Vi skal holde en requiem-messe for vår kjære avdøde pave Benedikt
på torsdag 05.01.2023, kl. 18.00
Nyttår. På det gamle årets siste dag, lørdag i denne uken, feiret vi messe i takksigelse for Guds nærvær – en elskende far som gjennom sin Sønn har trådt inn i tiden, inn i menneskenes tilværelse og historie.
Dagen etter, det nye årets første, er viet festen for Guds hellige mor, Maria. Vår himmelske mor viste oss hva lydighet, hengivenhet og tro kan utføre. Ved at hun i full tillit, uten reservasjoner, lot Gud lede henne. Fordi Maria hadde tro og uten å nøle ga sitt JA, ble Jesus virkelig unnfanget i hennes liv. Prisen var høy – bare det å påta seg å bære frem Guds Sønn medførte en betydelig risiko. Å føde et barn, tilsynelatende uten far, brøt et sosialt tabu som i verste fall kunne resultere i steining i Nasaret for 2000 år siden. Josef fulgte Guds befaling og tok henne til hustru, og dermed ble Guds Mor og Guds Sønn etablert inn i menneskenes sosiale system. Og overlevde. For senere å møte mer smerte, mer sorg – til og med den største sorg en mor kan oppleve. Å se sin sønn dø.
Til tross for dette: Hennes Magnificat løper likevel som en gyllen tråd gjennom Marias liv: «Min sjel lovpriser Herren, min ånd fryder seg i Gud min frelser» (Luk. 1, 46ff). Vi ber om Marias styrke, tro, ja, tillit, slik at også vi legger vår tid, våre liv, 2023 og alle år etter dette, i Guds hånd. I tillit.
Vi står foran det 365 ukjente dager. Når vi ser på verden omkring oss, kan vi bli redde og utrygge: krig og vold, menneskelig elendighet og fortvilelse, pengene, ondskap, eller begge, synes å regjere, sykdom og ulykker rammer, naturen trues. Hva vil i dette året skje med oss og med våre kjære, med vår tilværelse og med vår klode? Vil vi overleve?
Kjære venner, søstre og brødre i Kristus: Frykt ikke! Gå med tro og tillit inn i dette nye og ukjente året som Gud kaller dere til, slik Abraham i sin tid, i tillit, brøt opp fra alt kjent, all trygghet, slekt og venner, bare på grunnlag av Gud ord, bega seg inn i ørkenen. Mot det lovede landet.
Slik Maria også risikerte alt, i tro og tillit, og fødte Sønnen, fornyeren av Guds pakt med menneskene.
Ta imot det nye året i tro og tillit. Med åpne hjerter, lyttende etter Guds stemme i alt som skal skje. Ta ansvar for at dette året blir et velsignet år, at vi som kristne og som Kirke utfører vårt oppdrag: I ord og handling å forkynne Livets evangelium. I tro. Hvis vi ser etter Gud i alle vi møter, så vil dette året kunne bli et Herrens år, et tidspunkt for møtet med Kristus.
Slik vil vi, når vi engang ser tilbake på 2023, dele Marias erfaring, slik denne kommer til uttrykk i hennes Lovsang i Lukas’ evangelium, første kapittel: For store ting har han gjort mot meg, han, den mektige, hellig er hans navn. Fra slekt til slekt varer hans miskunn over dem som frykter ham.
I sitt brev til Hebreerne skriver Paulus vakkert om Troen: Den er et pant på det vi håper, et bevis på det vi ikke ser. I tro forstår vi at verden er skapt ved Guds ord, og at det vi ser har opphav i det usynlige.
Tro er også tillit, til det vi håper på. Vi håper på lykken, gleden, kjærligheten og freden, vi håper på en ny himmel og en ny jord; på Guds beskyttelse, hans miskunn, hans frelse.
I dag står hver enkelt av oss i dag overfor 2023 og hilser: Vær velkommen Herrens år, du velsignede år – mitt år. For vi er velsignet av Guds kjærlighet. Vi tilbys frelsen ved det Ordet som ble kjød og lot seg føde av Jomfru Maria, vår himmelske mor, Kirkens mor. Fylt av tro og tillit vil vi derfor sammen gå inn i det Herrens år 2023, som alt fra evighet av ble velsignet for oss.
Dét tror vi! Ønsker dere alle et alt godt nyttår 2023.
p. Joseph
Med ønsker kjære alle til en Velsignet og riktig God Jul, og ett Godt, Fredfullt, Nytt År 2023.
Maayong Pasko – Felix Navidad – Frohliche Weihnachten – Wesolych Swiat – Joyeux Noel- Chúc Mừng Giáng Sinh – Merry Christmas- og Riktig God Jul.
«Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden for mennesker av god vilje». Dette er konklusjonen i helgens tekst – selveste Juleevangeliet. Jesus – Sønnen – er sendt inn i tiden. Ikke som en konge, men i all enkelhet. Sendt inn i tiden, inn i menneskelivet for å fornye og fullføre Guds avtale med menneskene: Å vise dem veien til Frelsen, og å gi dem Frelsen. I sannhet: Ære være Gud!
Og samtidig: Et ønske om fred i jordelivet for mennesker av god vilje. Mennesker som vil godt, som vil være en del av Guds plan for oss alle: En plan om å gjenopprette den guddommelige balanse og harmoni fra Edens hage før syndefallet. En plan for guddommelig fred. Det er dette himmelens engler forkynner i denne helligste av alle netter.
Mer enn noen gang trenger vår verden den glede som skapes gjennom balanse og harmoni, gjennom fred. Mangelen manifesterer seg i ubehagelig grad for tiden: Gjennom krigen mot Ukrainas folk, gjennom overgrep og forbrytelser mot enkeltmennesker og folkegrupper i mange andre land, gjennom utryddelse av natur og dyreliv, gjennom ødeleggelse av klimaet. Vi trenger kunnskapen Gud gir oss gjennom å sende sin sønn inn i tiden, inn i menneskeheten. Vi trenger den opplyste tro som kan strømme fra mennesker av god vilje – en vilje til å få slutt på kriger, overegrep og ødeleggelser. Vi trenger God Vilje, slik at den guddommelige fred kan gjeninnføres. Balansens, og harmoniens fred. Gud Emmanuel – Gud er iblant oss!
Julens budskap er dypest sett en oppfordring til oss alle – til å vise god vilje. I julenatten kan vi samle oss for å vise vår kjærlighet til og takknemlighet for Jesusbarnet, Fredsfyrsten som kommer for å dele med oss alle våre livskår og gi oss den fred – den gode vilje – vi trenger. Midt i den verdslige uro. I fellesskap ber vi om at nattens mysterium, Jesu fødsel inn i tiden, fornyer alle våre krefter, og gjør oss i stand til å fullføre våre oppdrag som fredsbud til verden.
Her er vi ved kjernen: Det er inkarnasjonen, legemliggjøringen, som er julenattens mysterium. En utfordring for vår fornuft, javel, men likevel en erkjent sannhet for troende til alle tider, i alle land, gjennom to tusen julenetter. Å nærme seg julens krybbe er å erkjenne, ikke bare intellektuelt, men også følelsesmessig, at i denne lille skikkelsen blir den guddommelige natur og den menneskelige natur forenet – forbundet i én og samme person. Jesusbarnets ankomst gjenoppretter forbindelsen mellom jord og himmel. Guds sønn ble menneske, uten at mennesket blir Gud. Vi er, og vil alltid være, Guds barn.
“Ære være Gud i det høyeste …” Julenattens lys har kraft nok til å forsikre oss om at denne vår verden har en enestående plass i Guds hjerte. Derfor må det, fra denne natten av, stige en endeløs takknemlighet opp fra jorden. Kirken påtar seg denne kjære oppgaven. I hver eneste hellige messe roper Kirken ut: «I sannhet, det er verdig og rett, vår skyldighet og vår frelse, at vi alltid og alle vegne takker deg, Herre, Hellige Fader, allmektige, evige Gud.».
Uten denne nattens guddommelige besøk ville jorden fremdeles være en isolert og lukket øy hvor mennesket levde i mørke og ondskap. Vi takker Jesusbarnet som har valgt jorden som sin bolig og gjort den til en mellomstasjon for oss til evigheten. Guds rike, fredsriket, tilhører dem som holder fred i hjertet, som opprettholder den uskyldsrene balanse vi trenger for å leve i fred med oss selv og med hverandre.
Maria var den første som så dette. I hennes morshjerte finner vi den fulle forståelse av julens mysterium. Måtte hun hjelpe oss til å få del i mysteriet. Slik at forståelsen kan virke i vår verden, i våre hjerter. Her og nå.
Maayong Pasko – Feliz Navidad – Fröhliche Weihnachten – Wesołych Świąt – Joyeux noël – Chúc Mừng Giáng Sinh – Merry Christmas – og God Jul.
p. Joseph.
Dette er Julens mysterium: Gud, den som hele universet ikke kan romme, blir et lite foster og velger en vanlig jomfrus livmor som bolig. Vi lever nå i de siste dager før den største begivenhet i historien: Guds Sønn blir født inn i verden.
Vi står ved inngangen til Julens mysterium. Og på den fjerde søndag i advent møter vi skikkelsen som står Jesus nærmest: Maria. Hvem er kvinnen som spiller en avgjørende rolle i Guds frelsesverk? Som føder hans sønn inn i menneskeheten, som forløser og frelser?
I dagens første lesning, har profeten Jesaja klart og tydelig forutsagt at inkarnasjonsmysteriet er et tegn som Gud gir: «Se, en jomfru skal bli med barn; hun skal føde en sønn.» Denne kvinnen har en klar identitet: Hun er mor og samtidig jomfru. Ordet «jomfru» har en dobbeltbetydning i språket Jesaja brukte: Det betyr samtidig «urørt» i biologisk forstand, og «ung kvinne» i antall leveår. Moren, en ung urørt kvinne, skal altså unnfange og føde en sønn.
Dagens evangelietekst viser at det Jesaja profeterte 700 år tidligere ble en realitet. Maria heter den utvalgte. Det var ikke hennes ønske å bli mor. Marias grunnleggende ønske var å følge Guds plan. Og Gud har valgt henne, – jomfruen uten mann – til å oppfylle løftet til menneskene. Dette er tegnet fra Gud, som Jesaja omtaler: «Se, en jomfru skal bli med barn; hun skal føde en sønn.» Guds svar til mennesket som alltid setter ham på prøve.
En urørt ung kvinne føder en sønn. En umulighet, sier noen. Men Maria har forstått det engelen forsikret: «Ingenting er umulig for Gud». Vissheten om dette, og tilliten Maria har til Gud, setter henne i stand til å overgi seg til Guds plan. Uten forbehold. Her finner vi hennes hellige handling. Det er her vi finner hennes eksempel for oss alle.
Maria er blitt tildelt den største rollen i menneskehetens historie. Ikke fordi hun har gjort store ting, men fordi hun har gitt Gud adgang til sitt liv uten forbehold. Den samme ydmykhet møter vi hos Josef: Mannen som lytter til Guds engel i en drøm, og som uten forbehold følger hans befaling: Han tar Maria til hustru, og sikrer dermed både henne og sønnen en sosial trygghet og aksept som datiden aldri ga enslige mødre. Tross store utfordringer velger de begge altså å overgi seg til Guds plan. I ydmykhet, forbeholdsløst, som et eksempel for oss alle, til alle tider.
Ordet «ydmyk» har fått en litt snever betydning på norsk. Det innebærer ikke bare å bøye hodet. Det innebærer også at man er oppriktig. At man er virkelig. Maria erkjenner sin virkelighet: at de store ting som nå foregår nå er Guds verk; menneskets krefter har intet å gjøre med dette.
Maria har akseptert det mange vil hevde er en ganske kort og litt tvilsom forklaring fra Guds engel. Hun oppfattes derfor som en svak kvinne som underkaster seg en stor makt. Det er feil. Maria innser forklaringens egentlige innhold: At Guds frelsesverk ikke kan nås alene gjennom menneskenes fornuft og følelser. Gud må selv gripe inn i historien, inn i tiden, frelse og forløse. «Fylt av Nåde» får Maria mot til å være Guds Mor.
Maria er en sterk kvinne. Modig. Hun aksepterer alle konsekvensene av livet som Frelserens Mor. Fra Herodes’ forfølgelse av Jesusbarnet inntil den triste fredagen på Golgata fullfører hun trofast sitt oppdrag ved siden av verdens Frelser, slik at Guds verk kan bli fullført.
Maria er et forbilde for alle troende. Gjennom sitt eksempel lærer hun oss Betydningen – av forberedelse, – av å vente på Frelseren, – av å bringe Ham inn i verden, – av å gjemme Hans ord og handlinger i sitt hjerte. Betydningen av å bli et redskap for Gud. I Guds plan.
God helg.
P. Joseph
Jesus fødes i en stall, slik Gud har planlagt. Ikke nødvendigvis slik mennesket har forestilt seg. Dét betyr at man, for å identifisere Jesus, må ha tålmodighet til tiden er inne, og tro så man kan se ham når han viser seg. Her er det ingen unntak – vi må alle gjennom tålmodighetens langsomme mørke til troens møte. Den hellige advents store skikkelser…Maria, Josef, Johannes Døperen, Simeon… De må alle gjennom mørket til troens åpenbaring: Møtet med Jesus Kristus, Messias.
Forrige søndag leste vi om Johannes Døperens i ødemarken. En merkelig mann, ikke særlig pent kledd, sterk, nærmest ekstatisk i sin forkynnelse om Kristi umiddelbare ankomst: «Vend om, for himlenes rike er nær!»
I denne søndagens tekst møter vi den stakkars Døperen i Herodes’ fengsel. Johannes vet hvem han tror på, og hvilken rolle han spiller i frelseshistorien. Men hvordan kan han og disiplene hans forklare, og forsone seg med, den urettferdige dom som venter ham? At han skal halshogges? Den Kristus han profeterer må da kunne hjelpe ham ut av Herodes’ mørke fengsel? Og hvordan skal Johannes’ disipler overleve etter at de har hentet liket av Messias’ sendebud i kong Herodes’ slott?
Fengselet hindrer ikke Johannes i å få kunnskap om at det er noe stort som nå foregår. Adventstiden er over for Johannes; det som han og de andre ventet på, det har skjedd. Jesus er født inn i menneskeheten. Men, og det er et men her: Det skjer som Gud vil, ikke som mennesket ønsker. Jesu svar, når Johannes’ disipler oppsøker ham med spørsmål om han er Den Rette, er uventet og utfordrende: Alle som vil leve i Guds frelsesplan må ha tålmodighet, for å bli kjent med Guds handlemåte og ha tro, slik at Guds plan kan virke i våre liv. Guds krav til oss, er et krav om tålmodighet som resultat av dyp og sann tro.
Og ja, Jesus er Den Rette, mannen Døperen Johannes har varslet om. Jesus bruker sine egne mirakuløse gjerninger som dokumentasjon, og sender disiplene tilbake til Døperen Johannes med vitnemål. Gjennom sitt liv og sine gjerninger oppfyller Jesus alle spådommer. Alt han gjør, åpner porter til troen for alle mennesker. Evangelisten Johannes – altså en annen senere kronikør – har skildret det slik etter Jesu første mirakel: «Jesus åpenbarte sin herlighet, og hans disipler trodde på ham» (Joh. 2:11).
Vi kan tolke det slik at Johannes ikke krevde avklaring fra Jesus for seg selv, men for sine disipler. Han vil altså overlate sine disipler til Messias før han dør. Men vi kan også tenke oss at forholdet mellom Jesus og hans sendebud ikke var så klart og innlysende som tradisjonen vil ha det til. Selv om Johannes er den som rydder den vei Jesus skal gå, må han i likhet med oss andre nærme seg Jesus gjennom tålmodighet og tro.
Døperen Johannes er viktig, spesielt nå i adventstiden. Gjennom sin tragedie, gjennom å bli myrdet av Herodes’ bødler, gjør Gud ham til et forbilde. Reservasjonsløst følger Johannes Døperen den Kristus som kommer til verden for å dø for vår skyld. Apostelen Jakob, den tidligere disippel av Johannes Døperen, deler denne erkjennelsen med oss i dagens andre lesning: «Vær tålmodige, brødre, inntil Herren kommer. Profetene, som talte i Herrens navn, holdt tålmodig ut sine lidelser; ta eksempel av dem!».
Vi lever i en hurtighetens tidsalder, preget av jakt på umiddelbar tilfredsstillelse. Advent er tiden for å minnes at vår plan, vår orden, må vike for Guds disposisjon. Det er meningsløst hvis vi vil styre vårt liv etter vår høyst begrensede innsikt. Tenn med glede ditt tredje adventslys – i tålmodighet og tro!
p. Joseph
Vår Frue Kirke 