Vår Frue Kirke

Ukens Bibeltekst forteller historien om fariseeren og tolleren. Begge gikk til tempelet for å be. Fariseeren holdt en lovtale over seg selv; han var jo også et godt eksempel for sine omgivelser. Den andre, tolleren, sto lengst nede i tempelet, våget ikke engang å løfte blikket, men slo seg for brystet og sa dette ene: «Gud, vær meg synder nådig».

Og Jesus er klar: Det var tolleren som gikk rettferdiggjort hjem.Fariseeren gikk det ikke så godt med. For, som Jesus sier: «Enhver som opphøyer seg selv, han skal bli ydmyket, men den som ydmyker seg selv, han skal bli opphøyet».

Det er ikke hvemsomhelst Jesus bruker i denne lignelsen. I det jødiske samfunnet var fariseerne blant lederne, de var prester og lærde – hadde også betydelig verdslig makt i en tid hvor Gudsdyrkelse og makt hang tettere sammen enn i dag. I tillegg var fariseerne jøder.

Tolleren, eller skatteoppkreveren, som vi ville ha kalt ham, var høyst sannsynlig en upopulær representant for de romerske okkupantene, selv om han godt kan ha vært jøde. En forræder, vil noen si. De stod på hvert sitt ytterpunkt på den sosiale rangstigen.

Og de kom begge til tempelet: Fariseeren tilsynelatende helt uvitende om sin synd. Han er ikke en synder som resten av menneskeheten. Han er annerledes. Men også han er skyldig. Faktisk er forbrytelsen svært alvorlig. Hans største synd er stolthet. I tillegg til å være lettsindig og selvrettferdig. Syndene hans forårsakes ikke av dårlige gjerninger, men av dårlige holdninger.

Skatteoppkreveren velger å be, fremfor å forsikre Gud og enhver annen om sin egen fortreffelighet. Det står at skatteoppkreveren slår seg på brystet, og det er et spor: Menn i Midtøsten bruker denne gesten når de vil uttrykke den mest ekstreme angst. Bibelen gir oss bare to eksempler – her og ved korset. Skatteoppkreverens bønn er enkel og direkte. Han kan ikke kreve noen dyd og kan bare håpe på barmhjertighet. Hans bønn minner om den store botssalmen: «Vær meg nådig, Gud, etter din kjærlige godhet. Utslett mine overtredelser etter mengden av din barmhjertighet. Vask meg grundig fra min misgjerning. Rens meg fra min synd» (Salme 51:3-4).

Interessant nok forteller Jesus ikke at skatteoppkreveren vil endre vaner og bli respektabel. Skatteoppkreveren bringer ingen personlig prestasjon til bordet for å forhandle med Gud. Ingen tilbud om å spille prestasjonsspillet. Skatteoppkreveren vet at Gud er for stor og hellig til å kjøpslå med. Men han håper på Guds kjærlighet og barmhjertighet. Han søker trygghet og rettferdighet. Hans eneste dyd er hans ydmykhet, som byr ham å be om nåde. Og Gud besvarer hans bønn. Skatteoppkreveren, eller Tolleren, går derfor rettferdiggjort ned fra Tempelhøyden og inn i sitt hjem.

Handler det så, dypest sett, om et mesterskap i ydmykhet? Nei. Det handler om å erkjenne egen avmakt, om å gi seg hen til Herren, i tro og bønn. I håp om at frelsen bringer oss inn i lyset, langs de gode gjerningers vei. Det er her utfordringen finnes. Til oss alle, til alle tider.

For å bli litt personlig:  Jeg er selv en av våre dagers skriftlærde. Kan endel om rett og galt, forsøker å veilede medtroende. Men vet at veien til Frelsen er den samme for meg som for alle. En vei i ydmyk hengivelse, en vei i tro, en vei i bønn.

Derfor en påminnelse på tampen: Vi er i slutten av oktober, som tradisjonelt kalles rosenkransens måned.  Bruk den! Be! Om at vår himmelske mor Maria lærer oss å leve i ydmykhet og bønn foran Gud, og foran våre medmennesker.

                                                                                                                                                             p. Joseph

Vi inviterer til

Synodal prosess i menighetssalen tirsdag 8. november kl. 18.45 – 20.30 (etter messen).

Hva er dette?

Pave Frans ønsker at vi alle skal delta i en fornyelsesprosess i Kirken. Vi skal lytte til hverandre, og vi skal lytte til Gud, for å bygge en bedre Kirke.

Temaet for dette første møtet er fellesskap, og tanker og innspill fra vår menighet vil bringes videre til Pastoralrådet i OKB.

Hva skjer på møtet?

Alle er velkommen! Vi vil jobbe i grupper, og gruppene vil få utdelt spørsmål til samtale. Målet er å bygge gode relasjoner.

Vi serverer te og kaffe!

Har du spørsmål? Kontakt menighetskontoret eller menighetsrådsleder.

Påmelding til menighetskontoret innen mandag 7. november: porsgrunn@katolsk.no

Denne søndagens evangelietekst er hentet fra Lukas’ 18. kapittel. Teksten forteller om en dommer. Han hadde ingen respekt, verken for Gud eller mennesker. I samme by var det en enke, som gang på gang kom til ham og sa: «Gi meg rett overfor min motpart». Dette tok aldri slutt, og historien endte med at dommeren faktisk ga enken sin rett – han «bønnhørte» henne, for å slippe maset.

Moralen er åpenbar: «Dere hører hva denne falske dommeren sier! Og så skulle ikke Gud gi sine utvalgte rett, de som roper til ham dag og natt, selv om han synes å gi seg tid?» Spørsmålet er bare om Menneskesønnen vil finne troen på jorden når han kommer tilbake?

Det er et betimelig spørsmål. Og det er her bønnen, og bønnens makt, kommer inn. I bønn forenes vi med våre medtroende, i bønn blir Kirken til og oppfyller sitt kall, i bønn blir verden skapt på ny, i bønnen lever vi, er vi, i bønnen holder vi ut. Vårt bønneliv er en god test for vårt forhold til Jesus og våre medtroende. Bønn er i tillegg fellesskap med Gud. Det er herfra alt gror, for bønn er først og fremst å søke Guds nærvær og vennskap, å søke, å lytte, og så: å handle. Og de troendes bønner er en viktig gave. Om vi bare gir penger for å bli ferdige med saken, er vi omtrent som den dårlige dommeren. Meningen er å la ens gave ledsages av ekte bønn. Ekte bønn, for hele Kirken.

«Be, så skal du få», er løftet. Vårt bønneliv er en god test for vårt forhold til Jesus og våre medtroende. Men hvor ofte ber vi, og hva er det vi ber om? For oss selv bare? Ber vi bare om materielle goder, eller kanskje bare når vi er i vanskeligheter? Gud er ikke som den dårlige dommeren: Han bønnhører oss ikke bare for å få fred. Han ber om at vi ber fordi bønnen har en egenverdi: Bønnen gir fellesskap. Et guddommelig fellesskap, kalt communio.

Communio er selve Kirkens eksistensform, og bare når dette fellesskapet mellom de troende uttrykkes og er reelt, kan Kirken være hva den er kalt til å være: Et tegn på tro, et håpets tegn; kjærlighetens tegn.  Det er dette som menighetene i vårt bispedømme avlegger vitnesbyrd om ved sine bønner for Kirken i hele verden, og ved sine gaver i form av kollekten søndag 16. oktober. Dette er selve Verdensmisjonssøndagen:

Den pavelige Misjonsvirksomhet – Missio – er siden 1922 – i 100 år i år! – Kirkens offisielle organ innen omsorg for fattige bispedømmer over hele verden, for barn i fattige menigheter, og for prestestudenter i områder der man rår over få midler til deres opphold og utdannelse. På Verdensmisjonssøndagen går kollekten til Missios arbeid for troens utbredelse.

Og troen manifesteres gjennom bønn. Bønn danner et fundament for Kirken, og for troens utbredelse. Støtt Missios arbeid, Ikke bare med bønn, men også med gaver. Bli aldri trett av å be! Og bidra til at Menneskesønnen finner troen – og troende – når han kommer tilbake!

                                                                                                                      p. Joseph

En gang på veien opp til Jerusalem …. Slik starter søndagens tekst. Jesus befinner seg på grensen mellom to samfunnsdannelser, eller stater: Samaria og det hjemlige Galilea. Han møter ti spedalske som roper til ham. De ber om nåde. Jesus er kort mot dem: “Gå og vis dere for prestene”, sier han. Og mens de var på vei, ble de renset.

Hva gjør man i en slik situasjon? Ni av de ti gikk glade videre, godt fornøyde, får vi tro, med å være kvitt spedalskheten. Men uten videre tanker på hvordan det var skjedd. Kun en stoppet opp, gikk tilbake til Jesus, tilba ham, og takket ham. Jesus svarer: “Reis deg bare, og gå. Din tro har frelst deg”.

En enkel historie, en legende, vil noen hevde.Men den rommer flere viktige erkjennelser:

1: Den ene som kom tilbake var samaritan. Hvem var så disse samaritanerne? De fleste husker lignelsen om den barmhjertige samaritan, men bortsett fra det, er det lite de fleste vet om denne folkegruppen. Til tross for at gruppen eksisterer som et eget religiøst og sosialt felleskap i Israel den dag i dag.
I følge samaritanernes egen tradisjon  er de etterekommere etter den delen av den israelske befolkningen som ble værende i landet – Nordriket, senere Samaria, da majoriteten av jødene ble ført i eksil til Assyria. Det skjedde for temmelig nøyaktig 2700 år siden. Samaritanerne ble altså værende i Nordriket, og anså seg selv som isrealitter. De praktiserte mange av de samme skikkene.

Bibeltekstene og den jødiske tradisjon så derimot på dem som etterkommere av fremmede folkeslag, tvangsflyttet til Samaria av assyrerne etter at de egentlige israelittene var ført bort i 722 f.Kr. I jødisk tradisjon avvek de fra Guds sanne lære, og var fremmede. Av Jesu samtidige var samaritanerne en slags pariakaste, noen man så ned på. De var fremmede.

Det var altså ikke en jøde, men en fremmed, som fikk troens gave, og som viste evne og ydmykhet til å takke og tilbe. Med dette foregriper Jesus pinsens budskap: Hans nåde, frelsen, fornyelsen av pakten er ikke et internt jødisk anliggende. Isrealittene er ikke lenger alene om å være Guds folk. Alle mennesker er Guds folk. Alle kan ta del i frelsen, gjennom tro, som hjelper oss til å takke.

2: Den andre viktige erkjennelsen er nettopp sammenhengen mellomtakknemlighet, tro og nådens tilstedeværelse. Takknemlighet gir plass til andre mennesker, nærer vår tro på andre, stimulerer oss til å se vår neste.Dette er lettest å forklare dersom vi ser litt på et enkelt ord, hvor det kommer fra – dets historie: Det er en sammenheng mellom det norske ordet presang, som egentlig er en muntliggjøring av present, som på engelsk betyr til stede. Vi finner det igjen i det grammatikalske begrepet presens, som betyr nåtid, ellerdet som finnes akkurat nå. Ved å takke ja til en presang, gir jeg plass til giverens nærvær i mitt liv. Om jeg får en selvlaget tegning av en liten niese, så vil hun være til stede i mine tanker, i mitt minne. Forutsatt at jeg åpner opp, tenker etter, tar gavens fulle mening inn over meg. Dermed er vi kommet frem til den tredje erkjennelsen:

3: Samaritaneren gikk tilbake, stoppet opp, og takket. Gå tilbake, stopp opp, tenk etter. Takk, når det er noe å takke for. Ta opplevelsen inn i deg selv. Slik samaritaneren, den fremmede, outsideren, gjorde. Og han fulgte Den hellige jomfrus eksempel. Det er gjennom ettertanken, gjennom takksigelsen at Maria finner sin tro. Og det er gjennom troen hun blir frelst.

Stopp opp, tenk etter, og reflekter over en nåde som gis oss alle, uansett rase, kultur, alder eller nasjonalitet. Gjør dette, alltid og alle steder, i takknemlighet.

God helg!

p. Joseph

Denne søndagens evangelietekst er hentet fra Lukas’ 17. kapittel. Teksten handler om tro. Den forteller oss at apostlene ba Jesus om større tro.

Jesus svarer med å skildre et helt vanlig tjenesteforhold: En slave, som etter lang dags arbeid blir bedt om å tilberede og servere aftensmat til herren, før slaven selv kan sette seg ned for å spise. Om slaven takkes for vel utført arbeid? Neppe! Slik skal også vi si, etter at vi har utført alt vi er befalt: “Vi er unyttige tjenere, vi har bare gjort hva vi var skyldige å gjøre.”

Dette betyr ikke at herren, eller Jesus selv, er uvitende om menneskelige forventninger: Håp om – og tro på – takk, anerkjennelse og belønning. Det teksten påpeker, er at troen, når den er selve grunnlaget for vårt arbeid eller tjenester, gjør at vi fristilles: Vi er ikke avhengige av belønning, karriere eller makt.

Tvertimot: Det å være “slave” av Gud, det å “tro”, resulterer i at vi i ett og alt hengir oss til fruktbarheten av Guds nærvær i verden.  Dette nærværet verken kan eller bør måles. Og troen, som er hengivelse til dette nærværet, kan og bør heller ikke måles. “Større tro” gir altså ingen mening.

Livet er ikke noe trosmesterskap. Det å tro på Gud, det å realisere Hans vilje må ikke føre til at vi venter noen belønning i tradisjonell forstand. Troen er heller ikke gitt oss i form av en pakke som vi kan bruke som valuta i vår omgang med Gud. Troen måles ikke utfra hvor vanskelig oppgaven er, eller hva skags liv vi får. Troen er dessuten ikke noe vi har, eller får. Troen er noe som utspringer fra tillit, og kjærlighet.

Det betyr vilje, til åpent å motta Guds livgivende kraft, og å gi dette livet til Ham. Dermed blir trosforholdet avgjørende for hvem vi er og hvordan vi lever. Troen gir oss ikke noe klapp på skulderen. Ei heller belønning, eller forfremmelse i Guds øyne.  Det troen medfører, er at vi til syvende og sist, uten skam eller stolthet, helt nøytralt kan fastslå at vi bare har gjort det vi burde ha gjort.

Vi har gjort det i tillit og kjærlighet til guddommen. Vi har latt oss lede av Guds befaling i beslutninger, i våre ord, og i våre handlinger. Spørsmålet koker ikke ned til “hvor mye tro”, men til hvordan vi lever ut den troen vi har. Hvordan forandrer og foredler troen våre liv, våre relasjoner, andres liv? I den forbindelse blir spørsmål om hvor mye helt meningsløst.

Troen er hengivelse til Guds vilje, daglig, hver time, i de helt små ting. Og i de store.  Kall det gjerne å være slave. Slave av Guds vilje, av hans fruktbare og livgivende hensikter i verden. Intet av dette kan måles, og kan heller ikke manipuleres til å bli en makt vi kan kontrollere, eller til å bli et middel for å rettferdiggjøre eller belønne oss selv.

Troen har avgjørende egenskaper: Den gir oss styrke til å adlyde, til å være trofast, til å arbeide jevnt, trutt og i det stille, for å forbli en del av Guds kjærlighet, av Guds plan for oss mennesker.

Verken mer – eller mindre!

                                                                                                                      p. Joseph