Kategori: Uncategorized

En av våre ledende teologer, Walter Kasper, har hevdet at begrepet Barmhjertighet er nærmest “kriminelt neglisjert” i nyere dogmatisk teologi. Kanskje er dette mevirkende til at flere paver de siste 60 årene har understreket Barmhjertighetens betydning: Den hellige Johannes XXIII søkte «barmhjertighetens medisin» fremfor «den av strenghet» ved innvielsen av Annet Vatikankonsil. Og St. Johannes Paul II dedikerte sin andre encyklika Dives in Misericordia (Rik på barmhjertighet), til Barmhjertigheten, og kanoniserte St. Faustina Kowalska. Hun var nettopp et forbilde i sin hengivenhet til guddommelig barmhjertighet. Og pave Frans gjør til og med Barmhjertighet til det åndelige og teologiske grunnlaget for sitt pontifikat.

Barmhjertighet er livsnødvendig. En holdning, en handling som, i følge Kasper, behandler hvert menneske til det siste; som aktiverer hele fellesskapet av helgener på vegne av hver enkelt, mens den samtidig tar menneskelig frihet på radikalt alvor. Barmhjertighet er det gode, trøstende, oppløftende, håpefulle budskap, som vi kan stole på i enhver situasjon og som vi kan stole på og bygge på, både i livet og i døden. Under barmhjertighetens kappe finnes det plass for alle av god vilje.

Og denne søndagen er viet nettopp dette: Den guddommelige barmhjertighets søndag. Johannes’ evangelium setter oss på forbilledlig vis inn i situasjonen: Vi møter disiplene, de som hadde stukket av da Jesus ble arrestert. Sikkert med god grunn, de risikerte utvilsomt selv å bli tatt til fange og henrettet, som medlemmer av Jesu flokk. Men i sin redsel og feighet hadde de ikke bare stukket av, de hadde også nektet for at de kjente ham. Det var først og fremst kvinnene som hadde fulgt Jesus til korset og graven. Kvinner ble ikke sett på som noen trussel av fariseere og romerske embetsmenn.

Kort tid etter korsfestelsen og oppstandelsen samlet de seg i et lukket, hemmelig rom. De fryktet jødene, som hadde vendt seg mot dem, de fryktet romerske soldater. En ganske miserabel forsamling, får vi tro. Så står plutselig Jesus der, midt i blant dem. Han viser seg frem helt fysisk, det ligger ikke rom for tvil i evangeliets tekst. Uten bebreidelser for det som har skjedd; han rekker disiplene sine hender og vil gjenopprette det gode forhold. Dette viser barmhjertighetens sentrale rolle i Johannesevangeliet. Barmhjertighet, som uttrykk for Guds sanne kjærlighet. I Johannes’ evangelium – evangeliet som er kalt evangeliet om Guds kjærlighet.

Hvorfor, kan man spørre, var disiplene redde? Nyheten om oppstandelsen må da allerede ha spredd seg – det var, og er jo en enormt viktig hendelse? Det er antagelig så enkelt som at slett ikke alle trodde Maria Magdalenas historier om den åpne graven. Hvorfor skulle de dét? Fantasier fra en fortvilt kvinne, og kvinner stod som kjent langt nede på rangstigen i et mannsdominert samfunn. Ønsketenkning, javel. Men fysisk sannhet? Det er først når Jesus finner deres skjulested, går inn i rommet tross låste dører, puster på dem, gjør dem beåndet, at de – nølende – aksepterer. Og Thomas, han som ikke var til stede, og av den grunn alltid senere har fått adjektivet tvileren knyttet til sitt navn, han forlanger et nytt fysisk bevis. Og får det.   

Thomas som også representerer oss som har mottatt dåpen, men likevel nærer tvil. Thomas’ skepsis kan skyldes et motsetningsforhold til de andre disiplene, kanskje han er sjalu eller såret fordi de opplevde noe spesielt mens han var fraværende. Det er rørende å se hvordan Jesus møter og tar imot Thomas akkurat som han er, uten klage eller kritikk. Jesus kommer en gråtende og sørgende Thomas i møte, selv om gråten og sorgen bunner i mangel på tillit. Den oppstandne Jesus fremstår ikke som den mektige, men som den sårede og tilgivende. Og gjennom barmhjertighet får Thomas troens – visshetens – gave. Og gjennom troen trygghet, frihet fra redsel, fred. Fred med Gud. Guds guddommelige fred. Gitt i barmhjertighet.

God helg!

p. Joseph

Ønsker alle en riktig god påske med full nåde av Den Oppstanden Jesus.

Wishing everyone a very good Easter with the full grace of the Risen Jesus.

Życzę wszystkim udanych Świąt Wielkanocnych z pełnią łask Chrystusa Zmartwychwstałego.

Binabati ang lahat ng napakagandang Pasko ng Pagkabuhay na may ganap na biyaya ng Kristong Nabuhay na Mag-uli.

መልካም ፋሲካ ኣብ እዋን በዓል ዝሓተቱ ኣብ ሕዝባዊ ትምህርቲ እዩ። ኣምላኽ የማንባባት ድምጺ ክትሓተት ይጸንሓል ብዝሒ ሰምበት ኩሉ ኣለዉ።

Chúc quí ông bà và anh chị em mùa Phục Sinh tràn đầy ân sủng và bình an của Đấng đã Chiến Thắng Sự Chết.

Minner om 💒 1.April 2023 KL.10.00-13.00 Bare Konfirmant Katekese(ingen messe) denne dagen.
Konfirmantene følger vanlig rutine.

15.April 2023 Kl.10.00-17.00 1.klasse – 7.klasse (ingen messe)
Inviterer vi til Katekese undervisning og familiedag. Oppmøte i Prestegården ved Vår Frue Kirke i Porsgrunn.
Etter katekese samles vi i Prestegården hvor vi griller mat sammen med etterfølgelse av film »Prinsen av Egypt» for barna i menighetssalen. Vi satser på å være ferdig rundt kl.17.00. Alle er velkommen også Konfirmantene denne dagen 🙂
Vi Sees!
Ta med: Skrivesaker, Riktig klær, Grillmat og noe smågodt til filmen for de som ønsker. Dette blir bra!

Jeg trenger et par hjelpere for å rigge til å tenne grillen i prestegården. Grillen finner vi tilgjengelig ved Kirken.

Påskehøytiden er uten tvil den viktigste enkelthøytiden i kristenheten. Vår tro, vårt håp og vår frelse følger av det som hendte i Jerusalem for snart 2000 år siden. Jesus fra Nasaret dro inn i Jerusalem like før den jødiske påskehøytiden – pesach.  Denne jødiske høytiden har sin bakgrunn i 2. Moseboks fortellinger om hvordan Moses, med Guds hjelp, klarte å befri israelittene fra slavetilværelsen i Egypt. Ifølge tradisjonen førte dette til dannelsen av et fritt jødisk folk. I henhold til 2. Mosebok er det Gud selv som har innstiftet pesach. Jesus fornyet innholdet i høytiden. Det var ikke lenger bare det jødiske folk som ble frelst fra slaveriet. Jesus påtok seg all vår synd, døde på korset og seiret over døden ved å gjenoppstå. Han frelste ikke bare jødene, men løste alle mennesker til alle tider fra syndens, og dødens lenker.

Jerusalem var sentrum i den romerske kolonien Judea. Den romerske provinsforvalteren, Pontius Pilatus, oppholdt seg normalt i den keiserlige provinsbyen Cesarea. Men hver påske ble han nødt til å dra til Jerusalem for å vise de religiøst opphissede jødene hvem som bestemte. Keiserens representant viste Romerrikets tilstedeværelse ved å toge inn i Jerusalem, høyt til hest, eller kanskje i en flott bærestol, i spissen for soldater som marsjerte på geledd.

Jesus representerte Guds rike. Et rike – ikke av denne verden – men like fullt større og mektigere enn alle jordiske riker. Har ledet et annet opptog, sittende som en helt vanlig veifarende på et esel, fulgt av en ganske sikkert kaotisk gruppe mennesker som hyllet ham med palmegrener, og ved å legge kappene sine på jorden foran ham. Fariseerne, den jødisk-religiøse eliten og romernes allierte, tok utvilsomt Jesu inntog som en provokasjon og trussel. Dét gjorde nok også Pontius Pilatus, etter hvert. For der de kunne ha sett menneskehetens frelser og forløser, Gudsrikets sendemann, så de bare en opprører som truet deres egen makt.

Påsketidens messer tar oss gjennom det hele; fra palmevigselen og opptoget Palmesøndag, via fotvaskingen og messen til minne om Nattverden på Skjærtorsdag, til korsveiandaktene og feiringen av Herrens lidelse på Langfredag, frem til Påskevigilien lørdag kveld, hvor vi våker, ber, tenner våre lys og fornyer våre dåpsløfter i forventning om oppstandelse. Frem til festen, og gleden, Påskedag. Dagen da solen danser! Etter gammel norrøn oppfatning ga nemlig også solen selv til kjenne sin glede ved Kristi triumf: Folk mente å vite at solen danset påskemorgen! Denne tanken ble ikke bare oppfattet symbolsk, men som den fulle virkelighet!

Påskens messer blir en reise – inn i frelsen. Ved å delta i, og ved å gjennomføre disse rituelle handlingene oppnår vi flere ting: Vi lærer hva som skjedde Jerusalem. Vi gjentar det som hendte, gjør det til noe samtidig, del av våre egne dager.  Og vi gjør det i messen, i et kristent fellesskap av troende. Det er derfor svært, svært viktig å ta egen del i Jesu offer, forsoning og seier. Gjennom messen, gjennom å leve i det kristne fellesskap.

Som alltid her i Porsgrunn starter Palmesøndags prosesjon i hagen utenfor vår kirke; Bygningen som har røtter i norsk høymiddelalder. Nå ruster vi opp hagen: I løpet av noen få uker vil hagen forvandles til et friluftstempel for refleksjon, bønn og stillhet. Under Den hellige Marias oppsyn. Hun som går i vår forbønn, hun som beskytter, og inspirerer. Hagen åpner seg mot byen – den vil være åpen for alle som søker. Palmesøndag er hagen åpen for vår prosesjon. Der vi minnes Guds rikes inntog i Jerusalem – og inn i våre liv.
Jeg håper å se riktig mange medmennesker i hagen, og i kirken, under denne største av våre høytider.

God påske!

                                                                                                                      p. Joseph

Betania er en landsby på skråningen av Oljeberget, 3 km øst for Jerusalem. I dag kalles landsbyen Al-Eizariya. Ifølge denne søndagens tekst fra Johannesevangeliet kapittel 11 var Betania hjemstedet til søsknene Marta, Maria og Lasarus, som var venner av Jesus. Navnet Al-Eizariya, som brukes om Betania i dag, er den arabiske formen for Lasarion – et navn fra 300-tallet på stedet som etter tradisjonen var Lasarus’ grav, der det siden også ble bygd en kirke. Og nettopp Lasarus og graven danner utgangspunkt for en av Bibelens mest minneverdige historier, som er denne søndagens bibeltekst.  Alle kjenner til Lasarus, han som ble vekket fra de døde.

Lasarus var syk, og søstrene hans ba Jesus om å komme og helbrede ham. De var alle tre godt kjent med Jesus, de hørte til hans krets, ja var for personlige venner å regne. Likevel drøyer det med Jesus. Har er ikke særlig populær blant jødene, som hadde sitt åndelige sentrum like ved, i Jerusalem. Nylig prøvde de å steine Jesus, og det er rett og slett et forsøk på drap – lynsjing.

Likevel drar han, trosser frykten, men kommer for sent. Lasarus er død, har allerede ligget fire dager i sin grav. I det varme klimaet har liket begynt å gå i forråtnelse, antyder Marta. Jerusalem ligger som nevnt bare noen kilometer unna, og mange fra jødedommens høyborg hadde oppsøkt Marta og Maria for å ta del i sorgen. Få av dem delte søstrenes og den avdødes tro på Jesus som Guds sønn. Jesus er standhaftig, og for å vise de tilstedeværende Guds makt, og vise dem at han selv var salvet med Guds kraft, vekker han sin venn Lasarus tilbake til livet. «Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til å tro på ham». (Johannes 11,45)

De tre seneste søndagene, fastesøndagene, har vi blitt minnet om beretninger som slutter på denne måten. Folk kom til å tro. Historiene er alle hentet fra Johannesevangeliet-den første om den samaritanske kvinnen, den andre om den blindfødte og i dag den tredje – om Lasarus. Budskap om tro, som frigjør, helbreder og overvinner alt – selv døden. Men troen bærer også i seg en utfordring.

Tror vi på et evig liv, på et liv etter døden? Tror vi at Gud skal oppreise også oss fra de døde? Én ting er at noen av jødene som var til stede ble overbevist. De var der, så det. Men hva med oss?  Er dette sant, er det mulig? Dette er spørsmål vi kun kan besvare med tro: Tro på Gud, på Jesus Kristus og makten til å fri oss fra døden – all slags død. Til den sørgende Marta sier Jesus: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve, om han enn er død».

Døden kan slå følge med oss i levende live. Skyggeområdene, eller «graven» i vårt vesen har døden som følgesvenn. Vi dømmer, fordømmer og presser folk ned. Vi ekskluderer «de andre» fra våre liv – dreper dem på en måte, enten de er annerledes – som enken – eller de har en lidelse eller et lyte – som den blinde. Alt som er dødt i oss, skyggeområdene eller «graven» i våre liv, ødelegger, oppløser. Denne skjulte delen av vårt vesen, som vi verken vil konfrontere eller innrømme.

Fortellingen om Lasarus er så mye mer enn en oppbyggelig historie om Jesus som redder en kamerat fra graven. Den har en eksistensiell dimensjon, gyldig for oss alle, alltid. Jesus kaller oss ut av graven vi bærer i oss. Til hver og en sier han: «Ta vekk steinen!» Historien om Lasarus er historien om hver enkelt av oss. Historien er et kall til å foreta en oppstandelsesreise for å gjøre Guds verk, for å bringe kjærlighet, tillit, vennskap og sunn sjel inn i våre familier og ut i våre samvær med andre troende, med medmennesker. Et kall til å stå opp fra tvilens, fryktens og hatets grav i oss selv. Et kall –  til livet.

Riktig god helg!

p. Joseph

Denne søndagen er fastens fjerde -fra den kristne antikken kjenner vi dagen som laetare-søndag (fra latin: Laetare = Gled deg!) Midt i fastetidens alvor et glimt av glede, over at vi har en Gud som fritt lar oss øse av frelsens kilder. Søndagens evangelietekst – fra Johannes – handler om å se og om å bli sett.

Evangelieteksten åpner med en problemstilling som alltid vil følge mennesket: Hvem har syndet, hvem er ansvarlig, når et tilsynelatende uskyldig barn blir unnfanget og fødes med funksjonshemming? Hvem sin feil, er dét?  Det er disiplene som spør, foranlediget av et møte med en blind tigger. Det er Jesus som ser ham, mannen som har vært blind fra fødselen av. Disiplene bryr seg ikke om mannen – de serham ikke. De ser bare en spennende og viktig problemstilling. Hvorfor skjer det onde ting med uskyldige, ja endog gode mennesker? «For at Gud skulle få vise sin gjerning gjennom ham», svarer Jesus. I motsetning til disiplene serJesus. Kanskje ser han seg selv i den sosialt utstøtte tiggeren. Han lager en søledeig av eget spytt, smører det på øynene til den blinde, og ber ham vaske seg i dammen som heter Sjiloah – det betyr utsendt. Mannen blir seende – ikke bare i teknisk forstand, som motsats til blind. Seende, med innsikt. Slik Jesus har sett ham, den blinde som et Guds redskap, slik ser den blinde Ham, Jesus, som en profet, som Menneskesønnen.

Helbredelse, ikke bare gjennom ord, men også gjennom å bli strøket over øynene. Lyden av en vennlig stemme, følelsen av berøring. Ekstremt viktig for blinde – ja for oss alle, alle mennesker – når sant skal sies. Følesans, syn, hørsel, lukt og smak: De fem sanser vi disponerer i vår bestrebelse på å utforske verden. Følesansen, det å føle berøring, er den første og fremste av våre fem sanser. Det er følelsen av å bli sett, i sterkere og mer overført betydning enn bare å vandre rundt som et synsinntrykk. Det er følelsen av kjærlighet, for det innebærer tilstedeværelse, nærhet og ømhet. Ømhet – som i å gi liv. Ømhet skader eller ødelegger aldri. Ømhet synliggjør verdi og skjønnhet. Ømhet formidler respekt. Jesus berører tiggeren i kjærlighet og respekt.   

Fariseerne, derimot, ser – tilsynelatende. Men helbredelsen har funnet sted under sabbaten, da det var forbudt å gjøre noe som helst, ifølge Moseloven. Og er det én ting fariseerne er gode på, så er det å følge Moseloven!  Der den blinde mann ser et mirakel, der ser fariseerne et lovbrudd. Jesus oppsummerer det selv, til sist i søndagens tekst: «…de som ikke så, skal se, … de seende skal bli blinde».

Kontrasten er slående. Den blinde blir seende. Han vokser gjennom å leve i virkeligheten. Han sanser med alle sine fem sanser. Hans øyne åpnes, sammen med hjertet og intelligensen. Han ser Jesus, og innser at Jesus, profeten, i realiteten er Menneskesønnen. Han ender i tilbedelse.
Fariseerne ser. Men med alle fem sanser intakt er de likevel blendet av selvrettferdighet. De følger Loven, men det er også alt de følger. Maktfullkomne, seende, uten innsikt. Blinde. 

Det er så mye som blender oss, som fjerner oss fra innsikt. Egoisme; Ufølsomhet; Overmot; Fordommer; Hastverk og Materialisme: Gardiner for vår sjels øyne. Troen, Guds gave, gir oss innsikt. Uten tro lever vi i et bunnløst mørke og kjenner ikke hvor vi går.

Husk Jesu løfte til oss: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys». Vi er alle – på en måte – født blinde. Troens gave åpner våre øyne. Dette kan vi feire på denne gledens søndag, i fastetiden: Troens innsikt, som gjør at vi kan vise vei; ledsage dem som ennå ikke har sett Kristi lys. Ledsage – i fastens, forberedelsens tid.  

Riktig god helg.

p. Joseph.