Ukens Bibeltekst forteller historien om fariseeren og tolleren. Begge gikk til tempelet for å be. Fariseeren holdt en lovtale over seg selv; han var jo også et godt eksempel for sine omgivelser. Den andre, tolleren, sto lengst nede i tempelet, våget ikke engang å løfte blikket, men slo seg for brystet og sa dette ene: «Gud, vær meg synder nådig».
Og Jesus er klar: Det var tolleren som gikk rettferdiggjort hjem.Fariseeren gikk det ikke så godt med. For, som Jesus sier: «Enhver som opphøyer seg selv, han skal bli ydmyket, men den som ydmyker seg selv, han skal bli opphøyet».
Det er ikke hvemsomhelst Jesus bruker i denne lignelsen. I det jødiske samfunnet var fariseerne blant lederne, de var prester og lærde – hadde også betydelig verdslig makt i en tid hvor Gudsdyrkelse og makt hang tettere sammen enn i dag. I tillegg var fariseerne jøder.
Tolleren, eller skatteoppkreveren, som vi ville ha kalt ham, var høyst sannsynlig en upopulær representant for de romerske okkupantene, selv om han godt kan ha vært jøde. En forræder, vil noen si. De stod på hvert sitt ytterpunkt på den sosiale rangstigen.
Og de kom begge til tempelet: Fariseeren tilsynelatende helt uvitende om sin synd. Han er ikke en synder som resten av menneskeheten. Han er annerledes. Men også han er skyldig. Faktisk er forbrytelsen svært alvorlig. Hans største synd er stolthet. I tillegg til å være lettsindig og selvrettferdig. Syndene hans forårsakes ikke av dårlige gjerninger, men av dårlige holdninger.
Skatteoppkreveren velger å be, fremfor å forsikre Gud og enhver annen om sin egen fortreffelighet. Det står at skatteoppkreveren slår seg på brystet, og det er et spor: Menn i Midtøsten bruker denne gesten når de vil uttrykke den mest ekstreme angst. Bibelen gir oss bare to eksempler – her og ved korset. Skatteoppkreverens bønn er enkel og direkte. Han kan ikke kreve noen dyd og kan bare håpe på barmhjertighet. Hans bønn minner om den store botssalmen: «Vær meg nådig, Gud, etter din kjærlige godhet. Utslett mine overtredelser etter mengden av din barmhjertighet. Vask meg grundig fra min misgjerning. Rens meg fra min synd» (Salme 51:3-4).
Interessant nok forteller Jesus ikke at skatteoppkreveren vil endre vaner og bli respektabel. Skatteoppkreveren bringer ingen personlig prestasjon til bordet for å forhandle med Gud. Ingen tilbud om å spille prestasjonsspillet. Skatteoppkreveren vet at Gud er for stor og hellig til å kjøpslå med. Men han håper på Guds kjærlighet og barmhjertighet. Han søker trygghet og rettferdighet. Hans eneste dyd er hans ydmykhet, som byr ham å be om nåde. Og Gud besvarer hans bønn. Skatteoppkreveren, eller Tolleren, går derfor rettferdiggjort ned fra Tempelhøyden og inn i sitt hjem.
Handler det så, dypest sett, om et mesterskap i ydmykhet? Nei. Det handler om å erkjenne egen avmakt, om å gi seg hen til Herren, i tro og bønn. I håp om at frelsen bringer oss inn i lyset, langs de gode gjerningers vei. Det er her utfordringen finnes. Til oss alle, til alle tider.
For å bli litt personlig: Jeg er selv en av våre dagers skriftlærde. Kan endel om rett og galt, forsøker å veilede medtroende. Men vet at veien til Frelsen er den samme for meg som for alle. En vei i ydmyk hengivelse, en vei i tro, en vei i bønn.
Derfor en påminnelse på tampen: Vi er i slutten av oktober, som tradisjonelt kalles rosenkransens måned. Bruk den! Be! Om at vår himmelske mor Maria lærer oss å leve i ydmykhet og bønn foran Gud, og foran våre medmennesker.
p. Joseph
