Kategori: Uncategorized

Tidlig i sin gjerning oppsøker Jesus Samaria. Fiendtlig territorium, om man skulle tro fariseerne og den jødiske eliten i Judea. Samaria er ikke langt unna Jerusalem, hovedsetet for ortodoks jødedom, men uendelig langt unna, mentalt sett. I dag er den palestinske byen Nablus på Vestbredden største by i det historiske landskapet vi kjenner som Samaria.

Byen Sykar nevnes i søndagens tekst. Ingen informasjon i Bibelens tekster er tilfeldig. Jesus vil si oss noe gjennom å oppsøke Sykar, i Samaria. Og Johannes vil understreke poenget, ved å være helt spesifikk i sin tekst. Sykar er antagelig identisk med oldtidsbyen vi i dag kjenner som Sikem – et sentrum i det gamle Samaria. Bare drøye to kilometer unna våre dagers Nablus.

Befolkningen i Samaria praktiserte sin egen form for jødedom – ulik den vi kjenner fra fariseerne og de skriftlærde i Jerusalem. Like ved Sikem, eller Sykar, finner man fortsatt fjellet Gerisim, et hellig fjell for samaritanene. Det er dette fjellet den samaritanske kvinnen snakker om i søndagens bibeltekst. «Våre fedre tilba Gud på dette fjellet, men dere sier at Jerusalem er stedet.» Samaritanene mener bl.a. at det var på Gerisim Abraham nesten ofret Isak. Mens tradisjonelle jøder mener at denne hendelsen fant sted på fjellet Moria, som vi kjenner som Tempelhøyden i Jerusalem. Moria er hebraisk, og betyr «innsatt/valgt av Herren».

Dette er altså samaritanene, de utskjelte, som vi så ofte møter i Bibelen. Blant ortodokse jøder ble de sett på som vantro, selv om de etter vår målestokk stod jødene nær, både geografisk og religiøst. Men i datidens patriarkalske samfunn, der nasjonene knapt var større enn stammer, ble det sett på som forkastelig når en jøde så mye som snakket med en samaritan. Og riktig ille blir det jo når Jesus innleder en samtale med en kvinne, nederst på rangstigen blant samaritanene, de foraktede. En kvinne som hadde hatt flere menn, noe Jesus også påpeker. En foraktet, blant de foraktede.

Betydningen er umulig å overse: Jesu budskap gjelder for alle, til alle steder og tider. Allerede tidlig i sin gjerning går Jesus ut over jødedommens grenser.  Jeg synes det er veldig rørende hvordan Jesus møter og tar imot hun som foraktes av de foraktede. Uten moralske leksjoner. Han nærmer seg henne som en sliten, tørst tigger, og ber henne gjøre noe for ham. Han, den den slitne mannen, vil vekke oss i kjærlighet og gi oss nytt liv. Glem fjellene, glem både Gerisim og Moria, sier Jesus. Vår Far skal tilbes, ikke på et fjell, men i Ånd og Sannhet. En sannhet som går ut over grensene for hva vi vanligvis oppfatter som riktig og galt, venn eller fiende, rik eller fattig, respektert eller foraktet.

Denne eksepsjonelt rike søndagsteksten sammenfatter hvordan vi møter Jesus, hvordan han utvikles i våre sinn: først som en jøde; så en profet; så en Messias; endelig som verdens Frelser og Frigjører. Kvinnens fortid hindrer henne ikke i å være en budbringer om dette. Hun har en historie å fortelle, om nåde, om frelse. På tvers av alle menneskelige normer og hierarkier.  

Fastetiden er en tid for erkjennelse av oss selv.  Jøde, samaritan eller hva som helst annet. Utfordringen deler vi på tvers av tid, rom og stammegrenser: Jesu løfte om å bli en kilde til liv for andre kan bare innfris dersom vi er ydmyke, innser vår fundamentale fattigdom, erkjenner våre feiltrinn. Ikke for å være fanget i dem, men for å bli frigjort fra dem. Til Ånd. I Sannhet. Slik at vi tilber, i Ånd og Sannhet. Bruk fastetiden til å erkjenne hvem du er. Til å bli frigjort. Til Ånd. I Sannhet.

Riktig god helg.

p. Joseph

Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og bestemt dere til å gå ut og bære frukt. Og deres frukt skal vare. Dette lille sitatet, fra Johannes’ evangelium er viktig. Det er så lett å se Troen, og livet som Troende, som er idrettsøvelse. At vi må kjempe for å få del i Troen, og kjempe for å holde på Troen. Så feil kan vi ta! Troen er først og fremst et kall som kommer fra Gud.

Denne helgens lesninger og evangelitekst viser hvordan Gud tar ledelsen, hvordan Gud virker i våre liv, ved å føre oss mot sitt kall. Troen, og dens utfordringer, er gaver fra Gud. Det spesielle med disse gavene er at de tilsynelatende er ganske krevende, både å motta og å leve etter.

Det handler altså ikke om å være flinkest, om å være den beste blant de troende, den mest helliggjorte. Sannheten er at ingen av oss er i nærheten av å oppfylle Troens krav.  Men vi kan forsøke. Og vi bør forsøke! Ved å la Gud ta styringen i våre liv, ved å søke forståelsen av Hans plan for hver og en av oss, og ved å leve etter denne planen så godt vi kan, i tillit til Hans nåde, da lever vi. I Tro. 

Bibelen er full av historier. Det spiller liten rolle om de er historisk korrekte eller ikke, dét er ikke poenget. Historienes mening er hva de gir oss av erkjennelser. Som historien om Abraham. Han tilhørte et bondesamfunn med et enkelt formål: Å leve i og av landet man var tildelt, sammen med husdyr som sikret tilgang på mat i magen og klær på kroppen. Man bor på ett og samme sted, og overlater landet og dyrene i litt bedre stand til neste  generasjon.

Abraham blir bedt om å forlate sin kjente verden og å finne trygghet i Troen. Han starter sin reise uten kunnskap om målet, uten kart og kompass. Å leve som nomade vil si at han ikke eier noe land, og med sin ufruktbare kone, Sara, har han ingen barn. Rotløs, og uten fremtidsutsikter. Han reiser imidlertid full av håp, i den tro at hans reise en dag skal føre til oppfyllelsen av Guds løfter. Den eneste forsikring Abraham tar med seg er Guds kall. Gjennom hele sin reise opplever Abraham all slags motgang og prøvelser. Men han når målet, han etablerer ikke bare en ny slektsgård, men en hel nasjon. Med løfte om etterkommere i tusentall.

Som sagt, det spiller liten rolle hvor virkelig denne historien er. Det er historiens mening som er viktig, at Abraham får realisert sitt fulle potensiale, som menneske, som nasjonsbygger, som far, ved å tro. Ved å lytte til Gud, ved å erkjenne Hans plan, og ved å følge Hans kall. Abraham hadde anledning til å  bli hvor han var, avvise Troens utfordring, og derigjennom å gå glipp av alt som ga ham mening og glede i livet. Men han valgte Troen. Derfor er Abrahams pilegrimsvandring et mønster for alle troendes liv, og bibelen har forherliget Abraham som vår far –  i Troen (Rom 4:16).

Jesus fulgte Guds kall. Han endret kursen i sitt liv – et retningsskifte som forvirret hans familie og naboer. Snekkersønnen forlot Nasaret for å spasere rundt som vandrende profet i nabolandet Judea. Der Galileeeren Jesus var blant dem man foraktet. Hva var meningen med det? Og når han nærmer seg Jerusalem blir bekymringen og forvirringen enda større, ikke minst blant dem som har knyttet seg til hans skjebne: disiplene. Han gjør det helt klart: I jerusalem venter lidelse og død. Hvorfor?

På fjellet Tabor får Peter, Jakob og Johannes svaret: Jesus er ikke bare en predikant som er utvalgt til å lide. Han er Guds sønn, utvalgt til å frelse og forsone – til å dø på sitt kors for at vi skal leve. Opplevelsen på Tabor får de tre disipplene til mentalt å overleve Jesu kors, til å tro på oppstandelsen.

Tro – og evne til å tro. Det er dette vi skal be om, og det er denne veien vi skal følge. Med bondesønnen Abraham og sneekkersønnen Jesus som lysende, evige eksempler.

God helg!

                                                                                                                                              p. Joseph

DEN BARMHJERTIGE SAMARITAN: «ET HJERTE SOM SER»

Arbeider du i helsevesenet og er opptatt av livsvern? Er du prest, diakon eller sjelesørger? Er du nær pårørende til en alvorlig syk person eller aktivt medlem i en livsvernorganisasjon? Velkommen til KATEKETISK SENTERs markering av Livets dag, der Troskongregasjonens brev «Samaritanus bonus – Om omsorgen for personer i kritiske sykdomsfaser og ved livets slutt» presenteres gjennom tre foredrag. Samtidig understrekes Kirkens utvetydige standpunkt for livet.

Morten Magelssen, Førsteamanuensis i medisinsk etikk, UiO, og professor II i bioetikk ved MF:

• «Erfaringer med dødshjelp internasjonalt – og gode argumenter mot legalisering av dødshjelp i Norge»

Sr. Karolina Bogoczová CSSE, St. Elisabethsøstrene:

• «God og målrettet palliativ behandling som middel til å forebygge ønsker om eutanasi»

Sr. Anne Bente Hadland OP, Sta. Katarinahjemmet:

• «Menneskelige og åndelige sider ved palliativ omsorg»

Lørdag 25. mars kl. 10-14 i Mariagårdens storsal, Akersveien 16 C

Påmelding innen 20. mars til: maria.fongen@katolsk.no  

Velkommen inn i Fastetiden! La det bli en tid i forsakelse og ettertanke – en tid hvor vi møter oss selv.  En tid for å veie de to grunnleggende livsalternativer mot hverandre: Enten å være innelukket, selvsentrert, mens vi gjør alt vi kan for å fri oss fra alle typer ubehag. Eller åpen, mot den Gud Jesus tjente til sitt siste åndedrag, den Gud som alltid går ut over breddene for våre begrensede tanker, våre menneskelige kalkulasjoner. Forsakelsens Gud, men også den Gud som frigjør oss fra menneskehetens, og dermed dødens, begrensninger.

Velkommen til forsakelse, men også til frigjøring! Jesus selv forberedte seg på sin gjerning på jorden med 40 dagers og 40 netters forsakelse, slik det står i søndagens tekst, fra Matteus: «Til sist var han sulten», som det ganske nøkternt står i Bibelens tekst. Høyst sannsynlig! Sulten, kald og sikkert sårbar møter Jesus én som frister. I løpet av teksten fremgår det at fristeren er en djevel, før Jesus til sist adresserer ham med rett navn: Satan.

Det er så grunnleggende, dette: Satans mål er å få oss mennesker ut av Guds plan for hver enkelt av oss, og samtidig for oss alle samlet. Han har kun én metode: Fristelsen. Dypest sett handler metoden om å stimulere oss til å sette egne interesser, prioriteringer og oppfatninger foran Guds Ord og Guds Bud. Fristelsen kommer som en appell til hele spekteret av våre følelser: ønsket om å ha full kontroll over eget liv og egen tilværelse, evnen til å unngå ubehag, smerte, sorg, sult, savn.

Jesus møter sin frister i ørkenen, der Satan – som vanlig – bruker sin metode. Han viser hvordan Jesus evner å stille alle sine opplagte, fysiske og følelsesmessige behov, bare han setter egne interesser, prioriteringer og oppfatninger foran Guds Ord og Guds Bud.

«Konvertere» har gjennom tidene vært et ord med litt ulik valør. Men selve betydningen har alltid vært den samme – ordet stammer fra latin, og betyr, direkte oversatt, «vende om». «Omvend deg» er en invitasjon vi ofte skal høre i fasten. En invitasjon til å følge Jesus på en slik måte at hans evangelium er en praktisk veiledning for livet; et liv der vi slutter å tro at vi er de eneste som skaper vår eksistens. Det betyr å erkjenne at vi selv er skapt – skapninger, at vi er avhengige av Gud, av hans kjærlighet, og at bare ved å tape livet vårt i Ham kan vi virkelig vinne det.

Tidligere, da kristen etikk og kristne normer etablerte lover og regler i samfunnet for hva som kunne tillates, og hva som ikke var tillatt, kunne vi til en viss grad støtte oss på disse i vår adferd. Kristen livsførsel var ensbetydende med å følge samfunnets lover og regler – mente mange. I dag er det ikke like enkelt: selv de som er født inn i en kristen familie og får en religiøs utdanning må hver dag fornye sin beslutning om å være kristen, dvs. å gi Gud førsteplassen i møte med fristelsene som samfunnet, ja nettopp samfunnet, nå tilbyr. Fristelser som fortsatt innbyr til å sette egne interesser, prioriteringer og oppfatninger foran Guds Ord og Guds Bud.

Det er nødvendig å konkretisere disse fristelsene – slik de kan fremstå i dagens individualiserte og kommersialiserte samfunn: Det er slett ikke lett å være tro mot det kristne ekteskapet, å praktisere barmhjertighet i dagliglivet, å gi rom for bønn og indre stillhet; det er langt fra lett å offentlig motsette seg «rettigheter» mange krever, som abort ved uønsket graviditet, dødshjelp ved alvorlig sykdom og fosterutvelgelse for å redusere omfanget av arvelige sykdommer.

Fastetidens bud, «Vend om!»  er en tydelig, vanskelig utfordring. Som vi skal møte i Fastetiden, i forberedelse til frelse.
Riktig god helg, og en nådefull fastetid!

p. Joseph

Kjære dere,

Nå er februar her og i slutten av måneden blir det ministrantreff i Drammen. Jeg håper at hver menighet klarer å sende noen ministranter på treffet.

Som nevnt i den forrige mailen, blir det litt konkurranse for barna. Men terskelen er lav og det betyr at dere ikke behøver å øve mye med dem i forveien. Målet er at de får komme sammen, bli kjent med hverandre og se frem til NM mesterskap i august.

Her er lenken for påmeldingen: https://app.checkin.no/event/51517/distrikt-ministrant-treff

Ha en god start på februar-måneden.

Med vennlig hilsen,
 
 
p. Khiem Duc Nguyen
St. Barbara kirke, sogneadministrator

Rogstadbakken 2, 3616 Kongsberg

 
Tlf: 416 17 862
E-post: nguyen.duc.khiem@katolsk.no

Søndagens tekst er en direkte fortsettelse av forrige ukes tekst. Vi er fortsatt sammen med Jesus, når han holder sin Bergpreken: Jesus saligpriser de fattige i ånden, de ydmyke, de som sørger, de som sulter eller tørster etter Guds rettferdighet, de barmhjertige, de rene av hjertet, de som blir forfulgt for sin rettferds skyld, de som skaper fred. Uttrykket «Salige er dere» er best oversatt/forklart med «Dere er på den riktige vei».  Salige og på riktig vei, selv om det ikke oppleves slik.

Etter dette utsagnet fortsetter Jesus talen med to nye utsagn: «Dere er verdens salt» og «Dere er verdens lys». Salt, og lys. To sterke innslag i våre jordiske liv som gis overført, eller symbolsk betydning i mange bibelske sammenhenger. Spesielt har Jesus en forkjærlighet for å bruke nettopp salt når han skal beskrive hvordan han ønsket at hans tilhengere ville handle og være i verden.

 «Jordens salt» … En hyppig brukt metafor, gjerne når man skal beskrive folk eller fenomen som utgjør viktige drivkrefter i vår natur, vår sivilisasjon eller vårt sosiale liv. Litt merkelig, forresten, ettersom dette uttrykket ikke er entydig. Tenker man «Jorden sitt salt», altså en genitivskonstruksjon, kan man tenke på noe som tilhører Jorden. Men så kan man tenke den andre veien, altså at saltet er noe som utvinnes fra Jorden, en gave til vårt bruk; noe som foredler hele vår tilværelse. Tenk på krydder og konservering. Jeg vil mene at den siste betydningen er mest relevant.

Uansett hvilken funksjon Jesus hadde i tankene, er salt i alle tilfeller et mineral som er unyttig i seg selv. Saltets verdi oppstår når det brukes. Da gir det smak, temperament, og bevarer matens næringsverdi og kvaliteter. Så når Jesu etterfølgere er Jordens salt, er det nok først og fremst et kall Jesus gir sine etterfølgere: Til å styrke, bevare og gi smak, temperament til oss som lever på Jorden. Et kall til å leve for andre.

«Verdens lys» … Det er de samme som kalles til å være verdens lys. Til å synliggjøre Guds skaperverk, med alle dets muligheter til glede, liv og utvikling. Jesus beskriver seg selv som verdens lys. Hans tilhengere skal følge hans eksempel, slik at vi alle kan bli kalt. Gjennom historien har Jesu etterfølgere både i og utenfor kirken dessverre også gjort det motsatte: Skjult lyset, foretrukket mørket, undertrykkelsen og uvitenheten. La oss heller bli inspirert av dem som faktisk har vært tro mot Jesu bud. De som opplyser, f.eks. innen medisin, kunst og vitenskap, med fengselsreformer, omsorg for svake, utdanning og avskaffelse av slaveri.  Men også i det beskjedne, i hverdagen. Medmennesker som lyser opp. Mange av Jesu disipler har i stort og smått tilført smak, temperament og lys til verden.

Vi er kalt av Jesus, til å være jordens salt og verdens lys. Det er dessuten vårt oppdrag å bygge opp, ikke å rive ned, å elske, ikke å hate, og å vise barmhjertighet, ikke makt.  For å få til dette, må vi forstå, respektere og samhandle med verden rundt oss. Vi kan ikke leve det kristne livet isolert. Jesus krever at vi tar Kirken ut at bygningen og inn i verden rundt oss. Gjennom sitt kall, uttrykt som salt og lys, gir han oss muligheten til å bli Jesu sanne disipler.

————————

Selv skal jeg på reise i et par uker fremover. Det betyr at neste fredagsbrev etter planen skrives og legges på web den 24. februar. Inntil da, vær salt – og lys – i egne og andres liv, i Kristus!

God Helg!

                                                                                                                                                                          p. Joseph