring i Treungen kyrkje i Nissedal.

Som avtalt, sender vi ut brev til alle katolske husstander i Drangedal, Nissedal og Åmli.

Veldig takknemlig om dere kan legge ut informasjon på deres nettsider.

Messeplanen ser slik ut:

Messeplan for Treungen kyrkje

2022

Søndag 13. november – kl. 15.00

Søndag 4. desember – kl. 15.00

Søndag 25. desember – kl. 15.00

2023

Søndag 22. januar – kl. 15.00

Søndag 12. februar – kl. 15.00

Søndag 5. mars – kl. 15.00

Søndag 9. april – 1. påskedag – kl. 15.00

Søndag 14. mai – kl. 15.00

Søndag 4. juni – kl. 15.00

Med vennlig hilsen

p. Sigurd Markussen

Sogneprest

St. Franciskus Xaverius menighet

Kirkebakken 19

4836 Arendal

Tlf. 37 00 22 01

Mob. 922 58 480

Fredagsbrev uke 43: Å oppsøke, og å frelse alle som har gått tapt

Denne søndagens evangelietekst er hentet fra Lukas’ 19. kapittel. Vi leser den velkjente historien om Sakkeus, den kortvokste sjefen for tolloppkreverne, i følge evangeliets egen beskrivelse, som klatret opp i et tre for å se Jesus.

Ord er viktige. Når dagens norske bibeltekst anvender ordet “toller”, er det litt misvisende. “Skatteoppkrever” er antagelig mer dekkende. Poenget er at Sakkeus har tjent seg rik på å innkreve skatt for de romerske okkupantene. Det blir ikke bedre av at, for å si det med dagens tekst, “også han (Sakkeus) er en Abrahams sønn”. Vi har altså å gjøre med en mann som løper okkupantenes ærend, og som har tjent seg rik på virksomheten. Og som er en kortvokst, foraktelig figur.

Så kommer Jesus og innfrir løftet:  Han ber om husly hos denne foraktelige personen, og gjennom denne anerkjennelsen når han frem til Sakkeus’ sjel. Han oppsøker, og frelser en mann som har gått tapt. Løftet er: At Jesus oppsøker og frelser alle som har gått tapt. Så lenge de ber om å få møte Gud, så lenge de tror på Gud, så lenge de oppsøker Ham og Hans budskap med et åpent hjerte.

Sakkeus blir omvendt gjennom denne enkle historien. For ham selv blir dette en livsomvendende hendelse: Han vil tilbakebetale dem han har plyndret. Hva kan så vi lære av denne i seg selv bagatellmessige hendelsen?  Jo, at Jesus ankommer i våre liv, og når han gjør det, er det viktig at vi mottar Ham, og Hans budskap, med et åpent hjerte.

Javel, sier noen. Det er jo ikke så vanskelig. Poenget er at det noen ganger kan være litt komplisert å gjøre det med et åpent hjerte, med et angrende sinn. Som Sakkeus.  Det er nettopp tro, et åpent hjerte og et angrende sinn som danner forutsetningen for å kunne motta, og dele, helligdommen. Som når vi deler kommunionen og fellesskapet gjennom nattverden. Ikke av gammel vane. Da har det mindre verdi. Om Sakkeus hadde klatret opp i morbærtreet utelukkende for å sjekke hva som foregikk i landsbyen der han samlet inn skatter for romerne, så hadde han sett Jesus. Og Jesus hadde sett ham. Men heller intet mer.

Men Sakkeus klatret opp i treet fordi han søkte Jesus, søkte nåden som han trodde på, med et åpent hjerte. Og det var dette som gjorde at han både i konkret og i billedlig forstand, kunne åpne sitt hjem for Jesus. For frelsen. På samme måte som vi i Kommunionen åpner våre jordiske hylstre for den himmelske frelse.

Sakkeus, den foraktelige skatteoppkreveren i okkupantens tjeneste, har fortsatt en dyp og viktig lærdom med til oss i vår egen hverdag: At vi må

  1. ønske å møte Jesus,
  2. at vi inviterer ham inn i våre liv, og
  3. at vi deler nåden vi er blitt vist med andre.

Dette er frelsens forutsetninger.

God helg!

                                                                                                                                                             p. Joseph

Fredagsbrev uke 42: Ydmykhet, tro og bønn

Ukens Bibeltekst forteller historien om fariseeren og tolleren. Begge gikk til tempelet for å be. Fariseeren holdt en lovtale over seg selv; han var jo også et godt eksempel for sine omgivelser. Den andre, tolleren, sto lengst nede i tempelet, våget ikke engang å løfte blikket, men slo seg for brystet og sa dette ene: «Gud, vær meg synder nådig».

Og Jesus er klar: Det var tolleren som gikk rettferdiggjort hjem.Fariseeren gikk det ikke så godt med. For, som Jesus sier: «Enhver som opphøyer seg selv, han skal bli ydmyket, men den som ydmyker seg selv, han skal bli opphøyet».

Det er ikke hvemsomhelst Jesus bruker i denne lignelsen. I det jødiske samfunnet var fariseerne blant lederne, de var prester og lærde – hadde også betydelig verdslig makt i en tid hvor Gudsdyrkelse og makt hang tettere sammen enn i dag. I tillegg var fariseerne jøder.

Tolleren, eller skatteoppkreveren, som vi ville ha kalt ham, var høyst sannsynlig en upopulær representant for de romerske okkupantene, selv om han godt kan ha vært jøde. En forræder, vil noen si. De stod på hvert sitt ytterpunkt på den sosiale rangstigen.

Og de kom begge til tempelet: Fariseeren tilsynelatende helt uvitende om sin synd. Han er ikke en synder som resten av menneskeheten. Han er annerledes. Men også han er skyldig. Faktisk er forbrytelsen svært alvorlig. Hans største synd er stolthet. I tillegg til å være lettsindig og selvrettferdig. Syndene hans forårsakes ikke av dårlige gjerninger, men av dårlige holdninger.

Skatteoppkreveren velger å be, fremfor å forsikre Gud og enhver annen om sin egen fortreffelighet. Det står at skatteoppkreveren slår seg på brystet, og det er et spor: Menn i Midtøsten bruker denne gesten når de vil uttrykke den mest ekstreme angst. Bibelen gir oss bare to eksempler – her og ved korset. Skatteoppkreverens bønn er enkel og direkte. Han kan ikke kreve noen dyd og kan bare håpe på barmhjertighet. Hans bønn minner om den store botssalmen: «Vær meg nådig, Gud, etter din kjærlige godhet. Utslett mine overtredelser etter mengden av din barmhjertighet. Vask meg grundig fra min misgjerning. Rens meg fra min synd» (Salme 51:3-4).

Interessant nok forteller Jesus ikke at skatteoppkreveren vil endre vaner og bli respektabel. Skatteoppkreveren bringer ingen personlig prestasjon til bordet for å forhandle med Gud. Ingen tilbud om å spille prestasjonsspillet. Skatteoppkreveren vet at Gud er for stor og hellig til å kjøpslå med. Men han håper på Guds kjærlighet og barmhjertighet. Han søker trygghet og rettferdighet. Hans eneste dyd er hans ydmykhet, som byr ham å be om nåde. Og Gud besvarer hans bønn. Skatteoppkreveren, eller Tolleren, går derfor rettferdiggjort ned fra Tempelhøyden og inn i sitt hjem.

Handler det så, dypest sett, om et mesterskap i ydmykhet? Nei. Det handler om å erkjenne egen avmakt, om å gi seg hen til Herren, i tro og bønn. I håp om at frelsen bringer oss inn i lyset, langs de gode gjerningers vei. Det er her utfordringen finnes. Til oss alle, til alle tider.

For å bli litt personlig:  Jeg er selv en av våre dagers skriftlærde. Kan endel om rett og galt, forsøker å veilede medtroende. Men vet at veien til Frelsen er den samme for meg som for alle. En vei i ydmyk hengivelse, en vei i tro, en vei i bønn.

Derfor en påminnelse på tampen: Vi er i slutten av oktober, som tradisjonelt kalles rosenkransens måned.  Bruk den! Be! Om at vår himmelske mor Maria lærer oss å leve i ydmykhet og bønn foran Gud, og foran våre medmennesker.

                                                                                                                                                             p. Joseph

Informasjon om «Den synodale vei» i menigheten

Vi inviterer til

Synodal prosess i menighetssalen tirsdag 8. november kl. 18.45 – 20.30 (etter messen).

Hva er dette?

Pave Frans ønsker at vi alle skal delta i en fornyelsesprosess i Kirken. Vi skal lytte til hverandre, og vi skal lytte til Gud, for å bygge en bedre Kirke.

Temaet for dette første møtet er fellesskap, og tanker og innspill fra vår menighet vil bringes videre til Pastoralrådet i OKB.

Hva skjer på møtet?

Alle er velkommen! Vi vil jobbe i grupper, og gruppene vil få utdelt spørsmål til samtale. Målet er å bygge gode relasjoner.

Vi serverer te og kaffe!

Har du spørsmål? Kontakt menighetskontoret eller menighetsrådsleder.

Påmelding til menighetskontoret innen mandag 7. november: porsgrunn@katolsk.no