Kategori: Uncategorized

Jeg skriver dette til dere, kjære medkristne, på den første dag i det ni dager lange mellomspillet mellom Kristi Himmelfart og Pinsedag. Ni dager mellom to fester – Kristi Himmelfart ledsaget av løftet om Den Hellige Ånds komme, og pålegg om å vente, i bønn. Og den forløsende festen som markerer Den Hellige Ånds komme, og uavbrutte nærvær. Vi ber om, og forbereder oss på, Guds Ånds velsignelse.

Vi er utfordret til å vente på innfrielsen av Jesu løfte, til å dele det første kristne samfunns overbevisning om at Guds Ånd vil komme hit, hvor vi er. Jesu løfte som samlet det første kristne samfunn er det samme løftet som binder oss sammen. Vi ber i fellesskap om Guds Ånds velsignelse. Med Guds ord i sentrum for forsamlingen – da, som nå. Vi venter, vel vitende om at Guds Ånd vil røre ved oss med kraft. Da, som nå. Ni dagers mellomspill, i forventning og bønn.

Vi vet det godt, på Pinsedag åpenbares Den Hellige Ånd for apostlene. En gruppe ganske enkle hverdagsmennesker, en forvillet flokk uten gjeter. Kristus innså bedre enn de selv hvor svake de var. Følgelig ba han sine apostler om å vente med å foreta seg noe som helst, før de ble «utrustet fra det høye» (Luk 24:49). Det er denne mentale utrustningen, kall det gjerne en dypt religiøs og eksistensiell erkjennelse, vi kjenner som den Hellige Ånd. Som gjør dem i stand til å vitne om Kristus og forkynne Kristi evangelium. Kan hende var erfaringen med svakhet, maktesløshet under Kristi lidelse, oppstandelse og himmelfart nettopp det som gjorde dem i stand til å ta imot Den Hellige Ånd.

Det der her vi er nå, i Kirkeåret. I mellomspillets fase, hvor vi erfarer vår maktesløshet. Paulus sier det med sin vanlige, absolutte klarhet: «Ingen kan si: ‘Jesus er Herren’ uten i Den Hellige Ånd» (1Kor 12:3). Slik Paulus ser det, kan vi intet gjøre i det åndelige liv uten Den Hellige Ånds hjelp.

Erklærte humanister har protestert gjennom generasjoner og hundreår: «Det kan ikke være sant. Paulus overdriver. Vi kan gjøre mye. Bare se på oss! Vi kan vinne Guds bifall, hans nåde og vår egen frelse». Det er både sant, og usant. Mennesket rommer et enormt potensiale. Samtidig som vi er skjøre og sårbare. En underlig dobbelthet, inntil vi erkjenner at det er Den Hellige Ånds nærvær i hver enkelt av oss som gjør det mulig å realisere vårt potensiale som Guds skapninger. Kristi offer og død gir oss Nåde. Åpner opp for frelsen. Den Hellige Ånd gir oss denne erkjennelsen, og evnen til å ta imot frelsen, og å dele erkjennelsen med andre.

Det er viktig, i dette forberedelsens mellomspill, å erkjenne vår svakhet og hjelpeløshet, særlig på det åndelige område. Vi kan sammenlignes med uerfarne svømmere som fulle av overmot kaster seg ut i bølgene for så å bli kastet tilbake, av de samme bølgene. Strandet. Vi har alle erfart denne hjelpeløsheten, tross vilje og selvtillit: En brå sykdom, følelsen av å bli avvist av et menneske vi gjerne vil nærme oss, følelsen av å mislykkes … eller et møte med døden.

Den Hellige Ånd gir oss kraft til å møte kravene, kraft til å beherske bølgene. Den hellige Ånds nærvær er nødvendig for forløsning. Forløsning av oss selv, forløsning av våre forhold til mennesker i vår nærhet, forløsning av oss selv som troende, forløsning fra dødens grep. Forløsning, fra å være forvirrede dyr på en ukjent sti, uten gjeter, til glade, fortrøstningsfulle pilegrimer på livets vei.  

Disse ni dagenes mellomspill må vi benytte til å innse vår avmakt, slik at vi kan åpne oss for Den Hellige Ånds kraft. Den som gjør oss til en del av Guds allmakt.

God helg!

p. Joseph

Kristi Himmelfartsdag 2023

Kjære Brødre og Søstre,

Fra den 9. til den 11. mai foretok Kardinal Anders Arborelius (Stockholm) og Biskop Erik Varden (Trondheim) et solidaritetsbesøk i Ukraina i Bispekonferansens navn, så på vegne av alle katolikker i våre nordiske land. De ble dypt grepet av hva de så — av prøvelsen Ukraina gjennomgår, av den stadige trusel som rammer sivile mål, av grusomheter begått mot forsvarsløse og mot barn, men også av ukrainernes mot, utholdenhet og humanitære innsats. Vi vil, som deres biskoper, mobilisere alle troende til fredelig innsats mot en forferdelig krig. Til dette formål vil vi bruke Pinsedagen, når vi feirer Åndens komme og bekrefter vår tillit til at Herren kan fornye jordens åsyn ved sin frelsende kraft og gjennom sine trofaste. Vi ber om at pinsedagens hovedmesse i alle menigheter og ordenshus i våre fem land på den dagen feires for rettferd og fred i Ukraina. Og vi ber om at all kollekt går til Ukrainas Caritas, som gjør en storartet innsats. Caritas vil øremerke vårt bidrag til mat- og hygienepakker til de mest trengende. Behovet for slik primærhjelp er stort, og vil bli større. La oss bruke dagene som kommer til å forberede våre hjerter og sinn. På forhånd takk for deres raushet.

Maria, Fredens dronning, be for Ukraina!

Biskop Czeslaw Kozon, Kopenhagen, formann
Kardinal Anders Arborelius OCD, Stockholm, nestformann
Biskop Bernt Eidsvig Can.Reg, Oslo
Biskop David Tencer OFMCap, Reykjavik
Bikop Prælat Berislav Grgic, Tromsø
Biskop Prælat Erik Varden O.C.S.O., Trondheim
P. Marco Pasinato, Administrator Helsinki

«Dersom dere virkelig holder av meg, da holder dere også mine bud», sier Jesus i søndagens evangelietekst.  Jesus sikter først og fremst til kjærlighetsbudet: Dere skal elske hverandre, slik jeg har elsket dere. Kjærligheten skal ikke bare være ord; den må realiseres gjennom gjerninger.

I dette tekstavsnittet nevnes ikke bare Jesu kjærlighet til sine disipler – dét er ellers ganske vanlig. Nå refererer han også til disiplenes kjærlighet til Jesus. Det er denne kjærligheten som frigjør: «…den som holder av meg, han skal min Far ha kjær. Og også jeg vil ha ham kjær og gi meg til kjenne for ham.»

Vi ble skapt til å elske og bli elsket, til å leve i relasjoner. Til hverandre, til å bo, bli til og forbli i hverandre, slik Faderen er i Jesus og Jesus er i Faderen; det motsatte av å være alene – foreldreløs. Guds kjærlighet handler om å leve i ett med Guds skaperverk og den kjærlighet som finner sitt uttrykk i skaperverket: I oss selv, i medmennesker, i alt som lever omkring oss. Det er slik Jesus gir seg til kjenne. Fordi vi elsker ham og det skaperverk som hele tiden bærer bud om Hans kjærlighet.

Husk dette: Å komme til tro er analogt med å bli forelsket. Man kan ikke forelske seg abstrakt. Kjærlighet kommer gjennom et møte med en annen person. Det samme gjelder troen. Hvis tro er et forhold til den levende Kristus og den levende Gud som sendte ham, kan troen bare komme gjennom et møte med dem. Og Ånden er den som gjør dette nærværet kjent.

Johannesevangeliet kaller Ånden paraklētos eller (paraklet) talsmann, en som er kalt til ens side som en kilde til hjelp. En overfladisk lesning av Johannes kan gi inntrykk av at Ånden er advokaten som taler vår sak for Guds domstol, i håp om barmhjertighet. Glem det! Tenk motsatt! Gud har allerede gitt kjærlighetens gave, nåden, barmhjertigheten, uavkortet gjennom Jesu død og oppstandelse. Ånden er talsmannen som formidler denne sannheten nå, i denne tiden, i 2023,  etter påske. En sannhet som muliggjør – realiserer – tro. Åndens sannhet i møte med oss. Forelskelsen kan oppstå!

Jesus og Ånden representer to sider av det samme: De er begge sendt til verden, de kommer fra Faderen.  Jesus forkynner det han har mottatt fra sin Far, og Ånden viser oss hva som mottas fra Jesus. Begge underviser, vitner om sannheten og avslører verdens synd. Dermed er det ikke sagt at Ånden er en annen Jesus. Ånden fortsetter Jesu arbeid uten å ta hans plass. Som Ordet som ble kjød, åpenbarer Jesus Gud gjennom det livet han lever og den døden han dør. Men Ånden blir ikke inkarnert og blir ikke korsfestet for verdens synd. Ånden formidler. En talsmann.

Jesus sier også at verden ikke kan ta imot sannhetens Ånd fordi den verken ser eller gjenkjenner den. Han skildrer «verden» som det området der mennesker er fremmedgjort fra Gud. «Verden» består av dem som er fiendtlig innstilt til Jesus og hans etterfølgere. En verden som nekter å anerkjenne. Nekter å ta imot. Dette innebærer ikke at en ikke-troende er fortapt. Men det forutsetter en interesse for å møte, en vilje til kjærlighet. Ånden er nøkkelen, døren åpnes, «verden» endres: Fordi den ikke lenger er fremmedgjort fra Gud.

Jeg vil ikke etterlate dere foreldreløse. Dette er løftet. Vi har ikke blitt forlatt. Ikke overlat dere selv eller andre til «verdens» barnevern. Ta opp utfordringen fra Ånden, talsmannen:  Elsk med alt du er, alt du har. Slik Vår Far og Hans Sønn elsker oss. Med alt de er. Med alt de har skapt.

God helg!

                                                                                                                                                             p. Joseph

Tro, Håp og Kjærlighet. Hva hadde våre menneskeliv vært uten? I disse tre ordene finner vi spiren til alt åndelig liv, all spiritualitet og all sann menneskelig sameksistens. Og av de tre kommer troen først. Fordi troen representerer veien inn til all åndelig og menneskelig vekst og styrke.

Disse søndagene etter påske handler lesningene og evangelietekstene i hovedsak om to emner som er nær knyttet til hverandre: Det første er: Tro på Jesus Kristus, han som er vår vei til Gud, gjennom sin lidelse og død til oppstandelse! Og det andre er: Tro på ditt kall i livet. I troen finnes tillit til, og en visshet om at bak den tilsynelatende myldrende meningsløsheten på en enslig planet i et uendelig, tilsynelatende tomt verdensrom finnes en vei, en sannhet og et liv. Jesus.

Hvordan kan vi i det hele tatt leve og gjøre noe meningsfylt om vi er lammet av livslede, angst og uro, uten tro på det vi gjør, uten tro på verken Gud, menneskene eller livet? Det er her troen, troens gave, melder seg med full kraft. Troen på at selve livets begrensninger er brutt. Troen på Jesus, som veien, sannheten og livet. Alltid har han hjulpet mennesker til å stå opp, til å reise seg fra et umenneskelig eller ikke menneskeverdig liv, kalt oss til å følge ham og å gå den vei han viser.

Tekstene i dag handler igjen om troen som gave og oppgave. Om vi tror på Gud, så må vi vise det i våre gjerninger, sier Jakob i sitt brev. For hva hjelper det om du sier at du tror, men ikke viser din tro i dine gjerninger?

Det finnes skeptikere med de beste hensikter – mennesker som sier de gjerne vil tro, men som ikke tror. Som gjerne vil leve i håpet, i kjærlighet, men som ikke når helt frem. Fordi de ikke kan hengi seg til håp og kjærlighet med den reservasjonsløshet – tillit – som skaper tro, og som troen gir. Mennesker som fortsatt venter på den gaven troen er. Som ikke har fått Kallet.

Apostelen Peter tar i sitt brev opp kalls-problematikken; Kom til ham, den levende sten – forkastet av menneskene, men i Guds øyne utvalgt og kostelig, og gå selv inn som levende stener i et åndelig byggverk. Vi er utvalgt, vi er kalt. Alle som en. Gjennom sitt offer på Langfredag og sin oppstandelse Påskemorgen ble Guds pakt med oss mennesker fornyet. Pakten som innebærer at vi alle har adgang til, og er del av, Guds rike.

Disse søndagene etter Påske minner oss om dette, og oppfordrer oss til å møte Gud i tillit. Det er ikke så enkelt dette med kall, også disiplene hadde mange spørsmål og var skremt over det krevende oppdraget de hadde fått. Men de ga slipp på tvilen, besluttet seg for å møte hverandre, og Gud, i tillit. Dette er troens løfte: Dersom jeg erfarer tillit, til og fra Gud og mennesker, så styrkes min tillit også til meg selv.  Og jeg mottar troens gave, håpet, og evnen til å leve mitt liv i kjærlighet.

Vi er alle skapt i Guds bilde. Dét er ikke alltid lett å se. Gud i overgriperen, i morderen, i svindleren eller løgneren.  Men Guds nåde er stor. Den har rettferdiggjort oss mennesker. Vi er bilder av Ham, han er allerede i oss, i tillit. I nåde. Gjennom selvtilliten dette er ment å skape i oss finner vi kimen til utviklingen av troen på Ham. Den som tror, skal selv få gjøre de verk jeg gjør, sier Jesus. I tillit til Gud kan vi gjøre de verk Jesus gjorde, fordi han gir oss all den styrke vi trenger.

Han gir oss også et råd, og et løfte: Våg å be! Det som du ber om i mitt navn skal du få! Vår tro får en fast grunn å stå på ved å leve etter dette løftet og ved i tillit å be Gud om styrke og mot. Til å tro.

Kjære Gud, jeg tror. Hjelp min vantro. Gjennom troen går veien til håpet. Og kjærligheten.

God helg!

                                                                                                        p. Joseph

Herren er min hyrde, jeg mangler ikke noe. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile. Han gir meg nytt liv. Han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld.

Salme 23. Finnes det noe vakrere? Og spesielt relevant denne kommende søndag, den fjerde søndag i påsketiden. Den gode hyrdes søndag. Det er også Kirken kalls-søndag. I et katolsk fellesskap ber vi vår felles gode hyrde – Kristus – om flere arbeidere til Kirken. I tråd med dette har vi også plikt til å bistå vårt bispedømme med penger, og bønn, til støtte for bispedømmets presteseminar.

For å vokse i indre frihet trenger vi alle en hyrde, en åndelig far eller mor som viser oss veien. Slike mennesker støtter oss, bygger oss opp med tillit og anerkjennelse. Utvikler det beste i oss. I tillit ser hyrden gaver og evner i oss som vi ikke alltid selv innser og erkjenner. Gode hyrder. Med omsorg, respekt og forståelse. Ikke for å skjemme bort i klam beskyttelse. Men med oppmuntring, slik at vi tar klare og gode valg, slik at vi får hjelp til å vokse, til fullstendige og fullverdige utgaver av oss selv.

Israel var på Jesu tid et jordbrukssamfunn. I femte Mosebok beskriver Gud selv Abrahams far som en “omflakkende arameer”. Det var nomader som i hovedsak drev med sau- og fedrift i det bibelske landskapet som kalles Aram. Også kjent som Mesopotamia, i dag det området vi kjenner som Irak. Det var herfra Abraham kom, og senere grunnla Israel. En omflakkende hyrde som fant sitt land, og ledet flokken sin inn i dette. Slik Kristus, den gode hyrde, leder sin flokk inn i sitt land – inn i evig samfunn med Gud.

I Israels historie har Jahve gitt sitt folk mange hyrder: Moses, Josva, David, Salomo, profetene. Det fantes også dårlige hyrder, avguder, som ledet flokken i feil retning. Kristus oppfyller profetien i Sakarjas bok, kapittel 13, der urene ånder fjernes fra landet. Nå gjelder det å følge ham – den gode hyrde.

Norsk er på mange måter et fattig språk. Hos oss er hyrden “god”, han gjør “godt”. Men det originale greske ordet  “Καλός” (kalos) betyr så mye mer: Ordet kan oversettes med «edel», «vakker», «perfekt», «dyrebar» eller til og med «vidunderlig».  Den gode hyrden samler de som står i fare for å gå tapt. Gjennom ytre og indre farer. Den gode hyrde gir sitt liv for flokken sin.

Det finnes et løfte i dette: Et løfte om en god hyrde, som frelser og beskytter, i alle livets forhold. En God Hyrde som beskytter og bistår dagliglivets talløse små og store hyrder; foreldre, lærere, leger og helsepersonell, idrettstrenere, prester, korpsdirigenter, kateketer, besøksvenner, nonner, politikere og byråkrater av god vilje. Folk som velger andres utvikling fremfor egen egoistisk interesse. I bunn og grunn oss alle, i gode stunder. Hver og en av oss.

VI ber om styrke til å være gode hyrder, under beskyttelse og inspirasjon fra Den Gode Hyrden – Kristus. Vi ber om, og gir hverandre, kraft til å stå i alle oppgaver livet gir oss. Og gjennom denne kraften, og kraftens konsekvenser, inspirasjon og hjelp: Slik at våre medmennesker kan oppleve Den Gode Hyrdes kjærlighet gjennom våre hender og våre hjerter. 

Søndagens tekst om Den gode hyrde gir oss håp og inspirasjon til å mestre livet, i solidaritet og samfunn med våre medmennesker og alle medskapninger. En utmerket tekst også for neste ukes høytidsdag – den første mai. Solidaritetens dag.

Riktig god helg!

                                                                                                                                                                          p. Joseph