Vår Frue Kirke

DEN BARMHJERTIGE SAMARITAN: «ET HJERTE SOM SER»

Arbeider du i helsevesenet og er opptatt av livsvern? Er du prest, diakon eller sjelesørger? Er du nær pårørende til en alvorlig syk person eller aktivt medlem i en livsvernorganisasjon? Velkommen til KATEKETISK SENTERs markering av Livets dag, der Troskongregasjonens brev «Samaritanus bonus – Om omsorgen for personer i kritiske sykdomsfaser og ved livets slutt» presenteres gjennom tre foredrag. Samtidig understrekes Kirkens utvetydige standpunkt for livet.

Morten Magelssen, Førsteamanuensis i medisinsk etikk, UiO, og professor II i bioetikk ved MF:

• «Erfaringer med dødshjelp internasjonalt – og gode argumenter mot legalisering av dødshjelp i Norge»

Sr. Karolina Bogoczová CSSE, St. Elisabethsøstrene:

• «God og målrettet palliativ behandling som middel til å forebygge ønsker om eutanasi»

Sr. Anne Bente Hadland OP, Sta. Katarinahjemmet:

• «Menneskelige og åndelige sider ved palliativ omsorg»

Lørdag 25. mars kl. 10-14 i Mariagårdens storsal, Akersveien 16 C

Påmelding innen 20. mars til: maria.fongen@katolsk.no  

Velkommen inn i Fastetiden! La det bli en tid i forsakelse og ettertanke – en tid hvor vi møter oss selv.  En tid for å veie de to grunnleggende livsalternativer mot hverandre: Enten å være innelukket, selvsentrert, mens vi gjør alt vi kan for å fri oss fra alle typer ubehag. Eller åpen, mot den Gud Jesus tjente til sitt siste åndedrag, den Gud som alltid går ut over breddene for våre begrensede tanker, våre menneskelige kalkulasjoner. Forsakelsens Gud, men også den Gud som frigjør oss fra menneskehetens, og dermed dødens, begrensninger.

Velkommen til forsakelse, men også til frigjøring! Jesus selv forberedte seg på sin gjerning på jorden med 40 dagers og 40 netters forsakelse, slik det står i søndagens tekst, fra Matteus: «Til sist var han sulten», som det ganske nøkternt står i Bibelens tekst. Høyst sannsynlig! Sulten, kald og sikkert sårbar møter Jesus én som frister. I løpet av teksten fremgår det at fristeren er en djevel, før Jesus til sist adresserer ham med rett navn: Satan.

Det er så grunnleggende, dette: Satans mål er å få oss mennesker ut av Guds plan for hver enkelt av oss, og samtidig for oss alle samlet. Han har kun én metode: Fristelsen. Dypest sett handler metoden om å stimulere oss til å sette egne interesser, prioriteringer og oppfatninger foran Guds Ord og Guds Bud. Fristelsen kommer som en appell til hele spekteret av våre følelser: ønsket om å ha full kontroll over eget liv og egen tilværelse, evnen til å unngå ubehag, smerte, sorg, sult, savn.

Jesus møter sin frister i ørkenen, der Satan – som vanlig – bruker sin metode. Han viser hvordan Jesus evner å stille alle sine opplagte, fysiske og følelsesmessige behov, bare han setter egne interesser, prioriteringer og oppfatninger foran Guds Ord og Guds Bud.

«Konvertere» har gjennom tidene vært et ord med litt ulik valør. Men selve betydningen har alltid vært den samme – ordet stammer fra latin, og betyr, direkte oversatt, «vende om». «Omvend deg» er en invitasjon vi ofte skal høre i fasten. En invitasjon til å følge Jesus på en slik måte at hans evangelium er en praktisk veiledning for livet; et liv der vi slutter å tro at vi er de eneste som skaper vår eksistens. Det betyr å erkjenne at vi selv er skapt – skapninger, at vi er avhengige av Gud, av hans kjærlighet, og at bare ved å tape livet vårt i Ham kan vi virkelig vinne det.

Tidligere, da kristen etikk og kristne normer etablerte lover og regler i samfunnet for hva som kunne tillates, og hva som ikke var tillatt, kunne vi til en viss grad støtte oss på disse i vår adferd. Kristen livsførsel var ensbetydende med å følge samfunnets lover og regler – mente mange. I dag er det ikke like enkelt: selv de som er født inn i en kristen familie og får en religiøs utdanning må hver dag fornye sin beslutning om å være kristen, dvs. å gi Gud førsteplassen i møte med fristelsene som samfunnet, ja nettopp samfunnet, nå tilbyr. Fristelser som fortsatt innbyr til å sette egne interesser, prioriteringer og oppfatninger foran Guds Ord og Guds Bud.

Det er nødvendig å konkretisere disse fristelsene – slik de kan fremstå i dagens individualiserte og kommersialiserte samfunn: Det er slett ikke lett å være tro mot det kristne ekteskapet, å praktisere barmhjertighet i dagliglivet, å gi rom for bønn og indre stillhet; det er langt fra lett å offentlig motsette seg «rettigheter» mange krever, som abort ved uønsket graviditet, dødshjelp ved alvorlig sykdom og fosterutvelgelse for å redusere omfanget av arvelige sykdommer.

Fastetidens bud, «Vend om!»  er en tydelig, vanskelig utfordring. Som vi skal møte i Fastetiden, i forberedelse til frelse.
Riktig god helg, og en nådefull fastetid!

p. Joseph

Kjære dere,

Nå er februar her og i slutten av måneden blir det ministrantreff i Drammen. Jeg håper at hver menighet klarer å sende noen ministranter på treffet.

Som nevnt i den forrige mailen, blir det litt konkurranse for barna. Men terskelen er lav og det betyr at dere ikke behøver å øve mye med dem i forveien. Målet er at de får komme sammen, bli kjent med hverandre og se frem til NM mesterskap i august.

Her er lenken for påmeldingen: https://app.checkin.no/event/51517/distrikt-ministrant-treff

Ha en god start på februar-måneden.

Med vennlig hilsen,
 
 
p. Khiem Duc Nguyen
St. Barbara kirke, sogneadministrator

Rogstadbakken 2, 3616 Kongsberg

 
Tlf: 416 17 862
E-post: nguyen.duc.khiem@katolsk.no

Søndagens tekst er en direkte fortsettelse av forrige ukes tekst. Vi er fortsatt sammen med Jesus, når han holder sin Bergpreken: Jesus saligpriser de fattige i ånden, de ydmyke, de som sørger, de som sulter eller tørster etter Guds rettferdighet, de barmhjertige, de rene av hjertet, de som blir forfulgt for sin rettferds skyld, de som skaper fred. Uttrykket «Salige er dere» er best oversatt/forklart med «Dere er på den riktige vei».  Salige og på riktig vei, selv om det ikke oppleves slik.

Etter dette utsagnet fortsetter Jesus talen med to nye utsagn: «Dere er verdens salt» og «Dere er verdens lys». Salt, og lys. To sterke innslag i våre jordiske liv som gis overført, eller symbolsk betydning i mange bibelske sammenhenger. Spesielt har Jesus en forkjærlighet for å bruke nettopp salt når han skal beskrive hvordan han ønsket at hans tilhengere ville handle og være i verden.

 «Jordens salt» … En hyppig brukt metafor, gjerne når man skal beskrive folk eller fenomen som utgjør viktige drivkrefter i vår natur, vår sivilisasjon eller vårt sosiale liv. Litt merkelig, forresten, ettersom dette uttrykket ikke er entydig. Tenker man «Jorden sitt salt», altså en genitivskonstruksjon, kan man tenke på noe som tilhører Jorden. Men så kan man tenke den andre veien, altså at saltet er noe som utvinnes fra Jorden, en gave til vårt bruk; noe som foredler hele vår tilværelse. Tenk på krydder og konservering. Jeg vil mene at den siste betydningen er mest relevant.

Uansett hvilken funksjon Jesus hadde i tankene, er salt i alle tilfeller et mineral som er unyttig i seg selv. Saltets verdi oppstår når det brukes. Da gir det smak, temperament, og bevarer matens næringsverdi og kvaliteter. Så når Jesu etterfølgere er Jordens salt, er det nok først og fremst et kall Jesus gir sine etterfølgere: Til å styrke, bevare og gi smak, temperament til oss som lever på Jorden. Et kall til å leve for andre.

«Verdens lys» … Det er de samme som kalles til å være verdens lys. Til å synliggjøre Guds skaperverk, med alle dets muligheter til glede, liv og utvikling. Jesus beskriver seg selv som verdens lys. Hans tilhengere skal følge hans eksempel, slik at vi alle kan bli kalt. Gjennom historien har Jesu etterfølgere både i og utenfor kirken dessverre også gjort det motsatte: Skjult lyset, foretrukket mørket, undertrykkelsen og uvitenheten. La oss heller bli inspirert av dem som faktisk har vært tro mot Jesu bud. De som opplyser, f.eks. innen medisin, kunst og vitenskap, med fengselsreformer, omsorg for svake, utdanning og avskaffelse av slaveri.  Men også i det beskjedne, i hverdagen. Medmennesker som lyser opp. Mange av Jesu disipler har i stort og smått tilført smak, temperament og lys til verden.

Vi er kalt av Jesus, til å være jordens salt og verdens lys. Det er dessuten vårt oppdrag å bygge opp, ikke å rive ned, å elske, ikke å hate, og å vise barmhjertighet, ikke makt.  For å få til dette, må vi forstå, respektere og samhandle med verden rundt oss. Vi kan ikke leve det kristne livet isolert. Jesus krever at vi tar Kirken ut at bygningen og inn i verden rundt oss. Gjennom sitt kall, uttrykt som salt og lys, gir han oss muligheten til å bli Jesu sanne disipler.

————————

Selv skal jeg på reise i et par uker fremover. Det betyr at neste fredagsbrev etter planen skrives og legges på web den 24. februar. Inntil da, vær salt – og lys – i egne og andres liv, i Kristus!

God Helg!

                                                                                                                                                                          p. Joseph

De fattige i ånden, de ydmyke, de som sørger, de som sulter eller tørster etter Guds rettferdighet, de barmhjertige, de rene av hjertet, de som blir forfulgt for sin rettferds skyld, de som skaper fred. De er alle salige. Saligprisningene er innledningen til Jesu første store tale hos Matteus – Bergprekenen. Søndagens tekst.

Det ligger en dynamikk i denne talen, som måtte sette selv den tregeste blant disiplene i bevegelse. Og det er nettopp dét Matteus vil vise at Jesus forsøkte å gjøre: Å sette det nye Guds folk – kirken – igjen i bevegelse. Uttrykket «Salige er dere» (det greske Μακάριος– makarios) kan en tolke/oversette med «Dere er på den riktige vei».  Salige. På riktig vei, selv om det ikke oppleves slik. Når man blir ydmyket, spottet og forfulgt. Det er ikke uten grunn at nettopp Bergprekenen, med all sin trøst, all sin bekreftelse, er noe av det vakreste og kjæreste blant Bibelens tekster.

Det er slående hvor ofte det tales om fjell i Bibelen: I femte Mosebok, kapittel 32, vers 48 sendes Moses opp på  Abarimfjellet, på fjellet Nebo,  Karmelfjellet nevnes i 2. Kongebok, kapittel 4, vers 25, Sionfjellet i 48. Salme, vers 12,  Taborfjellet i Matteus’ 17. kapittel, 1-8 , og Oljeberget i Matteus’ 24. kapittel, 3-5. Og når jødene snakker om selveste Fjellet, da er det Sinai som gjelder. Der Moses møtte Jahve og mottok De ti bud. Når Matteus i sine tre kapitler refererer Jesu Bergpreken, er det innholdet som er viktigst, hvilket fjell han gikk opp på nevnes ikke. Men i overleveringen gjennom århundrene har nok mange, ikke minst jødene, tenkt seg at det var Sinaïfjellet hvor de hadde fått budene og de hellige skrifter – Toraen.

Jesu Bergpreken representerer både kontinuitet og fornyelse. Som en ny Moses underviser Jesus hva det innebærer å leve i Guds Ånd. Ikke bare med autoritære bud, men også med barmhjertighet, empati, tillit, fred – og forsikringen om å være på rett vei. Uten å ha forstått hele rekkevidden av alt Jesus sa, må disiplene ha følt seg i den syvende himmel med all den salighet som ble lovet dem!

Guds bud gjennom Moses, Guds Nåde gjennom Jesus. Meddelt på et fjell. Fjellene, som knytter himmelen og jorden sammen. Hellige grenseområder hvor det synlige og usynlige møtes i tåke og skygger.

Pluss denne vakre forsikringen, dette løftet: Hvis vi skaper fred og viser barmhjertighet, da er vi på den gode vei uansett om vi er kristne, muslimer, buddhister eller har et annet livssyn. Intet om at «Salige er dere som tror og går trofast i kirken»! Jesus vender seg til alle mennesker. Alle gode, sanne og sosiale mennesker. De er på den riktige vei. Mot slutten, i Matteusevangeliets 25’. kapittel, i sin siste store lignelse hvor han forteller om den siste dom, sier han: «Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken har dere gjort mot meg». Det kan ikke sies tydeligere.

Det dreier seg om hvordan vi lever med våre medmennesker, de fattige, de sultne, de forfulgte, de syke, de sørgende og de som på ulike vis er fanget. Hvis vi er rettferdige overfor våre medmennesker, da er vi på den riktige vei – veien Jesus har vist oss og selv har gått – veien som fører til Gud.

Verken Matteus eller Jesus eller Kirken ønsker å redusere kristendommen til søtladen humanisme. Vi tror. På Guds nåde og tillit, som setter deg og meg i stand til å være sanne medmennesker. Ikke bare gjennom trøst, men i styrke. Vi er privilegerte, vi som har fått troen, og har anledning til å dele denne. I Nattverden mottar vi Ham som er livets brød. Som gir oss næring til å fortsette.  Sammen med andre, på den riktige vei.
På den vei som fører til Gud, eller, som Matteus skriver: Til himlenes rike.  

God helg!

p. Joseph

Tredje søndag i det alminnelige kirkeår: Guds Ords søndag. Ordet, opplysningen, leder våre skritt på en vei felles for alle troende: Veien mot enhet i Kristus – han som møter oss i vendepunktene på vår livsvei. I samme periode, fra 18. til 25. januar, er vi også kalt til å be for kristen enhet.

Hva er det så med dette Ordet? Hva er det med evangeliene som innebærer slik kraft? I de innledende avsnittene av sin encyklika om håp skriver pave Benedikt XVI at Ordet – Evangeliet – har minst to egenskaper: Det er både informativt og performativt. Det betyr at evangeliet ikke bare informerer om hva som har skjedd, det er også dynamisk. Evangeliet, Guds Ord, får ting til å skje i våre sinn, det kan være livsforandrende. Ordet fikk Peter, Andreas, Jakob og Johannes til å forlate sine liv og følge Jesus.  Bli menneskefiskere. Ordet ble performativt. Vendepunktet kom en dag de seilte de samme båtene, på den samme innsjøen, brukte de samme garnene, utførte det samme arbeidet som de hadde gjort dagen før, og dagen før det, og måneden før det, og året før det.

Vendepunktene i livene våre bringer oss ansikt til ansikt med Jesus. Vendepunktene kommer i mange former: noen ganger som vi planla, jobbet og håpet på. Andre ganger helt uventet, overraskende.  Noen ganger med fryd og glede. Andre ganger med sorg og tap. Noen ganger bekrefter de alt vi tenkte og trodde. Andre ganger forvirrer de, etablerer tvil. Du har sannsynligvis opplevd alt dette og mer i dine egne vendepunkter. Hvert vendepunkt kommer med muligheten for, og Kristi løfte om, en omforming av våre liv.  Et løfte om at vi alle kan bli menneskefiskere.

Igjen er det slik at kunnskap om bibelhistorien klargjør vår tanke. Selv de minste detaljer i Bibelen har viktig mening: Denne søndagens tekst forteller at Jesus, etter fristelsen i ørkenen, trakk seg tilbake til regionen Galilea, nord for det jødiske kjerneområdet Judea, der Døperen Johannes nylig hadde blitt arrestert og drept. I nord var forholdene annerledes, fariseerne og romerne dominerte ikke så sterkt.  Jesus valgte å slå seg ned i Sebulons og Naftalis land. 900 år tidligere hadde disse to områdene, som lå vest og nord for Genesaretsjøen, blitt erobret av Syria. Nesten to hundre år senere ble de invadert og annektert av assyrerne, og de fleste jødene som bodde der da ble ført i eksil og erstattet med hedenske nybyggere. I tradisjonell jødedom var dette områder med «mørke og død».

Inn i dette mørkets og dødens land kom Kristi lys. Jesu offentlige tjeneste begynte med kunngjøringen: «Omvend dere, for himlenes rike er nær». Det er det samme budskapet døperen Johannes forkynte i Judeas ørken (Matt 3:1); den vesentlige forskjellen er hvem som er budbringer. Mens Johannes forkynte Riket og frelsens vei, er Jesus Kongen og frelsens vei. Johannes’ forkynnelse var informativ, men den kunne til slutt ikke utføre det den pekte mot: syndenes forlatelse og sjelenes frelse. Slik sett var Jesu forkynnelse både informativ og performativ.

Da den rette tiden kom og fiskerne i Galilea ble kalt bort fra båtene og levebrødet, fulgte de umiddelbart etter. Jesu budskap var for dem ikke bare informasjon, men en måte å leve og være på. Jesus inviterte fremmede inn i sitt frelsende fellesskap. I dag er det vi som kalles. Fra mørke til lys. Til å bli menneskefiskere. Et kall vi deler i fellesskap med alle troende. I Galilea, i Judea. I hele verden. Nå og for 2000 år siden. Jesus står der, fortsatt. Og sier: «Følg meg. Jeg har valgt deg.»

God helg!

p. Joseph