Fredagsbrev uke 36: Forsoningens vei følger Kristi fotspor

Søndagens evangelietekst fra Matteus inneholder et av Jesu viktigste løfter: «Der hvor to eller tre er kommet sammen i mitt navn, der er jeg selv iblant dem». Hver søndagsmesse møtes vi i Kristi navn. Han er med oss, både i åndelig og legemlig forstand. I et troens fellesskap, bundet sammen av Kristus.

Bibelen er egentlig ikke én, men mange bøker. Og de er forskjellige. Noen er åpenbart skrevet for å samle Guds folk, Israel. Andre er ren historiefortelling. I Bibelen finner vi begivenheter og beretninger som er helt sentrale for vår tro. Fremst er beretningen om Kristi offer og oppstandelse. Bibelen rommer også mye tidløs visdom – praktiske råd som kan hjelpe oss til bedre liv og samvær med våre brødre og søstre her på jorden. For eksempel søndagens evangelium, som fokuserer hvordan man bør reagere når noen som står oss nær sårer oss. Jesus gir oss en bruksanvisning: Vær ærlig, åpen, gjerne litt konfronterende. Ta forholdet opp direkte med den det gjelder. Om det ikke går i første forsøk, søk støtte fra andre. Ta saken opp på nytt. Eventuelt, legg saken frem for kirken. Dersom intet av dette hjelper, kan det være du må slutte å anse vedkommende som en bror, eller søster. For: «alt hva dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt hva dere løser på jorden, skal være løst i himmelen».

Jesu historiske kontekst var selvfølgelig de første kristne menigheter som dukket opp kort etter oppstandelsen og himmelfarten. Da de første kristne var alene med seg selv. Det var viktig å unngå splid og ryktemakeri. Dette forutser Jesus i søndagens evangelium. Og visdommen som ligger bak utsagnet er tidløs, gjelder for oss alle.

Hvordan reagerer vi vanligvis på det vi opplever som provokasjoner, baksnakk, overgrep i alle former? Vi begynner med å holde det for oss selv. Det kan være at vi er flaue eller bare ute av stand til å snakke om det. Vi føler kanskje at vårt tilfelle er enestående, at ingen kan forstå det. Kanskje mister vi proporsjonene: selv en liten ting kan gå ut over alle grenser. Så involverer vi andre – venner, naboer og slektninger. Av og til fremmede. Ikke som rådgivere, men for å bekrefte vår fortolkning av situasjonen. For sympati. Det eneste vi i realiteten oppnår, er å spre gift. Den siste som involveres er den som skal ha forvoldt skaden. Slikt sårer, det kan til og med gjøre forsoningen vanskeligere.

Den alternative veien er lys, vid, rett – og den leder til solen. Dagens evangelium setter oss på denne veien. Det er en vei som krever mot, og integritet. Men det står fast at en enkel og ærlig samtale kan lette situasjonen. Medmennesket visste kanskje ikke omfanget av skaden det forårsaket. Kanskje innser han eller hun sin feil, og fordømmer den. Kanskje ikke. Ved anger må tilgivelsen være varm og betingelsesløs. Dét er ikke for mye forlangt av en troende som er bevisst egne feil, og som selv har opplevd Guds tilgivelse.

Kanskje er ikke én samtale tilstrekkelig. Kanskje trengs det ett eller flere mennesker som «sannhetsvitner». Og dersom vi fortsatt møter en vegg av mistro og aggresjon, må vi oppsøke fellesskapet. Slik at vårt mål ikke er å overvinne, men å vinne, et medmenneske for den rette veien, til forsoning. For nettopp forsoning er, ifølge Kristus, det viktigste: «Om du bærer offergaven din frem for alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la gaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med din bror». (Matteus 5:23-24).

Forsoning fører til vekst for begge parter. Forhold blir dypere etter å ha blitt prøvd av stormer. Forsoning er en utfordring, på samme måte som selve kristendommen er en utfordring. Men forsoningens vei skal alltid prøves. Forsoningens vei følger Kristi fotspor.

God helg!

p. Joseph

Fredagsbrev uke 35: Følg Jesus, slik han er

Forrige søndags tekst skildret Peter, og hans tro på Kristus, den levende Guds Sønn. Denne søndagen kommer fortsettelsen, fra Matteus’ evangelium.  Jesus forutsier sin død og oppstandelse. Peter viser at han likevel har til gode å innse Jesu egentlige oppdrag her på jorden. Han snakker, som til en god venn, og sier at Jesu forutsigelser for enhver pris må unngås. Jesus, på sin side, er klar i sin irettesettelse: Du tenker som et menneske, uten sans for Guds veier!»

Den Peter som hadde bekjent sin tro, tenkte ikke som et menneske. Dét var en Peter som tok imot Guds åpenbaring, som åpnet seg for Gud. Det er denne personens tro Jesus vil ha som fundament for sin kirke – et menneske som åpner seg for Guds åpenbaring – den troende Peter. Ingen verdslig eller moralsk makt. Ikke en som vet alt bedre enn andre og pålegger dem sine normer. Som troende fellesskap kan vi kun tilby støtte til de svake og tvilende, og til dem som ikke vet i hvilken retning de skal gå. Som troende fellesskap står vi på en klippe og bærer nøklene til evigheten. Men så er det også ofte slik med oss mennesker at vi tenker innen snevre grenser, uten sans for Guds veier. Med vårt eget, menneskelige bilde av Gud lever vi våre liv innen en forestillingsverden som lett kan gjøre Guds bilde til et avgudsbilde. På denne måten står vi i fare for at våre kristne liv kun blir famlende etterligninger av Kristi liv. Vi går oss vill i dagligdagse hensyn, reagerer som Peter, og taper øye for den sanne Gud, hans misjon og kall til oss.

Det er så lett å se Jesus som en lærd, god mann, en stor profet, et forbilde, en helt. Disiplene gjorde det. En som hjelper oss til suksess i livet. For Peter var det viktig at denne helten ikke måtte dø. I Peters livsverden, hvor seier og triumf spilte en viktig rolle, var det liten plass for lidelse og død. Paulus sier det så presist i sitt brev til menigheten i Korint: Vi forkynner en korsfestet Kristus – for jødene en skandale, for hedningene dårskap. Det var dette Peter ville unngå: Skandale og dårskap. Lidelsens og oppstandelsens totale nødvendighet var noe Peter fortsatt hadde til gode å erkjenne. Dermed vakte han Jesu forargelse.  

Det ligger en advarsel her – til oss alle. Vi har alle lett for å ty til bønn om hjelp, når vi har problemer, når vi trenger Jesus for å ordne opp i vårt kaos. Da organiserer vi bønnemøter og våkenetter. Vi ber om trygghet, om å kunne nå våre mål, om å bli litt vellykket, få littegrann suksess. Om å kunne gjøre det like godt, ja, helst litt bedre enn de andre. Også vi vekker sikkert forargelse, både hos Frelseren og menneskene: Jesus gir i alle fall krystallklar beskjed: «Den som søker å frelse sitt liv, han skal miste det, mens den som setter livet til for min skyld, han skal finne det igjen».

…sette livet til for min skyld …. Det ligger et kall i disse linjene. Til ikke å følge en Jesus som er slik vi synes han skal være. Følg Jesus, slik han er. Gjennom forsakelse til frelse. Det å følge Jesus slik han er medfører å ta eget kors, ta det opp, og å følge Ham. Det å forstå Jesus betyr å forstå korset. Å innse at det å følge Kristi vei ikke er noen dans på roser. Veien kan være veldig lang og vanskelig.

Dette er kjernen i Jesu lære, og det er grunnen til at Peter blir dømt så hardt. Peter blir sett på som fristeren. Hans mål og ønsker tilhører Satan, sier Jesus. Peter foretrekker å se Jesus som immun mot nederlag, lidelse og forakt. Messias er i hans drøm herlighet og prestisje, hevet over en forgjengelig menneskehet. Det Peter ikke forstod, var at veien til Guds herlighet går gjennom å overvinne lidelse og død. Ta opp korset, og bære det. Slik vi også blir oppfordret til.

Vi be. Ikke om heder, suksess og ære, men om Guds nåde, slik at vi kan etterfølge Jesus. Han som har vært, er og alltid vil være Veien, Sannheten og Livet.

God helg!

                                                                                                             p. Joseph

Fredagsbrev uke 34: Troen er Kirkens fundament

«Du er Messias – Sønn av den levende Gud». Slik bekjenner Peter sin tro i søndagens evangelium. Og det er denne trosbekjennelsen som gjør apostelen til klippen, til fundamentet for kirken, selv om han var et skrøpelig og svakt menneske som alle oss andre.

Hvordan dét foregår? Jo, ved at Jesus snakker direkte til disippelen alle kjente som Simon. Han er dessuten ekstra nøye med å presisere hvem han snakker til, ved å tiltale ham som Simon Bar-Jona. Her skulle det ikke være noen tvil: Han snakker om og til Simon, sønnen til Jona (forstavelsen «Bar» betyr «sønn» på arameisk – språket Jesus brukte). Og så kalte han Simon for «Kefa» som er det arameiske ordet for «stein», «klippe» eller «fjellknaus». Altså Simon Kefa. Fordi det jødiske tempelet i Jerusalem lå på en klippe, Tempelhøyden. Et sikkert fundament for et gudshus. Simon Kefa – Simon Klippen – skulle være fundamentet for det nye tempelet.

Evangeliet ble oversatt og spredt på gresk. Og den direkte oversettelsen av arameiske «kefa» til gresk er «petros». Simon Kefa ble til Simon Petros, på latin Simon Petrus, og så forsvant «Simon» og vi står tilbake med dagens germanske, eller engelske «Peter». Alt opprinnelig avledet av det arameiske ordet for «fjellknaus», eller «klippe». Vi finner det på nytt i språket, den dag i dag: Nordmenn snakker stadig om en «klippefast tro». Alt fordi Jesus i sin tid ønsket å formidle at troen på ham som Messias er det sanne, eneste gyldige fundament for det tempel som fører oss inn i himmelen.

Når Jesus sier at på denne klippe vil jeg bygge min kirke, er det lett å tro at det er klippen, eller Peter, som er det eneste vesentlige. Men det er også et annet poeng ved utsagnet, nemlig at Jesus gjennom disse ordene understreker at han, Messias, vil bygge en ny kirke, et alternativ til tempelet i Jerusalem. Og da er det ikke lenger Tempelhøyden i Jerusalem som er fundamentet. Ikke lenger stein og fjell. Fundamentet til den nye kirken, som skal lede oss til Frelsen, er troen. Simon Kefas, eller Peters, tro.

Evangelisten Matteus fremstiller Peter som den første blant de tolv disiplene. Det spesielle forholdet mellom Jesus og Peter understrekes ved flere anledninger: Som i fortellingen hvor Peter blir innbudt til å gå på vannet for å møte Jesus, som står der. På bølgene, i stormen. Men Matteus idealiserer ikke – han beskriver Peter som lite troende. Og enda sterkere er Jesu irettesettelse av Peter, når han et sted sier; gå bort fra meg, Satan, du har ikke sans for Guds veier. Også i lidelseshistorien fremstilles Peter som alt annet enn en helt. Tvert imot, han svikter Jesus. Matteus er den av de fire evangelistene som sterkest fremhever Peter som den første blant apostlene, men han viser samtidig hans svakheter.

Forløsningen kommer når Peter tar ordet, og svarer: Du er Messias, sønn av den levende Gud. Det er dette som gjør Simon Bar-Jona til Kefa/Peter, eller klippen. Til fundamentet for kirken. Vår Kirke. Bygget, ikke på stein, ikke på politisk eller økonomisk makt. Bygget på gudstro – en tillit til en Gud som lever med og leder sitt folk. Denne troen er grunnleggende, for på den er vårt fellesskap- vår Kirke – bygget.

Tenk på det: Peter – kanskje den mest lunefulle, for ikke å si ustadige og svikefulle disippelen av dem alle, med et åpenbart unntak for Judas Iskariot.  På Peter vil Jesus bygge det nye, Troens Tempel. Tross at Peter – som alle oss andre -var et svakt og skrøpelig menneske, ble han utvalgt til klippe. Jesus selv skapte troen på Guds troskap i Peter. Peter hadde erfart på kroppen at Gud forblir trofast selv om han selv er troløs. Han var selv tilgitt, og på den måte godt forberedt på sin viktigste oppgave; nemlig å tilgi. Derfor ble Peter valgt til hyrde. Han som fikk nøklene til Guds rike. Hans tro ga oss Kirken, fylt med Peters arvtakere. Kirken, som åpner døren til himmelen, for alle som tror.

God helg!

                                                                                                        p. Joseph

Fredagsbrev uke 33: En tekst om helbredelse ved tro. For alle. Alltid.

Kommende søndag , den 20. august,  er dagen for et personlig jubileum: Da er det nøyaktig 29 år siden jeg ble presteordinert, i 1994. Jeg ber dere alle om å være med meg på søndag i en takk til Gud. Og samtidig be Ham om å la sin styrke og nåde fortsatt lyse over meg og min prestegjerning, nå og i all tid.

Og apropos søndagen – den 20 i det alminnelige kirkeåret, så er denne dagens tekst ikke av de enkle.  Rett og slett fordi Jesus i denne teksten – for en gangs skyld – ikke viser seg fra sin vanlige, sympatiske side. Han ignorerer en kanaaneer – en kvinne, som vil ha ham til å helbrede datteren. Jesus er taus, kvinnen driver på, gir seg ikke. Til slutt ber disiplene ham om å gjøre noe, for å få slutt på maset. Jesus svarer at dette ikke er hans oppgave – hans oppdrag er å frelse og helbrede «Israels bortkomne får». Ikke folk fra Kanaan, landet jødene hadde erobret og okkupert fordi Herren hadde sagt at det tilhørte Israels folk. Kanaan – Det Lovede Land.

Jesus ble i sin samtid ofte sett på som en jødisk rabbi – ikke en religionsstifter. Denne episoden tyder på at det også var slik han fra først av så seg selv, i alle fall inntil han innså dybden og storheten i sitt offer på Golgata, og oppstandelsen. Innså at hans gjerning var for alle mennesker, ikke bare «Israels bortkomne får». Denne lille historien fra Matteus forteller altså om en Jesus som blir irettesatt av en kanaaneisk kvinne. Jesus gir henne rett, han endrer seg, og sin egen selvforståelse. Dét gir storhet og tyngde til den lille historien.

Litt kunnskap omkring de faktiske ytre forhold, historie og lokale motsetninger, er også her klargjørende og viktig. Selve teksten gir oss et vesentlig spor: Jesus har vært i traktene rundt Gennesaretsjøen, i fjellandskapet Galilea. Nå beveger han seg ned til kysten, over grensen til dagens Libanon, til området mellom kystbyene Tyros og Sidon, like sør for dagens Beirut. Dette kystlandskapet utgjorde den nordlige delen av det opprinnelige Kanaan, som altså jødene okkuperte. Vi befinner oss like ved yttergrensen for det bibelske Israel. 

Teksten understreker det fremmede. Det er der han møter outsideren, den kanaaneiske kvinnen. Kanaaneerne utgjorde ingen enkelt stat, men snarere en serie bystater under fellesnavnet Kanaan. Oppe i nord var det helst fønikerne som dominerte. Uansett, for Jesus og samtidige var den kanaaneiske kvinnen ikke en av Guds utvalgte. Jødene var ikke særlig tolerante i møtet med utenforstående – kanaaneerne var ikke mye verd. De ble kalt hunder, og dét var ikke ment som ros!

Evangelisten Matteus var selv blant dem som var utenfor. Ifølge tradisjonen var han toller, eller skatteoppkrever. Disse arbeidet for de romerske okkupantene, og ble sett på som forrædere. Matteus var nektet fra tempelet og seremoniene der. Følgelig fikk han ikke lov til å be til Gud i tempelet og være nær Gud. I nyere tid ville man sagt at han var bannlyst.

Her er vi altså: I evangeliet etter en forfatter som selv var bannlyst fra det israelske stammefellesskap, i fremmed land, i møte med en kvinne, den laveste av de lave, som var for en hund å regne. Rabbi Jesus reagerer på impuls – eller kanskje har han allerede innsett hvordan han kan bruke situasjonen? Kanskje er det mester-pedagogen som nok engang viser seg for oss? Han sier: «Det er ikke rett å ta maten fra barna og kaste den for valpene». Harde ord. Kan hende bruker Jesus dem for å minne disiplene om jødenes egen språkbruk. Kvinnen er smart, og svarer: «Ja, men herre, selv valpene får spise de smulene som faller fra deres herres bord».

Kvinnens bruk av Jesu eget bilde viser ham at det finnes en vei, også for henne, til Guds bord. Jesus er tydelig imponert og inspirert av denne på alle måter fremmede kvinnens utholdenhet og visjon. Han innser at Guds bord, opprinnelig dekket for Israel, skal og bør utvides til å omfatte alle mennesker, alle steder, til alle tider.

Dette er søndagens tekst – skrevet av outsideren Matteus. En tekst om helbredelse ved tro. For oss alle. Alltid.

God helg!

                                                                                                        P. Joseph