Forfatter: P. Joseph Luong

Herren er min hyrde, jeg mangler ikke noe. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile. Han gir meg nytt liv. Han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld.

Salme 23. Finnes det noe vakrere? Og spesielt relevant denne kommende søndag, den fjerde søndag i påsketiden. Den gode hyrdes søndag. Det er også Kirken kalls-søndag. I et katolsk fellesskap ber vi vår felles gode hyrde – Kristus – om flere arbeidere til Kirken. I tråd med dette har vi også plikt til å bistå vårt bispedømme med penger, og bønn, til støtte for bispedømmets presteseminar.

For å vokse i indre frihet trenger vi alle en hyrde, en åndelig far eller mor som viser oss veien. Slike mennesker støtter oss, bygger oss opp med tillit og anerkjennelse. Utvikler det beste i oss. I tillit ser hyrden gaver og evner i oss som vi ikke alltid selv innser og erkjenner. Gode hyrder. Med omsorg, respekt og forståelse. Ikke for å skjemme bort i klam beskyttelse. Men med oppmuntring, slik at vi tar klare og gode valg, slik at vi får hjelp til å vokse, til fullstendige og fullverdige utgaver av oss selv.

Israel var på Jesu tid et jordbrukssamfunn. I femte Mosebok beskriver Gud selv Abrahams far som en “omflakkende arameer”. Det var nomader som i hovedsak drev med sau- og fedrift i det bibelske landskapet som kalles Aram. Også kjent som Mesopotamia, i dag det området vi kjenner som Irak. Det var herfra Abraham kom, og senere grunnla Israel. En omflakkende hyrde som fant sitt land, og ledet flokken sin inn i dette. Slik Kristus, den gode hyrde, leder sin flokk inn i sitt land – inn i evig samfunn med Gud.

I Israels historie har Jahve gitt sitt folk mange hyrder: Moses, Josva, David, Salomo, profetene. Det fantes også dårlige hyrder, avguder, som ledet flokken i feil retning. Kristus oppfyller profetien i Sakarjas bok, kapittel 13, der urene ånder fjernes fra landet. Nå gjelder det å følge ham – den gode hyrde.

Norsk er på mange måter et fattig språk. Hos oss er hyrden “god”, han gjør “godt”. Men det originale greske ordet  “Καλός” (kalos) betyr så mye mer: Ordet kan oversettes med «edel», «vakker», «perfekt», «dyrebar» eller til og med «vidunderlig».  Den gode hyrden samler de som står i fare for å gå tapt. Gjennom ytre og indre farer. Den gode hyrde gir sitt liv for flokken sin.

Det finnes et løfte i dette: Et løfte om en god hyrde, som frelser og beskytter, i alle livets forhold. En God Hyrde som beskytter og bistår dagliglivets talløse små og store hyrder; foreldre, lærere, leger og helsepersonell, idrettstrenere, prester, korpsdirigenter, kateketer, besøksvenner, nonner, politikere og byråkrater av god vilje. Folk som velger andres utvikling fremfor egen egoistisk interesse. I bunn og grunn oss alle, i gode stunder. Hver og en av oss.

VI ber om styrke til å være gode hyrder, under beskyttelse og inspirasjon fra Den Gode Hyrden – Kristus. Vi ber om, og gir hverandre, kraft til å stå i alle oppgaver livet gir oss. Og gjennom denne kraften, og kraftens konsekvenser, inspirasjon og hjelp: Slik at våre medmennesker kan oppleve Den Gode Hyrdes kjærlighet gjennom våre hender og våre hjerter. 

Søndagens tekst om Den gode hyrde gir oss håp og inspirasjon til å mestre livet, i solidaritet og samfunn med våre medmennesker og alle medskapninger. En utmerket tekst også for neste ukes høytidsdag – den første mai. Solidaritetens dag.

Riktig god helg!

                                                                                                                                                                          p. Joseph

I løpet av de nærmeste vårukene vil vi etablere en helt ny helligdom, midt i Porsgrunn sentrum. Mariahagen er i ferd med å ta form, og i månedene frem til den høytidelige innvielsen, med friluftsmesse celebrert av biskop Bernt, er det viktig å få ferdigfinansiert hagen.

Det nye hageanlegget vil ha et helt nytt tabernakel, tegnet av vårt eget menighetsmedlem Twin V. Nguyen og realisert i nært samarbeid med vår trosfelle Nam Vu. Med en helt nye statue av Den hellige jomfru, donert av et annet menighetsmedlem.

Pater Joseph og arkitekt Twin V. Nguyen viser stolt frem det ferdigmurte fundamentet til tabernakelet i Mariahagen. (foto: C.B.Astrup)

Nettopp denne donasjonen understreker noe som er svært viktig: Uten praktisk og pengemessig innsats ville det være umulig å få realisert denne helligdommen, som i sann katolsk ånd skal åpnes opp mot hele Porsgrunn. Forhåpentlig som et fristed for bønn, takksigelse og meditasjon både for menighetsmedlemmene og alle som er bosatt i Grenlandsområdet. Urbi et orbi: Et sted for byen, og for verden.

For å sikre en fullstendig realisering av dette flotte prosjektet, henvender vi oss nå til alle mennesker av god vilje. Ethvert økonomisk bidrag, stort eller lite, mottas med varm takk. Og i visshet om at ethvert bidrag er viktig – og nødvendig.

Ta gjerne kontakt med pater Joseph (98079613) for å undersøke hvordan nettopp du kan bidra.

Vi vil på vår side komme med fortløpende oppdateringer på websidene om hvordan prosjektet utvikler seg mot innvielsen på ettersommeren.

I søndagens evangelietekst er det fortsatt påskemorgen. To av disiplene, vi kjenner kun navnet på den ene – Kleopas – forlater Jerusalem. På vei til Emmaus. Det er i dag uklart hvor den historiske landsbyen Emmaus befant seg, men Bibelen oppgir avstanden til 60 stadier. Dette var et gammelt gresk lengdemål. Den gamle idrettsplassen i Olympia var nøyaktig et stadion langt, dvs 192,3 meter. Fra da av har alle idrettsplasser, på mange språk, blitt hetende stadion.

Rundt regnet lå altså Emmaus 11-12 kilometer utenfor Jerusalem. Det er en ganske betydelig avstand, når den i tillegg skal tilbakelegges til fots, på veier som helst var for stier å regne. Men det å gå har så mange gevinster. Først og fremst kommer man – før eller siden – til målet. Og underveis har man ro til bønn, meditasjon – og samtale.

10 000 skritt daglig. Dét er målet vi skal sikte etter, dersom vi skal leve sunt etter retningslinjer fra ulike smartklokker og treningsapper.  Jesus gikk. Ikke for fysisk sunnhet, men fordi det var eneste fremkomstmiddel for en fattig, omreisende profet. Men han gikk aldri alene! På dagen for sin oppstandelse åpenbarer han seg for to av dem han har gått sammen med. De er alene, på vei til Emmaus, kanskje på flukt? Søndagens evangelietekst fra 24:13-35 skildrer en vandring med utgangspunkt i traumer, dyp skuffelse og sorg. Jesus er død, graven er tom, fortelles det, men ingen Jesus er å se. Så møter den denne fremmede. At han er den oppstandne, kan de ikke ta inn over seg.

Åpenbaringen kommer gradvis. Den mystiske medvandreren minner dem om gamle tiders profetier, at Messias skal stå opp fra de døde. De lytter, mens veien til Emmaus blir stadig kortere. Kanskje fornemmer de gradvis at denne vandringsmannen som ledsager dem ikke er noen vanlig mann. Så da de var fremme, ville de ikke skilles fra ham. De ba ham inn der de søkte nattely, de ba ham med på aftens, og da “tok han brødet, velsignet det, brøt det og gav dem”. Da så de to disiplene. Da opplevde de oppstandelsen. Slik vi inviteres til den samme gjenopplevelsen, i messe etter messe, dag etter dag – langs hele vår livsvei. Jesus ga dem ikke bare brød; han ga dem seg selv tilbake. Da Jesus brøt brødet, brøt noe i dem opp. Med den åpningen ble livene deres satt sammen igjen.

Som disiplene i Emmaus skal vi selv bryte opp, løpe tilbake til vårt Jerusalem, hvor nå det måtte være, og dele gjenoppstandelsens budskap med alle de som står oss nær. Jerusalem – Emmaus, tur/retur: En reise som begynner i håpløshet og tap, som skildrer hvordan Gud finner oss. Hvordan Gud finner oss på vår vei til vårt Emmaus. Stedet vi flykter til i vår håpløshet. Gud, som går ved vår side og forvandler en ferd mot tomhet og fortvilelse til en reise med mening og håp.

Det hender vi tvinges til oppbrudd av omstendigheter utenfor vår kontroll. Det kan føles som ødeleggelse, utslettelse, men det blir ofte til en åpning, mot nytt liv, nytt perspektiv, en åpning mot fellesskap, velkomst, gjestfrihet og kjærlighet. Er det ikke derfor vi samles rundt bordet hver søndag? Er ikke dét vårt uuttalte ønske for måltidene vi deler med hverandre?

Det er imidlertid sjelden så enkelt eller lett som det høres ut. Én ting er å beskrive dette perspektivet. Noe helt annet, mer utfordrende vil mange si, å leve det. Det krever tid og innsats. Ikke lett, og det er ofte smertefullt. Vi ber om barmhjertighet, til å tro at bitene fra vår sønderslåtte tilværelse vil komme til å utgjøre brikkene i et nytt liv, en ny måte å leve på.

Kjære venner, troens nådegave er opplevelse av vår egen oppstandelse her og nå gjennom en sakramental forening med den Oppstandne. Sammen med Paulus sier vi: “Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg” (Gal. 2:20). Så vanskelig. Så enkelt.

God helg!                                                                                                                                                         p. Joseph.

En av våre ledende teologer, Walter Kasper, har hevdet at begrepet Barmhjertighet er nærmest “kriminelt neglisjert” i nyere dogmatisk teologi. Kanskje er dette mevirkende til at flere paver de siste 60 årene har understreket Barmhjertighetens betydning: Den hellige Johannes XXIII søkte «barmhjertighetens medisin» fremfor «den av strenghet» ved innvielsen av Annet Vatikankonsil. Og St. Johannes Paul II dedikerte sin andre encyklika Dives in Misericordia (Rik på barmhjertighet), til Barmhjertigheten, og kanoniserte St. Faustina Kowalska. Hun var nettopp et forbilde i sin hengivenhet til guddommelig barmhjertighet. Og pave Frans gjør til og med Barmhjertighet til det åndelige og teologiske grunnlaget for sitt pontifikat.

Barmhjertighet er livsnødvendig. En holdning, en handling som, i følge Kasper, behandler hvert menneske til det siste; som aktiverer hele fellesskapet av helgener på vegne av hver enkelt, mens den samtidig tar menneskelig frihet på radikalt alvor. Barmhjertighet er det gode, trøstende, oppløftende, håpefulle budskap, som vi kan stole på i enhver situasjon og som vi kan stole på og bygge på, både i livet og i døden. Under barmhjertighetens kappe finnes det plass for alle av god vilje.

Og denne søndagen er viet nettopp dette: Den guddommelige barmhjertighets søndag. Johannes’ evangelium setter oss på forbilledlig vis inn i situasjonen: Vi møter disiplene, de som hadde stukket av da Jesus ble arrestert. Sikkert med god grunn, de risikerte utvilsomt selv å bli tatt til fange og henrettet, som medlemmer av Jesu flokk. Men i sin redsel og feighet hadde de ikke bare stukket av, de hadde også nektet for at de kjente ham. Det var først og fremst kvinnene som hadde fulgt Jesus til korset og graven. Kvinner ble ikke sett på som noen trussel av fariseere og romerske embetsmenn.

Kort tid etter korsfestelsen og oppstandelsen samlet de seg i et lukket, hemmelig rom. De fryktet jødene, som hadde vendt seg mot dem, de fryktet romerske soldater. En ganske miserabel forsamling, får vi tro. Så står plutselig Jesus der, midt i blant dem. Han viser seg frem helt fysisk, det ligger ikke rom for tvil i evangeliets tekst. Uten bebreidelser for det som har skjedd; han rekker disiplene sine hender og vil gjenopprette det gode forhold. Dette viser barmhjertighetens sentrale rolle i Johannesevangeliet. Barmhjertighet, som uttrykk for Guds sanne kjærlighet. I Johannes’ evangelium – evangeliet som er kalt evangeliet om Guds kjærlighet.

Hvorfor, kan man spørre, var disiplene redde? Nyheten om oppstandelsen må da allerede ha spredd seg – det var, og er jo en enormt viktig hendelse? Det er antagelig så enkelt som at slett ikke alle trodde Maria Magdalenas historier om den åpne graven. Hvorfor skulle de dét? Fantasier fra en fortvilt kvinne, og kvinner stod som kjent langt nede på rangstigen i et mannsdominert samfunn. Ønsketenkning, javel. Men fysisk sannhet? Det er først når Jesus finner deres skjulested, går inn i rommet tross låste dører, puster på dem, gjør dem beåndet, at de – nølende – aksepterer. Og Thomas, han som ikke var til stede, og av den grunn alltid senere har fått adjektivet tvileren knyttet til sitt navn, han forlanger et nytt fysisk bevis. Og får det.   

Thomas som også representerer oss som har mottatt dåpen, men likevel nærer tvil. Thomas’ skepsis kan skyldes et motsetningsforhold til de andre disiplene, kanskje han er sjalu eller såret fordi de opplevde noe spesielt mens han var fraværende. Det er rørende å se hvordan Jesus møter og tar imot Thomas akkurat som han er, uten klage eller kritikk. Jesus kommer en gråtende og sørgende Thomas i møte, selv om gråten og sorgen bunner i mangel på tillit. Den oppstandne Jesus fremstår ikke som den mektige, men som den sårede og tilgivende. Og gjennom barmhjertighet får Thomas troens – visshetens – gave. Og gjennom troen trygghet, frihet fra redsel, fred. Fred med Gud. Guds guddommelige fred. Gitt i barmhjertighet.

God helg!

p. Joseph

Ønsker alle en riktig god påske med full nåde av Den Oppstanden Jesus.

Wishing everyone a very good Easter with the full grace of the Risen Jesus.

Życzę wszystkim udanych Świąt Wielkanocnych z pełnią łask Chrystusa Zmartwychwstałego.

Binabati ang lahat ng napakagandang Pasko ng Pagkabuhay na may ganap na biyaya ng Kristong Nabuhay na Mag-uli.

መልካም ፋሲካ ኣብ እዋን በዓል ዝሓተቱ ኣብ ሕዝባዊ ትምህርቲ እዩ። ኣምላኽ የማንባባት ድምጺ ክትሓተት ይጸንሓል ብዝሒ ሰምበት ኩሉ ኣለዉ።

Chúc quí ông bà và anh chị em mùa Phục Sinh tràn đầy ân sủng và bình an của Đấng đã Chiến Thắng Sự Chết.

Påskehøytiden er uten tvil den viktigste enkelthøytiden i kristenheten. Vår tro, vårt håp og vår frelse følger av det som hendte i Jerusalem for snart 2000 år siden. Jesus fra Nasaret dro inn i Jerusalem like før den jødiske påskehøytiden – pesach.  Denne jødiske høytiden har sin bakgrunn i 2. Moseboks fortellinger om hvordan Moses, med Guds hjelp, klarte å befri israelittene fra slavetilværelsen i Egypt. Ifølge tradisjonen førte dette til dannelsen av et fritt jødisk folk. I henhold til 2. Mosebok er det Gud selv som har innstiftet pesach. Jesus fornyet innholdet i høytiden. Det var ikke lenger bare det jødiske folk som ble frelst fra slaveriet. Jesus påtok seg all vår synd, døde på korset og seiret over døden ved å gjenoppstå. Han frelste ikke bare jødene, men løste alle mennesker til alle tider fra syndens, og dødens lenker.

Jerusalem var sentrum i den romerske kolonien Judea. Den romerske provinsforvalteren, Pontius Pilatus, oppholdt seg normalt i den keiserlige provinsbyen Cesarea. Men hver påske ble han nødt til å dra til Jerusalem for å vise de religiøst opphissede jødene hvem som bestemte. Keiserens representant viste Romerrikets tilstedeværelse ved å toge inn i Jerusalem, høyt til hest, eller kanskje i en flott bærestol, i spissen for soldater som marsjerte på geledd.

Jesus representerte Guds rike. Et rike – ikke av denne verden – men like fullt større og mektigere enn alle jordiske riker. Har ledet et annet opptog, sittende som en helt vanlig veifarende på et esel, fulgt av en ganske sikkert kaotisk gruppe mennesker som hyllet ham med palmegrener, og ved å legge kappene sine på jorden foran ham. Fariseerne, den jødisk-religiøse eliten og romernes allierte, tok utvilsomt Jesu inntog som en provokasjon og trussel. Dét gjorde nok også Pontius Pilatus, etter hvert. For der de kunne ha sett menneskehetens frelser og forløser, Gudsrikets sendemann, så de bare en opprører som truet deres egen makt.

Påsketidens messer tar oss gjennom det hele; fra palmevigselen og opptoget Palmesøndag, via fotvaskingen og messen til minne om Nattverden på Skjærtorsdag, til korsveiandaktene og feiringen av Herrens lidelse på Langfredag, frem til Påskevigilien lørdag kveld, hvor vi våker, ber, tenner våre lys og fornyer våre dåpsløfter i forventning om oppstandelse. Frem til festen, og gleden, Påskedag. Dagen da solen danser! Etter gammel norrøn oppfatning ga nemlig også solen selv til kjenne sin glede ved Kristi triumf: Folk mente å vite at solen danset påskemorgen! Denne tanken ble ikke bare oppfattet symbolsk, men som den fulle virkelighet!

Påskens messer blir en reise – inn i frelsen. Ved å delta i, og ved å gjennomføre disse rituelle handlingene oppnår vi flere ting: Vi lærer hva som skjedde Jerusalem. Vi gjentar det som hendte, gjør det til noe samtidig, del av våre egne dager.  Og vi gjør det i messen, i et kristent fellesskap av troende. Det er derfor svært, svært viktig å ta egen del i Jesu offer, forsoning og seier. Gjennom messen, gjennom å leve i det kristne fellesskap.

Som alltid her i Porsgrunn starter Palmesøndags prosesjon i hagen utenfor vår kirke; Bygningen som har røtter i norsk høymiddelalder. Nå ruster vi opp hagen: I løpet av noen få uker vil hagen forvandles til et friluftstempel for refleksjon, bønn og stillhet. Under Den hellige Marias oppsyn. Hun som går i vår forbønn, hun som beskytter, og inspirerer. Hagen åpner seg mot byen – den vil være åpen for alle som søker. Palmesøndag er hagen åpen for vår prosesjon. Der vi minnes Guds rikes inntog i Jerusalem – og inn i våre liv.
Jeg håper å se riktig mange medmennesker i hagen, og i kirken, under denne største av våre høytider.

God påske!

                                                                                                                      p. Joseph