Søndagens evangelietekst fra Matteus inneholder et av Jesu viktigste løfter: «Der hvor to eller tre er kommet sammen i mitt navn, der er jeg selv iblant dem». Hver søndagsmesse møtes vi i Kristi navn. Han er med oss, både i åndelig og legemlig forstand. I et troens fellesskap, bundet sammen av Kristus.
Bibelen er egentlig ikke én, men mange bøker. Og de er forskjellige. Noen er åpenbart skrevet for å samle Guds folk, Israel. Andre er ren historiefortelling. I Bibelen finner vi begivenheter og beretninger som er helt sentrale for vår tro. Fremst er beretningen om Kristi offer og oppstandelse. Bibelen rommer også mye tidløs visdom – praktiske råd som kan hjelpe oss til bedre liv og samvær med våre brødre og søstre her på jorden. For eksempel søndagens evangelium, som fokuserer hvordan man bør reagere når noen som står oss nær sårer oss. Jesus gir oss en bruksanvisning: Vær ærlig, åpen, gjerne litt konfronterende. Ta forholdet opp direkte med den det gjelder. Om det ikke går i første forsøk, søk støtte fra andre. Ta saken opp på nytt. Eventuelt, legg saken frem for kirken. Dersom intet av dette hjelper, kan det være du må slutte å anse vedkommende som en bror, eller søster. For: «alt hva dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt hva dere løser på jorden, skal være løst i himmelen».
Jesu historiske kontekst var selvfølgelig de første kristne menigheter som dukket opp kort etter oppstandelsen og himmelfarten. Da de første kristne var alene med seg selv. Det var viktig å unngå splid og ryktemakeri. Dette forutser Jesus i søndagens evangelium. Og visdommen som ligger bak utsagnet er tidløs, gjelder for oss alle.
Hvordan reagerer vi vanligvis på det vi opplever som provokasjoner, baksnakk, overgrep i alle former? Vi begynner med å holde det for oss selv. Det kan være at vi er flaue eller bare ute av stand til å snakke om det. Vi føler kanskje at vårt tilfelle er enestående, at ingen kan forstå det. Kanskje mister vi proporsjonene: selv en liten ting kan gå ut over alle grenser. Så involverer vi andre – venner, naboer og slektninger. Av og til fremmede. Ikke som rådgivere, men for å bekrefte vår fortolkning av situasjonen. For sympati. Det eneste vi i realiteten oppnår, er å spre gift. Den siste som involveres er den som skal ha forvoldt skaden. Slikt sårer, det kan til og med gjøre forsoningen vanskeligere.
Den alternative veien er lys, vid, rett – og den leder til solen. Dagens evangelium setter oss på denne veien. Det er en vei som krever mot, og integritet. Men det står fast at en enkel og ærlig samtale kan lette situasjonen. Medmennesket visste kanskje ikke omfanget av skaden det forårsaket. Kanskje innser han eller hun sin feil, og fordømmer den. Kanskje ikke. Ved anger må tilgivelsen være varm og betingelsesløs. Dét er ikke for mye forlangt av en troende som er bevisst egne feil, og som selv har opplevd Guds tilgivelse.
Kanskje er ikke én samtale tilstrekkelig. Kanskje trengs det ett eller flere mennesker som «sannhetsvitner». Og dersom vi fortsatt møter en vegg av mistro og aggresjon, må vi oppsøke fellesskapet. Slik at vårt mål ikke er å overvinne, men å vinne, et medmenneske for den rette veien, til forsoning. For nettopp forsoning er, ifølge Kristus, det viktigste: «Om du bærer offergaven din frem for alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la gaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med din bror». (Matteus 5:23-24).
Forsoning fører til vekst for begge parter. Forhold blir dypere etter å ha blitt prøvd av stormer. Forsoning er en utfordring, på samme måte som selve kristendommen er en utfordring. Men forsoningens vei skal alltid prøves. Forsoningens vei følger Kristi fotspor.
God helg!
p. Joseph
Vår Frue Kirke 