Vår Frue Kirke

Kjære venner, søndagens evangelietekst oppfordrer oss til å være forberedt. For å kunne begripe den fulle betydning av søndagens lignelse kan det være godt med litt historisk kunnskap. På Jesu tid var det vanlig at bruden, når hun skulle vies til sin brudgom, ble ledsaget av noen venninner på vei til brudgommens hus. Både for trygghet, får vi anta, og for mental støtte i en situasjon som ofte sikkert ble sett på som litt skummel. Var brudgommen den rette? Ville hun bli tatt godt imot i sitt nye hjem?

Disse venninnene ble kalt for terner. Vi finner dem igjen, også i dag, i skikken med brudepiker. Det var viktig at ternene, brudepikene, var godt forberedt. Solide lamper, og godt med olje til lampene, var klare fordeler. I søndagens lignelse er det slett ikke alle ti terner som er tilstrekkelig forberedt. Når det blir bruk for lampene, er det bare fem av dem som har tilstrekkelig med olje. De øvrige fem må ta en avstikker for å skaffe seg mer lampeolje, og dét kommer til å koste dem dyrt. Når de omsider er fremme hos brudgommen, har de øvrige fem ternene satt i gang med bryllupsfesten. De fem uforberedte blir avvist.

Brudgommen er Kristus, Bruden er Kirken, og ternene er alle de troende. Ingen kjenner dagen eller timen for når Jesus skal dømme levende og døde. Timen for den ultimate bryllupsfest, når Kirken og de troende skal inviteres inn i brudgommens hus – Guds rike. Det blir feil å tro at Jesu gjenkomst betyr at han på et gitt tidspunkt i vår fysiske historie kommer dalende ut av luften. Riktigere: Jesu gjenkomst kan finne sted alltid og overalt. Han vil undersøke om vi har levd etter hans eksempel og evangeliets retningslinjer. På denne måte avgjør vi mennesker selv om vi blir invitert, eller avvist.

Noen, de som slett ikke er forberedt, kan bli utelatt. Hvordan skal vi forstå dette at Jesus/brudgommen stenger menneskene ute? Vi kjenner ham eller liker å se ham fra en helt annen side. Han som sa: Kom til meg alle dere som har tungt å bære og bank på og jeg skal låse opp for dere. Det er ikke nødvendigvis noen motsetning her. For det å banke på døren til frelsen innebærer jo at vi holder oss klare, forberedte. VI har både lamper og olje til lampene, slik vi har tro, vilje og evne til å søke Gud. Søndagens lignelse er ikke noe skremsel. Tvert imot: Dette er historie som forteller at vi, de troendes fellesskap i Guds Kirke, alltid og til alle tider er invitert til den himmelske bryllupsfest.

Våk derfor!, sier Jesus – ikke som en trussel – men som en innbydelse til å ha åpne øyne og et åpnet hjerte for Gjenkomsten. Ikke i frykt, men i forberedelse. Ved i fri vilje å si JA til invitasjonen. Gjennom dåpen, konfirmasjonen, eller ved å bli opptatt i Kirken. Og ved å alltid være forberedt på Jesu gjenkomst, på at brudgommen viser seg for oss og byr oss velkommen. 

Vi kan alle være svake, oppleve tider når troen og engasjementet ikke er så sterkt. Poenget er ikke at brudepikene sover, poenget er at når brudgommen kommer midt om natten, da har noen av jentene fortsatt nok olje til lampene, de er forberedt, mens lampene til de andre jentene er utbrent. Lysende lamper og lanterner gir innsikt, viser vei. Intet lys skaper intet annet en frykt og forvirring. Hold fast, vær forberedt på Jesu gjenkomst, all tids avslutning. I visshet om at døren inntil bryllupsfesten er åpen, for de som er forberedt. Uten frykt.

God helg!

p. Joseph

Kjære venner, det er forskjell på liv og lære. Ikke alltid, men ofte, kan det også være forskjell på tro og handling. Søndagens evangelietekst, fra Matteus’ 23, kapittel, er typisk for både det sosiale og teologiske i Jesu lære. Man skal respektere, og overholde budene og forskriftene fra lovkyndige og fariseere, men deres handlinger skal dere ikke etterligne. For de sier nok hva dere skal gjøre, men selv gjør de det ikke. De binder sammen tunge bører som de lesser på folks skuldre, men selv vil de ikke røre dem med en finger. Og alle sine gode gjerninger gjør de for å bli lagt merke til av folk.

Dette er klar tale. Jesus påpeker mangelen på konsekvens og sammenheng i handlingene til datidens religiøse og sosiale elite. Dette er en påminnelse, ikke bare til vanlige folk og elitene i Galilea og Judea rundt år 30. Påminnelsen er gyldig for alle, til alle tider. Det er både enkelt og fristende å snakke høystemt om gode forsetter og strenge regler. Ikke fullt så enkelt og fristende å alltid handle i overensstemmelse mellom lære og liv.  Vi må alle innse, på nytt og på nytt, at vi er skrøpelige, lette å manipulere og like for en lov vi ikke alltid følger.  Nøkkelen er ydmykhet. Jesus sier det krystallklart i søndagens evangelietekst: Blant dere skal den fremste være tjener for de andre; den som opphøyer seg selv, skal bli ydmyket, og den som ydmyker seg selv, skal bli opphøyet.

Moseloven, den samling retningslinjer og påbud som Gud skal ha pålagt Israels folk gjennom Moses, talte ifølge tradisjonen over 600 påbud og forbud. Den nøyaktige summen tilsvarte antallet dager i året pluss antallet ben i menneskekroppen. Alle disse lover og påbud skulle forklare og utdype de grunnleggende ti bud.

Når det kommer til antall lover og påbud, er heller ikke vi katolikker kjent for å være beskjedne: Kirkens Codex Juris Canonici – det vi kan sammenfatte som hvordan kirken organiserer og styrer seg selv – inneholder 1752 bestemmelser, eller paragrafer. På samme måte som fariseernes Moselov regulerte jødenes liv, organiserer Kirkens canones våre religiøse liv.  Retningslinjer er bra, men som alt annet kan praktiseringen av retningslinjer overdrives. I dag som på Jesu tid. Da han en gang helbredet på en sabbat, fikk han høre av fariseerne at slikt bare var tillatt dersom den syke var i livsfare. Det er lett å tenke seg hva Jesus mente om den slags flisespikkeri. Flere lignende episoder skapte konflikter mellom fariseerne og Jesus. Resultatet var at begrepet fariseer da, og alle dager siden, har vært og er synonymt med ordet hykler. Ikke dermed sagt at det er riktig å skjelle hverandre ut.  Så lenge vi selv ikke er fullkomne slik vår himmelske Far er fullkommen, gjør vi andre urett ved å bebreide dem at de ikke er helgener.

Også innen våre egne rekker kan lovlydighet bli viktigere enn troen og nestekjærligheten. Det betyr ikke at lovene og budene er overflødige, men at forskriftene primært er til for menneskenes skyld og ikke omvendt. Jesus sier selv, i Bergprekenen, at han ikke er kommet for å oppheve, men for å oppfylle loven og profetene. Den som opphever, selv det minste av budene, og lærer menneskene å gjøre dette, skal regnes som den minste i himmelen. Tilsvarende, den som oppfyller budene, og lærer andre å gjøre det samme, skal regnes som stor i himmelen

På den ene siden radikaliserer Jesus Moseloven. På den annen side åpner han opp for alle dem som ikke er perfekte, men som rett og slett forsøker å gjøre så godt de kan. Det er mulig å snuble, bare vi hjelper hverandre på beina igjen. Evangeliet handler om å tro og å handle pakt med troen: Troen på én Gud, skaper av alle mennesker og som er til for alle mennesker. Troen på at alle mennesker er likeverdige i Guds øyne; søsken på Hans jord. Jesu glade budskap gir oss et befriende syn på Gud og medmenneskene. Vi er her for å oppfylle – i kjærlighet, respekt og ydmykhet.

God helg!

p. Joseph

Samarbeidsrådet for Tros-og Livssynssamfunn, (STL) avd. Grenland, der også vår menighet deltar, inviterer til STLs største fellessarrangement noensinne: Gratis julekonsert i Skien kirke, der kor og orkestere fra ulike tros-og livssynssamfunn deltar. Merk deg tidspunktet, lørdag 2. desember kl. 18:00.
Billetter fås ved henvendelse til tlf. 911 14 824, eller ved å klikke deg inn på STLs nettsider.

Fra et teologisk synspunkt er Matteus kapittel 22 trolig en av de mest sentrale tekstene i Det nye testamente. Det er en avgjørende uttalelse til spørsmålet: Hvordan skal folk opptre riktig? Med søndagens tekst i det Jesus siterer som kalles det dobbelte kjærlighetsbudet, er å legge fundamentet for all kristen etikk. «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt ¹hjerte og av hele din ²sjel og av all din ³forstand. Dette er det største og første bud. Men han legger til et annet bud i Tredje Mosebok: «Du skal elske din neste som deg selv.» Og han understreker at dette budet er like viktig som budet om å elske Gud. Uten en forståelse av dette fundamentet for all kristen etisk tenkning, vil ingen være i stand til å forstå hvordan kristenlivet kan leves rett. Uten dette kan alt det vi gjør bare bli et slag i luften. Vi ber om at kjærligheten må være den drivkraft som inspirerer våre handlinger.

Kjære venner, søndagens tekst er det igjen fariseernes tur for å sette Jesus på prøve. Situasjonen var den at Jesus ved sin forkynnelse og sine gjerninger hadde fått folk til å forstå at deres frelse først og fremst var avhengig av deres tro på ham og hans sendelse – og ikke av det å følge slavisk en mengde av delvis meningsløse lover. Jesus fremhever at lovgiveren er Gud, men å adlyde Gud betyr ikke at en skal klamre seg til Hans ord og bokstav. Å adlyde Gud – innebærer at en til enhver tid er åpen og mottagelig for det Han sier og gjør. Jesus gir oss et klart og tydelig livets ord om å ha sitt medmenneske kjær, grenseløst og uansett. Dette med kjærlighet er så mye vanskeligere enn dette med å følge lovene om fasten og abstinens osv…

Det er ikke nok å ha sympati, toleranse, forståelse og overbærenhet som siviliserte mennesker pleier å ha. (Nei, hans krav til sine venner går himmelvidt ut over slike småpene medborgerdyder.) Han sier ikke tåle eller forstå eller bære over med. Jesus brukte kraftigere ord. Han sier: Elsk. Og ikke bare det, han gir også et mål, en målestokk, for den kjærlighet vi skal ha til vår neste: «Du skal elske din neste som deg selv!» (Mt.22,39b). I disse få veldige ord, oppdager vi hvor forskjellig han, Guds Sønn, var fra oss andre. Men det er ikke om seg selv han taler – at han elsket menneskene som seg selv, det sier evangeliene helt klart: hvert kors og krusifiks i verden forteller om det. Det er om oss han taler. Derfor er denne teksten virkelig et evangelium – det vil si: en god og en glad nyhet til oss alle. Gud selv som innbyr og kaller oss: Du skal elske din neste – ditt medmenneske – som deg selv.

Jesus anser det ikke for noen lett sak, enn si for en selvfølge. Han stiller én betingelse, et første bud, som gir selve kraften til dette andre, det om medmennesket. Først må du ha Gud kjær! Elske ham, leve og ferdes i ham, være Guds venn. Et steds må jo kjærligheten komme fra. Først da blir ditt medmenneske nytt for deg, når du altså låner litt av Guds kjærlige blikk på ham, og aner mer enn du fatter. I ham, i henne, ja endog i meg selv, finnes det altså noe, som den levende Guds sønn ville lide og legge sitt dyrebare liv ned for, så umistelig var det for ham.

Kjære venner, Siden Gud først har elsket oss (1Joh 4:10), er kjærligheten nå ikke lenger bare et «befaling»; det er svaret på kjærlighetens gave som Gud nærmer seg med. (Deus Caritas Est, nr.1). Når Bibelen snakker om kjærlighet, betyr det først og fremst en kjærlighet som fortsetter å elske, det betyr urokkelig, ja kanskje iherdig engasjement. Denne typen kjærlighet kommer ikke naturlig. Det er sant at denne typen kjærlighet kommer fra Gud, men å sette den ut i livet er noe vi må jobbe med. «Bær hverandres byrder, og dere skal oppfylle Kristi lov» sier Paulus, og gir den vakreste definisjonen av nestekjærlighet (Gal 6:2).

God helg!

p. Joseph

Fredag 27. oktober: Pave Frans inviterer alle til å be og faste for fred

«Alt må gjøres for å unngå en humanitær katastrofe», sier han.

Les mer: https://www.katolsk.no/…/fredag-27-oktober-paven…

Kjære venner, for oss som kristne er det noen ganger vanskelig å velge: Gud eller verdslig makt? Dilemmaet står sentralt i denne søndagens tekst, og det er relevant, nettopp for denne søndagen: Dette er den årlige Verdens misjonssøndag. Pengene fra søndagens kollekt går uavkortet, via Oslo Katolske Bispedømme til Vatikanaets verdensomspennende misjonsvirksomhet (Vatikanets Missio).  

Søndagens tekst – fra Matteusevangeliet –  utmerker seg ved å være, som det meste fra Matteus – godt sagt, effektivt kommunisert. Teksten presenterer Jesus for valget mellom keiser og stat på den ene siden og Gud og religion på den andre. Dét er en opplagt felle, uansett hva Jesus velger, vil han få en eller annen på nakken, enten romerne eller fariseerne.

Måten han takler utfordringen på viser hvor briljant Jesus var, som formidler, som debattant, som lærer. På spørsmål om det er tillatt for jødene å betale skatt til de romerske okkupantene, altså Caesar, eller om man skal boikotte okkupantene og gi pengene til tempelet (dette er alternativet, som er underforstått, men ikke uttalt i teksten), svarer Jesus med å spørre om hvilken valuta man bruker når man betaler skatt til okkupantene. Han får en mynt, med Caesars portrett. Altså et pengestykke som syboliserer en andel av statskassen. Og det er dette som forløser argumentasjonen: Jesus sier det enkle, som er genialt i sin enkelhet: Hvis pengestykket tilhører staten, så gi det til staten. Og hvis du tilhører Gud, så gi deg selv til Gud. Gi Caesar hva Caesars er, og Gud hva Guds er. Både romere og fariseere må forholde seg tause til dette. De har ikke noe å tilføye.

Å være kristen betyr ikke å velge mellom Gud og verden, selv om denne feilen fortsatt er utbredt i dag; tro betyr ikke å konsentrere seg om det åndelige og mystiske, og absolutt ikke å trekke seg tilbake til from selvrefleksjon. Jesus Kristus gjør det klart at våre liv i samfunnet og vår religiøse overbevisning – Gudstroen – må utgjøre en helhet. Å være kristen betyr å ta vårt ansvar for verden og vårt ansvar for andre mennesker på alvor, samtidig som vi er bevisst vårt ansvar overfor Gud. Både og – begge deler. Dypest sett handler det om nestekjærlighet, eller, som det heter på gresk, Agape. I katolsk teologi et uttrykk for Guds kjærlighet og den kjærlighetsevne som blir oss alle til del gjennom Dåpen, og som er en delaktighet i Guds kjærlighet.

For å si det med pave Benedikt XVI: Vi kan ikke leve ut Agape utelukkende gjennom egen kraft. Han skriver: Vi kan ikke alltid gi, vi må også motta. Dersom vi ønsker å elske andre, må vi hele tiden vende tilbake til den ultimate kilden for agape i våre egne liv: Jesus Kristus. Dette kan manifesteres i samfunnet, i politikk, dersom vi går ut fra at rettferdighet er politikkens mål og iboende kriterium. Og rettferdighet forankres i fornuften. Utfordringen er at dersom fornuften skal utøves på riktig måte, må den gjennomgå en stadig renselse, siden den aldri kan bli helt fri for en viss etisk blindhet forårsaket av maktens og særinteressers avsporinger. Her møtes politikk og tro. Politikk er fornuftens rike, og tro kan bidra til å frigjøre fornuften fra avsporinger; gjøre den i stand til å være mer fullstendig i seg selv.

Kjære venner, Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud blir i ham. Så enkelt. Så vanskelig. Husk det, på denne misjonssøndagen!

God helg!

p. Joseph