Vår Frue Kirke

Dette er Julens mysterium: Gud, den som hele universet ikke kan romme, blir et lite foster og velger en vanlig jomfrus livmor som bolig. Vi lever nå i de siste dager før den største begivenhet i historien: Guds Sønn blir født inn i verden.

Vi står ved inngangen til Julens mysterium. Og på den fjerde søndag i advent møter vi skikkelsen som står Jesus nærmest: Maria. Hvem er kvinnen som spiller en avgjørende rolle i Guds frelsesverk? Som føder hans sønn inn i menneskeheten, som forløser og frelser?

I dagens første lesning, har profeten Jesaja klart og tydelig forutsagt at inkarnasjonsmysteriet er et tegn som Gud gir: «Se, en jomfru skal bli med barn; hun skal føde en sønn.» Denne kvinnen har en klar identitet: Hun er mor og samtidig jomfru. Ordet «jomfru» har en dobbeltbetydning i språket Jesaja brukte: Det betyr samtidig «urørt» i biologisk forstand, og «ung kvinne» i antall leveår. Moren, en ung urørt kvinne, skal altså unnfange og føde en sønn. 

Dagens evangelietekst viser at det Jesaja profeterte 700 år tidligere ble en realitet. Maria heter den utvalgte. Det var ikke hennes ønske å bli mor. Marias grunnleggende ønske var å følge Guds plan.  Og Gud har valgt henne, – jomfruen uten mann – til å oppfylle løftet til menneskene. Dette er tegnet fra Gud, som Jesaja omtaler: «Se, en jomfru skal bli med barn; hun skal føde en sønn.»  Guds svar til mennesket som alltid setter ham på prøve.

En urørt ung kvinne føder en sønn. En umulighet, sier noen. Men Maria har forstått det engelen forsikret: «Ingenting er umulig for Gud». Vissheten om dette, og tilliten Maria har til Gud, setter henne i stand til å overgi seg til Guds plan. Uten forbehold. Her finner vi hennes hellige handling. Det er her vi finner hennes eksempel for oss alle.

Maria er blitt tildelt den største rollen i menneskehetens historie. Ikke fordi hun har gjort store ting, men fordi hun har gitt Gud adgang til sitt liv uten forbehold. Den samme ydmykhet møter vi hos Josef: Mannen som lytter til Guds engel i en drøm, og som uten forbehold følger hans befaling: Han tar Maria til hustru, og sikrer dermed både henne og sønnen en sosial trygghet og aksept som datiden aldri ga enslige mødre. Tross store utfordringer velger de begge altså å overgi seg til Guds plan. I ydmykhet, forbeholdsløst, som et eksempel for oss alle, til alle tider.

Ordet «ydmyk» har fått en litt snever betydning på norsk. Det innebærer ikke bare å bøye hodet. Det innebærer også at man er oppriktig. At man er virkelig. Maria erkjenner sin virkelighet: at de store ting som nå foregår nå er Guds verk; menneskets krefter har intet å gjøre med dette.

Maria har akseptert det mange vil hevde er en ganske kort og litt tvilsom forklaring fra Guds engel. Hun oppfattes derfor som en svak kvinne som underkaster seg en stor makt. Det er feil. Maria innser forklaringens egentlige innhold: At Guds frelsesverk ikke kan nås alene gjennom menneskenes fornuft og følelser. Gud må selv gripe inn i historien, inn i tiden, frelse og forløse. «Fylt av Nåde» får Maria mot til å være Guds Mor.

Maria er en sterk kvinne. Modig. Hun aksepterer alle konsekvensene av livet som Frelserens Mor. Fra Herodes’ forfølgelse av Jesusbarnet inntil den triste fredagen på Golgata fullfører hun trofast sitt oppdrag ved siden av verdens Frelser, slik at Guds verk kan bli fullført.

Maria er et forbilde for alle troende. Gjennom sitt eksempel lærer hun oss Betydningen  – av forberedelse, – av å vente på Frelseren, – av å bringe Ham inn i verden, – av å gjemme Hans ord og handlinger i sitt hjerte.  Betydningen av å bli et redskap for Gud. I Guds plan.

God helg.

P. Joseph

Jesus fødes i en stall, slik Gud har planlagt. Ikke nødvendigvis slik mennesket har forestilt seg. Dét betyr at man, for å identifisere Jesus, må ha tålmodighet til tiden er inne, og tro så man kan se ham når han viser seg. Her er det ingen unntak – vi må alle gjennom tålmodighetens langsomme mørke til troens møte. Den hellige advents store skikkelser…Maria, Josef, Johannes Døperen, Simeon… De må alle gjennom mørket til troens åpenbaring: Møtet med Jesus Kristus,  Messias.

Forrige søndag leste vi om Johannes Døperens i ødemarken.  En merkelig mann, ikke særlig pent kledd, sterk, nærmest ekstatisk i sin forkynnelse om Kristi umiddelbare ankomst: «Vend om, for himlenes rike er nær!»

I denne søndagens tekst møter vi den stakkars Døperen i Herodes’ fengsel. Johannes vet hvem han tror på, og hvilken rolle han spiller i frelseshistorien. Men hvordan kan han og disiplene hans forklare, og forsone seg med, den urettferdige dom som venter ham?  At han skal halshogges?  Den Kristus han profeterer må da kunne hjelpe ham ut av Herodes’ mørke fengsel? Og hvordan skal Johannes’ disipler overleve etter at de har hentet liket av Messias’ sendebud i kong Herodes’ slott?

Fengselet hindrer ikke Johannes i å få kunnskap om at det er noe stort som nå foregår. Adventstiden er over for Johannes; det som han og de andre ventet på, det har skjedd. Jesus er født inn i menneskeheten. Men, og det er et men her: Det skjer som Gud vil, ikke som mennesket ønsker.  Jesu svar, når Johannes’ disipler oppsøker ham med spørsmål om han er Den Rette, er uventet og utfordrende: Alle som vil leve i Guds frelsesplan må ha tålmodighet,  for å bli kjent med Guds handlemåte og ha tro, slik at Guds plan kan virke i våre liv. Guds krav til oss, er et krav om tålmodighet som resultat av dyp og sann tro.

Og ja, Jesus er Den Rette, mannen Døperen Johannes har varslet om. Jesus bruker sine egne mirakuløse gjerninger som dokumentasjon, og sender disiplene tilbake til Døperen Johannes med vitnemål. Gjennom sitt liv og sine gjerninger oppfyller Jesus alle spådommer. Alt han gjør, åpner porter til troen for alle mennesker. Evangelisten Johannes – altså en annen senere kronikør – har skildret det slik etter Jesu første mirakel: «Jesus åpenbarte sin herlighet, og hans disipler trodde på ham» (Joh. 2:11).

Vi kan tolke det slik at Johannes ikke krevde avklaring fra Jesus for seg selv, men for sine disipler. Han vil altså overlate sine disipler til Messias før han dør. Men vi kan også tenke oss at forholdet mellom Jesus og hans sendebud ikke var så klart og innlysende som tradisjonen vil ha det til. Selv om Johannes er den som rydder den vei Jesus skal gå, må han i likhet med oss andre nærme seg Jesus gjennom tålmodighet og tro. 

Døperen Johannes er viktig, spesielt nå i adventstiden. Gjennom sin tragedie, gjennom å bli myrdet av Herodes’ bødler, gjør Gud ham til et forbilde. Reservasjonsløst følger Johannes Døperen den Kristus som kommer til verden for å dø for vår skyld. Apostelen Jakob, den tidligere disippel av Johannes Døperen, deler denne erkjennelsen med oss i dagens andre lesning: «Vær tålmodige, brødre, inntil Herren kommer. Profetene, som talte i Herrens navn, holdt tålmodig ut sine lidelser; ta eksempel av dem!».

Vi lever i en hurtighetens tidsalder, preget av jakt på umiddelbar tilfredsstillelse. Advent er tiden for å minnes at vår plan, vår orden, må vike for Guds disposisjon. Det er meningsløst hvis vi vil styre vårt liv etter vår høyst begrensede innsikt. Tenn med glede ditt tredje adventslys – i tålmodighet og tro!

                                                                                                                                                                          p. Joseph

Det finnes mange veier i våre liv. Mange av dem er lange veier, ofte for lange. For noen av oss kan det være veien tilbake til Vietnam, eller til hjemmet i Kirkenes, hvor man vokste opp, eller Filippinene, eller Eritrea. Eller USA, hvis man nå ønsker seg dit. Lange veier.

Den lengste veien er likevel den vei vi må rydde, for oss selv. Veien mellom Hjerne, Hjerte og Hender. Dagens første lesning, Jesajas’ drøm, handler om denne veien, hvordan den først skal bygges, og deretter hvordan vi skal gå veien, hver dag, hver time i våre liv.

I Jesajas’ drøm ser vi at veien det er tale om realiseres gjennom den orden Jesus bringer. Dét er en vei Jesus først og fremst har i sitt indre. Messias er menneskets forbilde når det gjelder å holde denne veien, til Guds orden, åpen og rett – inne i en selv. Veien mellom Hjerne, Hjerte og Hender. En vei uten den panikk, angst og uvitenhet som skaper kriger og konflikter i verden. Det er egenskaper ved menneskets natur som er destruktive; tenk på brutalitet, men også overdreven hengivelse til følelser. Eller: på den annen side, overdreven vekt på den fornuft som bare kan gi kulde og avstand.  

Jesajas’ drøm er en drøm om den balanse Gud gir vår indre vei. Når Johannes i dagens tekst ber oss om å vende om så ber han oss om å rydde en ny vei, fra tanken (hodet) via hjertet (troen) til handling (hendene). Guds vei.

Denne betraktningen hjelper oss til å forstå Johannes Døperens budskap: Vend om, for himlenes rike er nær! Å omvende seg betyr å forsone -balansere – alle konflikter i oss selv. Og derigjennom rydde veien for Kristus, den kommende Fredsfyrste. Gjennom sitt liv i ødemarken søker Johannes å bane veien for den åpebaring Kristus er. Og han ber oss mennesker om å ruste oss, bane veien for, vende oss om for, den kommende Messias.

Dermed forstår vi også hvorfor Johannes er så streng mot fariseerne og saddukeerne. Deres synd består nettopp i fravær av forsoning og harmoni: at de med sin religion, ideologi og levemåte i stedet skaper konflikt blant folkene. De er allerede splittet inne i seg selv før de splitter folk og samfunn. De gjør i tillegg alt for å skjule sine indre konflikter, skjule at deres vei mellom tanke og handling glemmer å svinge innom troen – Guds gave til oss alle. Troen, som gir klarhet, troen som gir harmoni.

Gjennom Johannes Døperens varsler, gjennom Bibelens budskap og Kirkens forkynnelse blir vi oppfordret til å gjøre vår indre vei klar. Den som fører fra vår tanke gjennom vår tro til vår handling. En klar vei, en riktig orden i oss, dersom vi selv åpner opp.

Guds nåde er der alltid, nær oss. Det viktige er at vi tar imot nåden – den som forankrer vår tro og som omskaper vårt indre landskap. Som gjør veien bred, og god. Fra Hjernen, via hjertet, til hendene. Slik at vi selv bidrar til å gjøre verden omkring oss klar til å ta imot Jesus, verdens fredsfyrste.

Dette er å leve i advent: Å levendegjøre drømmen om fred. Det ligger både et løfte, og en utfordring, i dette: Løftet om lyset og nåden fra Betlehem garanterer oss at Jesajas drømmer – og våre – ikke er tapt i fortiden, men at de utgjør en kraft som fører Guds harmoni inn i menneskets fremtid. Utfordringen går til hver enkelt av oss: En utfordring til å benytte adventstiden – ventetiden – godt.

Er du på rett vei? På veien til harmoni, med Gud, men også veien til forsoning, til forening med våre medbrødre og -søstre. Tenk deg om, forbered Hans ankomst; ankomsten av forsoningen i våre liv.

Vi tenner vårt annet adventslys – og ønsker god helg!

                                                                                                                                                             p. Joseph

Helt nytt uteområde! Dette vil bli resultatet når arbeidene med området rundt vår menighetskirke blir fullført.

Bispedømmet har påtatt seg den betydelige utgiften det er å foreta en fullstendig ny fundamentering av området rundt kirken. Dette arbeidet bekostes av Oslo Katolske Bispedømme – OKB – i egenskap av å være grunneier for kirken og området rundt.

Betydelig egeninnsats
Menigheten har bidradd med en egenandel på en drøy million kroner, pluss betydelig dugnadsinnsats. Vi er nå i ferd med å klargjøre en tomt som tilfredsstiller alle moderne krav til infrastruktur hva angår drenering og avløp.

Arbeidet med å re-fundamentere området rundt kirken er ved utgangen av november i ferd med å avsluttes

Nytt Maria-tabernakel
I tillegg er fundamentet solid lagt for prosjektets del 2: En betydelige opprustning og fonyelse av det som skal bli menighetens egen hage. Med et tabernakel viet Maria som sentrum, omkranset av benker, heller til gangstier og plen/beplantning. Dette arbeidet har vært under utredning i lengre tid, det er utarbeidet tegninger av et stilriktig tabernakel og en like stilriktig ny port mot gaten.

Mer informasjon kommer snart
Nå gjenstår en ferdig utredning og endelig budsjettering av dette arbeidet, som garantert vil kreve mye av menighetens medlemmer. Vi kommer snart tilbake med mer informasjon!

Årets siste novembersøndag er også årets første søndag i advent. Som igjen innleder et nytt år i Kirkens liturgiske kalender (År A). Tiden går, og minner oss om det faktum at vi også, dag for dag, opplever at frelsen er oss nærmere nå enn da vi kom til troen. Samtidig nærmer vi oss slutten; av våre liv, og slutten på den nåværende verden. Men vi slipper det mørke og den håpløshet som kan møte mennesket under dets verdslige vandring. Som kristne vet vi at vi er ventet, at Jesus, vår Herre, venter på oss en gang i fremtiden.  Sammen med Kirken takker vi vår Herre fordi han har gjort det mulig for oss å leve i håpet.  

I søndagens evangelietekst refererer Jesus til Noa og den gammeltestamentlige legenden om Noas ark. Alt og alle var opptatt med sitt, mens Noa og hans familie bygget en båt. Et merkelig prosjekt, ettersom Noa slett ikke hadde vann i nærheten. Men da storflommen kom, var han den eneste som var forberedt. Det var Gud som advarte Noa, og fikk ham til å forberede redningen av seg selv og alle jordens dyrearter. Et livsviktig budskap, som Jesus fornyer: “Vær dere på vakt! For Menneskesønnen kan komme i det øyeblikk dere minst venter det”.

Vi vet alle at den katastrofen som vi nå står overfor ikke er en storflom. Men naturen kan bryte sammen fordi vi ikke tar vare på den. Det å redusere CO2-utslippene er det samme som å bygge en ark, en båt. Vi burde forberede oss med samme sinnelag som Noa. Likevel – naturens ødeleggelse er tross alt langsommere enn en annen mulig katastrofe, som kan intreffe hvert øyeblikk. En katastrofe som dessverre står nærmere i dag enn noen gang tidligere. Dersom noen gjør alvor av truslene og griper til atomvåpen, kan vi ikke verne oss selv. Det er ingen steder å flykte; det er ikke noe ly dypt nok under jorden; det fins ingen tilfluktsrom mot radioaktive flommer.

Håpet ligger i oss selv, som medkristne. I stedet for å forberede oss ved å lage enda flere atomvåpen for å skremme våre fiender, må vi vende om – konvertere – til fred. Konverterer til et fredens mål den enorme energi som vi bruker til krig. Denne konverteringen er en kristenplikt – noe vi alle må påta oss mens vi venter Herrens gjenkomst. Som kristne er vi forpliktet til å forvalte vår jord på en bedre måte, som gjør at vi nærmer oss vår himmel. La oss, slik Paulus oppfordrer oss i dagens annen tekstslesning, kjempe mot mørkets vesen med lysets våpen for en bedre og tryggere fremtid for vår planet.

Dette er essensen i fortellingen om Noa: Vi blir bedt om å lytte til Herren slik at, som Jesaja i dagens første lesning sier oss, ”han lærer oss sine veier, og vi kan ferdes på hans stier”. Sannsynligvis skal ingen av oss være her for å se den velsignede dag som profeten beskriver: ”Folk skal ikke mer løfte sverd mot folk og ikke lenger lære å føre krig”. Fra evangeliet ser det ut som om Jesus betrakter krigen som et varig trekk i det menneskelige landskapsbilde, og vi vet at historien ikke har motsagt ham.  Krigens teater har alltid vært fullsatt – ja, somme tider overfylt!  

Paulus’ brev til romerne i dagens annen lesning forklarer Jesu sterke advarsel, hans oppfordring til å være forberedt: Det farligste i dag er at man mister evnen til å kjenne tidens tegn. Den materialistiske tilfredsstillelse av det verdslige begjær lammer vår åndelige dimensjon. Kriger og alle slags katastrofer inntreffer fordi man glemmer hvordan, hvor og når man lever. Derfor er dette det første budskap vi hører i begynnelsen av adventstiden: ”Vær dere på vakt!”….

For oss, her og nå, innebærer denne vaktsomheten å ta ansvar for nåtiden. I lojalitet – og kjærlighet – til Skaperen og skaperverket. Vår tids vaktsomhet. Vi er alle ansvarlige for verden vi lever i. Vi er ikke passive ofre for det uunngåelige. Vi er lysets voktere i denne mørke verden. Men håpets og fredens lys må først og fremst bevares i våre egne liv og våre egne hjerter.

God helg!

                                                                                              p. Joseph

1922, det er lenge siden nå, men det året var det at noen kvinner så at vi trenger en forening her i vår kirke, som til det beste for menigheten kan virke. St. Elisabet av Ungarn, vår skytspatron skal være, vi starter en forening til hennes ære. Andre store ting skjedde også det året, f.eks. ble Fritjof Nansen til fredsprisvinner kåret. Og Sigrid Unset utga Korset, som siste bind, i en triologi som har fengslet så mange sinn. En begivenhet for hele den katolske kirke, var at pave Pius XI begynte sitt virke. Ja, store ting skjede i hele verden, det året Elisabethforeningen begynte ferden.

Om de første år ikke mye vi vet, bare at foreningen arbeidet med kjærlighet, og med flittige hender, nål og tråd, tjente Vår Frue av det gode råd. Samholdet var stort, og alle seg gledet over å være på foreningens møter tilstede.

Fra krigens tid og fram til i dag, vi har skriftlige kilder å øse av. Fra de gamle protokoller kan vi se, hva foreningens damer var beskjeftiget med. Hvert eneste år, de hadde basar, der de vakreste håndarbeider til utlodning var. Overskuddet ble brukt til menighetens beste (og kanskje bitte litt til å feste?) Deres innsats var stor, og det er ikke lite, de gjennom årene har skaffet til kirken må vite. Jeg nevnte fest, patronatfest var tradisjon, den startet med messe og kommunion. Siden samlet de seg rundt et festpyntet bord, i menighetslokalet, hvor stemningen var stor. Det servertes mat, også kaffe fra en kjempestor kjel, patronatfest var både for kropp og sjel.

Turer og utflukter var da som nå, populære å være med på. Vi leser om turer til mange steder, og kulturelle innslag som damene gleder. På møtene håndarbeidet var med, men ånden ble ikke glemt for det. Foredrag om emner fra kirke og tro, nesten alltid på programmet stod. Ja slik var det i de svunne år, men mye er likt i dag som i går. St. Josephsøstrene var en resurs for foreningen vår, de var med fra starten og gjennom alle år. Det ble et savn da de Porsgrunn forlot, de gav oss styrke og pågangsmot. De vil alltid være i våre tanker, og alltid for dem våre hjerter banker.

I «moderne tid«, mye er ved det gamle. Elisabethforeningen vil fortsatt våre kvinner samle, til hyggelig samvær, men samvær med mening. Det er viktig i denne forening.

Derfor starter vi alltid med felles rosenkransbønn, hvor vi ærer vår mor og hennes enbårne sønn. På møtene har vi fortsatt tid til kaffe og prat, og nytelse av vår medbrakte mat. Men åndelig føde vil vi også ha, og våre patere er gode og ty til da. Om forskjellige emner de har oss belært, dette alltid for oss er kjært. For vi vil lære så mye vi kan, søker stadig å utvide vår forstand.

Utlodning på møtene er en ting for seg, litt barnslig kanskje, men tro du meg, et høydepunkt for oss det er, men bare en gevinst og ett lodd til hver!

Så betaler vi etter evne og trang og er like spente hver eneste gang.

Foreningen liker fortsatt å dra på tur, minst en gang om året så ingen blir sur.. Historiske steder med katolske minner, ja se det er alltid en sikker vinner. Olavsruinen og Kryptkirken er slike steder som med historisk sus damene gleder. Og i Helgeroa kom selveste kongen og hilste på, og fortalte oss om hvor korset skulle stå.

Jubileumsturen vår til St. Halvard gikk, vi feiret messe og en flott omvisning vi fikk, Pater Ragnar, vår gamle sogneprest, sørget for at dagen ble en fest.

Ja det var litt om foreningen vår, som nå i dag er 100 år, men stadig livsfriske, klare til dyst, hjelper til med det meste med liv og lyst.  Onsdagstreff, kirkekaffe, sølvpuss og vask, spør oss bare så kommer vi straks. Og foreningen vokser, for nye kvinner stadig veien til møtene finner. Men ennå er det plass til mange flere, så velkommen til alle damer som sitter her. (og ikke er medlemmer ennå).

Til slutt en takk til alle dere, som med oss her i kveld ville være, og sammen med oss feire denne dag ,vi håper at alt har vært til behag. I St. Elisabeths ånd vår forening fortsatt vil tjene, vår menighet, og Ham alene, som sa at gjennom å tjene hverandre

vi alle i Herrens fotspor kan vandre.